Fantastiske detektiver


I bloggpausen min har jeg tenkt en del på hva jeg har lyst til å blogge om. Selv om jeg ikke hadde anledning til å være med på bokbloggertreffet i Oslo har jeg fulgt med på debattene. Av og til blir jeg litt sliten av sånne debatter, men jeg tror det er nyttig å av og til få en dytt til å tenke over hva man vil med bloggen. Samtidig har jeg fulgt en del med på hva mine venner og bekjente sier om bøker, spesielt hvis det handler om sjangre jeg er interessert i. 
Hva vil jeg egentlig? Jo, jeg vil at andre folk skal få øynene opp for bøker de kanskje aldri har hørt om. Det er ingen hemmelighet for de som er innom bloggen her at fantasy er sjangeren som er nærmest mitt hjerte, og det er så mange bøker som er så innmari bra som så utrolig få her til lands vet om. Voilá, så har det som egentlig bare skulle bli ett eneste innlegg blitt en serie innlegg i mitt hode.
Av og til møter jeg folk som elsker krim – det er ikke så vanskelig her til lands – og som har lyst til å begynne å lese fantasy, uten at de helt vet hvor de skal begynne. Kanskje har de bare lest Tolkien, Jordan eller Martin og gitt seg der. Men jeg møter også folk som har motsatt problem – de skjønner ikke helt hva greia med krim er; de leser for det meste fantasy og har ikke funnet noe i krimmens verden som treffer dem.
Det geniale her er at man faktisk ikke trenger å velge. Det finnes mange bøker som har begge deler. Derfor er dagens tema fantastiske detektiver – altså detektiver i en fantasy-setting. For av og til trenger man bare en krimgåte av en annen verden. Bokstavelig talt.
Under temaet fantastiske detektiver har jeg valgt å inkludere både de som er faktiske detektiver og politimenn, men også de som har andre yrker som går ut på det samme – finne gjerningsmannen bak en kriminell handling. Jeg sier ikke at alle seriene er veldig krimaktige, men alle har noe. (Neste tema blir fantastiske bibliotekarer. Vet du om noen du vil anbefale? Sleng deg gjerne med)

Den man ikke kommer utenom

Det finnes én fantasydetektiv man bare ikke kommer utenom. Harry Dresden. Eneste trollmann i telefonboka i Chicago (eller overalt ellers) og fantasyverdenens svar på den arketypiske detektiven. Han er noe uflidd, har visse problemer med autoriteter, har en vanskelig barndom, får ofte gjennomgå rent fysisk, men klarer likevel å løse saken. På den andre siden er det overhodet ingen mangel på fantasy-elementer i bøkene. Rent bortsett fra det faktum at han er en trollmann, har han en snakkende hodeskalle (OK, egentlig en hodeskalle bebodd av en ånd, men detaljer, detaljer), han kan gjøre litt mer enn å skyte etter motstanderne sine, og ikke minst løser han saker som ikke er helt av den… vanlige sorten. Serien inneholder både råtne og hederlige politifolk, mafiabosser og andre folk på livets skyggeside, men også sidhe fae, feer, varulver, vampyrer og det meste annet. Og en zombiedinosaur som heter Sue.
Serien heter Dresden Files og er skrevet av Jim Butcher. Den består så langt av 14 bøker (nummer 15 kommer rett før jul) pluss noen in-betweens. Anbefaler å begynne på bok 3 eller 4, siden det er da det begynner å ta seg opp.

London slik du aldri har sett den

Peter Grant er politikonstabel i Londons politistyrke, the MET. Han er nyutdannet og venter bare på å få vite hvor han skal bli plassert, og håper intenst det ikke blir bare papirarbeid. Etter et møte med en ikke-eksisterende person og et påfølgende møte med Nightingale, trenger han ikke bekymre seg over akkurat det. Nightingale styrer den delen av the Met man ikke helt snakker høyt om: The Folly. The Folly etterforsker det overnaturlige, og Nightingale er trollmann. Han har plutselig fått seg en ny lærling.
Peter Grant hører hjemme i Rivers of London-serien skrevet av Ben Aaronovitch (merk at bok 1 også har blitt utgitt under tittelen Midnight Riot, forstå det den som kan). Samtidig som serien viser et London som du aldri her sett før, er den likevel typisk Londonsk. Humoren, stemningen, personene, detaljene. Den har alle delene jeg elsker ved fantasy – det mørke og farlige, det fantastiske, vissheten om at hva som helst kan skje – blandet med hardt og jordnært politiarbeid, i passe blandinger av lettbenthet og mørkt alvor.

London slik du håper du aldri får se den

Det var en gang to forfattere, som begge bodde i London, og som omtrent samtidig bestemte seg for å skrive en fantasybok om politiet i London. Så langt strekker likheten seg mellom Ben Aaronovitch og Paul Cornell, men utover en veldig londonsk atmosfære, persongalleri og historie stopper likheten der. Mens Rivers of London er en spennende bok du like fullt sover godt om natten av, er denne det ikke.
Boken er skrevet av Paul Cornell og heter London Falling. Hovedpersonen er James Quill, etterforskningsleder, men vi følger også de tre andre politifolkene i teamet hans på godt og vondt. Om Rivers of London kommer inn på Londons skyggesider BOR London Falling på den virkelig svarte siden. Den spiller virkelig på alle strengene.
James Quill holder på med saken om et hovedvitne i en stor narkotikasak som døde i politiets varetekt. Med politiet til stede, på kamera. Uten noen synlig grunn. Ikke synlig for dem, i hvert fall. Og det blir tydelig både for ham og teamet at de nok har ganske mye vann over hodet. Tro meg, du kommer ikke til å se på gamle, krokryggede damer på helt den samme måten etter å ha lest denne.

Viktorianske detektiver

Sir Maurice Newbury er en «Gentleman Investigator for the Crown». Assistert av Miss Veronica Hobbes, sekretæren hans, etterforsker han diverse merkelige og tilsynelatende umulige forbrytelser i viktoriatidens London. Styrtende luftskip, spøkelsespolitimenn, revenants og mystisk pest, automatons og diverse andre oppfinnelser er noe av det du vil finne i serien – om du liker god, gammeldags krim av Sherlock Holmes-typen med en moderne snert anbefaler jeg å prøve denne.

Serien heter Newbury & Hobbes og er skrevet av George Mann. Bøkene handler om viktoriatiden, og selv om det ikke helt er den viktoriatiden som faktisk eksisterte, er det absolutt troverdig, med dens oppfinnertrang, flørting med det okkulte og blanding av moralisme og dekadanse. 

Oppdagere og vitenskapsmenn

Når vi først er inne på viktoriatiden kan vi også nevne Sir Richard Francis Burton. Sir Burton var en person som faktisk eksisterte i viktoriatiden, og var oppdager, lingvist, vitenskapsmann og sverdfekter. Flere andre personer har også eksistert, blant annet hans venn, det moderat suksessfulle poeten og temmelig suksessfulle drukkenbolten Swinburne. På mange måter er denne svært nær den faktiske viktoriatiden, spesielt i atmosfære og holdninger, men også fjernt fra de faktiske hendelsene, noe som blir elegant forklart i bok to.

London befinner seg midt i en teknologisk revolusjon, hvor forskere har utviklet spesialdyr spesialdesignet som ubetalt arbeidskraft, libertinene arbeider for et samfunn basert på kreativitet, og the Rakes driver med magi, dop og anarki. De to vennene blir dradd inn i malstrømmen når noe beskrevet som Spring Heeled Jack overfaller unge kvinner og varulver terroriserer London’s East End.

Sir Richard Francis Burton hører hjemme i Burton & Swinburne-serien av Mark Hodder. Foreløpig har tre bøker kommet ut (eller er det fire?).

Hederlig omtale

Bonuspoeng går til Mark Charan Newtons Nights of Villjamur for å handle (blant annet) om en detektiv i en erketypisk, episk fantasysetting. Ganske mange minuspoeng for å være (i min mening) både irriterende og kjedelig, men jeg kunne nesten ikke la være å nevne den heller.

Mindfuck til tusen

Det er en grunn til at The City & The City av China Miéville har fått gode skussmål. Detektiv Tyador Borlú holder til i Bezsel i et ikke navngitt land i noe som virker som Øst-Europa. Den begynner som en noir-aktig detektivroman der en ung arkeologistudent blir funnet drept. Siden forfatteren ikke er kjent for å skrive normal eller kjedelig litteratur vet man ganske snart at her ligger det noe mer. Det er kanskje den minst fantasy-aktige boken på listen, men jeg føler likevel den hører hjemme. Stemningsmessig er den en slags hybrid mellom krim og 1984-aktig dystopi satt i et fiktivt land. En av de mest fascinerende bøkene jeg har lest noensinne.

Privatdetektiver i Seattle

Harper Blaine er privatetterforsker i Seattle. Etter en opplevelse som fører til at hun er fysisk død i et øyeblikk, får hun plutselig en helt annen type saker å etterforske. For selv om hun ikke vil ha noe med det overnaturlige å gjøre, kan hun ikke stenge ute det hun ser, og det overnaturlige vil i høyeste grad ha noe med henne å gjøre. Etter hvert innser hun at hun må lære seg å kontrollere evnene sine før de kontrollerer henne, eller driver henne til vanvidd. Bokstavelig talt. Snart ser hun at ting er mer sammenknyttet enn de så ut som, og at det er ting i hennes egen bakgrunn hun ikke ante.

Serien heter Greywalker, og er skrevet av Kat Richardson. Ikke bare er handlingen interessant og fengende, men forfatteren for bonuspoeng for å skrive realistisk om romantiske forhold i en slik situasjon som hovedpersonen er i. Av og til funker det, og ofte funker det ikke. Hovedpersonen er realistisk, har bein i nesa og blir ikke selvutslettende og hjelpeløs selv om hun blir forelsket. Serien har 7 bøker, den åttende blir publisert i år.

Andre mer eller mindre detektivete anbefalinger

Eliza Braun og Wellington Books, Ministry of Peculiar Occurrences, av Pip Ballantine og Tee Morris.
Genny Taylor, Spellcrackers.com, Suzanne McLeod
Felix Castor, The Devil You Know, Mike Carey (ikke lest ferdig)
Kate Daniels (serie med samme navn), Ilona Andrews (ikke lest)
Cal & Nik Leandros, Cal Leandros-serien, Rob Thurman (kanskje mest fra bok 2)
Chess Putnam, Downside Ghosts, Stacia Kane
Samuel Vimes (City Watch), Discworld, Terry Pratchett (tatt med ikke fordi serien er særlig krimaktig på noen måte, men fordi det er pinlig få eksempler på noe annet enn urban fantasy på denne listen – er man nødt til å skrive det selv?? Dessuten, City Watch er teknisk sett Discworlds versjon av politifolk, er de ikke? *kremt*)

Legg igjen en kommentar: