Stephen Deas: The Order of the Scales

The Order of the Scales (The Memory of Flames, #3)
En passende alternativ tittel her er «Boken som fikk meg til å revurdere en hel serie (eller to).» Jeg skal ikke skrive så mye om hva den handler om, siden det vil røpe for mye av hva som har skjedd i bok 1 og 2. Men jeg kan si at om ting var ille før, har de eskalert enda mer i denne boken. Jeg er fryktelig spent på hvordan det går til slutt, bare for å se hvordan i alle dager forfatteren løser dette.

Jeg har slitt litt med The Memory of Flames, som serien heter. Bok nummer to, The King of the Crags, ble omtalt i går, og ikke spesielt positivt. Men jeg har endelig funnet ut hva som gjør at jeg ikke har vært så begeistret for serien og ikke har klart å engasjere meg. Samtidig har jeg funnet ut hvorfor jeg aldri har vært begeistret for George R.R. Martin sine bøker.

Det er det at jeg aldri helt tør å begeistre meg for en av personene, fordi jeg vet at han kan dø eller bli utsatt for noe grusomt når som helst. Martin er ikke redd for å ta knekken på en karakter, men la meg bare si én ting: På det området er han ingenting mot Deas. I A Song of Ice and Fire mistet jeg bare Ned Stark, av de jeg heiet på og brydde meg om – i denne serien har jeg mistet i hvert fall fem. Av de resterende har én blitt gal, flere har blitt stormannsgale og direkte ufordragelige, og skillet er ikke mellom godt og ondt – det er mellom ille og verre.

På slutten av The King of the Crags innså jeg endelig dette, med det resultat at jeg faktisk likte The Order of the Scales svært så godt. Jeg var fortsatt forvirret, og det er en av de kritikkene jeg står fast ved, men jeg klarte å engasjere meg mer. Jeg likte den faktisk såpass godt at jeg tok meg selv i å lese en side eller to så fort jeg hadde et lite øyeblikk i går. Venninnen min, som er på besøk, svarer på melding? Lese. Hun går på badet? Lese. (Dårlig vert, jeg?)

Så har også Stephen Deas en eller annen utrolig evne til å få en til å digge karakterer man har hatet i en hel bok. Hvordan klarer han det?

Det er lite annet å si om boken enn det jeg allerede har sagt om The King of The Crags. Det er sjelden det å lese en bok får meg til å forandre mening om de foregående bøkene, men det skjedde altså. Hvilke forventninger man har når man begynner på en bok har utrolig mye å si, og jeg tror jeg opprinnelig forventet noe som lignet på den andre serien hans, som er mye snillere. Ting skjer ikke som man håper i disse bøkene.

Samtidig er jeg veldig, veldig glad for at noen har skrevet en drageserie hvor dragene faktisk er farlige, hvor de ikke er lydige og snille, og hvor de ikke oppfører seg som mennesker i dragefasong. En slik serie blir nødvendigvis brutal og blodig. Og det er den. Jeg digger dragene hans, jeg digger at forfatteren har fått meg til å forandre mening så fullstendig, og jeg digger (nå som jeg har vent meg til det) at karakterene hans er så uforutsigbare, og at det er fullstendig in character. Jeg digger at han ikke syr puter under armene på karakterene sine, selv om det betyr at man nå og da mister karakterer man har fulgt gjennom hele serien, og at han ikke tar mer hensyn til dem enn til andre karakterer. Flaks er et fremmedord her.

Jeg føler jeg bare har skrevet i hytt og pine i dette innlegget, men håper det ikke er fullstendig ulesbart. Jeg anbefaler i hvert fall serien The Memory of Flames sterkt. Den har en del av tingene jeg liker ved George Martin og Joe Abercrombie (ikke så mye det jeg ikke liker, heldigvis!), og en del ting som er helt særegent forfatteren. Den kan anbefales utelukkende på grunn av dragene, men det er heldigvis mye mer ved den. Mennesker på sitt mest dekadente og hensynsløse, for eksempel. Og nevnte jeg dragene?

Nå er det bare å vente på neste bok. Kom snart, 2012!

Legg igjen en kommentar: