Omtale: Guns of the Dawn av Adrian Tchaikovsky

Fantasy er fullt av serier, til den grad at det av og til virker umulig å finne en enkeltstående bok som ikke senere viser seg å være første bok i en ny serie likevel. Men er det noe problem da? Vel, jeg elsker en god serie, men av og til trenger jeg å plukke opp en bok uten å måtte lese mer enn den ene boka for å vite hvordan det går. Uten endeløs venting på neste bok. Uten ørten plottråder som må huskes fra bok én til bok sju, eller fjorten. Misforstå meg rett, jeg elsker serier, men av og til, spesielt når lesetørka melder seg… da er det greit med en enkeltstående bok.

Jeg hadde ikke trodd at en enkeltstående bok skulle komme fra forfatteren bak en av de mest omfattende seriene jeg har lest i år (Shadow of the Apt av Adrian Tchaikovsky), men det gjorde det, og han skuffer ikke.

Guns of the Dawn er satt i en oppdiktet verden som i beskrivelsen på Goodreads kalles «pseudo-napoleonsk». Selv fikk jeg assosiasjoner til plantasjene og miljøet man hører om i bøker som Gone with the Wind, bare med magi. Man har tog og gevær, men også trollmenn og magi (episk steampunk?) Dette er også noe av det jeg liker best med Tchaikovskys bøker generelt, dette med magi i forhold til en verden i teknologisk utvikling.

Når Denlands konge blir myrdet og landet blir republikk, tar nabolandet Lascanne dette som en trussel, og kongen bestemmer seg for å gå til krig. Men krigen er lang og tung, og etter noe som refereres til som en suksess men som er en katastrofe, blir det etter hvert verneplikt. Men krigen går som den går, og etter hvert utvides verneplikten til å gjelde kvinner, noe som sender sjokkbølger gjennom samfunnet. Hver husholdning skal sende én kvinne, noe som gjør at de fleste velstående kvinner sender en tjenestejente i stedet. Men Emily Marshwic, som er en adelskvinne med bein i nesa og beina på jorda, ender opp med å dra til fronten i Denlands sumper, hvor også svigerbroren og nevøen har dratt. Hjemme venter familien og Mr. Northway, hennes egen «fiende» som har prøvd å overtale henne til å bli, og vi følger deler av krigen gjennom deres brevveksling.

Adrian Tchaikovsky er ikke noe mindre oppfinnsom eller genial på settingen enn han pleier. Det var uvant å lese noe fra en annen verden enn den i Shadow of the Apt (en serie som anbefales på det sterkeste), men jeg elsket den. Jeg digget hovedpersonen, som er den hun er på godt og vondt, og hvordan hun forholder seg til dem rundt seg. Jeg elsket hvordan forfatteren beskriver selve livet under krigen, ikke bare rasjoneringen og de andre konsevensene hjemme, men livet ved fronten. Hva de bekymrer seg for, hvordan de takler det å miste noen, hvordan de takler all usikkerheten og det uvante klimaet. Det minner mye om fortellinger og beskrivelser jeg har lest om f.eks. Vietnamkrigen, på en god måte.

Jeg skal ikke si noe mer om plottet eller hvordan det ender opp, annet enn at jeg var godt fornøyd med hvordan alt endte opp. Det er ikke alle spørsmål som besvares, men det trengs heller ikke alltid. Jeg likte at det var litt romantikk her og der, uten at det på noen måte styrte plottet. Det var akkurat så viktig for hovedpersonen som man kan forvente at det var midt i en ødeleggende krig, verken mer eller mindre. Jeg elsket persongalleriet, fra den lett ufordragelige budbringeren (uten at jeg husker hva hun heter) til Emilys søstre til tjenestejentene til offiserene i hæren (både de kompetente og tragisk inkompetente), konflikten mellom de to trollmennene i hæren, frustrasjonen når troppene får ordre de vet er håpløse men som de bare må utføre, og så videre.

Boken er full av nyanser, og har en veldig fin balanse mellom det realistiske og det fantastiske, mellom lys og mørke, mellom desperasjon og håp. Jeg liker bøker som har mørke i seg uten at det blir bare mørke. Det er nok ingen bombe at jeg liker skrivestilen til forfatteren heller, siden jeg allerede har lest en hel, lang serie av ham.

Har du lyst til å lese en enkeltstående bok og har lyst til å lese noe litt annerledes, anbefales denne på det sterkeste. (Sånn hvis du ikke allerede hadde skjønt det halvveis i denne omtalen…) Personlig synes jeg forfatteren er undervurdert, og jeg synes det er fint at folk får en ny sjanse til å lese bøkene hans. Første bok i Shadow of the Apt er nå engang ikke hans beste, og det er altfor mange som har stoppet der. Prøv denne!

 

 

Pittacus Lore: I Am Number Four

Av og til, når man ligger og ikke får sove, er det greit å ha en kort og lettlest bok å ty til. Noen av de gangene viser det seg at det kanskje var like greit for bokens del også – i hvert fall når man allerede har sett filmen.

I am number four er en ungdomsbok som i korte trekk handler om Number Four/Daniel/John, en gutt som, da han var liten, ble sendt fra planeten Lorien da den holdt på å bli utslettet. Planen er at han og resten av gruppen på ni skal reise tilbake til hjemplaneten og befolke den igjen når faren er over. Number Four, som bytter identitet flere ganger gjennom boken, flytter fra sted til sted sammen med sin Keeper, Henri, for å holde seg skjult fra Mogadorianerne, som er de som angrep Lorien og nå er på jakt etter de ni barna, nå ungdommene. Men som en forsvarsmekanisme kan de, så lenge de ikke møtes, bare drepes i rekkefølge etter numrene sine. Hver gang en av dem drepes, får resten advarsel i form av et merke på foten.

Bilde hentet fra https://www.goodreads.com/book/show/8930976-i-am-number-four

Bilde hentet fra https://www.goodreads.com/book/show/8930976-i-am-number-four

Boken var grei nok den, og jeg syntes den var underholdende å lese. Kanskje ville jeg syntes den var bedre om jeg ikke hadde sett filmen først, og jeg ikke visste sånn cirka hva som kom til å skje. Leseopplevelsen blir jo også farget av hvordan filmen var. Den var også helt grei, verken mer eller mindre.

Det største problemet jeg har med den er noen logiske brister og lettvinte løsninger. For eksempel: Denne forsvarsmekanismen, som egentlig er en «charm», altså en forhekselse eller hva man kaller det, blir opphevet hvis flere av dem samles. Men den ble gjort før de dro fra Lorien, det vil si at de da var samlet i romskipet før de kom til jorden. Ville ikke det da ha opphevet den allerede da?

Nummer to: Hvorfor bare ni? Ut fra det som stod i boken var det ganske tydelig allerede da de dro at planeten deres kom til å gå under. Med mindre det er et eller annet som får en forklaring i senere bøker, ville det heller vært logisk at de sendte flest mulig av gårde. Jeg tviler på at de bare hadde ett romskip på hele planeten år de hadde såpass avansert teknologi. Jeg synes også at ni er et lite tall for å repopulere en hel planet, selv om den er mindre enn jorden. (Og hvordan er de ment å komme seg tilbake igjen?)

Jeg må også innrømme at jeg hengte meg veldig opp i at planeten heter nøyaktig det samme som et sted i Ringenes Herre. Og at folk det blir referert til på den planeten har et helt vanlig, engelsk navn (jeg husker ikke akkurat navnet, men tror det var kona til Henri) når det blir presisert et annet sted i boken at de snakket et annet språk. Ooog at hunden kalles Bernie Kosar – jeg kan forstå at det kan være logisk å kalle ham opp etter noe, men å bruke hele navnet, hele tiden? Lite trolig.

Egentlig tror jeg hovedproblemet mitt er at det er så mange småting, både i handlingen og worldbuildingen, som virker lite gjennomtenkte, som om forfatteren (forfatterne, egentlig, siden Pittacus Lore er et pseudonym) bare har valgt det første som falt inn i hodet. Det preger selve skrivestilen også. Eller så kan det være på grunn av at det er to forfattere og de ikke helt har klart å sy det sammen, ikke vet jeg.

Det kan være at jeg, som liker å drive med worldbuilding og skriver selv, har lett for å henge meg opp i akkurat den type mangler. Samtidig er det en tendens til at man «bare» skriver en ungdomsbok og da er det ikke så fryktelig nøye. Det gjelder selvsagt ikke alle, men jeg har lest noen bøker (spesielt av forfattere som vanligvis skriver voksenlitteratur) der det er veldig tydelig. Jeg merker at akkurat det irriterer meg. Samtidig vet jeg jo om «voksne» bøker innen samme sjanger som gjør akkurat det samme, så det har kanskje ikke nødvendigvis med det å gjøre. Kanskje er det heller en holdning om at det ikke er så nøye, og det irriterer meg kanskje enda mer.

Bortsett fra noen «himle-med-øynene»-øyeblikk og noen spørsmål jeg håper blir besvart i senere bøker, var det helt grei lesning. Det var ikke sånn at jeg var fristet til å legge den fra meg selv om jeg visste hva som kom til å skje, og jeg føler ikke at timene jeg brukte på den var bortkastet, men jeg var heller ikke umiddelbart fristet til å lese den på nytt.

Fatima Sharafeddine: Du, jente!

25200642Du, jente! handler om Faten, 15 år, som er nødt til å slutte på skolen og begynne som tjenestepike hos en familie i Beirut for å hjelpe til å forsørge familien sin. Hun er ensom og alene, og det ser mørkt ut for drømmene om utdannelse og selvstendighet. Hvordan kan hun få utdannelse når hun jobber hele dagen? Men kanskje, ved hjelp av den unge mannen i nabohuset, er det mulig likevel…

Boken er noe såpass sjelden (her til lands) som en arabisk ungdomsbok. Bakteppet er krigen i Libanon, men den får aldri særlig stor plass. Jeg vet det er andre som har ment at krigen får for liten plass, men jeg synes tvert i mot at det er en bra ting. Det er klart at en krig opptar den som bor der den foregår, men livet slutter ikke å gå videre for det. Man skal fortsatt leve livet sitt så godt man kan. Jeg synes boken får dette frem veldig fint. Boken gir et fint innblikk inn i en uvant kultur.

Fortellerstilen bærer selvsagt preg av at det er en ungdomsroman, men jeg synes den er bra skrevet. Tonen passer til en femtenåring, og jeg syntes hovedpersonen både var velskrevet og lett å identifisere seg med. Det var fascinerende med en setting som både var nær og likevel så fjern, samtidig. Og selv om folkene i den vokste opp i en annen kultur, er det likevel veldig mye man kjenner igjen i seg selv eller noen man kjenner. Dessuten – det skader aldri å utvide horisonten sin litt! Om du har en tenåring i huset – eller liker ungdomsbøker selv, selvsagt – anbefaler jeg å sjekke ut denne.

Mistborn/The Final Empire av Brandon Sanderson

Er det mulig å bli mer forsinket? Jeg begynte på utkastet til dette innlegget den 22. juli (ble ferdig å lese 17. juli) og siden har det bare blitt liggende som et halvferdig utkast. Sånn for ordens skyld, for de som var med på samlesingen er det en linkup nederst i innlegget der du kan legge inn link til din egen omtale. Den blir åpen ut august. Den er også åpen for gamle omtaler, dvs. hvis du har lest og omtalt The Final Empire tidligere.

243272

Så, til omtalen! Her hadde jeg håpet jeg skulle ha noen tanker nedskrevet i utkastet, men så heldig var jeg visst ikke. Det er en stund siden jeg leste boken nå, og jeg merker at tankene jeg hadde er i ferd med å blekne og forsvinne. Ikke at jeg hadde så mange til å begynne med – dette var en sånn bok jeg bare liker, uten at jeg vet hva eller hvorfor. Det var ingenting som irriterte meg, og såpass mye jeg likte at det var vanskelig å sette fingeren på noe som stakk seg ut.

 

Om boken

Aske faller fra himmelen, om natten kommer tåka og verden er et trykkende og fargeløst sted. Opprinnelig The Hero of Ages, den tyranniske Lord Ruler styrer The Final Empire med hard hånd. Han har fått gudelignende krefter fra The Well of Asciension og er den som har gjort at verden er som den er. Menneskene selv er inndelt i to grupper – de adelige, som er etterkommere av de som opprinnelig støttet Lord Ruler da han tok makten for tusen år siden, og skaa, som er etterkommerne av de som ikke støttet ham, og blir undertrykt og behandlet som slaver. Det er i utgangspunktet bare de adelige som har magi, eller Allomancy. Hovedpersonen er tyven Kelsier, en Mistborn (magiker) som er halvt skaa, og hans lærling, gatejenta Vin.

 

hvordan var den?

Jeg er ekstremt svak for god worldbuilding, og de to Sanderson-bøkene (Elantris og denne) jeg har lest har ikke skuffet i så måte. Jeg synes verdenen er fascinerende, selv om jeg som conworlder (en som lager verdener på gøy) tar meg selv i å gruble på hvordan det egentlig ville fungert med asken og slikt. Det må være fryktelig, fryktelig mye jobb med å lage spiselig mat – men det er vel gjerne poenget også. Og hvor kommer den egentlig fra sånn rent teknisk? Hvor blir den av? Regner den bort? Hvordan får de i så fall drikkbart vann? Men innsjøer og slikt er vel gjerne askebefengt uansett. Og det kan selvsagt hende at de mengdene aske jeg forestiller meg gjerne ikke er slik det egentlig er tenkt. Det er uansett ikke noe jeg irriterte meg over mens jeg leste eller som jeg i det hele tatt tenkte mye over før nå i ettertid. Jeg synes det er forfriskende å lese noe annet enn det jeg alltid leser. På den ene siden er samfunnet veldig typisk episk fantasy, med et klassedelt samfunn, en absolutt hersker, en snobbete og mektig overklasse og en slags prestegruppe som er forholdsvis creepy i seg selv. På den andre siden er det små twister ved alt dette som gjør at det ikke blir det samme likevel. Det elsker jeg.

For å trekke litt lengre slutninger enn jeg pleier, minner samfunnet meg på mange måter litt om de bøkene jeg har lest om østblokken under den kalde krigen – Stasi i Øst-Tyskland, kommunistregimet i Sovjetunionen, Kina osv. Eller Nord-Korea for den saks skyld. Den maktesløsheten og apatien som gjerne går igjen i de skildringene, følelsen av eller vissheten om at man ikke kan stole på noen, at yndlingsnaboen du gjerne har betrodd deg til fort kan sladre på deg til styresmaktene for å redde sitt eget skinn, at myndighetene tilsynelatende vet alt om deg, og at det ikke er noe som er trygt bortsett fra å gjøre alt du kan for ikke engang å tenke på å stikke deg ut. Jeg syntes denne delen av det var veldig godt beskrevet. Frykten for å bli avslørt. Frykten for å gjøre noe, en bitteliten detalj, som gjør at man får feil type oppmerksomhet. Diktatur og slike ekstreme samfunnsordninger er fascinerende, om enn på en slags morbid måte. Det er ikke noe uvanlig i episk fantasy, men det er sjelden (i hvert fall i de bøkene jeg har lest) at man får så tydelig følelsen av at det er naturlig (i den settingen) at det er sånn. Ofte er det en eller annen eneveldig hersker, eller organisasjon, men man vet egentlig aldri hvorfor det er slik eller hvordan det fortsetter å være slik, og sitter og lurer på hvorfor i alle dager man ikke bare gjør noe med det. Hvorfor finner de seg i det? I denne boken ser man etter hvert veldig tydelig hvorfor. En annen bok som var god til det samme er Perdido Street Station av China Miéville – det er ikke en av yndlingsbøkene mine, men akkurat den delen av det var mesterlig gjort.

En annen ting jeg likte ved boken var personene. Jeg syntes de var fascinerende, og ville vite mer om dem. Jeg var spesielt begeistret for Vin. Hun oppfører seg slik man forventer av noen med hennes bakgrunn. Mistenksom, og fortsatt mistenksom når hun begynner å få grunn til å stole på de andre.  Og samtidig som hun også har andre svakheter, er hun langt fra noen svak person. Og hun har en realisme når enkelte andre i boken blir lett revet med. Nei, jeg likte henne rett og slett veldig godt som hovedperson. Kelsier, på den andre siden, er entusiastisk og optimistisk, og så ser man etter hvert at det ikke akkurat reflekterer hvordan han er på innsiden. Jeg liker at denne motsetningen i ham er beskrevet så godt.

Ellers syntes jeg selve handlingen var veldig godt skrevet. Jeg følte aldri egentlig at jeg visste hvordan ting kom til å gå, for plutselig kom det en eller annen plottwist som jeg ikke hadde forventet, men som likevel ga mening. Jeg elsket virkelig vrien helt på slutten, om Lord Ruler, uten at jeg skal si hva det er.

I det store og det hele, til tross for at omtalen egentlig ble ganske lang, har jeg ikke så fryktelig mye fornuftig å si om boken. I hvert fall ikke noe kritisk. Det er en slik bok som trykket på alle de rette knappene for min del, som gjør at den kritiske delen av hjernen min bare skrur seg av. Jeg prøver alltid å finne i hvert fall noe negativt å påpeke slik at omtalen blir litt mer balansert, ingen bøker er perfekte tross alt (det er vel kanskje derfor jeg så sjelden faktisk skriver omtaler), men her måtte jeg bare gi opp. Jeg vet det finnes dårlige sider ved den, men den er så midt i min gate at jeg rett og slett ikke finner noe. (Dette er vel et tilfelle hvor det blir overflødig å skrive at jeg anbefaler boken…?)

Det er lenge siden jeg har funnet noe episk fantasy som jeg virkelig, virkelig har likt, med unntak av et par serier jeg har holdt på med en stund (hvor entusiasmen har dalt litt bare fordi verdenen og personene ikke er nye og spennende mer), så dette var et friskt pust. Definitivt på «lese om igjen»-listen!

Hva synes du om boken? Legg igjen en link under her!

Samleomtale Jørn Lier Horst

Denne sommeren har vært den store krimsommeren min, tydeligvis. Mamma har en del av bøkene hans, så jeg lånte de hun har, pluss at jeg kjøpte tre bøker selv i sommer. Plutselig er det bare Vinterstengt og Blindgang jeg ikke har lest. Det er begrenset hvor mange tanker man egentlig gjør seg om en bok man leser såpass fort, så jeg fant ut at det beste ville være å lage en samleomtale for alle sammen. Jeg innså etter hvert som jeg skrev at det var håpløst å skrive veldig detaljert om hver bok, ettersom de gode og dårlige sidene ofte er de samme fra bok til bok.

Nøkkelvitnet

13420652Et lik, Preben Pramm, er funnet i Stavern, og huset hans er endevendt. Hva er det morderne har lett etter, og hvorfor ble han drept? Dette er første bok om William Wisting. Jeg kan ikke si jeg var overbegeistret – den var helt grei, men bærer nok preg av at det er førsteboka. Likevel var den underholdende, og jeg må si det er noe spesielt ved å lese krim skrevet av en forfatter som vet hva han skriver om – forfatteren har jo vært drapsetterforsker selv og vet hvordan det gjøres, samtidig som han ikke nødvendigvis beskriver alt ved politietaten fryktelig flatterende.

 

 

 

 

 

Felicia Forsvant

William Wisting gjenåpner en gammel forsvinningssak, samtidig som et gammelt lik blir funnet under graving. Som seg hør og bør i en krimroman er ikke saken uten betydning for nåtiden. Jeg kan egentlig si det samme om denne boka som den forrige, på godt og vondt. Jeg ga begge tre stjerner på Goodreads – de er ikke i overkant spennende, og det er ting som kunne gjøres bedre, men samtidig er en serie sjelden perfekt med en gang.

Når havet stilner

En mann blir funnet skutt ved apoteket i Stavern. Samtidig finner man forkullede beinrester ved en branntomt ikke så langt unna. Og det er nesten som om en eller annen høyt oppe i systemet setter kjepper i hjulene for etterforskningen.

Det er det mest ambisiøse plottet så langt, og jeg er ikke sikker på om jeg liker det. Jeg føler ofte det er noe som dukker opp i slike serier før eller senere, men det føles mindre realistisk og troverdig. Mindre jordnært tror jeg er uttrykket jeg leter etter. Samtidig – slike ting skjer jo. Samtidig er boken mer spennende enn de foregående, flyter litt bedre, og det er tydelig at forfatteren er litt mer trygg på faget.

Den eneste ene

En populær håndballjente forsvinner. På en branntomt finner man et forkullet mannslik lenket fast til et tre, og en katt med avkuttede poter.

Jeg kan ikke egentlig huske så mye om hva jeg syntes om denne, annet enn at den ble lest rimelig fort og at den var spennende. En bruker på Goodreads skrev i sin omtale av denne boken noe av det som gjør at jeg liker serien som helhet: En etterforsker uten store personlige utfordringer. For all del, det er fint at etterforskerne ikke er overmennesker som kan alt, vet alt, får til alt. Karakterfeil er bra. Men alle trenger vel ikke være fraskilte alkoholikere eller lignende for den slags? Må alle hovedpersonene ha et liv som rakner rundt dem? Av og til holder det med en etterforsker hvis problemer strekker seg til å holde ekteskapet med kona ved like og å holde kontakten med sine barn, eller samarbeidet med andre i etaten. At ikke alt i boken er død og elendighet, som en motvekt til plottet.

Nattmannen

Hodet til en ung jente blir funnet på en stake på Larvik torg. Hun har asiatiske trekk, og man lurer på om det kan være rasistisk motivert. Men ting tyder på at det kanskje er annerledes enn man tror.

Denne boken var veldig bra. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at den ikke fikk full pott hos meg, men den var veldig bra satt sammen. Plottet var komplekst og godt sammensydd, språket var bra og jeg klarte ikke å legge den fra meg før jeg var ferdig.

Bunnfall

En venstresko – med venstrebein inni – blir skylt opp på stranden. Det er ikke den første, og heller ikke den siste. Samtidig er det flere personer forsvunnet det siste året, og det blir i det hele tatt et spørsmål om hvor mange lik det egentlig dreier seg om. Plottet strekker seg langt tilbake i tid, og både Wisting og hans datter Line spiller en viktig rolle i å finne ut hva som egentlig har skjedd.

Jeg føler jeg gjentar meg selv her, men jeg har egentlig det samme å si om denne som de foregående bøkene. Godt, solid plott, gode karakterer, og en jordnærhet jeg liker. Veldig fascinerende plott i denne.

Jakthundene

I denne boken er Wisting selv mistenkt, for å ha fabrikkert bevis da en ung jente ble drept for flere år siden. Bevisene er forfalsket, men hvis ikke han, hvem har da gjort det? Og når enda en ung jente forsvinner blir det plutselig enda viktigere for Wisting og hans datter Line å nøste opp i trådene.

Jeg kan egentlig ikke fordra slike bøker hvor etterforskeren selv blir etterforsket – jeg vet ikke hvorfor, men det er i samme gate som bøker med forbyttede identiteter og slike ting, kan IKKE fordra det – men denne var jo faktisk ganske bra.

Hulemannen

En einstøing blir funnet død etter fire måneder, og alt tyder på et naturlig dødsfall. Wisting er ikke overbevist. Samtidig blir en mann funnet død i et hogstfelt, en mann som ser ut til å ha vært på FBI sin Most Wanted-liste. Men ting er ikke som de ser ut til (selvsagt).

Jeg må bare innrømme at det er lenge siden jeg leste denne boken – den ble lest i fjor, i august – og at jeg derfor ikke helt husker hva jeg syntes annet enn at den var bra.