Februarkrim del 3

P.D. James: Det svarte tårnet

The Black Tower (Adam Dalgliesh, #5)

Fra baksiden av boken:

“Etterforsker Adam Dalgliesh er på bedringens vei etter en alvorlig sykdom da en gammel familievenn, Fader Baddeley, ber ham om hjelp. Baddeley er prest ved Toynton Grange, et trist og isolert privathjem for unge mennesker som lider av uhelbredelig muskelsykdom. Dalgliesh får sjokk da han ankommer stedet og får vite at vennen har dødd bare noen dager i forveien. Dalgliesh oppdager at prestens skrivebord er brutt opp, og at dagboken hans er forsvunnet. Han bestemmer seg for å gå stedet nærmere etter i sømmene – og snart oppdager han det ene mistenkelige dødsfallet etter det andre.”

Det svarte tårnet var… en skuffelse, rett og slett. Jeg var ikke begeistret i det hele tatt. Jeg trodde da jeg kjøpte den at boken var en av de siste i Dalgliesh-serien, men originalen kom faktisk ut allerede i 1975 og er nummer tre av bøkene om Dalgliesh. Til sammenligning kom den ikke ut på norsk før i 2008, noe som burde ha fått varselsbjeller til å ringe i hodet mitt.

Det er noe litt påtatt og anstrengt over politifolk som insisterer på at de ikke etterforsker saken, men bare er interessert i den som privatperson. Det overbeviser ikke meg et øyeblikk, og hele problemstillingen fremstår som unødvendig vanskelig og kompliserende.

Når det gjelder persongalleriet er det egentlig ingen jeg faktisk liker eller sympatiserer med. Jeg liker vanligvis Dalgliesh, men ikke i denne boken. Jeg synes de handikappede som beskrives ikke blir ytt rettferdighet, og det virker som om alle på stedet på død og liv må ha en mørk hemmelighet. Jeg syntes ikke slutten eller selve morderen var troverdig, og det er noe med en bok hvor så godt som alle ofrene faktisk ønsker å dø… Det blir ikke like spennende. Det er ikke engang slik at særlig mange sørger eller vet at det er noe annet enn alderdom eller sykdom eller selvmord.

Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva jeg ikke likte utover dette; det var i det hele tatt tungt å komme seg gjennom den, og jeg var lettet da jeg var ferdig. Jeg brydde meg ikke i det hele tatt om hvordan det gikk, og kommer ikke til å lese den om igjen.

For å være rettferdig er boken likevel velskrevet. Det er bare det at persongalleriet og plottet gjør det vanskelig for språket og formuleringene å skinne. Det kan også være at jeg finner en del av hendelsene, spesielt de som angår Dalgliesh, for usannsynlige siden jeg har lest flere av bøkene som kommer etterpå. Da jeg anmeldte Martingale-mordet sa jeg at jeg ikke likte at det ikke ble fortalt noe om Dalgliesh selv som i senere bøker – vel, i denne boken var det litt for mye, rett og slett, og han virker mye mer negativ og motløs enn han er i senere bøker.

Det var helt grei lesning, som sagt, men den skal nok få stå trygt i hyllen min de neste årene.

P.D. James: Hellig død

Death In Holy Orders (Adam Dalgliesh, #11)

“Etterforsker Adam Dalgliesh er tilbake på sitt ungdoms studiested, St. Anselm College. En student er blitt funnet død på stranden, kvalt av sand, og Dalgliesh er tilkalt for å etterforske saken. Han ser på dette som en avslappende ferie i et miljø han har savnet, men da enda et mord blir begått, forstår han at han her står overfor den mest gruoppvekkende saken han har hatt i hele sin karriere. Men samtidig forelsker han seg – for første gang møter han en kvinne som virkelig interesserer ham.”

Først og fremst skal det sies at jeg har sett denne på fjernsyn sist påske. Den var derfor veldig lite spennende for meg, først og fremst fordi jeg husket det meste unntatt vendingen plottet tar på slutten og hvem som faktisk gjorde det. Filmen var temmelig tro mot handlingen i boken, så det var få overraskelser. Jeg leste derfor ganske fort, og kan derfor ikke kommentere skrivestil eller språkbruk siden jeg ikke fikk det med meg. Ja, jeg har nok ikke gjort hjemmeleksen min denne gangen…

P.D. James er med denne boken tilbake med sin fascinasjon for presteskapet. Jeg kan på stående fot nevne fire bøker hvor en prest eller flere har en viktig rolle, og det virker som om hun på en gang både forherliger presteskapet og setter dem i et dårlig lys. Jeg skal ikke gå inn på den diskusjonen her. I Hellig Død føler jeg hun har gjort en god jobb med å få frem prestene (St. Anselm er et teologicollege for de priviligerte) som mennesker, ikke som yrker. Faktisk vekket det også mange minner fra min internatskoletid til live.

I motsetning til i Det Svarte Tårnet handler Hellig Død om en offisiell etterforskning, som riktignok begynner som en bekymret far som, tross bevis som vitner om det motsatte, ikke tror på at sønnens død var et ulykkestilfelle. Jeg synes faren selv er beskrevet som en virkelig typisk arrogant rikmannsfar, men de andre personene er godt beskrevet. Det er i kjent James-stil ikke så mange som ikke har en problematisk fortid eller svin på skogen, men det er for en gangs skyld troverdig. Et avsideliggende college trekker naturlig til seg mennesker som ikke foretrekker å ha mange mennesker rundt seg.

Alt i alt helt grei lesning; det er ingen fantastisk bok, men heller ikke en dårlig en. Plottet er ikke forutsigbart, men jeg vil påstå at hun ikke har bygd nok opp til slutten. Det kan være bare jeg som ikke har lest boken nøye nok, men jeg føler ikke jeg fikk vite nok om personene det gjaldt til at slutten kunne være troverdig. Likevel synes jeg hun har gjort en god jobb, og så har man jo selvfølgelig det faktum at det er i denne boken at Dalgliesh møter Emma Lavenham. Jeg synes de er grådig søte. 😉

Legg igjen en kommentar: