Litt mer syting og klaging

Det er ikke meningen å syte og klage så voldsomt på denne bloggen, men akkurat nå er livet kjipt og da må jeg få det ut. Det er ikke så lett å få ting ut av systemet når man bor alene – savner praten over kaffekoppen med S. nå ja. Tusle inn i stuen og bare veksle noen ord med S. og kose litt med hunden, og så tilbake til det jeg holdt på med. Spise muffins ved stearinlysene, eller – om sommeren – sitte ute på platningen i hver vår campingstol og slikke sol og lese på hvert vårt pensum. Det blir ikke så mye slikt når man bor en hel busstur fra hverandre.

Misforstå meg rett, jeg digger å bo alene, bare fordi jeg slipper å ta hensyn til noe. Jeg har bare naboer som holder meg våken til langt på natt ved å sitte rett på andre siden av veggen (der jeg har sengen, no less) og prate og le med utestemme. I natt følte jeg meg som en gammel kjerring der jeg drev og banket i veggen. Da var klokken halv tre og jeg hadde prøvd å sove i to timer. Så fort jeg var i nærheten av å sovne kom det et latterbrøl, og jeg var våken igjen. I det minste fikk jeg gjort litt skolearbeid, i ren desperasjon, men jeg fikk ikke gjort mye på jobb i dag. Sporet jeg litt av nå? 😉

Egentlig kunne jeg bare tenkt meg å reise langt bort. Droppe hele oppgaven, droppe showet, droppe ALT og bare koble ut. Men jeg vet jo at jeg innerst inne ikke vil det. Jeg VIL jo ha mastergraden min. Jeg vil jo selvfølgelig være med i showet til dansegruppen, og ikke minst vil jeg ikke IKKE være med. Jeg driver ikke med det jeg gjør uten grunn, men jeg har så lett for å glemme hvorfor jeg faktisk driver med det når ting går meg litt imot. Når leiligheten ser ut som et bombenedslag, listen over oppgave-relaterte gjøremål vokser seg endeløs, når jeg er så utslitt av å stresse sånn at jeg ikke orker å gå på trening og blir enda mer stresset av tanken på å IKKE gå, og egentlig bare sliter meg selv i stykker, da er det ikke så lett å huske på det.

Jeg gleder meg så sinnssykt til å bli ferdig. Da skal jeg endelig ta meg en pause fra studiene, slik at jeg kommer på hvor gøy jeg synes lingvistikk er. Da skal jeg jobbe, jobbe og atter jobbe slik at jeg endelig kommer litt i pluss økonomisk sett. Da skal jeg endelig skrive de romanene jeg har hatt i bakhodet så lenge. Da skal jeg endelig ta meg av vennene mine, pleie kontakten med både nære og fjerne. Da skal jeg reise. Reise hjem, eller reise østover, eller… et eller annet sted. Da skal jeg feire at jeg endelig er ferdig. Da skal jeg lese alle de bøkene som jeg ikke har hatt tid til å lese. Da skal jeg se film, jeg skal skrive, skrive og atter skrive, jeg skal bygge ferdig verdenen som handlingen i romanprosjektene mine foregår i, jeg skal endelig lage språkene i den verdenen, jeg skal ta flere kveldskurs og lære meg flere språk, jeg skal endelig satse ordentlig på japansk, jeg skal endelig lage ferdig nettsiden min, jeg skal bli flinkere til både å danse og å tegne, jeg skal komme i form, jeg skal lære meg å sy, jeg skal tusen ting.

Jeg vet jeg ikke kommer til å rekke halvparten av dette, kanskje ikke en tredjedel eller fjerdedel engang, innen det første året etterpå. Men det er deilig å tenke på endelig å få tid til noe av det – å ikke måtte sette av hvert ledige minutt til oppgaven og så irritere seg grønn over at jeg ikke fikk gjort noe i dag heller. Jeg tror man trenger drømmer. Jeg har i hvert fall mange av dem, og jeg gleder meg til å få litt mer tid til å jobbe mot å oppfylle dem. Om jeg ikke får gjort halvparten av disse tingene i løpet av de neste fem årene engang – så er det greit. Bare jeg har litt mer tid til å sette av til dem.

Fantastisk hvordan man kan skrive seg bort fra de dårlige følelsene. Jeg har fremdeles en nervøs og ekkel knute i magen som ikke vil bort, men det er ikke så ille lenger, og jeg ser ikke så mørkt på det. Jeg har jo fått gjort noe i dag. Jeg har lett, lett og atter lett og endelig funnet databasen over norrøne tekster, og funnet ut hvordan man søker i den. Nå må jeg bare installere riktige fonter så jeg får brukt den. Jeg har skrevet notater til flere sider i den ene artikkelen som er kilde til oppgaven. Jeg har funnet litt flere ting jeg må finne ut av hva er. Så får det heller våge seg at jeg ikke fikk gjort så mye som jeg egentlig hadde tenkt (kunne jeg bare tro på meg selv!). Jeg håper jeg orker trening i morgen; nå er jeg egentlig bare matt og trett og sliten og deppa og stresset og så videre. Det blir nok bedre med litt søvn innabords.

Jeg skal spare dere for mer masing om mitt for øyeblikket ustabile indre liv. Blir det ikke fint når jeg har oppgaven mer under kontroll og kan skrive litt mer interessante blogginnlegg? Jeg har mye jeg vil skrive om, men det er jo den tiden da… Man føler seg jo nesten skyldig hvis man faktisk setter av tid (på forhånd) til noe sånt som blogging.

Jaja. En siste innspurt på artikkellesing, og så lokker sengen.

Legg igjen en kommentar: