Mistborn/The Final Empire av Brandon Sanderson

Er det mulig å bli mer forsinket? Jeg begynte på utkastet til dette innlegget den 22. juli (ble ferdig å lese 17. juli) og siden har det bare blitt liggende som et halvferdig utkast. Sånn for ordens skyld, for de som var med på samlesingen er det en linkup nederst i innlegget der du kan legge inn link til din egen omtale. Den blir åpen ut august. Den er også åpen for gamle omtaler, dvs. hvis du har lest og omtalt The Final Empire tidligere.

243272

Så, til omtalen! Her hadde jeg håpet jeg skulle ha noen tanker nedskrevet i utkastet, men så heldig var jeg visst ikke. Det er en stund siden jeg leste boken nå, og jeg merker at tankene jeg hadde er i ferd med å blekne og forsvinne. Ikke at jeg hadde så mange til å begynne med – dette var en sånn bok jeg bare liker, uten at jeg vet hva eller hvorfor. Det var ingenting som irriterte meg, og såpass mye jeg likte at det var vanskelig å sette fingeren på noe som stakk seg ut.

 

Om boken

Aske faller fra himmelen, om natten kommer tåka og verden er et trykkende og fargeløst sted. Opprinnelig The Hero of Ages, den tyranniske Lord Ruler styrer The Final Empire med hard hånd. Han har fått gudelignende krefter fra The Well of Asciension og er den som har gjort at verden er som den er. Menneskene selv er inndelt i to grupper – de adelige, som er etterkommere av de som opprinnelig støttet Lord Ruler da han tok makten for tusen år siden, og skaa, som er etterkommerne av de som ikke støttet ham, og blir undertrykt og behandlet som slaver. Det er i utgangspunktet bare de adelige som har magi, eller Allomancy. Hovedpersonen er tyven Kelsier, en Mistborn (magiker) som er halvt skaa, og hans lærling, gatejenta Vin.

 

hvordan var den?

Jeg er ekstremt svak for god worldbuilding, og de to Sanderson-bøkene (Elantris og denne) jeg har lest har ikke skuffet i så måte. Jeg synes verdenen er fascinerende, selv om jeg som conworlder (en som lager verdener på gøy) tar meg selv i å gruble på hvordan det egentlig ville fungert med asken og slikt. Det må være fryktelig, fryktelig mye jobb med å lage spiselig mat – men det er vel gjerne poenget også. Og hvor kommer den egentlig fra sånn rent teknisk? Hvor blir den av? Regner den bort? Hvordan får de i så fall drikkbart vann? Men innsjøer og slikt er vel gjerne askebefengt uansett. Og det kan selvsagt hende at de mengdene aske jeg forestiller meg gjerne ikke er slik det egentlig er tenkt. Det er uansett ikke noe jeg irriterte meg over mens jeg leste eller som jeg i det hele tatt tenkte mye over før nå i ettertid. Jeg synes det er forfriskende å lese noe annet enn det jeg alltid leser. På den ene siden er samfunnet veldig typisk episk fantasy, med et klassedelt samfunn, en absolutt hersker, en snobbete og mektig overklasse og en slags prestegruppe som er forholdsvis creepy i seg selv. På den andre siden er det små twister ved alt dette som gjør at det ikke blir det samme likevel. Det elsker jeg.

For å trekke litt lengre slutninger enn jeg pleier, minner samfunnet meg på mange måter litt om de bøkene jeg har lest om østblokken under den kalde krigen – Stasi i Øst-Tyskland, kommunistregimet i Sovjetunionen, Kina osv. Eller Nord-Korea for den saks skyld. Den maktesløsheten og apatien som gjerne går igjen i de skildringene, følelsen av eller vissheten om at man ikke kan stole på noen, at yndlingsnaboen du gjerne har betrodd deg til fort kan sladre på deg til styresmaktene for å redde sitt eget skinn, at myndighetene tilsynelatende vet alt om deg, og at det ikke er noe som er trygt bortsett fra å gjøre alt du kan for ikke engang å tenke på å stikke deg ut. Jeg syntes denne delen av det var veldig godt beskrevet. Frykten for å bli avslørt. Frykten for å gjøre noe, en bitteliten detalj, som gjør at man får feil type oppmerksomhet. Diktatur og slike ekstreme samfunnsordninger er fascinerende, om enn på en slags morbid måte. Det er ikke noe uvanlig i episk fantasy, men det er sjelden (i hvert fall i de bøkene jeg har lest) at man får så tydelig følelsen av at det er naturlig (i den settingen) at det er sånn. Ofte er det en eller annen eneveldig hersker, eller organisasjon, men man vet egentlig aldri hvorfor det er slik eller hvordan det fortsetter å være slik, og sitter og lurer på hvorfor i alle dager man ikke bare gjør noe med det. Hvorfor finner de seg i det? I denne boken ser man etter hvert veldig tydelig hvorfor. En annen bok som var god til det samme er Perdido Street Station av China Miéville – det er ikke en av yndlingsbøkene mine, men akkurat den delen av det var mesterlig gjort.

En annen ting jeg likte ved boken var personene. Jeg syntes de var fascinerende, og ville vite mer om dem. Jeg var spesielt begeistret for Vin. Hun oppfører seg slik man forventer av noen med hennes bakgrunn. Mistenksom, og fortsatt mistenksom når hun begynner å få grunn til å stole på de andre.  Og samtidig som hun også har andre svakheter, er hun langt fra noen svak person. Og hun har en realisme når enkelte andre i boken blir lett revet med. Nei, jeg likte henne rett og slett veldig godt som hovedperson. Kelsier, på den andre siden, er entusiastisk og optimistisk, og så ser man etter hvert at det ikke akkurat reflekterer hvordan han er på innsiden. Jeg liker at denne motsetningen i ham er beskrevet så godt.

Ellers syntes jeg selve handlingen var veldig godt skrevet. Jeg følte aldri egentlig at jeg visste hvordan ting kom til å gå, for plutselig kom det en eller annen plottwist som jeg ikke hadde forventet, men som likevel ga mening. Jeg elsket virkelig vrien helt på slutten, om Lord Ruler, uten at jeg skal si hva det er.

I det store og det hele, til tross for at omtalen egentlig ble ganske lang, har jeg ikke så fryktelig mye fornuftig å si om boken. I hvert fall ikke noe kritisk. Det er en slik bok som trykket på alle de rette knappene for min del, som gjør at den kritiske delen av hjernen min bare skrur seg av. Jeg prøver alltid å finne i hvert fall noe negativt å påpeke slik at omtalen blir litt mer balansert, ingen bøker er perfekte tross alt (det er vel kanskje derfor jeg så sjelden faktisk skriver omtaler), men her måtte jeg bare gi opp. Jeg vet det finnes dårlige sider ved den, men den er så midt i min gate at jeg rett og slett ikke finner noe. (Dette er vel et tilfelle hvor det blir overflødig å skrive at jeg anbefaler boken…?)

Det er lenge siden jeg har funnet noe episk fantasy som jeg virkelig, virkelig har likt, med unntak av et par serier jeg har holdt på med en stund (hvor entusiasmen har dalt litt bare fordi verdenen og personene ikke er nye og spennende mer), så dette var et friskt pust. Definitivt på «lese om igjen»-listen!

Hva synes du om boken? Legg igjen en link under her!

Legg igjen en kommentar: