Gail Z. Martin: The Summoner

The Summoner (Chronicles of the Necromancer, #1) Da jeg plukket opp denne boken i en bokhandel i London trodde jeg at dette kom til å bli en noenlunde original og forfriskende fantasyroman. Men det sier litt at den er på en Goodreads-liste over «Books with deceptively good covers» – jeg digger omslaget, men det er også den eneste boken jeg har lest i år som jeg bare har gitt én stjerne til på Goodreads.

(Forøvrig en liten spoiler-advarsel – har du tenkt å lese boken bør du kanskje ikke lese mer)

Boken starter som en god del andre fantasybøker. Tris, eller Martris Drayke som han egentlig heter, er prins og opplever at tronarvingen, hans eldre bror Jared, dreper hele resten av familien. Tris må flykte for å unngå å bli drept selv. Men plutselig, en eller annen gang i løpet av flukten, er de visst på vei tilbake til Margolan hvor han kommer fra. Tris er i tillegg en magiker, men ikke bare det, han er en Summoner og kan kommunisere med – og få hjelp fra – de døde. Tilfeldigvis er han den eneste Summoner siden hans bestemor, Bava K’aa, døde.

Herfra blir det bare verre. Det var overhodet ingenting som overrasket meg i hele boken. Fra det øyeblikket Kiara ble introdusert skjønte jeg at hun kom til å bli Tris sin «utvalgte». Carina og Vahanian som krangler ustanselig, om ALT? Selvfølgelig! De er sjelevenner og hverandres store kjærlighet! De andre karakterene er stort sett noen karikaturer av noen pappfigurer. Personer forsvinner (jeg vet ikke en gang om de forsvant eller ble drept), men ingen ser ut til å verken savne dem eller snakke om dem – eller huske at de noengang eksisterte. Selv om de hadde et nært forhold.

Ellers er det klisjé på klisjé på klisjé. Ingen er stygge i denne boken. Personer som villig risikerer livet sitt for en vilt fremmed når det er en umenneskelig høy belønning for å angi ham? Selvfølgelig! Magisk sverd. Et sverd arvet av bestefar som skal «keep you safe.» Eller eventuelt knekke tvert av når du får bruk for det, siden det er et velbrukt og gammelt sverd og alt det der, og ikke magisk. Uforståelige og uuttalelige snutter som visstnok er ment å være et språk. The bad guys er ulidelig bad. Den vittige guide som irriterer alle men som likevel er flink. En som har unngått sverdtrening mesteparten av livet som plutselig er flink. En gudinne som kommer og gir dem oppdrag, som helt tilfeldig er omtrent det de egentlig hadde tenkt, og som redder dem ut av kniper. «Dette skal du gjøre, dette skal du gjøre, og dette skal du gjøre. Gå nå, så løser alt seg.» Lettvint løsning og utrolig lite spennende å lese. Og hva er det egentlig med vampyrene? Hvorfor gi dem et annet navn når alle kaller dem vampyrer likevel?

I tillegg er dialogen kunstig og tungvint, hendelser som ikke har noen betydning for plott- eller karakterbygging blir detaljert beskrevet i det uendelige, skrivestilen føles klønete og rett og slett dårlig, og det er en rekke faktafeil. For eksempel, hvordan og hvorfor skor du en hest midt ute i skogen, midt i en reise, uten tilgang på noe som ligner på en smie? Hvorfor skal plutselig alle hestene ha sko om morgenen? Hadde de ikke sko når du begynte å reise?

Jeg ble virkelig matt av å lese boken. Hadde den vært skrevet for 20-30 år siden, når fantasy som sjanger fortsatt egentlig var i startgropen, hadde jeg kunnet unnskylde det. Men dette plottet – for så vidt en god del av personene også – er brukt før. Mange ganger. Faktisk veldig mange ganger. Boken er ganske ny, fra 2007, og det finnes overhodet ingen unnskyldning for en fantasyforfatter å komme med noe så klisjéfylt og uoriginalt. (Noe av problemet jeg har med mye norsk fantasy også…) Denne typen historie var oppbrukt for ti år siden.

Fremfor alt skulle jeg gjerne visst hvordan den som har redigert denne boken hos forlaget har klart å få den jobben, eller beholde den, for dette er ting en redaktør burde ha fanget opp lenge før publisering. I det minste blir jeg litt mer optimistisk med tanke på mine egne bokprosjekter.

Til tross for et kult omslag: Hold deg unna. Dette er virkelig ikke bra.