Suzanne Collins: Dødslekene

Dødslekene (The Hunger Games #1)Dødslekene-trilogien har vært høyt oppe på leselisten min veldig, veldig lenge nå. Sist søndag fikk jeg låne hele trilogien av pinne, og ble ferdig med bok 1 i dag. For første gang på lenge har jeg altså lest en opprinnelig engelsk-språklig bok på norsk (noe jeg har unngått veldig, veldig lenge etter da jeg leste den første Dirk Gently-boken på norsk), og jeg er ikke skuffet.

Oversettelsen er bra. Veldig bra. Etter lingvistikkstudier og å ha arbeidet som oversetter selv har jeg en tendens til å lese oversettelser med rødblyanten klar, men jeg fant bare tre feil. Alle disse har med det faktum å gjøre at boken er skrevet i presens, og da blir hele greia med tidsbetegnelser (da og når) litt mer komplisert enn vanlig («den gang da vs hver gang når» fungerer ikke alltid). Litt morsomt sammentreff at dette kommer rett etter at jeg har skrevet innlegg om da og når på språkbloggen min

Uansett. Jeg synes boken er bra. Ikke fantastisk bra, men jeg tror det har mye å gjøre med at forventningene var veldig høye. De fleste gangene jeg faller fullstendig for en bok har jeg hatt veldig lave forventninger. Når jeg har hatt lyst til å lese en bok så lenge er det vanskelig å innfri. Men den var lettlest, godt skrevet, spennende, og jeg hadde ikke noen problemer med å heie på hovedpersonen.

Det skal også sies at denne type setting (drep alle til én er igjen) funker bra i denne boken i forhold til en del andre. Det er en god grunn til at det er som det er, og det er ikke bare blod og gørr, men en faktisk historie og faktisk samhandling mellom karakterene. Jeg synes også forfatteren gjør en god jobb med å etablere Capitol som den store stygge ulven, og slå fast at man faktisk ikke regner med at alt går bra til slutt. Det gjør også at jeg er veldig spent på neste bok.

Alt i alt en bok jeg er glad for at jeg har lest, og absolutt bra nok til at jeg kommer til å begynne på bok to i løpet av dagen. Anbefales!

Legg igjen en kommentar: