Sommerlesning

Sommerferien er over for min del, og jeg har vært tilbake på jobb i en uke. Sommerlesningen ble det så som så med – jeg var ikke i nærheten av det jeg hadde planlagt, men planene mine var i kjent stil ganske optimistiske uansett.

Jeg har fortsatt med prosjektet mitt med å lese ferdig serier jeg allerede har begynt på. I utgangspunktet var planen å la være å begynne på nye bøker før jeg hadde lest ut de seriene jeg har som er ferdige (og som jeg har alle bøkene i), men det gikk visst ikke heeeelt etter planen.

Likevel er jeg ganske fornøyd. Har fortsatt ikke somlet meg til å begynne på Råta (ikke fordi jeg ikke likte Odinsbarn, så tvert imot – jeg sliter med å fortsette på serier hvis jeg elsker førsteboka, merkelig nok), men det SKAL jeg gjøre snart.

Jeg har lest ferdig følgende:

  • Grimspace av Ann Aguirre – denne serien er fantastisk. Litt i samme gata, setting-messig, som TV-serien Firefly.
  • Greywalker av Kat Richardson – helt grei avslutning på en god serie. Skulle ønske sisteboka var enda litt mer fengende, men helt innafor.
  • Mistborn av Brandon Sanderson – elsket den. Helt enkelt. Lenge siden jeg har lest noe jeg har likt så godt.
  • Finishing School av Gail Carriger – hun skuffer ikke denne gangen heller. Underholdende til tusen!
  • All Souls Trilogy av Deborah Harkness – helt grei avslutning på en helt grei serie, verken mer eller mindre. Koste meg med å lese den, men det blir ikke den første serien jeg leser om igjen.

Neste punkt på lista blir å ta pause fra boken jeg leser nå (et av impulskjøpene fra i sommer som jeg sliter med å komme inn i) og lese ferdig Septimus Heap-serien av Angie Sage, prøve å få lest Råta og Evna av Siri Pettersen, og så er det resten av Wheel of Time som står for tur. Når jeg engang får tid, da…

 

En smakebit på søndag: Blackout av Rob Thurman

Denne ukens Smakebit på Søndag finner du hos Astrid Terese (er vanligvis hos Flukten fra Virkeligheten). Smakebit på Søndag går ut på å dele noe fra en bok man holder på med, men denne gangen fant jeg ut at jeg skulle dele noe fra boken jeg skal begynne på så fort jeg er ferdig med de jeg leser nå: Blackout av Rob Thurman.

8133077Dette er bok 6 i serien om brødrene Cal og Niko Leandros. Cal er bare halvt menneske, og den andre halvdelen tilhører en rase med morderiske monstre som slett ikke er fornøyd med at han foretrekker å ikke være et morderisk monster, men heller reiser rundt med broren sin og prøver å beskytte menneskene mot, blant annet, slekta og andre magiske monstre. Kort og veldig enkelt fortalt. Dette forandrer seg litt utover i serien, men jeg skal ikke skrive noe mer om det. Bøkene er kanskje ikke prisvinnermateriale, men er veldig underholdende bøker.

Hovedgrunnen til at jeg liker bøkene er tonen brødrene i mellom. Niko er en fyr som tar helsa på alvor, som trener og spiser (ekstremt) sunt (tenk uttrykket «kroppen er sjelens tempel»), er ganske seriøs og veldig fokusert. Cal er… ikke helt sånn.

Denne gangen har jeg to smakebiter:

“He tried to turn me into a buffet?” I gritted my teeth. “Before he killed me? He couldn’t kill me first and then eat me? That’s just fucking rude.”

og denne:

“Leandros’s favorite place had turned out not to be vegetarian, but vegan, which was for people who preferred their suicide slow.”

En Smakebit på Søndag: Beautiful Creatures

Det er søndag, og det vil si tid for En Smakebit på Søndag hos Flukten fra Virkeligheten. Denne uken har jeg først og fremst konsentrert meg om å lese ferdig manuskriptet til Cicilie (vil du ha en smakebit fra den kan du gå til skrivebloggen hennes), men jeg har i tillegg holdt på med to andre bøker. En av dem er Beautiful Creatures av Kami Garcia og Margaret Stohl.

6304335Jeg hadde opprinnelig ignorert boken, og tenkte den bare var en i rekken av halvdårlige bøker som ble skrevet etter Twilight. Men så oppdaget jeg jo at flere av dem (som ikke nødvendigvis ble skrevet etter Twilight heller) ikke var så verst. Da filmen til Beautiful Creatures kom ut så jeg den på kino, og selv om det ikke var verdens mest fantastiske film var det nok til å ville lese boken.

Det ble med tanken til jeg fant et eksemplar uten filmcover på opphørssalget til Norli nr. 7 i Bergen, og det var passe lektyre mens jeg lå hjemme med omgangssyke tidligere i uken. Boken er full av setninger som ville gjort seg som smakebit, men jeg endte til slutt opp med denne:

“Are you insinuatin’ that my daughter is a liar?»
«Oh, no, not at all. I’m saying your daughter is a liar. Surely you can appreciate the difference.”

 

 

Bilde hentet fra https://www.goodreads.com/book/show/8930976-i-am-number-four

Pittacus Lore: I Am Number Four

Av og til, når man ligger og ikke får sove, er det greit å ha en kort og lettlest bok å ty til. Noen av de gangene viser det seg at det kanskje var like greit for bokens del også – i hvert fall når man allerede har sett filmen.

I am number four er en ungdomsbok som i korte trekk handler om Number Four/Daniel/John, en gutt som, da han var liten, ble sendt fra planeten Lorien da den holdt på å bli utslettet. Planen er at han og resten av gruppen på ni skal reise tilbake til hjemplaneten og befolke den igjen når faren er over. Number Four, som bytter identitet flere ganger gjennom boken, flytter fra sted til sted sammen med sin Keeper, Henri, for å holde seg skjult fra Mogadorianerne, som er de som angrep Lorien og nå er på jakt etter de ni barna, nå ungdommene. Men som en forsvarsmekanisme kan de, så lenge de ikke møtes, bare drepes i rekkefølge etter numrene sine. Hver gang en av dem drepes, får resten advarsel i form av et merke på foten.

Bilde hentet fra https://www.goodreads.com/book/show/8930976-i-am-number-four

Bilde hentet fra https://www.goodreads.com/book/show/8930976-i-am-number-four

Boken var grei nok den, og jeg syntes den var underholdende å lese. Kanskje ville jeg syntes den var bedre om jeg ikke hadde sett filmen først, og jeg ikke visste sånn cirka hva som kom til å skje. Leseopplevelsen blir jo også farget av hvordan filmen var. Den var også helt grei, verken mer eller mindre.

Det største problemet jeg har med den er noen logiske brister og lettvinte løsninger. For eksempel: Denne forsvarsmekanismen, som egentlig er en «charm», altså en forhekselse eller hva man kaller det, blir opphevet hvis flere av dem samles. Men den ble gjort før de dro fra Lorien, det vil si at de da var samlet i romskipet før de kom til jorden. Ville ikke det da ha opphevet den allerede da?

Nummer to: Hvorfor bare ni? Ut fra det som stod i boken var det ganske tydelig allerede da de dro at planeten deres kom til å gå under. Med mindre det er et eller annet som får en forklaring i senere bøker, ville det heller vært logisk at de sendte flest mulig av gårde. Jeg tviler på at de bare hadde ett romskip på hele planeten år de hadde såpass avansert teknologi. Jeg synes også at ni er et lite tall for å repopulere en hel planet, selv om den er mindre enn jorden. (Og hvordan er de ment å komme seg tilbake igjen?)

Jeg må også innrømme at jeg hengte meg veldig opp i at planeten heter nøyaktig det samme som et sted i Ringenes Herre. Og at folk det blir referert til på den planeten har et helt vanlig, engelsk navn (jeg husker ikke akkurat navnet, men tror det var kona til Henri) når det blir presisert et annet sted i boken at de snakket et annet språk. Ooog at hunden kalles Bernie Kosar – jeg kan forstå at det kan være logisk å kalle ham opp etter noe, men å bruke hele navnet, hele tiden? Lite trolig.

Egentlig tror jeg hovedproblemet mitt er at det er så mange småting, både i handlingen og worldbuildingen, som virker lite gjennomtenkte, som om forfatteren (forfatterne, egentlig, siden Pittacus Lore er et pseudonym) bare har valgt det første som falt inn i hodet. Det preger selve skrivestilen også. Eller så kan det være på grunn av at det er to forfattere og de ikke helt har klart å sy det sammen, ikke vet jeg.

Det kan være at jeg, som liker å drive med worldbuilding og skriver selv, har lett for å henge meg opp i akkurat den type mangler. Samtidig er det en tendens til at man «bare» skriver en ungdomsbok og da er det ikke så fryktelig nøye. Det gjelder selvsagt ikke alle, men jeg har lest noen bøker (spesielt av forfattere som vanligvis skriver voksenlitteratur) der det er veldig tydelig. Jeg merker at akkurat det irriterer meg. Samtidig vet jeg jo om «voksne» bøker innen samme sjanger som gjør akkurat det samme, så det har kanskje ikke nødvendigvis med det å gjøre. Kanskje er det heller en holdning om at det ikke er så nøye, og det irriterer meg kanskje enda mer.

Bortsett fra noen «himle-med-øynene»-øyeblikk og noen spørsmål jeg håper blir besvart i senere bøker, var det helt grei lesning. Det var ikke sånn at jeg var fristet til å legge den fra meg selv om jeg visste hva som kom til å skje, og jeg føler ikke at timene jeg brukte på den var bortkastet, men jeg var heller ikke umiddelbart fristet til å lese den på nytt.

IMG_20160110_131344

En stadig økende leseliste

Norli nummer 7 i Bergen skal legge ned, noe som i seg selv er temmelig dårlige nyheter, men i alle fall førte det med seg stort salg denne uken. Jeg endte opp å gå innom to ganger, mest fordi jeg ville ha en bok jeg ikke hadde kjøpt den første gangen. Så viste det seg selvsagt at de ikke hadde flere igjen neste gang jeg var innom – men det manglet selvsagt ikke på andre bøker å kjøpe.

IMG_20160110_131344

Dette er alle de nye bøkene mine. En av dem fikk jeg til jul: Evna, som sto øverst på ønskelisten. Nå må jeg bare få lest Råta – dette er virkelig en av de seriene der forventningene er så høye at jeg ikke egentlig klarer å fortsette. Ut fra det jeg har hørt regner jeg ikke akkurat med å bli skuffet, men likevel.

To av dem, The Double-Edged Sword og The Gift, har jeg aldri hørt om før. Etter å ha lest bakpå virket de ganske interessante, og når får man dem dessuten så billig? Så jeg tok sjansen. Noen av dere som har lest dem?

I Am Number Four har vært på «tja»-listen min ganske lenge. Jeg har sett filmen, som jeg syntes var OK, men har liksom ikke somlet meg helt til å lese boken. The Book of Life er siste bok i en trilogi jeg begynte på for noen år siden, og den har vært høyt på kjøpelisten ganske lenge. Første bok i serien er A Discovery of Witches, som jeg tror jeg har skrevet om her.

Ursula Le Guins Tales from Earthsea er en klassiker innen fantasy, en av de titlene som dukker opp igjen og igjen, men jeg har av en eller annen grunn aldri kommet på å faktisk lese den. Nå formelig lå den på hyllen og ropte på meg. Vi får se hvordan den blir!

King of Thorns er bok nummer to i en serie jeg delvis la bort for noen år siden. Ikke fordi den var dårlig – langt derifra – men den ble lest i perioden hvor jeg leste så vanvittig mye, og den druknet litt blant alle de veldig bra bøkene jeg leste. Så leste jeg første bok i en annen serie av forfatteren, Prince of Fools, og den tror jeg ble lesehøydepunktet i julen. Forhåpentligvis får jeg tid til å skrive omtale av den snart. I alle fall innså jeg raskt at jeg ikke kunne la være å lese ferdig den andre serien, så da var det jo greit å finne bok to på tilbud.

Jeg har sånn cirka seks andre uleste bøker i bokhyllen akkurat nå, så vi får se hvor mye jeg får lest, men tatt i betraktning at jeg allerede er en bok på etterskudd i leseutfordringen min burde jeg begynne snart.

Jeg har for en gangs skyld sørget for å lage litt ledig lesetid. Etter høstens kaos av et semester har jeg bestemt meg for at helgene må holdes noenlunde jobbfrie – ikke studier, ikke undervisningsplanlegging, ikke oversettelse (så langt det går i alle fall, det blir jo alltid noen hasteoppdrag). Jeg har bare holdt på en halv uke, men så langt går det greit. På grunn av at jeg begynte så sent ble det en del planlegging av undervisning i går, men det måtte gjøres. Resten av tiden har jeg brukt på trening, litt husarbeid og masse tegning: http://fav.me/d9ncvmg

Denne helgen er jeg altfor bitt av tegnebasillen til å lese, men neste helg derimot… Hvordan sørger dere for å få nok tid til å lese? Eller er det bare jeg som prøver å skvise altfor mange ting inn i hver uke?

 

Oppsummering 2015 + lesemål 2016

Godt nytt år alle sammen!

Jeg hadde tenkt å skrive noe om hvorvidt jeg nådde lesemålene mine i år, men etter å ha lett rundt på bloggen må jeg bare konkludere med at jeg faktisk ikke lagde lesemål i fjor. Ikke så vanskelig å oppnå dem da…

Goodreads reading challenge

Som alltid deltok jeg i Goodreads Reading Challenge, og årets mål var 50 bøker. Tatt i betraktning hvor travelt året var, tok jeg til fornuft for et par uker siden og nedjusterte målet til 40. Totalt leste jeg 41 bøker, noe jeg er ganske fornøyd med. Spesielt så mange måneder som jeg hadde lesetørke!

Tallenes tale

Det ble totalt 41 bøker, pluss pensumbøker. Det aller, aller meste var fantasy, enten urban fantasy eller episk fantasy, mens en del var krim. Jeg prøvde også en ungdomsbok av en libanesisk forfatter, pluss to science fiction-bøker.

Hele 11 bøker fikk fem stjerner på Goodreads, 14 fikk fire stjerner, 10 fikk tre stjerner og 6 fikk to. De fleste ble lest i februar, i sommer eller nå i desember.

Dette var også året jeg begynte å lese bøker på Kindle-appen på telefonen min. Fryktelig greit når man bruker mye tid på buss i løpet av en uke. Seks bøker ble lest digitalt dette året, men jeg er nok fortsatt mest glad i bøker på papir. Men det er greit med en litt lettere veske på de dagene jeg må ha mye annet med meg.

Jeg har for tiden sju bøker i bokhyllen som jeg ikke har lest ennå, og planen er å lese disse ferdig før jeg i det hele tatt vurderer noe bokkjøp. Jeg har et gavekort jeg kan bruke, selvsagt, men perfeksjonisten i meg har lyst til å kunne sortere bokhyllene mine på nytt før jeg kjøper noe nytt.

Lesemål 2016

  1. Lese 52 bøker – det er i hvert fall antallet jeg har registrert i årets leseutfordring på Goodreads, og en bok i uken burde være fullt gjennomførbart. Det er bare 11 bøker mer enn i år, og hvis jeg bare leser litt jevnere gjennom året er det ingen grunn til at det ikke skal gå.
  2. Blogge minst en gang i uken.
  3. Skrive minst en omtale i måneden. Helst flere, selvsagt, men det er noe med å komme inn i det igjen. Jeg føler nesten at jeg har glemt hvordan man gjør det.
  4. Prøve en sjanger jeg ikke har lest på en stund.
  5. Lese alle de sju uleste bøkene som står i bokhyllen min per dags dato.

Har dere mange lesemål i år?

Novemberoppsummering

Lesemessig har november ikke vært annet enn en ganske patetisk måned. Mens jeg i oktober i hvert fall leste litt Harry Potter, som jeg har lest ørten ganger før, har jeg i november ikke lest noe som helst. Kanskje én enslig side i The Well of Ascension (bok 2 i Mistborn-serien). Og så har jeg lest litt pensum, selvsagt, men det er jo ikke fantastisk spennende å skrive om på en bokblogg.

Skrivemessig, derimot, har måneden vært helt fantastisk. Som noen kanskje har fått med seg har det vært NaNoWriMo (National Novel Writing Month) denne månaden, og til tross for forutstående eksamen og litt av hvert går det jo ikke an å droppe det.

Standardmålet under NaNoWriMo, det som skal til for å vinne, er 50 000 ord i løpet av måneden. Hvert år har mitt personlige mål blitt høyere og høyere, til den grad at jeg trenger flere fortellinger for å få nok ord. I tre år nå har jeg hatt lyst til å klare 200 000, men det har alltid glippet, enten på grunn av andre ting eller fordi motivasjonen har sviktet etter hvert. 200 000 ord på en måned er 6 333 ord per dag, noe som jo er en del.

I år klarte jeg 211 045. Med andre ord smadret jeg den tidligere rekorden min, som var på ca 175 000, og klarte i tillegg mer enn målet mitt. Hadde det ikke vært for at november er slutt og jeg MÅ lese til eksamen nå, hadde jeg nok skrevet fortsatt. Jeg holder på med førsteutkast nummer to (etter en svær opprydding i plottet som gjorde at fortellingen ble helt annerledes) og etter noen humper underveis løsnet det plutselig. Veldig. Selv om dette er et førsteutkast og det dermed er en ganske lang liste med ting som ikke er særlig bra, tar jeg dette som et godt tegn. At det er noe der som gjør at selv jeg, som vet hva som skjer og kjenner plottet og hemmelighetene ut og inn, blir revet med. At hovedpersonene begynner å leve sitt eget liv, og at ting faktisk drives fremover.

Håper jeg.

Nå skal desember brukes til pensumlesing (frem til den 14. desember, som er dato for siste eksamen), og så skal det leses resten av måneden. Jeg har planer om å lese ferdig Mistborn-serien, og så må jeg jo få lest Råta og Evna av Siri Pettersen. Likte Odinsbarn så godt at jeg ikke helt har våget å begynne på neste. Tenk om jeg blir skuffet? Ikke at jeg pleier å bli skuffet i sånne tilfeller, men man vet jo aldri.

 

Fatima Sharafeddine: Du, jente!

25200642Du, jente! handler om Faten, 15 år, som er nødt til å slutte på skolen og begynne som tjenestepike hos en familie i Beirut for å hjelpe til å forsørge familien sin. Hun er ensom og alene, og det ser mørkt ut for drømmene om utdannelse og selvstendighet. Hvordan kan hun få utdannelse når hun jobber hele dagen? Men kanskje, ved hjelp av den unge mannen i nabohuset, er det mulig likevel…

Boken er noe såpass sjelden (her til lands) som en arabisk ungdomsbok. Bakteppet er krigen i Libanon, men den får aldri særlig stor plass. Jeg vet det er andre som har ment at krigen får for liten plass, men jeg synes tvert i mot at det er en bra ting. Det er klart at en krig opptar den som bor der den foregår, men livet slutter ikke å gå videre for det. Man skal fortsatt leve livet sitt så godt man kan. Jeg synes boken får dette frem veldig fint. Boken gir et fint innblikk inn i en uvant kultur.

Fortellerstilen bærer selvsagt preg av at det er en ungdomsroman, men jeg synes den er bra skrevet. Tonen passer til en femtenåring, og jeg syntes hovedpersonen både var velskrevet og lett å identifisere seg med. Det var fascinerende med en setting som både var nær og likevel så fjern, samtidig. Og selv om folkene i den vokste opp i en annen kultur, er det likevel veldig mye man kjenner igjen i seg selv eller noen man kjenner. Dessuten – det skader aldri å utvide horisonten sin litt! Om du har en tenåring i huset – eller liker ungdomsbøker selv, selvsagt – anbefaler jeg å sjekke ut denne.

En Smakebit på Søndag: Nice Dragons Finish Last

Det er langt over en måned siden sist jeg husket En Smakebit på Søndag hos Flukten fra Virkeligheten, så ENDELIG. Jeg har for en gangs skyld blitt ferdig med en bok, og hvilken bok! Ukens smakebit er fra en serie jeg egentlig var litt skeptisk til, selv om den er skrevet av en av mine yndlingsforfattere. Forfatteren heter Rachel Aaron og har blant annet skrevet serien om Eli Monpress, som jeg har nevnt en god del ganger her på bloggen.

20426102

Serien jeg skal skrive om nå heter Heartstrikers, og består foreløpig av to bøker. Det er urban fantasy, og konseptet er at magi plutselig kom tilbake til jorden, brått og voldsomt. Åndene våknet, andre magiske vesener våknet, og dragene våkner. Blant sistnevnte (som kan ta menneskelig form) er vår hovedperson, Julius Heartstriker, som blir kastet ut hjemmefra fordi han er en dårlig drage. Og med dårlig menes her snill og hensynsfull, siden det ikke akkurat hjelper klanen.

Det høres på noen måter ut som en halvdårlig, forhastet bok, men det kunne ikke vært fjernere fra sannheten. Jeg holdt på å glemme å gå av bussen to ganger i forgårs fordi jeg ble så oppslukt av den siste boken. Det er så MYE jeg elsker ved den! Ikke bare er plottet mesterlig skrevet, men den har fantastiske hovedpersoner, bra humor og ikke minst: Drager. Masse drager.

Den første smakebiten er et sitat fra Julius i bok nummer 1:

“So far as I can tell, ‘good dragon’ is just another name for coldblooded sociopath,» he said. «No friends, no trust, no love. Why would I ever want to live like that? It’s not like any of you good dragons are happy.”

Og så et sitat fra bok nummer 2:

“Help us, Juli-wan Kenobi, you’re our only hope.»
For a moment, that almost, almost made Julius feel like a hero. And then he remembered. «Doesn’t Obi-Wan die in that movie?”

Mistborn/The Final Empire av Brandon Sanderson

Er det mulig å bli mer forsinket? Jeg begynte på utkastet til dette innlegget den 22. juli (ble ferdig å lese 17. juli) og siden har det bare blitt liggende som et halvferdig utkast. Sånn for ordens skyld, for de som var med på samlesingen er det en linkup nederst i innlegget der du kan legge inn link til din egen omtale. Den blir åpen ut august. Den er også åpen for gamle omtaler, dvs. hvis du har lest og omtalt The Final Empire tidligere.

243272

Så, til omtalen! Her hadde jeg håpet jeg skulle ha noen tanker nedskrevet i utkastet, men så heldig var jeg visst ikke. Det er en stund siden jeg leste boken nå, og jeg merker at tankene jeg hadde er i ferd med å blekne og forsvinne. Ikke at jeg hadde så mange til å begynne med – dette var en sånn bok jeg bare liker, uten at jeg vet hva eller hvorfor. Det var ingenting som irriterte meg, og såpass mye jeg likte at det var vanskelig å sette fingeren på noe som stakk seg ut.

 

Om boken

Aske faller fra himmelen, om natten kommer tåka og verden er et trykkende og fargeløst sted. Opprinnelig The Hero of Ages, den tyranniske Lord Ruler styrer The Final Empire med hard hånd. Han har fått gudelignende krefter fra The Well of Asciension og er den som har gjort at verden er som den er. Menneskene selv er inndelt i to grupper – de adelige, som er etterkommere av de som opprinnelig støttet Lord Ruler da han tok makten for tusen år siden, og skaa, som er etterkommerne av de som ikke støttet ham, og blir undertrykt og behandlet som slaver. Det er i utgangspunktet bare de adelige som har magi, eller Allomancy. Hovedpersonen er tyven Kelsier, en Mistborn (magiker) som er halvt skaa, og hans lærling, gatejenta Vin.

 

hvordan var den?

Jeg er ekstremt svak for god worldbuilding, og de to Sanderson-bøkene (Elantris og denne) jeg har lest har ikke skuffet i så måte. Jeg synes verdenen er fascinerende, selv om jeg som conworlder (en som lager verdener på gøy) tar meg selv i å gruble på hvordan det egentlig ville fungert med asken og slikt. Det må være fryktelig, fryktelig mye jobb med å lage spiselig mat – men det er vel gjerne poenget også. Og hvor kommer den egentlig fra sånn rent teknisk? Hvor blir den av? Regner den bort? Hvordan får de i så fall drikkbart vann? Men innsjøer og slikt er vel gjerne askebefengt uansett. Og det kan selvsagt hende at de mengdene aske jeg forestiller meg gjerne ikke er slik det egentlig er tenkt. Det er uansett ikke noe jeg irriterte meg over mens jeg leste eller som jeg i det hele tatt tenkte mye over før nå i ettertid. Jeg synes det er forfriskende å lese noe annet enn det jeg alltid leser. På den ene siden er samfunnet veldig typisk episk fantasy, med et klassedelt samfunn, en absolutt hersker, en snobbete og mektig overklasse og en slags prestegruppe som er forholdsvis creepy i seg selv. På den andre siden er det små twister ved alt dette som gjør at det ikke blir det samme likevel. Det elsker jeg.

For å trekke litt lengre slutninger enn jeg pleier, minner samfunnet meg på mange måter litt om de bøkene jeg har lest om østblokken under den kalde krigen – Stasi i Øst-Tyskland, kommunistregimet i Sovjetunionen, Kina osv. Eller Nord-Korea for den saks skyld. Den maktesløsheten og apatien som gjerne går igjen i de skildringene, følelsen av eller vissheten om at man ikke kan stole på noen, at yndlingsnaboen du gjerne har betrodd deg til fort kan sladre på deg til styresmaktene for å redde sitt eget skinn, at myndighetene tilsynelatende vet alt om deg, og at det ikke er noe som er trygt bortsett fra å gjøre alt du kan for ikke engang å tenke på å stikke deg ut. Jeg syntes denne delen av det var veldig godt beskrevet. Frykten for å bli avslørt. Frykten for å gjøre noe, en bitteliten detalj, som gjør at man får feil type oppmerksomhet. Diktatur og slike ekstreme samfunnsordninger er fascinerende, om enn på en slags morbid måte. Det er ikke noe uvanlig i episk fantasy, men det er sjelden (i hvert fall i de bøkene jeg har lest) at man får så tydelig følelsen av at det er naturlig (i den settingen) at det er sånn. Ofte er det en eller annen eneveldig hersker, eller organisasjon, men man vet egentlig aldri hvorfor det er slik eller hvordan det fortsetter å være slik, og sitter og lurer på hvorfor i alle dager man ikke bare gjør noe med det. Hvorfor finner de seg i det? I denne boken ser man etter hvert veldig tydelig hvorfor. En annen bok som var god til det samme er Perdido Street Station av China Miéville – det er ikke en av yndlingsbøkene mine, men akkurat den delen av det var mesterlig gjort.

En annen ting jeg likte ved boken var personene. Jeg syntes de var fascinerende, og ville vite mer om dem. Jeg var spesielt begeistret for Vin. Hun oppfører seg slik man forventer av noen med hennes bakgrunn. Mistenksom, og fortsatt mistenksom når hun begynner å få grunn til å stole på de andre.  Og samtidig som hun også har andre svakheter, er hun langt fra noen svak person. Og hun har en realisme når enkelte andre i boken blir lett revet med. Nei, jeg likte henne rett og slett veldig godt som hovedperson. Kelsier, på den andre siden, er entusiastisk og optimistisk, og så ser man etter hvert at det ikke akkurat reflekterer hvordan han er på innsiden. Jeg liker at denne motsetningen i ham er beskrevet så godt.

Ellers syntes jeg selve handlingen var veldig godt skrevet. Jeg følte aldri egentlig at jeg visste hvordan ting kom til å gå, for plutselig kom det en eller annen plottwist som jeg ikke hadde forventet, men som likevel ga mening. Jeg elsket virkelig vrien helt på slutten, om Lord Ruler, uten at jeg skal si hva det er.

I det store og det hele, til tross for at omtalen egentlig ble ganske lang, har jeg ikke så fryktelig mye fornuftig å si om boken. I hvert fall ikke noe kritisk. Det er en slik bok som trykket på alle de rette knappene for min del, som gjør at den kritiske delen av hjernen min bare skrur seg av. Jeg prøver alltid å finne i hvert fall noe negativt å påpeke slik at omtalen blir litt mer balansert, ingen bøker er perfekte tross alt (det er vel kanskje derfor jeg så sjelden faktisk skriver omtaler), men her måtte jeg bare gi opp. Jeg vet det finnes dårlige sider ved den, men den er så midt i min gate at jeg rett og slett ikke finner noe. (Dette er vel et tilfelle hvor det blir overflødig å skrive at jeg anbefaler boken…?)

Det er lenge siden jeg har funnet noe episk fantasy som jeg virkelig, virkelig har likt, med unntak av et par serier jeg har holdt på med en stund (hvor entusiasmen har dalt litt bare fordi verdenen og personene ikke er nye og spennende mer), så dette var et friskt pust. Definitivt på «lese om igjen»-listen!

Hva synes du om boken? Legg igjen en link under her!