En Smakebit på Søndag: Nice Dragons Finish Last

Det er langt over en måned siden sist jeg husket En Smakebit på Søndag hos Flukten fra Virkeligheten, så ENDELIG. Jeg har for en gangs skyld blitt ferdig med en bok, og hvilken bok! Ukens smakebit er fra en serie jeg egentlig var litt skeptisk til, selv om den er skrevet av en av mine yndlingsforfattere. Forfatteren heter Rachel Aaron og har blant annet skrevet serien om Eli Monpress, som jeg har nevnt en god del ganger her på bloggen.

20426102

Serien jeg skal skrive om nå heter Heartstrikers, og består foreløpig av to bøker. Det er urban fantasy, og konseptet er at magi plutselig kom tilbake til jorden, brått og voldsomt. Åndene våknet, andre magiske vesener våknet, og dragene våkner. Blant sistnevnte (som kan ta menneskelig form) er vår hovedperson, Julius Heartstriker, som blir kastet ut hjemmefra fordi han er en dårlig drage. Og med dårlig menes her snill og hensynsfull, siden det ikke akkurat hjelper klanen.

Det høres på noen måter ut som en halvdårlig, forhastet bok, men det kunne ikke vært fjernere fra sannheten. Jeg holdt på å glemme å gå av bussen to ganger i forgårs fordi jeg ble så oppslukt av den siste boken. Det er så MYE jeg elsker ved den! Ikke bare er plottet mesterlig skrevet, men den har fantastiske hovedpersoner, bra humor og ikke minst: Drager. Masse drager.

Den første smakebiten er et sitat fra Julius i bok nummer 1:

“So far as I can tell, ‘good dragon’ is just another name for coldblooded sociopath,» he said. «No friends, no trust, no love. Why would I ever want to live like that? It’s not like any of you good dragons are happy.”

Og så et sitat fra bok nummer 2:

“Help us, Juli-wan Kenobi, you’re our only hope.»
For a moment, that almost, almost made Julius feel like a hero. And then he remembered. «Doesn’t Obi-Wan die in that movie?”

Mistborn/The Final Empire av Brandon Sanderson

Er det mulig å bli mer forsinket? Jeg begynte på utkastet til dette innlegget den 22. juli (ble ferdig å lese 17. juli) og siden har det bare blitt liggende som et halvferdig utkast. Sånn for ordens skyld, for de som var med på samlesingen er det en linkup nederst i innlegget der du kan legge inn link til din egen omtale. Den blir åpen ut august. Den er også åpen for gamle omtaler, dvs. hvis du har lest og omtalt The Final Empire tidligere.

243272

Så, til omtalen! Her hadde jeg håpet jeg skulle ha noen tanker nedskrevet i utkastet, men så heldig var jeg visst ikke. Det er en stund siden jeg leste boken nå, og jeg merker at tankene jeg hadde er i ferd med å blekne og forsvinne. Ikke at jeg hadde så mange til å begynne med – dette var en sånn bok jeg bare liker, uten at jeg vet hva eller hvorfor. Det var ingenting som irriterte meg, og såpass mye jeg likte at det var vanskelig å sette fingeren på noe som stakk seg ut.

 

Om boken

Aske faller fra himmelen, om natten kommer tåka og verden er et trykkende og fargeløst sted. Opprinnelig The Hero of Ages, den tyranniske Lord Ruler styrer The Final Empire med hard hånd. Han har fått gudelignende krefter fra The Well of Asciension og er den som har gjort at verden er som den er. Menneskene selv er inndelt i to grupper – de adelige, som er etterkommere av de som opprinnelig støttet Lord Ruler da han tok makten for tusen år siden, og skaa, som er etterkommerne av de som ikke støttet ham, og blir undertrykt og behandlet som slaver. Det er i utgangspunktet bare de adelige som har magi, eller Allomancy. Hovedpersonen er tyven Kelsier, en Mistborn (magiker) som er halvt skaa, og hans lærling, gatejenta Vin.

 

hvordan var den?

Jeg er ekstremt svak for god worldbuilding, og de to Sanderson-bøkene (Elantris og denne) jeg har lest har ikke skuffet i så måte. Jeg synes verdenen er fascinerende, selv om jeg som conworlder (en som lager verdener på gøy) tar meg selv i å gruble på hvordan det egentlig ville fungert med asken og slikt. Det må være fryktelig, fryktelig mye jobb med å lage spiselig mat – men det er vel gjerne poenget også. Og hvor kommer den egentlig fra sånn rent teknisk? Hvor blir den av? Regner den bort? Hvordan får de i så fall drikkbart vann? Men innsjøer og slikt er vel gjerne askebefengt uansett. Og det kan selvsagt hende at de mengdene aske jeg forestiller meg gjerne ikke er slik det egentlig er tenkt. Det er uansett ikke noe jeg irriterte meg over mens jeg leste eller som jeg i det hele tatt tenkte mye over før nå i ettertid. Jeg synes det er forfriskende å lese noe annet enn det jeg alltid leser. På den ene siden er samfunnet veldig typisk episk fantasy, med et klassedelt samfunn, en absolutt hersker, en snobbete og mektig overklasse og en slags prestegruppe som er forholdsvis creepy i seg selv. På den andre siden er det små twister ved alt dette som gjør at det ikke blir det samme likevel. Det elsker jeg.

For å trekke litt lengre slutninger enn jeg pleier, minner samfunnet meg på mange måter litt om de bøkene jeg har lest om østblokken under den kalde krigen – Stasi i Øst-Tyskland, kommunistregimet i Sovjetunionen, Kina osv. Eller Nord-Korea for den saks skyld. Den maktesløsheten og apatien som gjerne går igjen i de skildringene, følelsen av eller vissheten om at man ikke kan stole på noen, at yndlingsnaboen du gjerne har betrodd deg til fort kan sladre på deg til styresmaktene for å redde sitt eget skinn, at myndighetene tilsynelatende vet alt om deg, og at det ikke er noe som er trygt bortsett fra å gjøre alt du kan for ikke engang å tenke på å stikke deg ut. Jeg syntes denne delen av det var veldig godt beskrevet. Frykten for å bli avslørt. Frykten for å gjøre noe, en bitteliten detalj, som gjør at man får feil type oppmerksomhet. Diktatur og slike ekstreme samfunnsordninger er fascinerende, om enn på en slags morbid måte. Det er ikke noe uvanlig i episk fantasy, men det er sjelden (i hvert fall i de bøkene jeg har lest) at man får så tydelig følelsen av at det er naturlig (i den settingen) at det er sånn. Ofte er det en eller annen eneveldig hersker, eller organisasjon, men man vet egentlig aldri hvorfor det er slik eller hvordan det fortsetter å være slik, og sitter og lurer på hvorfor i alle dager man ikke bare gjør noe med det. Hvorfor finner de seg i det? I denne boken ser man etter hvert veldig tydelig hvorfor. En annen bok som var god til det samme er Perdido Street Station av China Miéville – det er ikke en av yndlingsbøkene mine, men akkurat den delen av det var mesterlig gjort.

En annen ting jeg likte ved boken var personene. Jeg syntes de var fascinerende, og ville vite mer om dem. Jeg var spesielt begeistret for Vin. Hun oppfører seg slik man forventer av noen med hennes bakgrunn. Mistenksom, og fortsatt mistenksom når hun begynner å få grunn til å stole på de andre.  Og samtidig som hun også har andre svakheter, er hun langt fra noen svak person. Og hun har en realisme når enkelte andre i boken blir lett revet med. Nei, jeg likte henne rett og slett veldig godt som hovedperson. Kelsier, på den andre siden, er entusiastisk og optimistisk, og så ser man etter hvert at det ikke akkurat reflekterer hvordan han er på innsiden. Jeg liker at denne motsetningen i ham er beskrevet så godt.

Ellers syntes jeg selve handlingen var veldig godt skrevet. Jeg følte aldri egentlig at jeg visste hvordan ting kom til å gå, for plutselig kom det en eller annen plottwist som jeg ikke hadde forventet, men som likevel ga mening. Jeg elsket virkelig vrien helt på slutten, om Lord Ruler, uten at jeg skal si hva det er.

I det store og det hele, til tross for at omtalen egentlig ble ganske lang, har jeg ikke så fryktelig mye fornuftig å si om boken. I hvert fall ikke noe kritisk. Det er en slik bok som trykket på alle de rette knappene for min del, som gjør at den kritiske delen av hjernen min bare skrur seg av. Jeg prøver alltid å finne i hvert fall noe negativt å påpeke slik at omtalen blir litt mer balansert, ingen bøker er perfekte tross alt (det er vel kanskje derfor jeg så sjelden faktisk skriver omtaler), men her måtte jeg bare gi opp. Jeg vet det finnes dårlige sider ved den, men den er så midt i min gate at jeg rett og slett ikke finner noe. (Dette er vel et tilfelle hvor det blir overflødig å skrive at jeg anbefaler boken…?)

Det er lenge siden jeg har funnet noe episk fantasy som jeg virkelig, virkelig har likt, med unntak av et par serier jeg har holdt på med en stund (hvor entusiasmen har dalt litt bare fordi verdenen og personene ikke er nye og spennende mer), så dette var et friskt pust. Definitivt på «lese om igjen»-listen!

Hva synes du om boken? Legg igjen en link under her!

Fornyelse skader aldri (tror jeg)

Med andre ord, jeg har endret utseende på bloggen igjen. Etter litt tukling med CSS er jeg faktisk fornøyd. Alle widgetene mine funker, det er endelig kommentarlink på siden av selve innlegget, og jeg liker skrifttypene bedre. Mye er selvsagt veldig likt, og jeg var innom en annen mal før jeg landet på denne (men der måtte man klikke seg inn på hvert innlegg for å lese hele, oppdaget jeg da jeg var ferdig – ikke planer om at jeg har noe på min egen blogg som jeg ikke kan fordra på andres), men endte opp her til slutt. Det er mulig fargene kommer til å endre seg litt (vurderer å gjøre fargen litt mer grønn), og det er mulig jeg kommer til å legge inn et bakgrunnsbilde, men jeg liker den uansett bedre enn den forrige som jeg aldri helt fikk slik jeg ville ha den.

Ikke at jeg blir fort lei av ting eller noe…

Sånn ellers er det ikke mye å melde. Leselysten er der, men lesetiden er overhodet ikke til stede. Nå har jeg heller ikke tatt bussen på en stund, så da har jeg heller ikke fått lest der. Jeg har en fast rutine på at på vei til jobb, da lærer jeg meg språk (appen Memrise – sjekk den ut!), og på vei hjem fra jobb leser jeg bok. Nå hjelper det selvsagt ikke at jeg nettopp ble ferdig med en oversettelsesjobb som hastet, samt at jeg begynte i ny deltidsjobb for et par uker siden som er rimelig tidkrevende nå frem til jeg kommer inn i det – men likevel. Jeg merker jeg er tilbake i samme fella med at det er gøyere å kjøpe nye bøker enn å lese dem. Foreløpig har det løst seg ganske greit, siden jeg uansett er blakk som en kirkerotte, men så fort første lønning fra ekstrajobben kommer er det vel heller risikabelt. Jeg har bestemt meg for at jeg skal ta meg råd til én bok for å feire, så er det kjøpestopp til jeg har lest ut de jeg har. Så håper jeg at jeg klarer å få skrevet noen flere omtaler snart. Føler meg egentlig ikke så god til det der med omtaler, merker jeg, men det er kanskje bare perfeksjonisten i meg som snakker. Håper det i hvert fall!

Jeg må også reklamere litt for skrivebloggen min, hvor det er litt mer aktivitet for tiden. For eksempel poster jeg og Cicilie en Saturday Snippet annenhver lørdag, hvor vi poster et lite utdrag eller sitat fra noe vi skriver på for tiden, eller litt eldre ting/bakgrunnsstoff. Sist lørdag var jeg i det musikalske hjørnet og postet en sang jeg skrev til fortellingene mine for lenge siden – jeg blir veldig glad for tilbakemelding! Når jeg først er i gang med å reklamere kan jeg jo også si at jeg postet noen nye skisser tidligere denne måneden også. Du finner dem også i galleriet mitt på deviantART.

Ellers begynner ting å gå seg til i den nye ekstrajobben min som lærer. Jeg synes det er gøy å forberede timer, jeg har forholdsvis små klasser, og har vært veldig heldig med elevene mine. Det overrasker meg at det er tysk jeg synes det er gøyest å undervise i, det som jeg følte meg mest usikker på før jeg begynte, men jeg liker virkelig de timene. Det ligger nok mer tyskkunnskaper i bakhodet enn jeg trodde.

Store nyheter og julioppsummering

Julioppsummering/lesemål for august

Juli har, som de fleste måneder som innebærer ferie, vært en god lesemåned. I hvert fall den første halvdelen – etter at jeg kom tilbake fra ferie i midten av måneden har jeg vel egentlig bare rukket å lese ferdig første boken i Mistborn, og det var det. Og som vanlig i feriemåneder har det vært en litt annen sammensetning enn tidligere måneder. Noen tall:

  • Åtte bøker
  • I rute med leseutfordringen på Goodreads (har lest ut 30 bøker, dvs var i forkant frem til lesetørken kom tilbake)
  • Fem krimbøker (fire Horst og én Fossum)
  • Én science fiction (Bing & Bringsværd)
  • Én urban fantasy (Jacka)
  • Én episk fantasy (Sanderson)
  • Har hatt hele spekteret fra skikkelig gode leseopplevelser (Mistborn) til… det motsatte (London 2084 – ikke min greie i det hele tatt)
  • Somlet meg til å skrive én bokomtale (samleomtale av Horst-bøkene), ellers har det vært en veldig dårlig bloggemåned når det gjelder bokbloggen. Har skrevet en del på skrivebloggen, som var et av målene mine.

Jeg har ikke noe særlig lesemål for august. Jeg skal lese ferdig bok nummer to i Mistborn-serien, hvis jeg finner den igjen (jeg håper virkelig jeg ikke har lagt den igjen på bussen eller noe), pluss en bok eller to til. Mer enn det tror jeg ikke jeg får tid til.

Nyheter!

Det er mulig at planene mine om å blogge mer heretter må utsettes, men jeg kan ikke klage på årsaken til det. Etter tre år med deltidsjobb og lite å rutte med har jeg nemlig omsider fått meg ekstrajobb, som timelærer i tysk og engelsk på en ungdomsskole. Gjett om jeg gleder meg!

Med andre ord blir det en hektisk høst. Til sammen blir det 105 % jobb (så deilig det blir å slippe å bekymre seg for pengene!), i tillegg til eventuelle oversettelsesoppdrag, pluss deltidsstudier i bedriftsøkonomi, pluss dansingen hvor jeg fra neste uke av skal være med og undervise nybegynnerpartiet i tillegg til å konkurrere, pluss skrivingen, hvor jeg skal ha utkastet til Rogue Sorcery klart for gjennomlesing av en annen i skrivegruppen 12. desember. Pluss NaNoWriMo, selvsagt. I tillegg er det selvsagt MYE å sette seg inn i. Men jeg kjenner meg veldig klar for det, gleder meg til å undervise, og tror det blir en super høst. Samtidig får jeg ikke tid til alt, og jeg regner nesten med at det ikke kommer til å bli så mye lesing eller blogging. Eller kanskje det blir litt andre ting enn bøker jeg blogger om?

Samleomtale Jørn Lier Horst

Denne sommeren har vært den store krimsommeren min, tydeligvis. Mamma har en del av bøkene hans, så jeg lånte de hun har, pluss at jeg kjøpte tre bøker selv i sommer. Plutselig er det bare Vinterstengt og Blindgang jeg ikke har lest. Det er begrenset hvor mange tanker man egentlig gjør seg om en bok man leser såpass fort, så jeg fant ut at det beste ville være å lage en samleomtale for alle sammen. Jeg innså etter hvert som jeg skrev at det var håpløst å skrive veldig detaljert om hver bok, ettersom de gode og dårlige sidene ofte er de samme fra bok til bok.

Nøkkelvitnet

13420652Et lik, Preben Pramm, er funnet i Stavern, og huset hans er endevendt. Hva er det morderne har lett etter, og hvorfor ble han drept? Dette er første bok om William Wisting. Jeg kan ikke si jeg var overbegeistret – den var helt grei, men bærer nok preg av at det er førsteboka. Likevel var den underholdende, og jeg må si det er noe spesielt ved å lese krim skrevet av en forfatter som vet hva han skriver om – forfatteren har jo vært drapsetterforsker selv og vet hvordan det gjøres, samtidig som han ikke nødvendigvis beskriver alt ved politietaten fryktelig flatterende.

 

 

 

 

 

Felicia Forsvant

William Wisting gjenåpner en gammel forsvinningssak, samtidig som et gammelt lik blir funnet under graving. Som seg hør og bør i en krimroman er ikke saken uten betydning for nåtiden. Jeg kan egentlig si det samme om denne boka som den forrige, på godt og vondt. Jeg ga begge tre stjerner på Goodreads – de er ikke i overkant spennende, og det er ting som kunne gjøres bedre, men samtidig er en serie sjelden perfekt med en gang.

Når havet stilner

En mann blir funnet skutt ved apoteket i Stavern. Samtidig finner man forkullede beinrester ved en branntomt ikke så langt unna. Og det er nesten som om en eller annen høyt oppe i systemet setter kjepper i hjulene for etterforskningen.

Det er det mest ambisiøse plottet så langt, og jeg er ikke sikker på om jeg liker det. Jeg føler ofte det er noe som dukker opp i slike serier før eller senere, men det føles mindre realistisk og troverdig. Mindre jordnært tror jeg er uttrykket jeg leter etter. Samtidig – slike ting skjer jo. Samtidig er boken mer spennende enn de foregående, flyter litt bedre, og det er tydelig at forfatteren er litt mer trygg på faget.

Den eneste ene

En populær håndballjente forsvinner. På en branntomt finner man et forkullet mannslik lenket fast til et tre, og en katt med avkuttede poter.

Jeg kan ikke egentlig huske så mye om hva jeg syntes om denne, annet enn at den ble lest rimelig fort og at den var spennende. En bruker på Goodreads skrev i sin omtale av denne boken noe av det som gjør at jeg liker serien som helhet: En etterforsker uten store personlige utfordringer. For all del, det er fint at etterforskerne ikke er overmennesker som kan alt, vet alt, får til alt. Karakterfeil er bra. Men alle trenger vel ikke være fraskilte alkoholikere eller lignende for den slags? Må alle hovedpersonene ha et liv som rakner rundt dem? Av og til holder det med en etterforsker hvis problemer strekker seg til å holde ekteskapet med kona ved like og å holde kontakten med sine barn, eller samarbeidet med andre i etaten. At ikke alt i boken er død og elendighet, som en motvekt til plottet.

Nattmannen

Hodet til en ung jente blir funnet på en stake på Larvik torg. Hun har asiatiske trekk, og man lurer på om det kan være rasistisk motivert. Men ting tyder på at det kanskje er annerledes enn man tror.

Denne boken var veldig bra. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at den ikke fikk full pott hos meg, men den var veldig bra satt sammen. Plottet var komplekst og godt sammensydd, språket var bra og jeg klarte ikke å legge den fra meg før jeg var ferdig.

Bunnfall

En venstresko – med venstrebein inni – blir skylt opp på stranden. Det er ikke den første, og heller ikke den siste. Samtidig er det flere personer forsvunnet det siste året, og det blir i det hele tatt et spørsmål om hvor mange lik det egentlig dreier seg om. Plottet strekker seg langt tilbake i tid, og både Wisting og hans datter Line spiller en viktig rolle i å finne ut hva som egentlig har skjedd.

Jeg føler jeg gjentar meg selv her, men jeg har egentlig det samme å si om denne som de foregående bøkene. Godt, solid plott, gode karakterer, og en jordnærhet jeg liker. Veldig fascinerende plott i denne.

Jakthundene

I denne boken er Wisting selv mistenkt, for å ha fabrikkert bevis da en ung jente ble drept for flere år siden. Bevisene er forfalsket, men hvis ikke han, hvem har da gjort det? Og når enda en ung jente forsvinner blir det plutselig enda viktigere for Wisting og hans datter Line å nøste opp i trådene.

Jeg kan egentlig ikke fordra slike bøker hvor etterforskeren selv blir etterforsket – jeg vet ikke hvorfor, men det er i samme gate som bøker med forbyttede identiteter og slike ting, kan IKKE fordra det – men denne var jo faktisk ganske bra.

Hulemannen

En einstøing blir funnet død etter fire måneder, og alt tyder på et naturlig dødsfall. Wisting er ikke overbevist. Samtidig blir en mann funnet død i et hogstfelt, en mann som ser ut til å ha vært på FBI sin Most Wanted-liste. Men ting er ikke som de ser ut til (selvsagt).

Jeg må bare innrømme at det er lenge siden jeg leste denne boken – den ble lest i fjor, i august – og at jeg derfor ikke helt husker hva jeg syntes annet enn at den var bra.

Samlesing Mistborn av Brandon Sanderson

I juli skal jeg og Cicilie lese Mistborn-serien av Brandon Sanderson, siden vi begge har serien men ikke har lest den ennå, som en slags mini-samlesing. Og da tenkte vi: Hvorfor ikke høre om det er flere som vil være med? Det hadde vært kult om det ble flere enn bare oss to, så da fant vi ut at vi skulle gjøre en ordentlig samlesing ut av det.

Jeg har satt opp noen generelle kjøreregler, men om noen har innspill/råd til noe som burde gjøres annerledes tar jeg gjerne i mot 🙂

Samlesingen:

  • Vi leser Mistborn-trilogien av Brandon Sanderson, altså følgende bøker:
  • Inkluderer ikke Alloy of Law, som noen ganger regnes for en del av Mistborn-serien, men ikke den opprinnelige trilogien.
  • Bøkene leses i juli
  • Om du ikke orker/ønsker/rekker/osv å lese alle tre bøkene i juli, kan du selvsagt lese bare én eller to, eller lese den/de siste i august.
  • Legg gjerne ut omtaler av bøkene på bloggen din! Jeg kommer til å legge ut mine omtaler her, med linkfunksjon der du kan linke til din egen omtale slik at andre kan se den. Jeg tenker det mest naturlige vil være å legge ut omtaler i løpet av juli og den første uken av august.
  • Det vil bli laget en samleside her på bloggen, der linker til alle omtalene vil bli postet.

Om forfatteren:

38550Brandon Sanderson (1975) er en amerikansk forfatter som skriver episk fantasy. De fleste av bøkene hans foregår i Cosmere-universet, men består av kortere serier og enkeltstående bøker. Han debuterte med Elantris i 2005, og ga ut første boken i Mistborn-serien i 2006. Andre serier han er kjent for er The Stormlight Archive og Warbreaker, blant annet.

Imidlertid er han kanskje mest kjent som den som fullførte Wheel of Time-serien etter at Robert Jordan døde – en ikke akkurat ubetydelig prestasjon. Han ble valgt nettopp på grunn av den første Mistborn-boken. Selv har jeg ikke lest Wheel of Time-bøkene hans ennå (tok pause etter bok 10), men har hørt gode ting om dem.

 

Om bøkene:

Aske faller fra himmelen, om natten kommer tåka og verden er et trykkende og fargeløst sted. Opprinnelig The Hero of Ages, den tyranniske Lord Ruler styrer The Final Empire med hard hånd. Han har fått gudelignende krefter fra The Well of Asciension og er den som har gjort at verden er som den er. Menneskene selv er inndelt i to grupper – de adelige, som er etterkommere av de som opprinnelig støttet Lord Ruler da han tok makten for tusen år siden, og skaa, som er etterkommerne av de som ikke støttet ham, og blir undertrykt og behandlet som slaver. Det er i utgangspunktet bare de adelige som har magi, eller Allomancy. Hovedpersonen er tyven Kelsier, en Mistborn (magiker) som er halvt skaa, og hans lærling, gatejenta Vin.

Blir du med?

Maioppsummering: Lesingen tar seg opp igjen

2015 har så langt ikke vært verdens beste leseår. Prosjektet med å lese ut alle bøkene mine før jeg fikk lov til å kjøpe flere førte egentlig mest med seg at jeg verken kjøpte eller leste noen nye bøker. Men i mai begynte det sakte men sikkert å ta seg opp igjen. Kanskje fordi jeg endelig fikk begynt på de bøkene jeg hadde ventet lengst med, og som jeg hadde desidert høyest forventninger til. Jeg er nok av og til litt i overkant redd for å bli skuffet, selv om jeg veldig sjelden blir det.

I mai ble jeg faktisk helt ferdig med alle de uleste bøkene jeg har hatt stående i bokhyllen, som jeg har hatt som evighetsprosjekt i en del måneder nå (et enda større evighetsprosjekt siden jeg ikke har lest så mye for tiden). Jeg hadde faktisk ikke trodd jeg skulle se bunken med godt over 50 bøker komme helt ned i 0, kanskje mest fordi jeg ikke trodde på min egen selvkontroll når det gjaldt å ikke kjøpe bøker. Nå endte jeg opp med tre nye bøker på fredag, men de ble kjøpt billig av Cicilie og telles ikke heeelt med. Uansett:

Bøker lest:
  1. The Revenge of Eli Monpress (Rachel Aaron), omnibus av The Spirit War og Spirit’s End
  2. Odinsbarn (Siri Pettersen)
  3. Sworn in Steel (Douglas Hulick), bok 2 i Tales of the Kin
  4. Du, jente (Fatima Sharafeddine)

Jeg ga to av dem (nr. 2 og 3) fem av fem stjerner på Goodreads, de to andre fikk fire – så uavhengig av antall bøker tror jeg vi fint kan si at mai var en veldig god lesemåned. Sworn in Steel var kanskje den boken jeg hadde utsatt lengst å lese, selv om jeg kjøpte den med en gang den kom og selv om en venninne har skrytt den langt oppi skyene. Og selv om den første boken i serien var veldig, veldig bra.

Bøker kjøpt
  1. Mistborn: The Final Empire
  2. The Well of Ascension
  3. The Hero of Ages

Alle tre er skrevet av Brandon Sanderson og utgjør Mistborn-trilogien. Takk og lov for venninner som selger hele serier billig 😛 Det er uansett på HØY tid å lese mer av en så bra forfatter – jeg har så langt bare lest Elantris.

Skriveoppsummering

Må jo ha med noe om skrivingen også, når jeg først oppsummerer en hel måned. Etter at aprilskrivingen gikk rett i dass, for å si det rett ut, fant jeg ut at jeg skulle bruke mai til redigering. Men for å redigere var det en del worldbuilding jeg måtte gjøre, og når dette innebærer å skrive ned historien til et keiserrike som er nesten 3000 år gammelt… tar det sin tid. Selv i korte trekk. Meen det er gøy. Altfor gøy. Av og til får jeg følelsen av at jeg skriver bare for å ha en unnskyldning for å lage språk og kulturer og historier og kart og vite hva. Og så kommer NaNoWriMo og minner meg på at skrivingen egentlig er fryktelig gøy den også. Det er bare redigeringen jeg har et litt anstrengt forhold til. Dere vet… den delen av skrivingen man bruker mest tid på. Praktisk.

Planer for juni

Juni blir en travel måned, med reiser, møter, mye jobb og så videre, men jeg ville ikke vært meg selv om jeg ikke hadde litt for mange lesemål. Eller skrivemål.

  1. Lesing: Lese Mistborn-serien Skal leses i juli sammen med Cicilie
  2. Lesing: Lese Jørn Lier Horst: Den eneste ene (lånt av mamma, så den bør egentlig leveres tilbake i juni)
  3. Lesing: Lese om igjen i hvert fall to bøker jeg har fra før
  4. Blogging: Skrive minst fem omtaler
  5. Blogging: Blogge mer!
  6. Skriving: Gjøre ferdig hovedtrekkene om Taldûni (et av landene i fortellingen min) og helst også språket
  7. Skriving: Gjøre ferdig hovedtrekkene om Wirun (en av byene i ovennevnte land og byen der det meste av handlingen foregår)
  8. Skriving: Begynne å redigere plottet til Rogue Sorcery
  9. Bokkjøp: Kjøpe bok 11 og kanskje 12 i Wheel of Time (jepp, jeg har bestemt meg for å lese den ferdig)
  10. Bokkjøp: Ikke kjøpe mer enn maks 4 bøker, og ikke før jeg er ferdig med de to første lesemålene

De aller, aller viktigste målene er egentlig lesemål 1 og 2. Egentlig hadde det kanskje vært like greit å utsette alt som heter bokkjøp enda en måned, men jeg innser at det ikke akkurat er realistisk når jeg har ventet såpass lenge og det har kommet såpass mange bøker jeg har ventet såpass ivrig på. Og alle tre skrivemålene er egentlig helt nødvendige også, siden det har blitt utsatt i det lengste. Årets lærdom: En stor jobb blir ikke mindre av å utsette den. (Som om jeg ikke burde ha lært det for leeeenge siden…)

Hva bruker dere til å følge blogger?

Som tittelen sier, hva bruker dere til å følge blogger eller følge med på om det kommer nye poster på blogger dere liker? Etter at jeg flyttet over fra Blogger til WordPress har jeg begynt å bruke Digg Reader, og var fornøyd lenge, til jeg oppdaget at oppdateringene var mer eller mindre tilfeldige. Plutselig kunne jeg få beskjed om at det var en hel rekke nye innlegg fra en bestemt blogg, og ved nærmere ettersyn var alle disse gamle innlegg fra flere år tilbake. Dette er for ordens skyld blogger jeg har fulgt en stund. Noen mapper oppdaterer seg bare av og til, og noen enkeltblogger får jeg bare oppdateringer fra en gang i blant, selv om mange av dem pleier å oppdatere bloggen flere ganger i uken.

Jeg synes det er fryktelig irriterende å ikke kunne stole på at jeg får med meg nye bloggposter fra blogger jeg liker, og ikke kunne stole på at nye innlegg faktisk er nye. Jeg har lurt på å skifte over til noe annet, men er usikker på hva som er bra. Da jeg begynte med Digg var det stort sett den som hadde fått de beste tilbakemeldingene, i hvert fall av dem jeg likte å bruke. Hva bruker dere? Har dere noen smarte metoder (enten det er et slikt system eller noe helt annet) for å holde dere oppdatert i bloggverdenen?

En Smakebit på Søndag: Spirit’s End av Rachel Aaron

Da er det søndag igjen, og for en gangs skyld har jeg somlet meg til å bli med på En Smakebit på Søndag hos Flukten fra Virkeligheten igjen. Det hjelper på bloggingen å faktisk ha tid og tiltakslyst til å lese igjen… I dag har jeg en smakebit fra Spirit’s End av Rachel Aaron, siste bok i serien om Eli Monpress. Den er del av samleboken The Revenge of Eli Monpress, som består av de to siste av totalt fem bøker i serien.

16349017Serien havnet hos meg av ren flaks – jeg hadde sett på omslaget på Outland i Bergen uke etter uke (skriveklubben har møtene der) og syntes det var skikkelig stilig. Men på den tiden hadde jeg hatt litt uflaks med det å kjøpe bøker basert på omslaget (det pleier slå bra ut, men ikke akkurat på den tiden), så jeg utsatte og utsatte det. Til slutt bestemte jeg meg for bare å kjøpe den, og det er kanskje noe av det jeg har angret minst på. Jeg får samme følelsen av denne serien som når jeg leser David Eddings eller andre av de gode gamle fantasyseriene, men den er samtidig original og umulig å forutse, på en bra måte.

Kort fortalt handler den om Eli Monpress, mestertyv og trollmann. Han er en av de mest ettersøkte kriminelle – men ikke helt. I et forsøk på å komme på topp av listen bestemmer han seg for å stjele noe stort og viktig. Som for eksempel en konge. Med seg på planene har han sverdfekteren Josef Liechten og hans makker Nico – og ingen av de tre er helt den de gir seg ut for å være. Slik er det serien begynner, og siden Spirit’s End er siste boka i serien skal jeg ikke si noe særlig om hva den handler om, annet enn at alt som har skjedd i løpet av serien holder på å bli avsluttet. Og den er spennende. Det er sjelden jeg har så store problemer med å legge fra meg en bok.

Smakebiten er en bit av dialogen mellom to ganske viktige personer i boken utenom hovedpersonene:

«We’re a miserable excuse for a family,» he said, leaning back on his hands beside her. «A traitor, a thief and a woman who’d give her right arm for a hint at the secrets of the universe.»

«Left arm,» Sara said, fumbling for her pipe before remembering she’d left it upstairs. «I’m right-handed.»

«Left arm,» Banage repeated. «Or another man’s lungs.»

Bokutfordringen sklir ut i intet

Nå er vi på dag 28 av leseutfordringen, jeg har ikke blogget om den siden dag 23, og jeg kaster herved inn håndkleet. Som jeg har gjort med Camp NaNoWriMo også. April pleier liksom å være en forholdsvis rolig og grei måned, men i år har den bare vært stappfull av ting som måtte gjøres. Det har vært møter og samlinger i tilknytning til jobb både titt og ofte, føles det som, og mange av disse har vært på kveldstid eller i helgene. Så har det vært den ene oversettelsen eller språkvasken etter den andre, noe jeg selvsagt ikke klager på – men som spiser opp ganske mye tid. Jeg endte opp med å hangle meg gjennom mesteparten av måneden. Og: I helgen sprang jeg mitt første halvmaraton noensinne. Greit nok, siste halvdelen ble det mest gåing, men det var 21 km, og jeg fikk medalje (bedre tid enn jeg hadde forventet også)! Dette er da altså samme person som hele den siste måneden grudde seg noe infernalsk til halvmaratonet og var sikker på at jeg var heldig hvis jeg kom halvveis før jeg måtte bryte. Har jeg nevnt at jeg ikke hadde tid til å trene i det hele tatt i de tre ukene før? Det hadde jeg altså ikke, og jeg hadde heller aldri sprunget mer enn 9,5 km i strekk noensinne. Nå kan det vel knapt sies at det jeg sprang på lørdag var «i strekk» det heller, med all gåingen, men det er greit med litt forbedringspotensiale. I dag tidlig meldte jeg meg like godt på halvmaratonet i forbindelse med KnarvikMila i begynnelsen av september, sånn når jeg først var i gang, så da er det vel bare å ta på seg joggeskoa igjen og begynne å trene ordentlig. (Hjelp!)

Jeg må innrømme at jeg ikke helt husker hva jeg hadde tenkt å skrive om i dette innlegget, bortsett fra at det var over og ut med bokutfordringen. Skal jeg gjøre noe sånt igjen blir det en med litt mer variasjon mellom spørsmålene – når halvparten er varianter av «hva er din favorittbok», bare litt mer spesifikt, blir det fort kjedelig og demotiverende. I hvert fall når man aldri får tid til å skrive noen av innleggene på forskudd. Jeg leker litt med tanken om å lage et ukentlig tema i stedet for; tror det hadde vært kjekt. Selv om jeg kanskje heller bør prioritere å faktisk bli litt flittigere på de jeg er med på fra før…

Nei, nå må jeg få opp farten – jeg skal ut og spise etiopisk mat med en venninne, og så støl som jeg er etter halvmaraton på lørdag og dansing i går, trenger jeg nok tiden…