Oppsummering november

Vicious Circle (Felix Castor, #2)I november forventer jeg aldri å få lest noe nevneverdig. Da er det NaNoWriMo, og eventuell lesing er bare en bonus. Likevel ble det to bøker, Vicious Circle av Mikey Carey og Waistcoats & Weaponry av Gail Carriger.

Vicious Circle er bok nummer to i serien om eksorsisten Felix Castor, i en slags alternativ virkelighet der de døde slett ikke hviler, og både spøkelser og demoner forårsaker store problemer. Helt grei andrebok, men var ikke like begeistret som for den forrige.

Waistcoats & Weaponry (Finishing School #3)

Waistcoats & Weaponry er bok nummer tre i Gail Carrigers Finishing School-serie, som er YA og foregår en stund tidligere enn den kanskje mer kjente voksenserien Parasol Protectorate, som jeg har skrevet en del om på bloggen. Jeg var ikke overbegeistret for den forrige boken i serien, men denne derimot – denne nøt jeg fra start til slutt. I likhet med de andre bøkene er den til tider hysterisk morsom, spennende, oppfinnsom og et helt fantastisk persongalleri.

NaNoWriMo

Skrivemessig har måneden vært bedre. Jeg satte ny personlig rekord under NaNoWriMo i år, med 175 000 ord (forrige rekord var på 163 000). Likevel har det sjelden vært så tungt, til tross for at jeg har skrevet på historier jeg virkelig har likt. Fjoråret var året for de store rekordene – 50 000 ord i løpet av en helg, 27 000 ord i løpet av en dag – og i år er vel det meste 15 000 ord, med nød og neppe. Jeg er fullt klar over at det er mye, mye mer enn de fleste skriver i løpet av NaNoWriMo, men når jeg vet at jeg kan bedre, klarer jeg ikke helt å la være å irritere meg over det.

Det mest irriterende med det hele er at i år var året da jeg skulle ha tid til å skrive mye. Jeg hadde en uke ferie, som i fjor, men det var ingen ukelang sekretærkonferanse som kunne stjele tid, blant annet. Og når jeg sammenligner grafene fra i år og i fjor skrev jeg jevnt over mye mer per dag i fjor, samtidig som jeg hadde flere skrivefrie dager.

Samtidig kan jeg selvsagt ikke stikke under en stol at jeg har vært sliten denne høsten. Nest siste helgen i måneden dro jeg på konkurranse i Haag med dansegruppen min, og ikke bare betød det at jeg ikke kunne kutte ut dansetreningen som i fjor, men også at det gikk med fire skrivefrie dager til turen, pluss at konkurransenervene tapper veldig mye energi. Det har vært travelt på jobb, og det har vært uforholdsmessig mye som har ligget i bakhodet og surret. Hver gang jeg fikk unna én, kom to nye ting som hastet til.

Jeg merket det ikke helt under NaNoWriMo, utenom at det var mye, mye tyngre å sette seg ned og skrive enn det pleier å være, men den siste uken spesielt var det meste annet også ekstremt tungt. Jeg har kjørt meg selv altfor hardt de siste to månedene, til den grad at jeg omtrent har brutt sammen hver gang jeg har måttet forholde meg til noe annet enn jobb, skriving og dansing (når du begynner å grine fordi en venninne inviterer deg med på kino vet du at det er ille). Og når livet ellers stapper seg fullt av problemer man ikke kan gjøre noe som helst med, da blir det slik. Det var kanskje ikke i fjor jeg trengte å bekymre meg for å bli utbrent igjen, for å si det sånn, men det er fryktelig lett å grave seg selv ned i ting man burde ha gjort annerledes eller tegn man burde ha sett. Nå har det blitt som det har blitt, og da er det egentlig bare å gjøre det beste utav det til julen kommer og jeg kan hviiile. Og finne ut hvordan jeg unngår at det blir slik neste år.

Det ble visst et veldig dystert og litt i overkant personlig innlegg, dette her, men sånn blir det visst av og til. I tillegg er jeg syk for øyeblikket, og da føles det i tillegg hakket verre. Satser på å komme sterkt tilbake snart!

Legg igjen en kommentar: