Frokostlektyre

22084873Etter et par måneder med forholdsvis laber leselyst, har endelig ting begynt å ta seg opp igjen. Det hjalp veldig å bli ferdig med A Dance With Dragons (George R. R. Martin). Jeg vet serien har blitt skrytt opp i skyene, men jeg synes både denne og forrige bok i serien var dårlige, rett og slett (burde kanskje skrive en omtale). Boken har blitt hengende som en tung sky over leselysten, siden jeg ikke har fått meg til å lese noen andre bøker før jeg var ferdig med denne. Mot egen sedvane er jeg veldig nær å gi opp hele serien. Jeg elsker fantasy, også av den mørke sorten, jeg elsker drager, hovedpersoner som ikke nødvendigvis er helter (kanskje heller det motsatte) og jeg liker også bøker som ikke er redd for å gå i detaljer, men det funker bare ikke i det hele tatt. Nå er det riktignok noen år til neste bok kommer, så jeg rekker helt sikkert å ombestemme meg igjen. Jeg kan ikke fordra å avslutte serier midt i – jeg går for eksempel fortsatt og tenker på å fortsette på Wheel of Time, selv om det er en del år siden jeg ga opp den serien.

Uansett! Nå er leselysten tilbake for fullt, og siden jeg ikke har så mye annet på tapetet på grunn av helsa, blir det mer lesing. Jeg ble akkurat ferdig med The Daylight War av Peter V. Brett (tredje bok i Demon Cycle), og for en leseopplevelse. Gleder meg intenst til neste bok, the Skull Throne, kommer i mars. Disse dagene er jeg inne i en Agatha Christie-periode – jeg kjøpte boken på bildet på Fretex (tror jeg) i fjor, og den er nå min faste frokostbok. Nesten like gammel som meg er den også, den ble gitt ut i 1984. Jeg har ikke egentlig pleid å lese bøker sammen med frokosten, det går mest i blad jeg abonnerer på, men Christie har så passe lengde på kapitlene sine. For tiden blir det ett kapittel til frokost og to før jeg legger meg til å sove om kvelden, og det er superkoselig å drive sånn lesing igjen. Agatha Christie har jeg lest omtrent så lenge jeg kan huske, og selv om det er krim er det egentlig veldig koselige bøker. Jeg er nok mer glad i Poirot-bøkene enn Miss Marple, men til morgenlesning er de veldig greie likevel, og så er det så passe lengde på dem. Denne boken inneholder fem Miss Marple-romaner, hvorav jeg har lest to fra før. For øyeblikket holder jeg på med Nemesis, som er helt OK så langt.

I tillegg holder jeg på med The Book of General Ignorance, som er basert på TV-serien QI og er i et spørsmål-og-svar format. Jeg har ikke sett serien selv, men fikk boken til jul, og den er nå min faste bussbok. Veldig mye interessant i den, og så passer det så greit å lese et par spørsmål på siste bussetappe før jobb. I dag har jeg for eksempel lest om alle konene til kong Henry og det høyeste fjellet på Mars. Det innebærer jo da at jeg går glipp av morgenluren min før jobb (jeg dupper alltid av på bussen), men kanskje det er like greit.

I helgen hadde jeg en liten opprydning i bokhyllene mine. Jeg kan ikke fordra å kvitte meg med bøker, men har innsett at det er bortkastet å ta vare på bøker jeg uansett ikke kommer til å lese om igjen. Jeg har gjort et unntak for bøker med veldig fine omslag, men ellers er det faktisk en del som skal til Fretex. (Mulig jeg poster noen her på bloggen, i tilfelle noen vil ha, men jeg har ikke råd til å sende noen i posten, så det spørs.) I Fretex-stabelen er det også noen bøker jeg har fått til jul eller kjøpt på Fretex som jeg har innsett at jeg ikke egentlig har lyst til å lese – flesteparten av disse befinner seg i «føler jeg burde ha lest»-kategorien. Det er egentlig ingen vits i å kaste bort tiden på slike bøker når jeg uansett ikke har lyst til å lese dem. Det er mulig jeg forandrer mening senere, men da er det tross alt bedre å låne dem på biblioteket. Jeg får bare dårlig samvittighet av å ha dem stående i bokhyllen.

Hva leser dere nå?

Megaomtale del 2: Krim

I helgen var jeg hjemme, og da blir det alltid litt krimlesing. Mamma leser for det meste krim, og det er fortsatt en haug med bøker jeg ikke har lest. Denne gangen ble det, som vanlig, Agatha Christie og P.D. James. Litt kortere omtaler, siden jeg skriver om flere bøker på en gang.

Agatha Christie: Ti små negerbarn
To ting gjorde denne boken temmelig lite spennende. 1: Jeg har lest den før. 2: Ganske tidlig i boken får vi vite hvem som kommer til å dø når, og omtrent hvordan (derav tittelen – det følger en gammel barneregle). Den eneste overraskelsen var hvem som gjorde det, for det hadde jeg glemt.

Det kunne blitt en overraskende og creepy bok (plottet med at alle de tilstedeværende blir tatt av dage en etter en er jo ikke akkurat fremmed for f.eks. horrorsjangeren) men den ble egentlig bare platt. Synsvinkelen hopper fra den ene til den andre – det er ikke forvirrende, men det gjør at man ikke får et forhold til noen av karakterene, og jeg endte opp med ikke å bry meg i det hele tatt. Ikke en av Christies beste bøker, for å si det slik.

Agatha Christie: Barneselskapet
Barneselskapet handler om krimforfatteren Ariadne Oliver, som ender opp i et barneselskap som en venninne av henne arrangerer. Der blir en jente drept. Alle sier hun er en løgnhals, men Oliver mener det ikke er tilfeldig at drapet skjedde rett etter at hun fortalte til alle de tilstedeværende at hun hadde vært vitne til et mord for flere år siden.

Jeg synes ikke Christie er særlig flink til å beskrive barn, noe som er denne bokens svakhet – de virker enten veldig små og dumme eller som kortvokste voksne, og ingen av delene er særlig troverdig. Likevel er plottet interessant og slutten passe uforutsigbar. Jeg kan ikke si at boken fenget meg, siden jeg har lest den tidligere, men den er helt grei.

Agatha Christie: Den forsvunne domprost
På Bertram’s Hotel i London, som er en oase fra en svunnen tid og dermed yndlingshotellet til både turister og Englands pensjonister, forsvinner en dag en domprost. Han er en forvirret fyr som stadig glemmer hvor han skal være når, så det er ikke alle som reagerer med det samme. Gjest på hotellet er også Miss Marple, som i kjent stil har et årvåkent øye på det som skjer.

Den forsvunne domprost er en forvirrende bok, og etter å ha lest den har jeg fortsatt ikke helt skjønt hva greia med domprosten egentlig var. Det er flere underplott og stadige forviklinger – du har domprosten som forsvinner, det som foregår under fasaden på hotellet, du har alt som skjer med Elvira som ikke egentlig blir forklart godt nok, og du har plottet med Bess Sedgwick. Såvidt jeg husker er alt på sett og vis sammenknyttet, men jeg klarer ikke å huske hva som hadde med hva og hvem å gjøre. Det er en fordel når du har lest en krimbok at du i hvert fall husker hvem som gjorde det. Ellers noenlunde greit skrevet, selv om jeg ikke synes at karakterene er på sitt mest realistiske.

P.D. James: Døden i laboratoriet
Døden i laboratoriet er en av de tidlige Adam Dalgliesh-bøkene. Den handler om en vitenskapsmann, Dr. Lorrimer, som blir drept i laboratoriet en natt. I kjent stil har stort sett alle et eller annet motiv, siden Dr. Lorrimer ikke var godt likt. Det er alt i alt en veldig typisk James-bok, men det merkes at det er en av de tidlige. Det tar lang tid før plottet kommer i gang, og jeg føler ikke at alle konfliktene er realistiske. Som vanlig er det også et par litt lyssky kjærlighetsaffærer og så videre.

Boken er egentlig helt grei, men det irriterer meg litt at forfatteren tilsynelatende gjør seg stor flid med å legge opp til en eller annen konflikt, et eller annet alvorlig noe, og så blir det aldri noe av det. Det er liksom bare for å gi dem motiv. Men hvis man har gitt personen et så tydelig motiv, er det da ikke et poeng i å faktisk ha med noe om denne personen når etterforskningen faktisk starter?

Ikke akkurat den beste James-boken jeg har lest, men den er likevel helt grei.

Februarkrim del 2

Agatha Christie: Mysteriet i Vestindia

A Caribbean Mystery (Miss Marple Mysteries)

Når man har lest en hel del Christie-bøker, uten helt å vite hvilke fordi det er så lenge siden, og har sett enda flere filmatiseringer i påsken eller julen, ender man til slutt opp med å gruble over om man har lest boken før eller ikke. Noen Agatha Christie-bøker ligner da også veldig på hverandre. Mysteriet i Vestindia ligner veldig på en annen av hennes bøker, og jeg trodde også at det var den (holdt på å legge den fra meg fordi jeg for en gangs skyld husket hvem morderen var) før jeg kom på at det var en Poirot-bok som foregikk på en engelsk øy (Evil under the sun?), ikke Miss Marple i Karibien. Deler av det ene subplottet, det om de to parene, minnet også forferdelig mye om en annen Poirot-bok som endte på en annen måte, så jeg ble forvirret i så måte også.

Det er egentlig ikke så mye å si om denne boken. Miss Marple er sitt sedvanlige kløktige og koselige jeg, og noen av bipersonene er utrolig fornøyelige. Det er også ekstra vanskelig å si noe om handlingen, fordi det er så mye som har noe å si for slutten, så jeg er redd for å røpe for mye. Men et lite innblikk kan jeg røpe:

Miss Marple er altså på ferie i Karibien. Hun er skeptisk til hele konseptet, men man takker da ikke nei til en reise som faktisk er en gave. Det er en brokete samling med mennesker som ferierer på samme sted. Man har to par hvor man ikke er helt sikker på hvem av dem som er gift med hvem med det samme, man har en halvveis invalid og særdeles humørsyk millioner, de unge og entusiastiske men også plagede unge hotelleierne, en prest og hans søster og en skrytende gammel major som deler historier om alt han har opplevd. Disse historiene inkluderer også historier om – og et bilde av – en morder, som han trekker frem for å vise Miss Marple, blekner ved synet av en eller annen, og begynner å snakke om noe annet. Den samme natten dør han, tilsynelatende av en kombinasjon av altfor høyt blodtrykk og et høyt alkoholinntak. Men var det virkelig en naturlig død, og hadde han egentlig høyt blodtrykk i det hele tatt? Det ender opp med at han graves opp igjen, og obduksjonen viser at Miss Marples mistanker var korrekte.

Det jeg liker ved boken er at Miss Marple for en gangs skyld (av de bøkene jeg har lest med henne, riktignok) ikke blir behandlet som en av politiet. Hun blir sett på som en koselig gammel dame, og ikke mer enn det. Dette gjør imidlertid at hun kan fange opp ting politiet ikke får med seg, og ryktestrømmen har mer sannhet i seg enn man skulle tro. Boken setter også litt perspektiv på alt det man sier om folk. Hva skal til for at man regner noe for sant, når A har sagt noe til B som han har hørt av C, og så videre? Hva er det med ting som folk «bare vet»?

Ellers er boken akkurat som en krimbok skal være. God fremdrift, et plot som henger sammen og som likevel overrasker på slutten, karakterer man bryr seg om (noe som er grunnen til at det er mye krim jeg misliker). Når det er sagt trekker det ned at det er så lett å forveksle boken med andre Christie-bøker. Det er heller ingen bok som står ut som en man må lese igjen når man er ferdig, men ellers er den helt grei.

Agatha Christie: Styles-mysteriet

The Mysterious Affair at Styles

Kopiert fra baksiden av boken:
«Den rike gamle fru Inglethorp har giftet seg med en 20 år yngre lykkejeger. Da hun blir funnet myrdet – drept av en dose stryknin – er det ham mistanken i første rekke rettes mot. men så dukker Hercule Poirot opp, og saken viser seg å være vanskeligere enn som så.»

Styles-mysteriet er den aller første Poirot-boken. Det merkes. Starten er kronglete, og jeg synes ikke begynnelsen eller det å fortelle alt fra Hastings sitt perspektiv fungerer. Det hjelper heller ikke at Hastings i høyeste grad bryr seg om det som skjer på Styles, ettersom han er den som er invitert som gjest og bryr seg om de mistenkte, og dette farger historiefortellingen. Det var også litt rart at hun skriver i første person, spesielt siden hun nesten alltid skriver i tredje. Jeg synes at Hastings virker temmelig tåpelig enkelte steder i boken. Det er heller ingen jevn progresjon i plottet; litt over halvveis føles det som om hele plottet stopper opp, og jeg trodde et øyeblikk at boken egentlig var slutt.

Når det er sagt, er plottet genialt, det bare kunne ha vært utført bedre. Jeg hadde ikke kunnet forutse den vendingen det tok, selv om jeg har lest boken minst én gang før. Førti sider før slutten mente jeg at jeg husket slutten, og tenkte «å, det var sant, det var jo X.» Det var det ikke. Det var faktisk overhodet ikke X, selv om den personen var innblandet. Så feil kan man huske.

Til tross for irritasjonsmomentene anbefaler jeg boken, ettersom plottet (ikke utførelsen av det, men selve intrigen/mysteriet) er et av de bedre jeg har lest av Christes bøker. Jeg synes slutten var genial, og det var interessant å se Hercule Poirot før han ble «kjent» i England (i bøkene, altså). Poirot er og blir Poirot, men ettersom handlingen foregår under krigen og Poirot er i eksil i England med hjelp fra nettopp Styles, er det en desidert mindre snobbete Poirot enn jeg er vant til.

Kommer

Jeg hadde egentlig bare tenkt å ha ett «Februarkrim»-innlegg, men så hadde jeg visst to bøker igjen å lese. Dessuten var jeg plutselig innom Norli mens jeg ventet på bussen, og da kom det visst to P.D. James-bøker i hendene mine. Jeg skjønner ikke hvordan det skjedde! I tillegg så jeg et par bøker som kommer på mammutsalg (kinesisk krim – spennende!), og som jeg bare må sjekke ut. Jeg kommer til å ruinere meg. Etter mammutsalget må jeg virkelig prioritere biblioteket fremfor bokhandelen… Uansett, de bøkene jeg kjøpte var Det svarte tårnet, som jeg trodde jeg hadde lest, og Hellig Død, som jeg bare har sett på fjernsyn. Jeg leste de første 40 sidene av Det svarte tårnet på bussen på vei hjem i forgårs, og den lover godt!

Februarkrim

Da er jeg tilbake i gode, gamle Bergen etter å ha vært hjemom en tur. Mamma og pappa har fått en ny firbeint pelsdott i hus (en fire år gammel Golden Retriever ved navn Joker), og da måtte jeg selvfølgelig hjem og hilse på. Han har sine uvaner, men er generelt en uuuutrolig herlig hund.

Hjemmebesøk betyr også rikelig med lesning. Spesielt når det er mye sport på fjernsyn (når er det ikke det, forresten?) – Skøyter OG hopp gjør at 2 stk foreldre blir veldig oppslukt. Da er det fint at vi har så mange bøker i hus – mamma er en lesehest, hun også. Så her er et knippe korte anmeldelser.

P.D. James: Martingale-mordet
Cover Her Face (Adam Dalgliesh, #1)

Martingale-mordet er den første boken om inspektør Adam Dalgliesh. Den heter Cover Her Face på engelsk og er et godt eksempel på hvordan titler forandres i oversettelsen, spesielt av norske krim-oversettere.

Det merkes at boken er skrevet tidligere i forfatterskapet hennes. Boken føles mest som en Agatha Christie-bok, med herregårder, mer eller mindre dysfunksjonelle rikmannsfamilier og deres tjenere, nag som blir båret i tiår og forsmådd kjærlighet, samt et noe utdatert syn på både kvinner og menn. Faktisk ble jeg totalforvirret midt i boken og var overbevist om at jeg faktisk leste en Christie-bok…

Martingale-mordet handler om Maxie-familien som bor på godset Martingale. Fra et hjem for unge, ugifte mødre har de tatt til seg tjenestepiken Sally Jupp og hennes sønn Jimmy. Utad er Sally den perfekte tjenestepike, nøysom, flittig og ydmyk, men av og til glimter det til i øynene hennes. Legen og sønnen i familien, Stephen Maxie, er den som tar henne i forsvar, og en dag kommer Sally stolt inn og forkynner at hun og Stephen er forlovet. Men neste morgen finner familien henne død – kvalt i sengen – og de aller fleste i familien, med unntak av den invalide faren og kanskje den forelskede Stephen, hadde motiv til å ta henne av dage.

Martingale-mordet er en klassisk «Whodunit»-roman hvor man har et begrenset antall personer, et avgrenset sted og rikelig med motiv, samt personer som vet mye mer enn de vil vedkjenne seg og som har sine egne grunner til å holde ting skjult.

Det er en helt grei bok, men den er ikke fantastisk. I motsetning til senere Adam Dalgliesh-bøker nevner ikke forfatteren noe om personen Dalgliesh, kun politimannen. Det jeg har likt best ved James’ bøker har hele tiden vært dette samspillet mellom politifolkene, dypdykket inn i hvem de er, ikke bare hva de gjør. Hvordan de forholder seg til hverandre, hvordan livene deres er, hvordan det de holder på med, påvirker hverdagen deres. Martingale-mordet mangler evnen til virkelig å engasjere. Med sitt ufravikelige fokus på hvem som gjorde det er det heller ikke en bok som kan leses om og om igjen selv om man husker slutten. Likevel var det en spennende bok, og det er fullt mulig at jeg leser den om igjen om et par år, når jeg har glemt hvem som gjorde det.

Agatha Christie: Parker Pyne ordner opp

Parker Pyne Investigates (The Christie Collection)

Parker Pyne Ordner Opp er en snodig liten bok. Det er en novellesamling som inneholder mellom 10 og 15 noveller med «detektiven» Parker Pyne som hovedperson. Parker Pyne er en slags detektiv som averterer i the Times med at han kan gjøre folk lykkelige. Enten det er kjærlighetssorg, mangel på spenning i hverdagen, problemer med ektefellen eller rett og slett mord kan han hjelpe.

Det er ytterst få av novellene som faktisk er krim i ordets rette forstand. Det er disse få novellene jeg likte best. Her får man servert et knippe hovedpersoner, en setting, og voilá – etter 12-15 sider er mysteriet løst. Ikke overveldende spennende lesning, men interessant nok, og det er utrolig hvor mye hun kan overraske bare i løpet av noen få sider. Disse novellene er typisk Agatha Christie, og hun glimter til i noen av dem.

De andre novellene… er ikke så bra. De fleste handler om mennesker som enten er syke av kjedsomhet eller lei av ektefellen – eller har en ektefelle som er lei av dem. Jeg synes novellene om den første gruppen var krøkkete skrevet – det var ikke troverdig i det hele tatt. Faktisk satt jeg stort sett og himlet med øynene av handlingen og personenes reaksjoner.

Novellene om kjærlighetsproblemer er, om mulig, enda verre. De vitner om et utrolig kynisk syn på menneskeheten, et gammeldags og nedverdigende syn på kvinner og menn (man bør helst lyve til en kvinne og ikke vise hvor mye man elsker henne, ellers går hun lei) og et veldig forenklet syn på kjærlighet. Jeg trodde ikke på dem, jeg likte ikke karakterene og jeg kunne generelt sett ikke fordra historiene. De siste novellene i boken veide litt opp for de første, men dette blir ikke en bok jeg leser om igjen med det første.

Agatha Christie: Kortene på bordet

Cards on the Table (A Hercule Poirot Mystery)

Herr Shaitana er en herre som ingen liker, men som har én side som opphever alle hans dårlige: Han arrangerer fantastiske fester. En dag, på en utstilling av snusdåser, lover han Hercule Poirot et slikt middagsselskap, hvor han skal få se hans egen lille samling. Det er ikke en samling gjenstander, men en samling mennesker som etter all sannsynlighet har begått mord. Poirot kan selvfølgelig ikke dy seg.

Men når verten deres ender opp død i løpet av kvelden og ingen har sett hvem som har gjort det, virker alt som en dårlig spøk. Poirot har denne gangen hjelp av krimforfatter Ariadne Oliver, inspektør Battle og oberst Race, som alle var i selskapet.

Alt i alt en grei bok, som er en av Christies mer kjente. Jeg følte kanskje at trådene ikke helt var samlet tilstrekkelig på slutten, men ellers er det lite å utsette på selve handlingen. Samarbeidet mellom de fire «etterforskerne» virket noe kunstig i begynnelsen, det fløt ikke noe særlig bra. Samtidig var det litt merkelig at Race fikk en god del plass i begynnelsen for så bare å forsvinne ut av boken for godt. Hva var poenget med å ha ham med i det hele tatt, unntatt for at det skulle være fire «etterforskere» og fire potensielt kriminelle i selskapet?

Jeg synes også at noen av fortellingene og forklaringene karakterene selv kommer med, som visstnok skal være troverdige, ikke stemmer overens med hvordan de er skildret og hvilken type menneske de er ment å være. Med unntak av dette var det helt grei lesning, den fløt bra for det meste og var interessant det meste av veien. Noen steder tok jeg meg selv i å godte meg litt over Poirots geniale tilnærmingsmetoder – diskresjonens mester, får man vel si. Til tross for feilene er det en bok jeg vil anbefale.

Agatha Christie: Mord som medisin

The Mirror Crack'd from Side to Side

Boken er en Miss Marple-bok, og heter opprinnelig The Mirror Crack’d From Side To Side. Jeg liker Miss Marple-bøkene stadig bedre. Jeg liker bøker hvor man tar del i etterforskerens privatliv i tillegg til bare forbrytelsen. Jeg har lest boken før, men husket ikke hvem som gjorde det før jeg faktisk leste det om igjen.

Landsbyen St. Mary Mead følger spent med når en av herregårdene i området blir solgt til filmstjernen Marina Gregg. Hun begynner sitt engelske liv med et stort selskap, men det hele får et skår i gleden når den ene gjesten, en pratsom men elskverdig kvinne, viser seg å bli forgiftet av en cocktail. Det aller verste? Den ser ut til å ha vært ment for Marina selv… Marina får et nervøst sammenbrudd og Scotland Yard blir tilkalt for å etterforske saken. Miss Marple, derimot, er lei av å bli dullet med, og legen hennes hinter til at hun burde finne et nytt mord å bli opptatt av så hun holder seg opplagt, rent for spøk. Når mordet faktisk skjer, og inspektøren fra Scotland Yard viser seg å være en gammel venn av Miss Marple, kan hun ikke la være å blande seg inn.

Rent objektivt sett er det selvfølgelig usannsynlig at en privatperson ville fått ta del i en mordetterforskning, enten hun nå var en kjenning eller ikke. Detaljer, detaljer… Generelt vil jeg si at boken er bra. Den har en bra progresjon, en overraskende twist (nei, jeg sier ikke hva den er) og en noenlunde troverdig handling. Jeg er ikke sikker på om jeg er overbevist av hennes beskrivelse av filmstjerner, som jeg ser på som noe naiv og ensporet, men en del av de mindre personene (hva heter det på norsk? Minor characters) er geniale. Det virker som om hun har gjort seg flid med å gjøre disse personene, som jo ikke spiller noen særlig rolle, virkelige.

Når det er sagt får jeg følelsen av at hun introduserer nye elementer som man er sikker på vil være viktige senere, men som så bare siver ut i sanden og ikke blir nevnt mer. Den kunne ha vært mer «kompakt», de unødvendige tingene kunne ha vært luket mer ut. Men det er en liten ting. For det meste likte jeg boken veldig godt, og kommer nok til å lese den enda en gang.

En haug med bøker, pluss litt til *redigert*

I det siste har jeg lest som en gal. Det har vært en fin blanding av bøker jeg ikke har klart å legge fra meg, bøker jeg bare har villet bli ferdig med fortest mulig, og noen som jeg har lest bare for å bli kvitt alle distraksjonene i bokhyllen. Uleste bøker i min bokhylle stresser meg. I går kveld (les: i natt) ble jeg ferdig med den siste av dem. (Se slutten av innlegget for bokanmeldelser) Det er litt deilig og litt skummelt – nå MÅ jeg fokusere på oppgaven igjen. Og skrivingen. Jeg har riktignok gitt opp WriYe for i år, men i følge både legen og psykologen min bør jeg ikke slutte å skrive for gøy selv om jeg skal skrive oppgave.

Når det gjelder livet elles var det oppvisning med dansegruppen på lørdag. Det gikk, som ventet, ikke akkurat strålende, men greit nok, går jeg ut fra. Jeg vil ikke tenke mer på det, siden jeg har en tendens til å gjøre ting verre enn det de er. Det reddet uansett dagen at jeg traff min bror E. over en kopp kaffe etterpå – det var utrolig koselig.

I dag forsov jeg meg forøvrig for første gang på lenge. Jeg pleier vanligvis å sove ganske lett, så selv om jeg leste til halv to i natt trodde jeg ikke det skulle være noe problem. Men jeg sov som en stein. Kanskje jeg er lettet over å være ferdig med alle bøkene, hva vet jeg. Som sagt blir jeg stresset av å ha mange uleste bøker… I hvert fall våknet jeg ikke av verken to vekkerklokker, der den ene står slik at jeg må stå opp for å rekke slumreknappen, og våknet 20 minutter etter at jeg skulle ha stått på busstoppet på vei til jobb. I tillegg brukte selvfølgelig bussen veldig mye lenger tid enn den skulle, så en liten forsinkelse ble plutselig en stor… Heldigvis ble ikke sjefen sur, det er jo ikke vanlig at jeg forsover meg.

Da er det over til bokanmeldelsene, eller hva man skal kalle dem.

Camilla Läckberg – Fyrvokteren

Jeg hadde høye forventninger til denne boken. Jeg elsker krim, og har elsket alle de andre bøkene Läckberg har skrevet. Ikke bare er det gode plot, men i motsetning til mange krimbøker følger man hovedpersonene tett, og hele serien har en overhengende plotlinje for hovedpersonene, noenlunde uavhengig av selve krimplottet. Når det gjelder selve krimplottet får ikke bare HVEM som gjorde det plass, men også hele motivasjonen med HVORFOR. Det liker jeg.

Som vanlig klarte jeg knapt å legge fra meg boken før den var ferdig, riktignok i mindre grad enn for de forrige. Plottet var bra og vellaget, selv om jeg følte det kanskje var litt mer forutsigelig enn de tidligere romanene. Det overnaturlige har mye større plass enn tidligere. Sentralt i handlingen er øya som heter Gråskär, men som kalles Gastholmen. Det sies at de som dør på Gastholmen aldri drar derfra, og den nåværende eieren kan se og høre dem.

Uavhengig av om man tror på det overnaturlige eller ikke er Fyrvokteren nervepirrende og til tider ekkel lesning, spesielt når det er mørkt og det regner og blåser ute, selv om det ikke er en grøsser. (I hvert fall for en lettskremt person med god fantasi!) Läckberg legger ikke fingrene imellom når hun skildrer samfunnets skyggesider, og det håper jeg hun aldri gjør. Anbefales!

Jacqueline Carey – Naamah’s Kiss

Å lese bøker som man har skyhøye forventninger til, er alltid skummelt. Når det gjelder Jacqueline Careys bøker er forventningene mine mer enn skyhøye, mer for noen annen bokserie (kanskje med unntak av Harry Potter-bøkene og the Kingkiller Chronicles). Hver eneste gang jeg har lest noen av bøkene hennes (de seks foregående) har jeg sittet klistret til stolen, ute av stand til å legge fra meg boken før jeg var ferdig. Derfor tok det litt tid før jeg våget å gyve løs på boken, rett og slett fordi jeg var redd for å bli skuffet. Jeg pleier jo å ta feil når det gjelder bøker for tiden.

Det gjorde jeg IKKE denne gangen. Jeg leste til langt på natt, jeg leste på jobb, og jeg leste langt utover neste kveld. Med sine 700 sider setter det vel litt perspektiv på hvor intenst den ble lest, og likevel føler jeg ikke at jeg gikk glipp av noe.

Boken er den syvende boken som ble skrevet om det universet den foregår i, og har andre hovedpersoner enn de to foregående trilogiene. Handlingen begynner ca 100 år etter der forrige trilogi sluttet. Det var litt uvant i begynnelsen, før det gikk opp for meg når handlingen faktisk foregikk, men nå er jo ikke jeg så flink til å være oppmerksom på slike ting. Universet er basert på vårt eget, så man kjenner igjen hvilke land som de forskjellige rikene er basert på. Jeg er vanligvis ikke noen stor fan av dette, men i disse bøkene er det usedvanlig bra gjort.

Jeg har ingenting negativt å skrive om bøkene. Persongalleriet er fantastisk – troverdige og levende – og handlingen henger godt sammen. Til tross for at skjebnen spiller en stor rolle, er handlingen likevel overraskende og spennende, og man går ikke automatisk ut fra at alt går bra til slutt. Dette er kanskje en dårlig anmeldelse, men det er en fantastisk bok.

Kjærlighetskoden

Jeg husker ikke forfatteren for øyeblikket, men skal oppdatere når jeg kommer hjem. Kjærlighetskoden er en selvhjelpsbok, skrevet for par som sliter med forholdet, og den eneste grunnen til at jeg har den er at jeg glemte å avbestille hos bokklubben min, og deretter glemte å sende den i retur. Ja, jeg er glemsom.

Når det er sagt, er ikke boken så verst. Jeg kjenner igjen en del ting jeg har lært hos psykologen, og det meste er fornuftig. Som for eksempel å gå ut av en situasjon som eskalerer ut av proporsjoner, og mentalt distansere seg fra det som får en til å miste besinnelsen eller gå i forsvarsposisjon så man kan takle det på en rolig måte. Blant annet. Til å være en bok som i så stor grad er irrelevant for min del, tatt i betraktning at jeg ikke akkurat er i et forhold, var den overraskende grei.


Agatha Christie – 4 Classic Cases

Det finnes ørten bøker som heter 4 Classic Cases og er skrevet av Agatha Christie, simpelthen fordi hun har skrevet så mange bøker, og de er av en ideell lengde til å gi ut i samleutgaver. Denne boken inneholder, ikke i kronologisk rekkefølge, Sad Cypress, Evil under the Sun, Three Act Tragedy og The Hollow.

Det er ikke så mye å skrive om Agatha Christies bøker, egentlig. De er typisk Whodunnit-krim, og med geniale twist som gjør at man ikke vet hvem det er før på siste side. Når det er sagt, er ikke noen av romanene i samleboken av mine favoritter. Evil under the Sun er riktignok mest i den kategorien fordi jeg både har lest den før og sett den på fjernsyn, det samme med Three Act Tragedy. Jeg elsker Christies bøker, men de fleste er ikke av en type som kan leses om og om igjen. Plottet er selvfølgelig bra, men om jeg skriver noe mer detaljert røper jeg hele greia, så det skal jeg ikke gjøre. Ellers må jeg si at det aller beste med bøkene, som ikke kommer frem i filmene i like stor grad, er hvordan Poirot blir beskrevet av de andre personene. Han blir beskrevet som den ufordragelige, arrogante og forfengelige, men akk så geniale, fjotten han faktisk er.

Paul Hoffman – Left Hand of God

Dette var en bok jeg gledet meg til. Men så, dessverre, endte jeg opp med å glede meg til å bli ferdig med den. Den kunne ha blitt veldig, veldig bra, men så klarer forfatteren å ødelegge det meste.

For det første. Hva er det med en person med et navn med kun ett ord, med en stor bokstav midt i? Det er ingen grunn til det! Skal du absolutt gi ham stor bokstav, så gi ham i det minste et mellomrom, så det er tydelig at det er to navn. Eller i det minste en bindestrek. Det har irritert meg gjennom HELE boken. Jeg er muligens sneversynt, men det er jo ikke noe POENG med det.

For det andre. Kjære forfatter. Du har brukt den første fjerdedelen av boken til å vise hvor tragisk oppveksten til hovedpersonen var, hvor forferdelig det var og hvor følelsesmessig avstumpet han ble. Det er faktisk nok. Vi skjønner dette. Du trenger ikke forklare hvorfor han ikke skjønner vennlige gester når du allerede har vist tydelig at han ikke kan huske å ha vært borti vennlighet før. For å si det sånn: Du trenger ikke banke det inn i hodene våre med makt. Vi skjønner det. Helt sant.

For det tredje. Ikke fortell meg at et rike med stolte krigertradisjoner, som bruker så mye tid og krefter på å trene opp styrkene sine og som ikke har tapt et eneste slag på 20 år, gjør den tabben du insisterer på at de gjør. Seriøst. De er kanskje stolte og altfor opptatt av rang, men de gjør IKKE en slik tabbe. Det nekter jeg å tro på.

For det fjerde. Det er ingenting i boken din som tyder på at dette er en verden som er basert på vår egen. Når du da legger inn navn på steder og folk som faktisk finnes, men som ikke er der de er på ordentlig, får jeg lyst til å bare legge fra meg boken. Har du brukt noe tid på worldbuilding i det hele tatt? For eksempel er det et folkeslag som heter Norwegians. Men de bor ikke i nord! Har du i det hele tatt giddet å sette deg inn i hvor ordet ”Norwegian” faktisk kommer fra? I tillegg finnes York et sted sånn midt i Europa. Som om ikke det er nok, er det et folkeslag som kalles Antagonists – yeah right, som om noen hadde kalt dem det på ordentlig.

For det femte. Boken begynner rimelig heftig, og det er deler av den første fjerdedelen hvor du sitter og leser med en klump i magen. Denne delen er velskrevet, og jeg elsker den. Men med en så seriøs førstedel ødelegger det noe vanvittig når resten virker som en parodi eller kariktur. Det er flere ganger jeg bare ble sittende og ikke vite om jeg skulle le eller gråte. Når leseren sitter og klør seg i hodet og sier ”hæ?!” er det IKKE noe godt tegn. En god del av persongalleriet er firkantet og stivt, og man får ikke noe sympati for dem, handlingen er usannsynlig og ikke helt troverdig (hovedpersonen blir bedre til å slåss etter et slag i hodet? Virkelig? Var det det beste du kom på?) og folk gjør ting som er ”out of character.”

Romanen hadde stort potensiale, men levde dessverre ikke opp til det.