Miniomtaler: Fra det katastrofale til det motsatte

Plutselig var det nesten tre måneder siden sist jeg postet noe på bloggen. Jeg har gjort diverse forsøk på å skrive omtaler, siden jeg faktisk leser for tiden, men det har bare blitt halvhjertet og upostet. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at det var på grunn av at jeg skriver andre ting, men jeg kan overhodet ikke det heller. Hva har jeg egentlig gjort med tiden siden sist? Tja. Litt her og litt der, men ikke så fryktelig mye produktivt annet enn jobb og trening.

På den positive siden er jeg godt i rute med årets lesemål. Målet var 50 bøker, og jeg er nå oppe i 41. Pluss to som ikke er på Goodreads, og det faktum at den ene boken er en omnibusutgave av en trilogi. Ti bøker på over seksten uker burde gå fint, det.

Siden listen over leste bøker er så infernalskt mye lenger enn listen over omtalte bøker, tenkte jeg å ta noen runder med miniomtaler. Jeg er litt rusten på bloggingen, i tillegg til at det er lenge siden jeg har lest en del av dem, så det kan være greit å ta det litt rolig.

Jørn Lier Horst: Hulemannen

Jeg burde kanskje ha begynt på bok én, siden jeg ikke har lest noe av ham før, men jeg hadde ikke noe valg på den fronten. Jeg var på jobbkonferanse i Italia i slutten av august, og etter å ha tilbrakt helgen i Roma landet jeg i Milano med en viss manko på lesestoff. Så da fikk jeg låne denne av en kollega, under forutsetning at hun fikk den tilbake på Gardermoen etter konferansen (siden vi bor på vidt forskjellige kanter av landet) – så du kan si den ble lest litt fort. Alt i alt en helt grei krim – har vel lest krim jeg har likt bedre, men samtidig ble det vanskeligere å legge den fra seg etter hvert. Likte spesielt kombinasjonen av politiarbeid og journalistikk, uten den «åh, politifolk er så udugelige» eller «journalister er nyfikne og helt håpløse»-holdningen jeg har merket i noen andre krimbøker. Samtidig var jeg nok ikke helt overbevist rent plottmessig, men spennende var det jo.

E.L. James: 50 Shades of Grey

Ja, jeg måtte visst lese denne, jeg også. Muligens kommer det en ordentlig bokomtale etter hvert også, men vi får se.
Det positive: Det var steder i boken jeg til en viss grad ble revet med og interesserte meg for hva som skjedde. I sånn cirka en side om gangen. Med ekstra godvilje siden den ble lest på en gatekafé i Roma.
Det negative: Både Anastasia og Christian er vandrende klisjéer. Hovedpersonen har den merkelige evnen til å ha et fullstendig elendig kosthold, aldri trene og likevel ha en helt fantastisk kropp. Men selvsagt null koordinasjon og en enda flottere bestevenn. Ikke overbevist. Oppveksten til Christian ble mange hakk for tragisk til at jeg trodde på den – det var liksom ingen måte på. Tragisk oppvekst og enda mer tragisk ungdomstid, overgrep og det ene med det andre. Anastasias dysfunksjonelle familie, spesielt den vandrende karikaturen av en mor hun har (ikke at hun er den eneste). Denne lidenskapen for klassisk, britisk litteratur, høykultur og te som dukker opp i bok etter bok etter bok.
Så har man selvsagt det faktum at Christian er mange hakk for kontrollerende lenge før han har noen rett til det, at han heller i henne alkohol og ikke har noen problemer med at de gjør ting hun egentlig har sagt at hun har problemer med, at mange deler overhodet ikke er overbevisende, og at mange deler av boken føles som å lese Twilight på nytt.
Jeg synes også at hovedpersonen er skrevet dårlig. Vi får beskrevet i side opp og side ned hva hun tenker og føler og har bestemt seg for, og så går hun hen og gjør det stikk motsatte, og vi skal bare tro på det uten videre. Det er som om det vi får vite at hun tenker bare er lureri, og det gjør ikke leseopplevelsen særlig god. Nei, kommer ikke til å lese på nytt.

Glen Cook: Chronicles of the Black Company

Sword and Sorcery/dark fantasy på noe av sitt beste, tror jeg. The Black Company er leiesoldater, uten særlig bekymring for om de slåss for «rett» side eller ikke. De ender dermed opp med å slåss for The Lady, som ikke akkurat er på den gode siden. Ikke at det egentlig er noen egentlig gode i disse bøkene. Historiene blir fortalt av Croaker, som skriver kompaniets krøniker. På mange måter har bøkene en slags barbaren Conan-følelse over seg – veldig macho, veldig brutalt, veldig rett på sak. Før jeg begynte å lese regnet jeg derfor med at kvinnene i bøkene kom til å være beskrevet deretter, men tvert imot. Flere av de viktigste personene er kvinner, uten at det egentlig blir gjort noen sak ut av, og uten at de skiller seg nevneverdig fra de øvrige personene. Whisper, for eksempel, er den beste generalen hos motstanderne deres, og det var ikke før jeg oppdaget at hun konsekvent ble omtalt som «hun» at jeg skjønte at det ikke var en mann. Liker sånt!
Det tok litt tid før jeg kom ordentlig inn i lesingen. Det tok tid å venne seg til skrivestilen, som er kort og til tider ganske fragmentert. Samtidig er den også veldig bra. Bok to var absolutt den beste av de tre bøkene, så den skal jeg definitivt lese på nytt.

Robert V. S. Redick: The Red Wolf Conspiracy

Jeg hadde hørt mye om boken på forhånd. Den skulle være så tung og så kompleks og så veldig episk at jeg ventet lenge før jeg faktisk leste den. Den viste seg å være fullstendig annerledes fra det jeg hadde trodd! Plottet var uforutsigbart og interessant, selv om jeg kanskje syns at slutten kunne vært bedre, og verdenen den var satt i var interessant og variert. Personene var kanskje det aller beste. Vi følger historien fra flere forskjellige perspektiv, men man er aldri i tvil hvilken synsvinkel det blir fortalt fra. De er vidt forskjellige personer som også blir beskrevet vidt forskjellig. De dekker hele spekteret fra ufordragelige til lette å like, og forfatteren går heller ikke i fella med at de «gode» personene bare gjør gode ting og de dårlige bare dårlige ting. Man merker her og der at det er en debutbok, men en av de beste debutbøkene jeg har lest på lenge. Noen synes den er for langtekkelig (mye av handlingen foregår ombord på et skip, noe som forklarer deler av det, og forfatteren har en litt omstendelig (men god!) skrivestil), men jeg likte skrivestilen veldig godt. 

Legg igjen en kommentar: