Terry Pratchett megaomtale (bok 1-8)

Jeg har gjenopptatt min uformelle Pratchett-utfordring, og i og med at jeg nettopp leste ferdig Pyramids tenkte jeg at jeg endelig skulle skrive en omtale om bøkene. Bøkene er i kronologisk rekkefølge, men trenger ikke å leses i “riktig” rekkefølge i det hele tatt. Jeg gjorde ikke det første gangen jeg leste Pratchett i hvert fall.
Siden det er så mange omtaler blir de litt kortere enn de pleier. Jeg har heller ikke lett frem bilder av alle, siden det jo er midt på natten.
The Colour of Magic
Den første Discworld-boken introduserer den ikke akkurat vellykkede trollmannen Rincewind, Discworlds første turist Twoflower, og ikke minst den beryktede Luggage, som dukker opp igjen i senere bøker. Boken er langt fra den beste i serien, og skal du begynne på Pratchett bør du ikke begynne på denne.

Boken er delt i to, og de to delene føles plottmessig uavhengige. Det er mer sammenheng mellom slutten på The Colour of Magic og begynnelsen på The Light Fantastic enn det er mellom de to delene av Colour of Magic. Den første delen er helt grei, egentlig mest på grunn av Pratchetts finurligheter (og det faktum at det var den første Pratchett-boken jeg leste på LENGE), men jeg kommer ikke til å lese den om igjen med det første. Jeg husker ikke at den var så dårlig første gang jeg leste den, men på den tiden slukte jeg jo absolutt alt.
The Light Fantastic
Bok to fortsetter der bok én slapp, og er dermed en av få Discworld-bøker hvor historien går over fra én bok til en annen, selv om det er en ny historie. Hvis det gir mening. I denne boken holder Discworld på å kollidere med en rød stjerne som vil ødelegge hele verden, og bare Rincewind kan redde den. Det sier litt at jeg måtte inn på Goodreads for å huske hva den handlet om. 

Boken var helt grei, verken mer eller mindre. Jeg likte den første gang jeg leste den, ikke fullt så begeistret nå. Den er riktignok bedre enn Colour of Magic, men ikke så bra som de senere bøkene.
Equal Rites
Equal Rites var en av de bøkene jeg faktisk ikke hadde lest før i år (men som jeg trodde jeg hadde lest fordi jeg forvekslet den med Sourcery). Jeg likte den overraskende godt , kanskje spesielt fordi jeg har lest senere bøker og digger The Unseen University. Konseptet med en kvinnelig trollmann som prøver å få innpass i denne verdenen kan gjøres veldig mye med, og jeg føler at Pratchett gjorde en god jobb her.

Kort fortalt er en trollmann den åttende sønnen til en åttende sønn. Det er bare det at denne gangen glemte trollmannen som ga staven sin videre til barnet å sjekke hvorvidt det var en gutt eller jente, og Discworld står overfor noe den ikke har vært borti før. Alt i alt en ganske bra bok – passe spennende, og passe morsom uten at det går særlig utover handlingen. Jeg vil faktisk si at det er en av de Discworld-bøkene jeg har likt best.
Sourcery
En trollmann er den åttende sønnen til en åttende sønn. Det er en grunn til at det stopper der, og at trollmenn generelt er lært opp til at kvinner er noe man holder seg unna. For hvis en trollmann får en åttende sønn – den åttende sønnen til den åttende sønnen til en åttende sønn – har man et problem. 

Igjen møter vi The Unseen University og dets ansatte/studenter – alltid en interessant opplevelse for de som har gått en del på universitetet – som nå må takle magi som ikke lenger er passe temmet og ufarlig. Kast inn noen barbarer i miksen, og for ikke å nevne en Sourcerer, og du har… Sourcery.

Jeg klarte ikke helt å bli engasjert i boken denne gangen, selv om jeg vet jeg har likt den før, og jeg vet ikke hvorfor. Den var spennende, og jeg kommer ikke på noen grunn til at jeg ikke skulle like den. Jeg synes spesielt at beskrivelsen av gutten og hvordan staven styrer ham er bra skrevet. Jeg tror det er mest det at jeg husket altfor mye av boken fra før, så spenningen forsvant litt. Det har nok også litt å gjøre med at jeg leste den rett etter Equal Rites, noe som fikk den til å føles altfor lik. Men den er egentlig en bra bok, bare les dem med litt mellomrom.
Mort
Mort er en av yndlingsbøkene mine. Jeg liker den klønete, naive Mort (av samme grunner som at jeg liker Carrot i senere bøker) som får jobben som dødens læregutt, og jeg digger at vi får bli bedre kjent med Death. Han er lett yndlingskarakteren min i alle Discworld-bøkene, kanskje med unntak av Vimes… (ikke i denne boken, for øvrig)

Uansett. Jeg syntes handlingen var interessant og original, humoren var morsom, samspillet mellom Mort og Death sin datter, som jeg ikke husker hva heter, var interessant å lese om, og samtidig som boken er veldig typisk Discworld er den likevel litt annerledes enn de andre. Føler jeg, da, selv om jeg ikke helt kan peke bestemt på hva det er. Anbefales på det sterkeste!
Wyrd Sisters
Vi møter igjen heksene fra Equal Rites, og denne gangen må de blande seg inn i politikken. Som karakter liker jeg Granny Weatherwax ganske godt, spesielt sammen med Nanny Ogg. Men jeg må si at jeg likte dem bedre i Equal Rites enn her. Det har sannsynligvis litt med at jeg får litt noia av tanken på politikk (en av ulempene ved å ha en politikerfar) og litt med at plottet ikke var særlig originalt. Discworld er jo parodier, men jeg følte Pratchett ikke helt klarte å få det interessant nok for min del. 

Men for all del, det var en bra bok, og den var både spennende, interessant og morsom. Om det ikke høres slik ut på omtalene mine i dag er det bare fordi det er midt på natten og jeg ikke helt tenker klart nok til å få formulert meg ordentlig.
Pyramids
Pyramids er også en bok jeg har lest før og digget. Jeg digget den denne gangen også. Vi møter ikke noen av karakterene vi har sett før (selv om byen Ankh-Morpork til tider føles som en egen karakter), men Teppic, som studerer hos Assassin’s Guild og skal til å ta avgangseksamen når boken begynner. Han kommer fra et rike som minner mistenkelig mye om det gamle Egypt, bare… Pratchettifisert.

Første gang jeg leste denne var jeg midt inne i min Egypt-periode, da jeg leste alt jeg kom over om det gamle Egypt, faraoene og så videre. Det var dermed ganske opplagt at jeg skulle digge denne boken. En slik periode er jeg ikke i nå, så jeg ble veldig glad for å oppdage at jeg fortsatt likte den veldig godt. Jeg liker Teppic – parodi som han er føles han mer virkelig enn en del andre karakterer, og jeg liker veldig mange andre av karakterene også. Dios er bare creepy. Plottet var engasjerende og til tider uforutsigbart, og jeg har storkost meg.
Guards! Guards!
Jeg slenger inn en omtale av Guards! Guards! selv om jeg ikke har lest den nå. Det er nemlig en av få Pratchett-bøker jeg faktisk har kjøpt tidligere, og jeg har lest den mange ganger. Veldig mange ganger. Hva kan jeg si, den handler om drager. Jeg har dilla på drager. (For de som ikke har skjønt det for LENGE siden)

Kort fortalt har noen glupe hoder i Ankh-Morpork fått det for seg at de skal kalle frem en drage, av de som eksisterte før men som forsvant. Hvorfor? Jo, de mener at The Patrician må erstattes av en ekte konge, og hva bedre for å få tak i en konge enn å gi ham en drage å redde dem fra?

Guards! Guards! introduserer City Watch, med alle de fantastiske karakterene der. Vimes er en av mine absolutte yndlingskarakterer, sammen med Carrot. Og Nobby. Og… ja. Boken er underholdende, gøyal og veldig bra. Men jeg er kanskje forutinntatt for akkurat denne boken… 😉

4 thoughts on “Terry Pratchett megaomtale (bok 1-8)

  1. labben says:

    Jeg gleder meg til Pyramids og Guards! Guards! Som deg, har jeg også hatt en periode hvor jeg leste alt jeg kom over om Egypt (og ville til og med bli egyptolog), og Pyramids har dermed vært en av de bøkene jeg har vært nysgjerrig på lenge.

    Likevel har jeg bestemt meg for at bøkene skal leses i rekkefølge, så det blir Wyrd Sisters som neste Pratchettbok.

    Ellers er jeg enig med at Mort er den beste så langt (altså til og med Sourcery for min del), men jeg tror jeg likte The Light Fantastic bedre enn deg. Jeg syns den var veldig mye bedre enn The Colour of Magic, til tross for at det er en fortsettelse på den historien.

    Genialt med korte omtaler slik du har gjort det. Jeg tror jeg gjør det samme, for jeg ligger så langt bak med omtaleskriving for tiden. Det får bli en Pratchettoppsummering når jeg har lest til og med Eric. Foreløpig er Mort og Sourcery lest men ikke omtalt.

  2. Ciuva says:

    Labben: Jeg likte egentlig The Light Fantastic ganske godt, i hvert fall er jeg enig i at den er mye bedre enn The Colour of Magic, men den var liksom litt innimellom bøker og jeg klarer bare ikke å huske noe fra den.

    Jeg tror nesten jeg må satse på korte omtaler til jeg er noenlunde i rute igjen, jeg har ca. 20 bøker jeg ikke har omtalt ennå. Og jeg husker liksom ikke nok om hver til å skrive en ordentlig en.

    Pinne:
    Hehe, ja, i natt var en sånn natt der jeg bare ikke kom meg vekk fra datamaskinen. Men jeg merker det er bra jeg ikke skal jobbe med noe som helst i dag 🙂

  3. Pinne says:

    Ditto! Og nå som jeg har lest dette også, må jeg si meg både enig og uenig. Jeg har personlig en forkjærlighet for Mort, men elsker også Light Fantastic, og har av en eller annen grunn ikke sansen hverken for Equal Rites eller Pyramids.

    Selvfølgelig betyr ikke dette at jeg ikke liker bøkene! De er fremdeles mye bedre enn mange andre forfattere og kommer frem fra bokhylla titt som det er, men Mort, Light Fantastic og flere av de nyere bøkene leses nok oftere enn de andre jeg nevnte 😛

Legg igjen en kommentar: