Elizabeth Moon: The Deed of Paksenarrion

Det er vanskelig å komme med en objektiv omtale av The Deed of Paksenarrion. Med unntak av Ringenes Herre var dette serien som introduserte meg for fantasysjangeren, og også den som virkelig fikk meg hektet. For noen uker siden bestilte jeg den endelig på engelsk i omnibusutgave, i anledning at bok 2 i oppfølgerserien kom for et par dager siden. 1200 sider tar sin tid…
Paksenarrion Dorthansdotter, datter av en sauebonde, har drømt om å bli kriger hele sitt liv. Hun rømmer hjemmefra og verver seg til Hertug Phelans leiekompani. Livet som soldat er ikke helt som ventet, men hun føler seg raskt hjemme og blir en respektert del av kompaniet. Likevel har skjebnen mer i vente for henne, og fører henne på veier hun aldri kunne ha drømt om. Men når utfordringene kommer, kan hun holde fast ved sin troskap, eller gir hun tapt?
Serien består av Sheepfarmer’s Daughter, Divided Allegiance og Oath of Gold (Krigerens troskapsed, Annen troskapsed og Gyllen troskapsed del 1 og 2 på norsk). Den er på mange måter en klassisk coming-of-age historie. Den er veldig person-sentrert, og hovedplottet er hvordan Paks utvikler seg og vokser med utfordringene sine. De andre plottene er, føler jeg, litt underordnet.
Elizabeth Moon har hatt en karriere i det amerikanske forsvaret i tillegg til å ha en grad i historie, og det merkes. Jeg har lest at en del anmeldere mener at det store fokuset på realisme og detaljrikdom gjør at historien og fremdriften sakkes ned. Personlig føler ikke jeg det samme. Nei, historien er ikke rask og super-spennende, men jeg blir like fortapt i boken hver gang og klarer ikke å legge den fra meg. Jeg elsker at forfatteren gjør det så lett å leve seg fullstendig inn i verdenen hun har skapt. Verdenen i bøkene er detaljrik og realistisk, men det var først når jeg begynte å lese bloggen hennes at jeg innså hvor mye hun faktisk har utelatt i bøkene.
Jeg synes også at bøkene har et friskt perspektiv i forhold til mange andre typiske fantasyserier, i hvert fall mange av de jeg har lest. I stedet for at fortellingen blir fortalt av de som er på toppen (kongelige, trollmenn, adelige) er Paks en vanlig menig gjennom hele første boken, og man slipper derfor endeløse sider om taktikk og politikk, men ser desto mer av hvordan det faktisk ER å være soldat. I stedet for at hærene føles som en grå og uniform masse ser man virkelig hærene som en samling individer, noe som gjør de store slagene enda sterkere.
Samtidig, om jeg skal pirke på noe, må det være at det er et skarpt skille mellom godt og ondt i bøkene. De anerkjenner riktignok at mennesker stort sett er et sted midt mellom, men jeg synes kanskje det skurrer litt mot den ellers svært realistiske verdenen Moon skriver om. Grensen mellom godt og ondt er, mener jeg, betydelig mindre tydelig enn den er i disse bøkene. Likevel fungerer det stort sett.
I tillegg er jeg ikke særlig begeistret for bok 2 i serien. Jeg føler alt bare sakker ned, til tross for at det skjer mye, og slutten er veldig brå og deprimerende. Det har mye med at jeg ikke kan fordra den ene karakteren, noe som i og for seg sikkert var meningen, og det bare irriterer meg. På den andre siden er den siste delen så sterk at jeg ikke alltid klarer å lese den. For en som har hatt tilløp til angst er det bare altfor nært og sårt, og jeg innså ikke hva det var før nå. Bok 2 er på mange måter der hvor alt brytes ned mens de andre er der det bygges opp. For å komme med en veldig kraftig generalisering og uten at jeg tror det røper for mye av handlingen.
Det jeg føler kanskje er det aller beste ved serien, med unntak av realismen og hvor lett det er å bli dratt fullstendig inn i handlingen, er budskapet den gir. Serien har et veldig sterkt budskap om at det er mulig å bygge seg selv opp igjen selv om man er brutt ned, om at håpet aldri er ute og at man kan komme ut av prøvelser som en sterkere person enn den man var før. Etter de siste fem-seks årene med alt som har skjedd i mitt eget liv blir det bare enda sterkere, for å være litt mer personlig enn jeg kanskje bør…
Anbefales på det sterkeste!

Legg igjen en kommentar: