1987

I går kveld fant jeg alle sangene fra Melodi Grand Prix i 1987 på nettet. Etter det forsvant absolutt HELE kvelden og alt jeg hadde tenkt å gjøre. Makan til nostalgibombe, og det ble selvfølgelig ikke bedre av at jeg også så noen av videoene på Youtube.

Hva er det egentlig med 1987?

Jeg var tre år på den tiden av året Melodi Grand Prix ble avholdt. 1987 var også året da bestefar døde og jeg tilegnet meg mitt eneste minne av ham. Det er faktisk også mitt eneste minne fra 1987, såvidt jeg vet. Hukommelsen min har aldri vært det helt store…

1987 var dessuten et år med høye hårsveiser (skjønt ingen, selv ikke 80-tallet på sitt verste, slår X-Japan i musikkvideoen Weekend når det gjelder hår), skulderputer og svære jakker, og gutter i rosa.

Jeg kan late som om jeg er 80-tallsnostalgisk, men faktum er et helt annet. Hjemme hadde vi en kassett med musikken fra MGP/ESC i 1987. Den lå lenge gjemt under et lass av andre kassetter, men da jeg var i min verste MGP-periode fant jeg den og hørte på den i timesvis, dag ut og dag inn. Blir jeg hektet, så blir jeg hektet.

Takket være min gamle kassettspiller fikk jeg hørt på den lenge etter at CD-platene hadde gjort sitt inntog, men til sist måtte jeg gi tapt, og kassetten ble begravd i en kasse sammen med andre kassetter rett innenfor kott-døren min hjemme. Man kan da ikke kaste sånt!

Etter så mange timer med lytting, dansing og synging på gresk, fransk og nederlandsk, for å nevne noe, og den påfølgende tomheten i årevis, var det bare så utrolig deilig å finne den musikken igjen. Det er langt fra verdens beste musikk, men noen ting bare elsker man. Sånn er det. Musikken fra min barndom er MGP-musikk, mammas country, Disney, klassisk rock og Alice Cooper. Kanskje ikke så rart at jeg har blitt som jeg har blitt?

Det er noe fantastisk ved å finne igjen sanger og plater som man har elsket så lenge man kan huske, men som man så har regnet med var tapt fordi, vel, fordi man ikke lenger har noe som kan spille av kassetter. Det var sånn da jeg endelig fant igjen «Mighty Quinn» av Manfred Mann’s Earth Band – ikke den pinglete originalversjonen som alltid er på samleplatene, men den senere versjonen, som jeg til slutt fant en konsertversjon av på iTunes. Det var noe helt vanvittig sånn da jeg endelig fant «Hey Stoopid» av Alice Cooper, rett før jeg innså at CDer kunne kjøpes på nettet, og at det der var mye større utvalg.

Nei, det er fint å være nostalgisk, og enda finere når man finner igjen det man har savnet i årevis. 🙂

Legg igjen en kommentar: