Chris Wooding: Black Lung Captain

Black Lung Captain (Tales of the Ketty Jay, #2)

Black Lung Captain er bok 2 i serien Tales of the Ketty Jay, og blir beskrevet slik på Goodreads:

«Welcome to a rip-roaring action-packed story of heists, double-crosses, double-double-crosses, adventure, shoot-outs and a touch of romance along the way. In the first Ketty Jay novel, RETRIBUTION FALLS, Frey and his crew were framed for murder, and had to use all their criminal talents to try to clear their names – and turn a profit! Here, in the second novel in this series of standalone adventures, they’re asked to help retrieve a mysterious lost ship full of treasure, which turns out to be slightly more complicated than expected…»

Det føles ofte som om beskrivelsene på sider som Goodreads, Amazon og ikke minst på baksiden av bøkene beskriver en helt annen bok enn den man leser. Til en viss grad gjelder det denne også. Ut fra beskrivelsen over virker den en-dimensjonal og en smule kjedelig – det er den ikke. Jeg har sjelden lest en så engasjerende bok. Når det gjelder hovedpersonene, beskriver følgende sitat fra boken dem ganske så godt:

«Not for the first time, he wished he commanded a highly trained bunch of soldiers instead of a ragtag mob of rejects in varying stages of alcoholism.»

Jeg liker vanligvis ikke å skrive omtaler hvor jeg overhodet ikke finner noe negativt å skrive, så jeg prøver alltid å finne et eller annet å pirke på. Men for denne boken finner jeg ingenting. Hvor karakterene på mange måter virket en-dimensjonale i den forrige boken, har de virkelig funnet seg til rette i toeren og oppfører seg som virkelige personer. Jez, navigatoren, har fått mye større plass i denne boken, noe som er rettmessig, og vi får vite ikke bare hva hun er og hvorfor, men hvordan det er. Harkins, som hadde en tendens til å være veldig en-dimensjonal i den forrige boken, er mye mer realistisk, og står for et av de beste øyeblikkene i boken.

Samtidig blir hovedpersonen selv mer menneskelig, og det viser seg at hans historie med Trinica Dracken (pirate queen extraordinaire) ikke er helt over… Vi får se en helt annen Darian Frey og en helt annen Trinica Dracken enn tidligere, noe som absolutt gjør bøkene til noe mer enn bare luftskip, slåsskamper og farlige situasjoner.  

På baksiden av boken er det en forfatter som har skrevet at Wooding «uses every trick in the book» for å fange inn leseren. Det gjør han, men i motsetning til en del andre fungerer det, og du tenker ikke over det. Andre forfattere kunne ha brukt nøyaktig de samme ingrediensene og fått en helt annen – og sannsynligvis dårligere – bok. For å være helt ærlig: Det er ikke den eneste boken med lignende elementer. Erstatt luftskip med romskip eller bare skip, og du har ørten andre bøker. Men det er noe med måten de er beskrevet på, måten karakterene oppfører seg på og hvordan alt føles så sannsynlig men likevel overraskende. Ting som skjedde i bok 1 får følger for det som skjer i bok 2, selv småting som Harkins’s forhold til skipskatten Slag (jepp, luftskip har også skipskatter) som faktisk blir ganske viktig etter hvert. (Det sier kanskje sitt, enten om meg eller boken, at en av yndlingsreplikkene mine fra denne boken er «Meaow»…)


For ikke å nevne slutten. Episk, veldig tilfredsstillende og fantastisk.

Jeg skulle gjerne ha skrevet enda mer om hva som er bra, men er redd for å røpe for mye av handlingen i forrige bok. Den anbefales i hvert fall på det sterkeste – den er en av mine absolutte yndlingsbøker i år – enten du er en steampunk-fan eller ikke.


Legg igjen en kommentar: