The Stormcaller av Tom Lloyd

Da har jeg offisielt lest ferdig den første boken i 2011 Reading Challenge. Det var The Stormcaller av Tom Lloyd, som jeg fikk til bursdagen av Å. I stedet for å skrive om handlingen med mine egne ord kopierer jeg bare teksten fra baksiden av boken:
“Isak is a white-eye, born bigger, more charismatic and more powerful than normal men… but with that power comes an unpredictable temper and an inner rage. Feared and despised by those around him, he dreams of a place in the army and a chance to live his own life, but the Gods have other plans for the intemperate teenager. Isak has been Chosen as heir-elect to the brooding Lord Bahl, the white-eye Lord of the Farlan.
The white-eyes were created to bring order out of chaos, for their magnetic charm and formidable strength makes them natural leaders of men. Lord Bahl is typical of the breed: he inspires and oppresses those around him in equal measure. He’s a difficult mentor for a boy every volatile as he is.
This is a time for revenge, and for the forging of empires. With mounting envy and malice, the men who would themselves be kings watch Isak as he is shaped and moulded to fulfil the prophecies that circle him like scavenger birds. The Gods are once again beginning to meddle in the affairs of men.”
Ideen om en person fra ingensteds som kommer og redder verden og som siden tidenes morgen har vært hovedperson i utallige profetier om dette er slett ikke ny i fantasy. Det var derfor en av de tingene jeg var innstilt på å ikke like ved denne boken. Vel, jeg tok feil. Jeg skal ikke gå inn på detaljer siden det vil røpe hele twisten, men la meg bare si at konseptet var litt mer originalt enn det virket i begynnelsen.
En god del av hovedpersonene var også veldig realistiske. Jeg liker spesielt Carel, som er en tidligere soldat i hovedstaden som nå er en slags reservefar for Isak. Dynamikken mellom de to er realistisk og likevel i stadig utvikling. Man ser virkelig Isaks utvikling ut fra hvordan han forholder seg til Carel, som er den eneste som egentlig kan få Isak til å roe seg ned når hans overnaturlig intense temperament tar over. Carel er den som får Isak til å oppføre seg som folk og ikke som “the colour of his eyes” eller, som folk flest ser det, som et udyr.
Boken er en av de bedre jeg har lest i det siste, og jeg kommer garantert til å lese den neste i serien, men det er likevel noen ting jeg ikke likte som jeg føler kunne blitt bedre om forfatteren hadde tatt seg tid til å se gjennom og redigere enda en gang.
For det første er enkelte deler av boken temmelig forvirrende. Det er lange perioder hvor man ikke aner hva som skjer, og man beskriver en ikke navngitt person som gjør ting man ikke vet hva er og ikke bryr seg om. Det kan kanskje fungere en gang eller to, men det blir litt for mye etter min smak, spesielt siden en del av det ikke har noen videre betydning før de siste kapitlene. Jeg hoppet over/skumleste en del av disse beskrivelsene og kan ikke si at jeg føler jeg gikk glipp av noe. Videre blir det i perioder så mange navn og personer å holde styr på som så ikke viser seg å ha noen særlig viktighet at jeg tok meg selv i å ikke få med meg de som faktisk var viktige å få med seg. 
Det andre er at deler av boken med fordel kunne ha vært kuttet ned for å få bedre grep om selve plottet og for å få bedre fremdrift. Ofte sitter karakterene og har endeløse diskusjoner om teologi, profetier og politikk uten at man vet hva som er viktig og uten at man helt klarer å følge med. Litt indirekte infodump, for å si det litt stygt. På samme måte blir slagscenene viet veldig mye oppmerksomhet, men selv om jeg forstår at en del lesere kan være interessert i det gjør det ingenting for å drive plottet videre. Det er nesten som om hele fremdriften tar seg en pause for så å ta seg opp igjen senere. Det er deler av plottet jeg vet jeg ikke har fått med meg i det hele tatt fordi jeg ikke orket å finlese samtalene og diskusjonene. 
Det høres kanskje ut som om jeg på bakgrunn av dette ikke liker boken, men det stemmer ikke. Jeg ble bare litt forvirret. På Goodreads har jeg sett at mange har likt boken etter å ha lest den en gang til, og kommer helt sikkert til å gjøre det jeg også bare for å se om jeg forstår ting bedre da. 
Samtidig elsker jeg miljøet boken foregår i. Det er løselig basert på middelalderen, men på mange måter er den mer realistisk enn mye annen fantasy er. Det er ikke akkurat noen sprudlende bok og de som opptrer i den er heller ikke det. Gudene er ikke bare snille, og verdenen er en hard verden å leve i. Den er også mer original enn jeg forventet, og har en del konsept som jeg elsker. Hvitøyene er et av dem, og selv om utførelsen var litt shaky her og der var det et forfriskende konsept.
I det store og det hele anbefaler jeg denne boken sterkt, men jeg tror kanskje ikke det er en bok som bør leses hvis du har en dårlig dag…

Legg igjen en kommentar: