Krympende stabler

De siste månedene har jeg gjort et hederlig forsøk på å få lest ut en del av de bøkene som har stått og samlet støv i bokhylla mi. Slik blir det vel når man er enda mer glad i å kjøpe bøker enn å lese dem. Likevel savner jeg tiden da jeg sjelden eller aldri hadde uleste bøker stående i bokhylla, med mindre det var rett etter sommerferieshopping eller jul/bursdag, da en ny bok var en spesiell anledning som måtte benyttes med det samme. Jeg føler ikke jeg har den helt store entusiasmen lenger, selv om jeg nå for tiden er mye flinkere til å finne bøker jeg liker. Det er vel gjerne det som kalles å være voksen.

Jeg hadde store planer om alt jeg ville få tid til å lese på bussen, nå som jeg har i hvert fall en halvtimes busstur hver morgen og ettermiddag. Overoptimismen lenge leve – om ettermiddagen er det ofte bare ståplass som gjelder, eller jeg føler sidemannen kan lese hvert ord jeg leser (dessuten blir jeg så sur av mennesker etter en lang arbeidsdag at det nesten ødelegger boken for meg), og om morgenen, hvis jeg får sitteplass, er det ørten ganger mer fristende å bruke halvtimen til å sove litt ekstra. Spesielt hvis boken ikke er så god.

Apropos bøker som ikke er så gode, ga jeg endelig etter for fullføreren i meg og begynte om igjen på den ene boken jeg ga opp i forfjor, Last Argument of Kings av Joe Abercrombie. Det er ikke bare det at jeg ikke kan fordra å ikke lese ferdig en bok, men når det er siste bok i en serie blir det litt verre. Egentlig tenkte jeg å bare fortsette der jeg slapp, inntil jeg innså at jeg ikke husket noe som helst og ikke fant ut hvor jeg sluttet sist. Kanskje var det et sjakktrekk å vente med å lese ferdig, for nå var jo faktisk boken god. Jeg kan oppriktig ikke skjønne hvorfor jeg mislikte den så intenst sist, men det var nærmere midten jeg ga opp, så det kan være at det kommer etter hvert. Vi får se!

Til tross for manglende lesemotivasjon går det sakte men sikkert riktig vei. Jeg har ikke kjøpt nye bøker på en stund (jeg har et gavekort jeg snart må bruke, men likevel), og nå har jeg bare rundt 20 bøker jeg ikke har lest. Pluss noe faglitteratur. Ikke så verst.

Å lese ut bøkene mine er del av mitt store prosjekt nå for tiden: Å få gjort flest mulig av de tingene det irriterer meg at jeg aldri får gjort. Jeg blir så stresset av ikke å få gjort ting jeg vil/bør/har tenkt å gjøre, så nå fant jeg ut at jeg bare måtte ta å få gjort dem. Flesteparten er ting jeg overhodet ikke må, men som jeg har hatt lyst til en stund, eller som jeg må få gjort for å kunne gjøre noe jeg faktisk har lyst til.

Så langt har jeg organisert alle bokmerkene/linkene mine (jeg har så mange ressurser for både det ene og det andre – conworlding, conlanging, skriving, tegning, og det ene med det andre – at jeg ikke egentlig har fått brukt noen av dem før jeg har organisert dem slik at jeg faktisk finner det jeg trenger. Jeg brukte noen dager, men det ble bra!), lest ut en del av bøkene, ryddet på den ene PCen min og rensket ut det meste jeg ikke trenger, jeg har ryddet i kjøkkenskapene mine og organisert klesskapet, fått orden på kontoret mitt på jobb (selv om det ikke ser slik ut, nå som vi holder på med loddutsending og budsjettering og jeg har notater, utskrifter, konvolutter og post-itlapper overalt), og nå holder jeg på med å redigere bildene jeg har tatt i løpet av året slik at jeg kan legge dem ut på fotobloggen min.

Ideelt sett skal jeg være ferdig med mest mulig til NaNoWriMo begynner (1. november), slik at jeg kan fokusere fullt og helt på skrivingen. Vi får se – jeg må jo ha noe igjen å gjøre i desember også 😉

One thought on “Krympende stabler

Legg igjen en kommentar: