Å drepe var ikke alltid så ille…

Tittelen refererer ikke til det faktum at en del av våre forfedre var noe mer brutale enn det vi var, men til selve ordet, som i norrønt er temmelig fascinerende. Stort sett når man lærer om språkhistorie og språkutvikling lærer man at ord tilegner seg nye betydninger etter tid. Disse betydningene har da noe til felles med den opprinnelige kjernebetydningen, selv om denne linken kan være vanskelig å se, og det kommer stadig nye betydninger til. Verbet «slippe» var for eksempel ikke like anvendelig i norrønt som i moderne norsk. «Slippe» skrev jeg forresten oppgave om i semantikk; det var interessant å lete etter den semantiske linken mellom uttrykk som «å slippe pennen» og «å slippe å gå på skolen».

Av og til går utviklingen den andre veien. Noen verb hadde ganske mange betydninger i norrønt, for så å bli innsnevret og spesialiserte i norsk. Akkurat nå holder jeg på å granske verbet «drepa» i forbindelse med oppgaven min, og forundrer meg over alt dette verbet kunne brukes til. Nå for tiden betyr det jo stort sett bare det samme som «myrde». Men se bare på dette: (teksten er hentet fra Fritzner’s ordbok, som er et must for alle som vil granske norrønt språk seriøst)

1. Stikke, skyde noget etsteds hen
2. Forringe
3. Slå
4. Ved tilføiet Slag bringe ud af sin tidligere Stilling
5. Bringe noget bort fra sit Sted, ud af sin Stilling i Almindelighed uden Hensyn til om det sker ved noget Slag
6. Ved Slag frembringe noget
7. Dræbe
8. Slaa Brikke i Brætspil

I tillegg kommer en del ekstrabetydninger som blir dannet ved å legge til en preposisjon (eller strengt tatt en postposisjon for å spikke litt fliser her)

Er det ikke rart at den betydningen som er så godt som den eneste i moderne norsk (i hvert fall de dialektene jeg har vært borti) faktisk er en betydning som i norrønt langt fra var den primære? Antagelig har nummer 7. sannsynligvis betydd noe slikt som «å slå i hjel», og så har de overførte betydninger og assosiasjoner fått fritt spillerom.

Nei, nå er det vel nok distraksjoner og utgreiinger om noe jeg strengt tatt ikke burde gjøre akkurat nå. Jeg får gå tilbake og jobbe med oppgaven i stedet for, men det tar vel ikke lang tid før jeg blir distrahert og fascinert igjen. I går klarte jeg å få mamma til å komme løpende titt og stadig fordi jeg hadde spurt henne hva hun trodde den godeste herr Fritzner hadde ment med begrepet «å fattes noget,» og hun kom stadig på hvor hun hadde hørt det før.

Legg igjen en kommentar: