Last Argument of Kings av Joe Abercrombie

A.k.a. boken jeg aldri fullførte.

Denne omtalen er basert på de første 47 sidene av boken (jeg kom ikke lenger, rett og slett) og delvis tendenser i de forrige bøkene. Omtalen bærer nok også preg av at jeg både er sliten og trett, og mer enn bare litt irritert over å faktisk måtte gi opp en bok.

Jeg har en eller annen fiks idé om at jeg alltid skal lese ut bøker. Noen er rett og slett dårlige i starten, og jeg fikk mye glede av Abercrombies The Blade Itself så fort jeg kom meg forbi begynnelsen. Noen er dårlige helt ut, men ikke SÅ dårlige at det ikke er i hvert fall noe å glede seg over. Og noen har jeg endt opp med å like virkelig godt fordi de tok seg opp på alle måter.
Det er stort sett to grunner til at jeg ikke leser ut bøker: Hvor god kvaliteten er, og hvor store utsikter det er til en i hvert fall semi-lykkelig slutt. Den kan godt være trist, den kan godt være overraskende og fæl, men la boken være åpen nok til at jeg har i det minste et lite håp frem til slutten faktisk er der – da kommer jeg i hvert fall så langt. Tror kanskje det er grunnen til at jeg ikke helt har funnet tonen med A Song of Ice and Fire av Martin.
Last Argument of Kings hadde dessverre verken kvaliteten eller håpet. Jeg var nok litt påvirket av omtaler jeg har lest, der det ble hintet om at slutten ikke akkurat var så… tja. Hva skal man si. Og samtidig var det bare et eller annet som gjorde at jeg ikke klarte mer. Jeg likte de to foregående bøkene, i hvert fall etter at jeg kom litt uti dem, men her var det bare ikke håp.
Det skal MYE til at jeg faktisk legger en bok fra meg og sier at nok får være nok – det har kanskje skjedd én gang før, men jeg husker ikke noen. Det var ikke det at den var så veldig dårlig skrevet, det var bare veldig feil bok til feil tid, feil stemning, hint om en ikke-særlig-lykkelig slutt, og jeg ble ganske lei av hele greia. Etter tre forsøk, spredt utover en god del måneder, har jeg sagt takk for meg på side 47.
På engelsk er det et uttrykk som heter «purple prose,» som brukes om svulstig, utmalende, detalj-beskrivende og litt glitrende språk, litt som amerikanske tannkremreklamer. Det har slått meg at bøkene til Abercrombie til tider er purple prose med negativt fortegn. Det er ikke mye glitter her i gården; i stedet for blir alle skitne og mørke og ekle detaljer gnidd inn, og det er liksom ingen ende på elendigheten. Det er én ting å skrive såpass detaljert at det skaper levende bilder i hodet på leseren, men det kan bli for mye. Som jeg hadde lyst til å si til forfatteren i bok to: JA, vi har skjønt at han militærfyren jeg ikke husker navnet på er syk, han trenger ikke si det om igjen fullt så mange ganger – i hvert fall ikke på samme måte. JA, vi har skjønt at enkelte knapt får nok av seg selv. JA, vi har skjønt at det å flykte i skogen er vondt og vått og ekkelt og kjipt, vi har fått det med oss for leeeeenge siden. 
Det er få karakterer igjen som jeg faktisk liker. Jeg liker Bloody-Nine, og Dogman og gjengen, men de kan ikke bære hele boken, og selv deres deler begynner å virke kjedelig og noe repetitivt. Jeg pleide å like Ardee, til hun mistet fatningen. Med god grunn, men likevel. Jeg likte West, til han banket opp en viss person.Jeg kunne likt Glokta om ikke enhver scene han er med i gnir inn hvor krøpling han er hele tiden (igjen: Vi har fått det med oss nå!). Jezal er en selvopptatt og ikke minst naiv drittsekk – OK, han har forandret seg, men jeg liker ham faktisk mindre nå, og han har fortsatt ikke mye i hodet.
Det verste er at jeg sitter igjen med en følelse av at jeg burde like karakterene. Jeg liker karakterer som moralsk sett er litt i gråsonen, som er litt drittsekker av og til og som ikke alltid gjør eller tenker som de bør. Flere av yndlingsbøkene mine har slike karakterer. Så hvorfor ikke disse?
Problemet jeg har med Abercrombie, både karaktermessig, plottmessig og språkmessig, er at det virker som om han prøver så hardt å gjøre det så hardt og mørkt og dystert som mulig, og for min del ender det opp med å virke tvungent. Jeg tror kanskje det er det, mer enn slutten og handlingen, som gjør at jeg ikke orker.
Av forståelige grunner kan jeg ikke si så mye om plottet, siden det egentlig ikke har vært noe plott å snakke om ennå. Jeg kjenner at jeg ikke er særlig interessert.
Det som irriterer meg aller mest med denne boken, midt oppi alt dette, er at jeg hadde gledet meg så innmari til å lese bøkene. De virket kule, jeg elsket omslagene, jeg liker lignende bøker, og jeg likte jo de to forrige. Og på papiret virker de jo som perfekte bøker for meg, og så ender de opp med å ikke være det overhodet – det er kanskje det aller verste. Jeg føler jeg burde finne noe positivt å skrive om boken, men jeg finner bare ikke noe. Hadde jeg lest dem uten noen forventninger overhodet hadde jeg kanskje likt dem, hvem vet? 
Men nei, jeg tror faktisk ikke det.

Legg igjen en kommentar: