Jim Butcher: Grave Peril (Dresden Files #3)

Grave Peril er bok nummer tre i Dresden Files, som jeg begynte å lese i fjor sommer. De to første bøkene var bra, selv om de ikke var fantastiske, og endelig var tiden kommet for å fortsette på serien.

Boken begynner litt tungt, og man hopper rett inn i en scene hvor seriens hovedperson, Harry Dresden, kjører for harde livet til et eller annet sted sammen med en som heter Michael. Michael får ingen videre introduksjon, og et øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde tatt feil og kjøpt bok fire i stedet for bok tre siden det virker som om man skal vite hvem han er. Jeg satt egentlig og følte meg som et spørsmålstegn hele første kapittel, før forfatteren hopper tilbake igjen i kapittel to og forklarer de tingene som førte frem til der boken begynner. Jeg føler kanskje at det hadde vært bedre om tingene hadde blitt fortalt i den rekkefølgen de skjedde, men det er kanskje bare meg.

Tittelen, Grave Peril, er nesten komisk velvalgt. Boken begynner med en utdrivelse av et ikke helt vennligsinnet spøkelse som går amok på sykehusets fødestue. Ting går ikke helt som de skal, og Harry oppdager snart at en eller annen går rundt og vekker opp spøkelsene, og lager kaos over hele byen. Samtidig får Harry en invitasjon til vampyren Biancas kostymeball, og mistenker at alt ikke er som det skal der heller. Snart oppdager han at den eller det som skaper kaos i Chicago også ser ut til å være ute etter de som er rundt Harry, og de innser at det godt kan være noen fra en gammel sak som er ute etter hevn. Men hva eller hvem er det som har så store krefter at de kan utføre slike ting? På den ene eller andre måten er ting i ferd med å bli personlig for Harry.

Det er mange ting jeg liker ved Grave Peril og ikke så veldig mange ting jeg ikke liker. Faktisk er det bare det at man føler seg litt «lost» i begynnelsen jeg ikke liker. Jeg elsker vampyrene, som er skumle, farlige og forføreriske som vampyrer skal være. Jeg liker hovedpersonen, som er passe dekadent, rimelig spydig og med dårlig smak (kle seg ut som en typisk filmvampyr på et kostymeball arrangert av… vampyrer? Er det særlig lurt? Nei, det er det overhodet ikke). Jeg liker utviklingen i forholdet mellom Harry og Susan, og har endt opp med å like Michael og hans kone Charity. Plottet er underfunding og smart, og går aldri helt der man forventer seg, men det føles aldri feil.

Boken er hakket mørkere enn de forrige bøkene, og gir deg mye å tenke på. Det er ikke en slik bok hvor alt går bra til slutt, og man forventer hele tiden at den store katastrofen skjer, den som selv ikke hovedpersonen kommer seg uskadet bort fra. Det gjør han forøvrig sjelden. Harry Dresden er en av de hovedpersonene som til stadighet blir gørrbanket, og er ingen superhelt. På mange måter er han fantasyverdenens svar på krimmens hardkokte privatdetektiv, han som drikker for mye og stikker nesen opp i ting han ikke har noe med å gjøre. I Harrys tilfelle har han også en snakkende hodeskalle ved navn Bob og en hel haug med overnaturlige vesener som er ute etter hevn. Det måtte da bare bli en bra bok.

Legg igjen en kommentar: