Pittacus Lore: I Am Number Four

Av og til, når man ligger og ikke får sove, er det greit å ha en kort og lettlest bok å ty til. Noen av de gangene viser det seg at det kanskje var like greit for bokens del også – i hvert fall når man allerede har sett filmen.

I am number four er en ungdomsbok som i korte trekk handler om Number Four/Daniel/John, en gutt som, da han var liten, ble sendt fra planeten Lorien da den holdt på å bli utslettet. Planen er at han og resten av gruppen på ni skal reise tilbake til hjemplaneten og befolke den igjen når faren er over. Number Four, som bytter identitet flere ganger gjennom boken, flytter fra sted til sted sammen med sin Keeper, Henri, for å holde seg skjult fra Mogadorianerne, som er de som angrep Lorien og nå er på jakt etter de ni barna, nå ungdommene. Men som en forsvarsmekanisme kan de, så lenge de ikke møtes, bare drepes i rekkefølge etter numrene sine. Hver gang en av dem drepes, får resten advarsel i form av et merke på foten.

Bilde hentet fra https://www.goodreads.com/book/show/8930976-i-am-number-four

Bilde hentet fra https://www.goodreads.com/book/show/8930976-i-am-number-four

Boken var grei nok den, og jeg syntes den var underholdende å lese. Kanskje ville jeg syntes den var bedre om jeg ikke hadde sett filmen først, og jeg ikke visste sånn cirka hva som kom til å skje. Leseopplevelsen blir jo også farget av hvordan filmen var. Den var også helt grei, verken mer eller mindre.

Det største problemet jeg har med den er noen logiske brister og lettvinte løsninger. For eksempel: Denne forsvarsmekanismen, som egentlig er en «charm», altså en forhekselse eller hva man kaller det, blir opphevet hvis flere av dem samles. Men den ble gjort før de dro fra Lorien, det vil si at de da var samlet i romskipet før de kom til jorden. Ville ikke det da ha opphevet den allerede da?

Nummer to: Hvorfor bare ni? Ut fra det som stod i boken var det ganske tydelig allerede da de dro at planeten deres kom til å gå under. Med mindre det er et eller annet som får en forklaring i senere bøker, ville det heller vært logisk at de sendte flest mulig av gårde. Jeg tviler på at de bare hadde ett romskip på hele planeten år de hadde såpass avansert teknologi. Jeg synes også at ni er et lite tall for å repopulere en hel planet, selv om den er mindre enn jorden. (Og hvordan er de ment å komme seg tilbake igjen?)

Jeg må også innrømme at jeg hengte meg veldig opp i at planeten heter nøyaktig det samme som et sted i Ringenes Herre. Og at folk det blir referert til på den planeten har et helt vanlig, engelsk navn (jeg husker ikke akkurat navnet, men tror det var kona til Henri) når det blir presisert et annet sted i boken at de snakket et annet språk. Ooog at hunden kalles Bernie Kosar – jeg kan forstå at det kan være logisk å kalle ham opp etter noe, men å bruke hele navnet, hele tiden? Lite trolig.

Egentlig tror jeg hovedproblemet mitt er at det er så mange småting, både i handlingen og worldbuildingen, som virker lite gjennomtenkte, som om forfatteren (forfatterne, egentlig, siden Pittacus Lore er et pseudonym) bare har valgt det første som falt inn i hodet. Det preger selve skrivestilen også. Eller så kan det være på grunn av at det er to forfattere og de ikke helt har klart å sy det sammen, ikke vet jeg.

Det kan være at jeg, som liker å drive med worldbuilding og skriver selv, har lett for å henge meg opp i akkurat den type mangler. Samtidig er det en tendens til at man «bare» skriver en ungdomsbok og da er det ikke så fryktelig nøye. Det gjelder selvsagt ikke alle, men jeg har lest noen bøker (spesielt av forfattere som vanligvis skriver voksenlitteratur) der det er veldig tydelig. Jeg merker at akkurat det irriterer meg. Samtidig vet jeg jo om «voksne» bøker innen samme sjanger som gjør akkurat det samme, så det har kanskje ikke nødvendigvis med det å gjøre. Kanskje er det heller en holdning om at det ikke er så nøye, og det irriterer meg kanskje enda mer.

Bortsett fra noen «himle-med-øynene»-øyeblikk og noen spørsmål jeg håper blir besvart i senere bøker, var det helt grei lesning. Det var ikke sånn at jeg var fristet til å legge den fra meg selv om jeg visste hva som kom til å skje, og jeg føler ikke at timene jeg brukte på den var bortkastet, men jeg var heller ikke umiddelbart fristet til å lese den på nytt.

Legg igjen en kommentar: