Poetry for the Poisoned

Jeg har endelig fått hørt en del på Kamelots nye album, Poetry for the Poisoned. Jeg pleier vanligvis ikke å skrive om musikk her, men noe må jeg da gjøre. Jeg klarer ikke å slutte å høre på den lenge nok til faktisk å gå og legge meg. Ny skrivemusikk? Definitivt.

Kamelot har vært yndlingsbandet mitt en god stund, men dette er det første av albumene deres jeg virkelig har ventet på og som jeg har visst om på forhånd. Jeg er vanligvis utrolig dårlig til å følge med på det som blir utgitt, eller noe som helst (jeg klarer stort sett aldri å huske bursdagene til selv mine beste venner, for å nevne én ting), men takket være Facebook er det jo faktisk mulig selv for meg å huske slike ting.

Uansett, jeg anbefaler på det sterkeste å sjekke ut musikken deres. Det er klassifisert som epic metal, men man trenger ikke like hard musikk for å like dem (selv om det er en fordel). De er helt geniale på melodier og harmonier, man blir bare gående og synge på sangene deres. Det nye albumet er IKKE noe unntak.

Jeg skal ikke late som om jeg plutselig er flink til å skrive om musikk, men tatt i betraktning at jeg ofte skriver om det å skrive, og Kamelot er min skrivemusikk nummer én, var det verdt å nevne. Merkelig hvor mange idéer man kan få bare av melodier!

Legg igjen en kommentar: