Ring, ring

Det føles nesten tåpelig å bli så glad for noe så lite, men jeg er faktisk uhyre fornøyd med meg selv.

De som kjenner meg vet at jeg skyr det å snakke i telefonen som pesten, og at jeg i hvert fall ikke ringer noen (andre enn familien i hvert fall) med mindre det overhodet ikke er til å unngå, og/eller at jeg har psyket meg selv opp skikkelig på forhånd. På jobb har det stort sett gått greit, siden man ikke kan være resepsjonist uten å snakke i telefonen eller ringe folk, men det er en overdrivelse å si at det er problemfritt.

Men i dag har jeg altså ringt og bestilt frisørtime. Per telefon. Jeg. Uten å psyke meg opp mer enn kanskje ett minutt på forhånd, og uten å slå nummeret, legge på før det rekker å ringe og så sitte der og være nervøs før jeg endelig tør å la det ringe til noen svarer. Om noen ikke har skjønt det allerede så er jeg faktisk kjempestolt av meg selv. 1-0!

Det var selvfølgelig en god motivasjon at det var frisørtime det gjaldt. Jeg har hatt så innmari lyst til å klippe meg de siste månedene at jeg omtrent ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg, men jeg har ikke hatt råd til å klippe meg før nå. Håret mitt har sett helt gyselig ut. For noen dager siden fikk jeg endelig nok og klipte meg selv så jeg i hvert fall fikk gjort noe med problemområdene. Med skreddersaks og børste i stedet for frisørsaks og kam var det ikke det enkleste jeg har gjort, men gøy var det. Jeg ble ganske fornøyd – litt hakkete her og der, men dog greit nok. Det er jo uansett bare en og en halv uke til jeg skal klippe meg, så det har ikke allverdens å si.

Det skal bli deilig å få ordentlig kort hår igjen. Jeg trives best med kort hår, og det er ti ganger mer lettvint, selv om man må klippe seg oftere for at det skal se bra ut. I tillegg skal jeg snart bli blond igjen; jeg skal kjøpe hårfarge så fort jeg får lønn. Klarer knapt å vente! 😀

Legg igjen en kommentar: