Omtale: Shadow’s Edge av Brent Weeks

Siden dette er bok to i en serie (Night Angel) skal jeg ikke skrive så mye om hva handlingen er. Jeg tror ikke jeg skrev omtale om bok én, men foreldreløse Kylar Stern er altså en såkalt wetboy, som er en slags snikmorder. Han blir trent av en noe motvillig og ikke særlig elskverdig Durzo Blint. Utover i boken lærer han yrket, men ting går ikke helt etter planen. Spesielt ikke når de såkalte Khalidorierne er på vei for å invadere landet deres. I bok to har han, sammen med sin kjære, bestemt seg for å legge dette livet på hylla. Bok 1 gikk som den gikk, uten å røpe om det gikk slik eller slik, og Kylar vil starte et nytt liv som apoteker. Men han har gitt løfter og fått en skjebne man ikke uten videre løper fra, og den er i ferd med å innhente ham i denne boken. Samtidig har Vi Sovari, også wetboy, fått et oppdrag hun ikke uten videre kan løpe fra, bare fordi den som har gitt det ikke er en person man sier nei til. Dette oppdraget er å drepe Jarl, som ikke bare er barndomsvennen til Kylar, men den ene som brydde seg om vi i en vanskelig periode. Ikke bare det, men hun har fått i oppdrag å drepe den ene som blir regnet som umulig å drepe – Kylar.
Boken tok meg en evighet å fullføre. I følge Goodreads tok det meg over to måneder, noe som virkelig er en evighet for meg. Det var ikke egentlig kvaliteten på boken som gjorde det. Jeg har hatt lesetørke i hele perioden, og hadde en slags fiks idé om at jeg måtte lese ferdig denne før jeg begynte på en ny. Samtidig er boken ganske mørk. Det dør kanskje ikke fullt så mange hovedpersoner som hos George R. R. Martin, men det er ikke langt fra, og det som skjer med dem før de dør (eller eventuelt i stedet for å dø) er temmelig ille. Når vi først snakker om Martin – serien blir ofte sammenlignet med A Song of Ice and Fire, nok fordi begge er dystre, episke og med en høy andel døde karakterer. Men jeg synes Night Angel-serien er mer lettlest, og det er litt mer håp om at det kanskje går bra til slutt. Noe som i og for seg er litt rart tatt i betraktning alt som skjer med dem. Samtidig føler jeg vi kommer tettere inn på karakterene. Man følger ikke fullt så mange karakterer, den er litt mer personsentrert, og bærer preg av at mesteparten av fortellingen er fra synsvinkelen til en som vokste opp på gata. 
Samtidig er det flere ting jeg ikke var så begeistret for. På den ene siden er jeg ikke særlig begeistret for bøker hvor hovedpersonen har en eller annen grandios skjebne å fylle, samtidig som boken gjør det på en ganske bra måte. Skjebne er noe man lager, ikke noe man har. 
Det er en del klisjéer ute og går også. For eksempel er alle kvinnene enten prektige jomfruer eller horer som har et hjerte av gull likevel, veldig sjelden noe som helst annet. Karakterene utvikler seg heller ikke så veldig – det virker litt som om forfatteren ikke helt klarer å bestemme seg for om han vil ha en plottsentrert historie eller en karaktersentrert historie, og den havner litt midt mellom, hvor man for så vidt får en slags utvikling og god innsikt i hovedpersonens hode, men det er litt… underutviklet. Samtidig er det en fantastisk spennende verden forfatteren har laget, men det er ikke så mange ting som faktisk blir forklart. Jeg liker vanligvis at ikke alt blir forklart, at man kan gjette seg til det etter hvert, men en mellomting hadde vært fint. Og når det gjelder worldbuildingen – i utgangspunktet kjempeinteressant, men samtidig litt «all over the place» – ting er mikset sammen uten at det tydeligvis er tenkt over hvordan alt passer sammen, og ikke alt er like subtilt gjort. 
Samtidig skal det sies at jeg virkelig liker hvordan historien har utviklet seg. Ikke gjennom hele boken, men for det meste. Jeg liker karakterene, og jeg liker at de ikke er så innmari prektige selv om de er gode. Eller gode og gode… Jeg liker også hvordan forfatteren beskriver hvordan en så viktig skjebne faktisk er utrolig vanskelig å bære, og alle de moralske dilemmaene som følger med.
Og så må det sies: Det var et av de mest creepy monstrene jeg har lest om på veldig, veldig lenge. Jeg har liksom hørt om troll-lignende monstre, kjemper og det ene med det andre, men hans «ferali» var virkelig ekkel, og beskrevet på en god måte.
Subplottet med Logan var også veldig, veldig interessant, creepy og spennende, så det er nesten verdt å lese boken bare på grunn av det. Egentlig er det hans storyline som er den mest underholdende i boken.
Hvis du begynner på Night Angel-serien er lurt å være klar over at bok 2 er en god del bedre enn bok 1, så hvis du ikke liker bok 1 – hold ut. Personlig likte jeg bok 1, men jeg kan ikke si at jeg elsket den. Det merkes at forfatteren blir litt tryggere på selve skrivingen utover i serien, og jeg har hørt at The Black Prism-serien hans er veldig bra. Nå gjenstår det bare å se hvordan bok 3 er – den ble påbegynt i forgårs, og så langt liker jeg den bedre enn de foregående.

Legg igjen en kommentar: