Julelesning og feriekos – med omtaler

Så ble det hvit jul allikevel. Jeg skulle gjerne ha sagt at julefreden har senket seg, men jeg vet ikke hvor mye fred og ro man kan snakke om med en treåring og to hunder i hus. Julekos er det i hvert fall. Vi er nesten fullt hus nå, vi var fulltallige rundt julaften, og det selv om det har sine utfordringer er det mest av alt veldig fint. Mye god mat og mange gode stunder med tantebarnet eller hundene, mange gode samtaler og god stemning.

På julegavefronten var det et godt år, både de jeg ga og de jeg fikk. Det ble tre bøker på meg, Sang i Norge (sangbok var høyt på ønskelisten i år siden jeg nettopp har anskaffet piano), Opptur Bergen (jeg har store planer om å faktisk begynne å gå mer tur) og Whispers Underground av Ben Aaronovitch. Rivers of London-serien har blitt min nye yndlingsserie i løpet av høsten, men jeg har manglet sisteboka, og siden den var på ønskelista har jeg ikke våget å kjøpe den nå før jul (jeg har lest den og elsket den, jeg har bare ikke eid den). I tillegg fikk jeg Bill Brysons A Short History of Nearly Everything til bursdagen av eldstebroren min.

Årets julelesning (beklager mangelen på bilder, jeg er på lånt PC – de kommer muligens etter hvert):

Beyond the Shadows av Brent Weeks
Jeg har skrevet omtale av andreboka i serien her. Kort sagt likte jeg virkelig ikke Beyond the Shadows da jeg begynte på den, jeg synes deler av den var ganske teit, for å være ærlig. Etter to bøker begynte pseudo-japansken i en typisk middelaldersetting (i landet hvor hoveddelen av handlingen foregikk, vel å merke) å irritere meg. Samtidig må jeg jo berømme forfatteren for å prøve å gjøre det litt annerledes, og i løpet av denne boken oppdaget jeg at settingen ikke helt var slik jeg hadde trodd. Nok om det.

Etter et par kapitler oppdaget jeg at boken ble vanskeligere og vanskeligere å legge fra seg. Etter å ha hatt litt problemer med karakterene i forrige bok var jeg plutselig kjempeinteressert i å finne ut hva som skjedde med dem, og jeg synes også de var mye mer realistiske og «in character» enn de var før. Da jeg kom til de siste 200 sidene sånn rundt ett-tiden i natt klarte jeg bare ikke å legge boken fra meg, og måtte lese helt til slutten før jeg la meg til å sove.

Det jeg liker aller best med denne boken er at et land som har en forholdsvis grusom kultur og religion blir beskrevet på en realistisk måte. Det er ikke sånn at de på et eller annet magisk vis klarer seg likevel. Man får vite bekymringene til de som bor der, og får kommet inn bak fasaden på mer enn en måte. Mange ting blir forklart her, som de bør i sisteboka i en serie.

Når fantasybøker snakker om profetier og skjebnen blir det ofte fremstilt som en slags uforanderlig greie, ofte bestemt fra fødselen, som man må oppfylle. Profetiene i denne serien er mye mer realistiske i så måte. Det er ikke en bestemt skjebne, profeten ser konsekvensene av bestemte valg og prøver å få de beste til å skje. Og skjebne er ikke noe man er født med, men noe man får gjennom sine handlinger og til en viss grad sine valg. Det er vanskelig å forklare akkurat hva jeg mener uten å røpe for mye, men – forfatteren lykkes virkelig i denne boken. Takk og lov, for ellers er det ikke sikkert jeg hadde orket å fortsette på neste serie.

The Whisperer in Darkness av H.P. Lovecraft (utvalgte fortellinger)

Lovecraft har vært viktig nok innen «sær» litteratur til at han er et eget begrep. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har snublet over på nettet som snakker om Cthulhu eller noe sånt, og da jeg kjøpte boken var jeg av den oppfatning at det var noe jeg måtte ha med meg. Siden det var horror var jeg litt redd for at det ville bli for skummelt, faktisk, men… Samtidig har jeg hørt litt mer om forfatteren etter at jeg kjøpte boken, og det hjalp nok ikke min oppfatning av boken at forfatteren er en rasistisk drittsekk, for å si det rett ut. Og boken er jo gammel nok til at språket ikke er det mest lettleste.

Det sier kanskje sitt at mange positive omtaler på Goodreads sier at han hadde en fantastisk fantasi, men at han ikke var så god til å skrive. Og jeg skal innrømme at han hadde mange bra idéer. Men… Det hadde kanskje hjulpet med en litt bedre bok. Flesteparten av fortellingene – som varierer fra noen få sider til ca 100 sider – er nærmest bare beskrivelser og informasjonsdumping, og der han klarer å få litt spenning og fremdrift ødelegger han alt en side senere med ti sider utgreiinger om ting karakterene ser og hva det betyr. Mesteparten er unødvendig. Mesteparten er, for å være helt dønn ærlig, drittkjedelig. Jeg har aldri kjedet meg så mye når jeg har lest en bok, selv ikke bøkene jeg måtte lese da jeg studerte nordisk et år, eller da jeg leste The Summoner av Gail Z. Martin (en av mine litterære lavmål – men innimellom det elendige var det faktisk litt fremdrift i den). De siste 100 sidene ble bare skumlest, og jeg skammer meg ikke over det.

Ja, Lovecraft hadde mange gode idéer, og idéene i seg selv er kanskje skumle, men man blir ikke skremt av å kjede seg fordervet. Fortjener Lovecraft sin status? Nja… av og til føler jeg han har den bare fordi det er sært. Men jeg synes ikke det. Styr unna hvis du ikke har høy toleranse for purple prose, lange forklaringer og en fremdrift som får en snegle til å virke rask.

21/12 av Dustin Thomason

Tenkte jeg kunne skrive noen linjer om denne boken også, selv om jeg ikke engang er halvveis. Antageligvis virker den bedre enn jeg ellers ville ha syntes bare fordi forrige bok jeg leste var så dørgende kjedelig, men så langt synes jeg den lover bra. Det er jo litt antiklimaks å lese den etter 21. desember, men men. Det er utrolig herlig å lese en bok hvor plottet faktisk går fremover i stedet for å virke som en vitenskapelig utgreiing som fånyttes prøver å være kreativ.
Nei, nå er jeg kanskje litt slem. Uansett, 21/12 er en pageturner, og så langt har den god underholdningsverdi selv om den kanskje er litt vel opptatt av å forklare hvordan ting funker. Alt trenger ikke forklares. Men den er fengende og jeg tror jeg kommer til å kose meg med resten av boken.

Leseliste

Jeg hadde tenkt å kalle dette «videre lesning» til jeg innså at det hørtes ut som en pensumliste. Uansett er dette bøkene jeg har tenkt å lese resten av julen:

– Jim Butcher: Cold Days (siste Dresden Files-boka). Årets høyeste forventninger, tror jeg…
– Elizabeth George: The Edge of Nowhere. Jeg har ikke vært særlig fan av krimbøkene hennes, men kanskje denne er annerledes? Skulle likevel ønske den ikke virket som om det var en konkurranse om å stappe inn mest mulig tekst per side.
– Life in a medieval city – faktabøker må også til. Husker ikke forfatter.
– The time-travellers guide to Elizabethan London (tror jeg – har ikke boken foran meg)
– J.K. Rowling: Den tomme stolen – jeg hadde absolutt iiingen baktanker med å sørge for at pappa ga denne til mamma til jul.
– P.D. James: Death comes to Pemberley. Mamma ønsket seg denne til jul, og liker den så langt selv om den er «veldig annerledes». Må nesten leses. Spesielt siden det var jeg som ga henne den.

Hva leser du i julen?

Legg igjen en kommentar: