Omtale: Guns of the Dawn av Adrian Tchaikovsky

Fantasy er fullt av serier, til den grad at det av og til virker umulig å finne en enkeltstående bok som ikke senere viser seg å være første bok i en ny serie likevel. Men er det noe problem da? Vel, jeg elsker en god serie, men av og til trenger jeg å plukke opp en bok uten å måtte lese mer enn den ene boka for å vite hvordan det går. Uten endeløs venting på neste bok. Uten ørten plottråder som må huskes fra bok én til bok sju, eller fjorten. Misforstå meg rett, jeg elsker serier, men av og til, spesielt når lesetørka melder seg… da er det greit med en enkeltstående bok.

Jeg hadde ikke trodd at en enkeltstående bok skulle komme fra forfatteren bak en av de mest omfattende seriene jeg har lest i år (Shadow of the Apt av Adrian Tchaikovsky), men det gjorde det, og han skuffer ikke.

Guns of the Dawn er satt i en oppdiktet verden som i beskrivelsen på Goodreads kalles «pseudo-napoleonsk». Selv fikk jeg assosiasjoner til plantasjene og miljøet man hører om i bøker som Gone with the Wind, bare med magi. Man har tog og gevær, men også trollmenn og magi (episk steampunk?) Dette er også noe av det jeg liker best med Tchaikovskys bøker generelt, dette med magi i forhold til en verden i teknologisk utvikling.

Når Denlands konge blir myrdet og landet blir republikk, tar nabolandet Lascanne dette som en trussel, og kongen bestemmer seg for å gå til krig. Men krigen er lang og tung, og etter noe som refereres til som en suksess men som er en katastrofe, blir det etter hvert verneplikt. Men krigen går som den går, og etter hvert utvides verneplikten til å gjelde kvinner, noe som sender sjokkbølger gjennom samfunnet. Hver husholdning skal sende én kvinne, noe som gjør at de fleste velstående kvinner sender en tjenestejente i stedet. Men Emily Marshwic, som er en adelskvinne med bein i nesa og beina på jorda, ender opp med å dra til fronten i Denlands sumper, hvor også svigerbroren og nevøen har dratt. Hjemme venter familien og Mr. Northway, hennes egen «fiende» som har prøvd å overtale henne til å bli, og vi følger deler av krigen gjennom deres brevveksling.

Adrian Tchaikovsky er ikke noe mindre oppfinnsom eller genial på settingen enn han pleier. Det var uvant å lese noe fra en annen verden enn den i Shadow of the Apt (en serie som anbefales på det sterkeste), men jeg elsket den. Jeg digget hovedpersonen, som er den hun er på godt og vondt, og hvordan hun forholder seg til dem rundt seg. Jeg elsket hvordan forfatteren beskriver selve livet under krigen, ikke bare rasjoneringen og de andre konsevensene hjemme, men livet ved fronten. Hva de bekymrer seg for, hvordan de takler det å miste noen, hvordan de takler all usikkerheten og det uvante klimaet. Det minner mye om fortellinger og beskrivelser jeg har lest om f.eks. Vietnamkrigen, på en god måte.

Jeg skal ikke si noe mer om plottet eller hvordan det ender opp, annet enn at jeg var godt fornøyd med hvordan alt endte opp. Det er ikke alle spørsmål som besvares, men det trengs heller ikke alltid. Jeg likte at det var litt romantikk her og der, uten at det på noen måte styrte plottet. Det var akkurat så viktig for hovedpersonen som man kan forvente at det var midt i en ødeleggende krig, verken mer eller mindre. Jeg elsket persongalleriet, fra den lett ufordragelige budbringeren (uten at jeg husker hva hun heter) til Emilys søstre til tjenestejentene til offiserene i hæren (både de kompetente og tragisk inkompetente), konflikten mellom de to trollmennene i hæren, frustrasjonen når troppene får ordre de vet er håpløse men som de bare må utføre, og så videre.

Boken er full av nyanser, og har en veldig fin balanse mellom det realistiske og det fantastiske, mellom lys og mørke, mellom desperasjon og håp. Jeg liker bøker som har mørke i seg uten at det blir bare mørke. Det er nok ingen bombe at jeg liker skrivestilen til forfatteren heller, siden jeg allerede har lest en hel, lang serie av ham.

Har du lyst til å lese en enkeltstående bok og har lyst til å lese noe litt annerledes, anbefales denne på det sterkeste. (Sånn hvis du ikke allerede hadde skjønt det halvveis i denne omtalen…) Personlig synes jeg forfatteren er undervurdert, og jeg synes det er fint at folk får en ny sjanse til å lese bøkene hans. Første bok i Shadow of the Apt er nå engang ikke hans beste, og det er altfor mange som har stoppet der. Prøv denne!

 

 

Fantastiske detektiver


I bloggpausen min har jeg tenkt en del på hva jeg har lyst til å blogge om. Selv om jeg ikke hadde anledning til å være med på bokbloggertreffet i Oslo har jeg fulgt med på debattene. Av og til blir jeg litt sliten av sånne debatter, men jeg tror det er nyttig å av og til få en dytt til å tenke over hva man vil med bloggen. Samtidig har jeg fulgt en del med på hva mine venner og bekjente sier om bøker, spesielt hvis det handler om sjangre jeg er interessert i. 
Hva vil jeg egentlig? Jo, jeg vil at andre folk skal få øynene opp for bøker de kanskje aldri har hørt om. Det er ingen hemmelighet for de som er innom bloggen her at fantasy er sjangeren som er nærmest mitt hjerte, og det er så mange bøker som er så innmari bra som så utrolig få her til lands vet om. Voilá, så har det som egentlig bare skulle bli ett eneste innlegg blitt en serie innlegg i mitt hode.
Av og til møter jeg folk som elsker krim – det er ikke så vanskelig her til lands – og som har lyst til å begynne å lese fantasy, uten at de helt vet hvor de skal begynne. Kanskje har de bare lest Tolkien, Jordan eller Martin og gitt seg der. Men jeg møter også folk som har motsatt problem – de skjønner ikke helt hva greia med krim er; de leser for det meste fantasy og har ikke funnet noe i krimmens verden som treffer dem.
Det geniale her er at man faktisk ikke trenger å velge. Det finnes mange bøker som har begge deler. Derfor er dagens tema fantastiske detektiver – altså detektiver i en fantasy-setting. For av og til trenger man bare en krimgåte av en annen verden. Bokstavelig talt.
Under temaet fantastiske detektiver har jeg valgt å inkludere både de som er faktiske detektiver og politimenn, men også de som har andre yrker som går ut på det samme – finne gjerningsmannen bak en kriminell handling. Jeg sier ikke at alle seriene er veldig krimaktige, men alle har noe. (Neste tema blir fantastiske bibliotekarer. Vet du om noen du vil anbefale? Sleng deg gjerne med)

Den man ikke kommer utenom

Det finnes én fantasydetektiv man bare ikke kommer utenom. Harry Dresden. Eneste trollmann i telefonboka i Chicago (eller overalt ellers) og fantasyverdenens svar på den arketypiske detektiven. Han er noe uflidd, har visse problemer med autoriteter, har en vanskelig barndom, får ofte gjennomgå rent fysisk, men klarer likevel å løse saken. På den andre siden er det overhodet ingen mangel på fantasy-elementer i bøkene. Rent bortsett fra det faktum at han er en trollmann, har han en snakkende hodeskalle (OK, egentlig en hodeskalle bebodd av en ånd, men detaljer, detaljer), han kan gjøre litt mer enn å skyte etter motstanderne sine, og ikke minst løser han saker som ikke er helt av den… vanlige sorten. Serien inneholder både råtne og hederlige politifolk, mafiabosser og andre folk på livets skyggeside, men også sidhe fae, feer, varulver, vampyrer og det meste annet. Og en zombiedinosaur som heter Sue.
Serien heter Dresden Files og er skrevet av Jim Butcher. Den består så langt av 14 bøker (nummer 15 kommer rett før jul) pluss noen in-betweens. Anbefaler å begynne på bok 3 eller 4, siden det er da det begynner å ta seg opp.

London slik du aldri har sett den

Peter Grant er politikonstabel i Londons politistyrke, the MET. Han er nyutdannet og venter bare på å få vite hvor han skal bli plassert, og håper intenst det ikke blir bare papirarbeid. Etter et møte med en ikke-eksisterende person og et påfølgende møte med Nightingale, trenger han ikke bekymre seg over akkurat det. Nightingale styrer den delen av the Met man ikke helt snakker høyt om: The Folly. The Folly etterforsker det overnaturlige, og Nightingale er trollmann. Han har plutselig fått seg en ny lærling.
Peter Grant hører hjemme i Rivers of London-serien skrevet av Ben Aaronovitch (merk at bok 1 også har blitt utgitt under tittelen Midnight Riot, forstå det den som kan). Samtidig som serien viser et London som du aldri her sett før, er den likevel typisk Londonsk. Humoren, stemningen, personene, detaljene. Den har alle delene jeg elsker ved fantasy – det mørke og farlige, det fantastiske, vissheten om at hva som helst kan skje – blandet med hardt og jordnært politiarbeid, i passe blandinger av lettbenthet og mørkt alvor.

London slik du håper du aldri får se den

Det var en gang to forfattere, som begge bodde i London, og som omtrent samtidig bestemte seg for å skrive en fantasybok om politiet i London. Så langt strekker likheten seg mellom Ben Aaronovitch og Paul Cornell, men utover en veldig londonsk atmosfære, persongalleri og historie stopper likheten der. Mens Rivers of London er en spennende bok du like fullt sover godt om natten av, er denne det ikke.
Boken er skrevet av Paul Cornell og heter London Falling. Hovedpersonen er James Quill, etterforskningsleder, men vi følger også de tre andre politifolkene i teamet hans på godt og vondt. Om Rivers of London kommer inn på Londons skyggesider BOR London Falling på den virkelig svarte siden. Den spiller virkelig på alle strengene.
James Quill holder på med saken om et hovedvitne i en stor narkotikasak som døde i politiets varetekt. Med politiet til stede, på kamera. Uten noen synlig grunn. Ikke synlig for dem, i hvert fall. Og det blir tydelig både for ham og teamet at de nok har ganske mye vann over hodet. Tro meg, du kommer ikke til å se på gamle, krokryggede damer på helt den samme måten etter å ha lest denne.

Viktorianske detektiver

Sir Maurice Newbury er en «Gentleman Investigator for the Crown». Assistert av Miss Veronica Hobbes, sekretæren hans, etterforsker han diverse merkelige og tilsynelatende umulige forbrytelser i viktoriatidens London. Styrtende luftskip, spøkelsespolitimenn, revenants og mystisk pest, automatons og diverse andre oppfinnelser er noe av det du vil finne i serien – om du liker god, gammeldags krim av Sherlock Holmes-typen med en moderne snert anbefaler jeg å prøve denne.

Serien heter Newbury & Hobbes og er skrevet av George Mann. Bøkene handler om viktoriatiden, og selv om det ikke helt er den viktoriatiden som faktisk eksisterte, er det absolutt troverdig, med dens oppfinnertrang, flørting med det okkulte og blanding av moralisme og dekadanse. 

Oppdagere og vitenskapsmenn

Når vi først er inne på viktoriatiden kan vi også nevne Sir Richard Francis Burton. Sir Burton var en person som faktisk eksisterte i viktoriatiden, og var oppdager, lingvist, vitenskapsmann og sverdfekter. Flere andre personer har også eksistert, blant annet hans venn, det moderat suksessfulle poeten og temmelig suksessfulle drukkenbolten Swinburne. På mange måter er denne svært nær den faktiske viktoriatiden, spesielt i atmosfære og holdninger, men også fjernt fra de faktiske hendelsene, noe som blir elegant forklart i bok to.

London befinner seg midt i en teknologisk revolusjon, hvor forskere har utviklet spesialdyr spesialdesignet som ubetalt arbeidskraft, libertinene arbeider for et samfunn basert på kreativitet, og the Rakes driver med magi, dop og anarki. De to vennene blir dradd inn i malstrømmen når noe beskrevet som Spring Heeled Jack overfaller unge kvinner og varulver terroriserer London’s East End.

Sir Richard Francis Burton hører hjemme i Burton & Swinburne-serien av Mark Hodder. Foreløpig har tre bøker kommet ut (eller er det fire?).

Hederlig omtale

Bonuspoeng går til Mark Charan Newtons Nights of Villjamur for å handle (blant annet) om en detektiv i en erketypisk, episk fantasysetting. Ganske mange minuspoeng for å være (i min mening) både irriterende og kjedelig, men jeg kunne nesten ikke la være å nevne den heller.

Mindfuck til tusen

Det er en grunn til at The City & The City av China Miéville har fått gode skussmål. Detektiv Tyador Borlú holder til i Bezsel i et ikke navngitt land i noe som virker som Øst-Europa. Den begynner som en noir-aktig detektivroman der en ung arkeologistudent blir funnet drept. Siden forfatteren ikke er kjent for å skrive normal eller kjedelig litteratur vet man ganske snart at her ligger det noe mer. Det er kanskje den minst fantasy-aktige boken på listen, men jeg føler likevel den hører hjemme. Stemningsmessig er den en slags hybrid mellom krim og 1984-aktig dystopi satt i et fiktivt land. En av de mest fascinerende bøkene jeg har lest noensinne.

Privatdetektiver i Seattle

Harper Blaine er privatetterforsker i Seattle. Etter en opplevelse som fører til at hun er fysisk død i et øyeblikk, får hun plutselig en helt annen type saker å etterforske. For selv om hun ikke vil ha noe med det overnaturlige å gjøre, kan hun ikke stenge ute det hun ser, og det overnaturlige vil i høyeste grad ha noe med henne å gjøre. Etter hvert innser hun at hun må lære seg å kontrollere evnene sine før de kontrollerer henne, eller driver henne til vanvidd. Bokstavelig talt. Snart ser hun at ting er mer sammenknyttet enn de så ut som, og at det er ting i hennes egen bakgrunn hun ikke ante.

Serien heter Greywalker, og er skrevet av Kat Richardson. Ikke bare er handlingen interessant og fengende, men forfatteren for bonuspoeng for å skrive realistisk om romantiske forhold i en slik situasjon som hovedpersonen er i. Av og til funker det, og ofte funker det ikke. Hovedpersonen er realistisk, har bein i nesa og blir ikke selvutslettende og hjelpeløs selv om hun blir forelsket. Serien har 7 bøker, den åttende blir publisert i år.

Andre mer eller mindre detektivete anbefalinger

Eliza Braun og Wellington Books, Ministry of Peculiar Occurrences, av Pip Ballantine og Tee Morris.
Genny Taylor, Spellcrackers.com, Suzanne McLeod
Felix Castor, The Devil You Know, Mike Carey (ikke lest ferdig)
Kate Daniels (serie med samme navn), Ilona Andrews (ikke lest)
Cal & Nik Leandros, Cal Leandros-serien, Rob Thurman (kanskje mest fra bok 2)
Chess Putnam, Downside Ghosts, Stacia Kane
Samuel Vimes (City Watch), Discworld, Terry Pratchett (tatt med ikke fordi serien er særlig krimaktig på noen måte, men fordi det er pinlig få eksempler på noe annet enn urban fantasy på denne listen – er man nødt til å skrive det selv?? Dessuten, City Watch er teknisk sett Discworlds versjon av politifolk, er de ikke? *kremt*)

Enchanted Forest Chronicles av Patricia C. Wrede

(Om bok 1) Cimorene is everything a princess is not supposed to be: headstrong, tomboyish, smart. . . .
And bored. So bored that she runs away to live with a dragon . . . and finds the family and excitement she’s been looking for.



(Om serien) Collected together for the first time are Patricia C. Wrede’s hilarious adventure stories about Cimorene, the princess who refuses to be proper. Every one of Cimorene’s adventures is included in its paperback edition–Dealing with Dragons, Searching for Dragons, Calling on Dragons, and Talking to Dragons–in one handsome package that’s perfect for gift giving.

Patricia C. Wrede er et navn jeg har kjent til i nesten tolv år, men da bare som forfatteren som står bak listen «Patricia C. Wrede’s Worldbuilding Questions» – spørsmål beregnet for å hjelpe håpefulle specfic-forfattere eller worldbuildere å konstruere gode verdener. I fjor, etter en worldbuilding-periode, bestemte jeg meg for å se om hun hadde en blogg. Hun har ikke bare en blogg, men en veldig bra en, men likevel slo det meg ikke før for en måned eller to siden at hun faktisk er forfatter. Rett til Goodreads, og så innom Amazon for å bestille. 

Jeg hadde dem med på ferie, og for å si det sånn, det tok meg ikke lang tid å lese dem.

Serien er egentlig barnebøker, men kan fint leses av voksne også. Den er en slags parodi på tradisjonelle eventyr og verdenssynet i disse, og verdenen den foregår i er en slags verden der alle eventyrene er sanne. Første bok (kommer ikke til å si noe om handlingen i bok 2-4 da det vil inneholde spoilere) handler om prinsesse Cimorene, som synes alt hun må lære som prinsesse er kjedelig, og heller vil lære magi hos hoffmagikeren (går ikke så bra så fort foreldrene hennes finner det ut), sverdfekting hos fektemesteren (tar også fort slutt), matlaging (det gjør jo ikke en prinsesse, må vite), og ender opp med å skulle gifte seg med en ikke altfor intelligent prins hun ikke liker.

Cimorene er en snarrådig prinsesse, langt unna de tanketomme og fjollete prinsessene som er vanlige deromkring, og ender snart opp som prinsessen til dragen Kazul. Her lager hun mat, katalogiserer biblioteket og organiserer skattkammeret, innimellom alle ridderne og prinsene hun må overbevise om at hun ikke trenger å reddes, ellers takk. Men etter hvert oppdager hun at dragene har sine egne problemer, og at trollmennene ikke akkurat har rent mel i posen.

Bøkene er lettleste og underholdende, til tider hysterisk morsomme. Jeg leste alle fire bøkene på rappen og ble ikke lei, selv om den er desidert morsomst i den første boken. Det er noe med hele den verdenen og måten Wrede beskriver den på som er helt særeget og genialt. Hun tar ikke bare typiske eventyr, Disney-filmer og lignende og snur dem på hodet eller parodierer dem, men utfordrer også hele greia med å oppføre seg «slik man skal fordi det er sånn det er» – man trenger faktisk ikke å være nøyaktig som alle andre. Man ser det ikke bare i Cimorene, som er mye sterkere enn typiske kvinnefigurer uten å overkompensere, men også Morwen, som i bok tre får pepper fordi hun ikke oppfører seg som en tradisjonell heks. Det jeg likte særlig godt med dette er at forfatteren ikke moraliserer i det hele tatt. Og selv om hun parodierer de «klassiske» fortellingene føles det aldri som om hun gjør narr av dem. 

Det som til tider kan virke forvirrende er at selv om alle fortellingene, direkte eller indirekte, handler om Cimorene, blir fortellingen fortalt fra en ny persons synsvinkel for hver bok. Første bok er Cimorene, andre bok er dels Cimorene, dels Menandbar, tredje bok er Morwen, og fjerde bok er Daystar. Fjerdeboka er i førsteperson, i motsetning til de andre. Jeg antar at det er fordi de andre bygger opp til det som skjer her, og fordi spenningen avhenger av det hovedpersonen ikke vet og prøver å finne ut av, siden så godt som alle andre karakterer vet det. Likevel føles det rart med dette skiftet. Men når det gjelder de forskjellige synsvinklene synes jeg det er fascinerende hvor forskjellig bøkene blir. Det er veldig tydelig samme serie i skrivemåte, men hver person farger store deler av fortellingen i «sin» bok, noe jeg digger.


Det plaget meg også litt at mens bok én og to hadde egen slutt, hadde bok tre en cliffhanger-slutt. Ikke så krise for meg som hadde tilgang på alle på en gang, men likevel. Jeg er ikke så begeistret for dem. På den andre siden var det virkelig ikke noen annen måte å løse det på uten å fordoble antall sider, og bøkene er ganske tydelig to forskjellige. Det kunne ikke ha vært samme bok.

Skulle jeg ha trukket frem det jeg likte med bøkene hadde jeg aldri blitt ferdig. Cimorene har jeg allerede skrevet om, men Morwen er kanskje min yndling med sine ni katter og snusfornuftige holdning til livet. Det er en betraktelig mer uskyldig serie enn bøkene jeg vanligvis leser – siden det er barnebøker er det lite død og fordervelse, men man trenger vel en pause fra det også av og til? Det verste som skjer er at en og annen drage spiser en og annen trollmann, men det blir ikke beskrevet i noen detalj.

Jeg skjønner ikke helt hvordan disse bøkene har gått meg hus forbi tidligere siden de er om drager (de fleste som har fulgt denne bloggen vet vel mitt forhold til bøker om drager…), men jeg er veldig glad for at jeg har lest dem nå. Det var ypperlig sommerlesning, og jeg anbefaler dem virkelig.

(Beklager forøvrig hvis jeg skriver litt usammenhengende eller kaotisk. Jeg skriver dette midt på natten (har lagt det inn til publisering senere), så hodet mitt er kanskje ikke heeelt med.)

Utdannelse og sånt

Etter å ha lest et innlegg på Elisabeths blogg Bokstavelig Talt har jeg for første gang siden jeg ble ferdig med masteroppgaven begynt å tenke på det med studier igjen. Ikke på heltid, og jeg er uansett altfor sent ute til å søke for i år, men det er noe med det å lære seg nye ting for moro skyld. Jeg var for eksempel ofte i tvil om jeg ikke heller burde ha tatt historie eller arkeologi eller noe sånt, eller (ikke minst) bibliotekarutdannelse.

Som en slags erstatning har jeg nå gått gjennom og kopiert pensumlistene for de fleste fagene og emnene jeg synes er interessante på UiB, og skal gjøre det samme for UiO.

Imidlertid er jo det meste av dette beregnet på heltidsstudenter, og er nok ikke særlig lett skrevet for en som ikke har drevet med det før. Om noen har noen gode bøker, enten populærvitenskapelige eller ikke supertunge, innenfor religion (helst gamle og/eller små/ukjente), antropologi, geografi/geologi (kartografi, migrasjon, naturfenomen og platetektonikk), psykologi, historie (spesielt vikingtid, middelalder og stort sett alt som ikke har et hovedsaklig politisk perspektiv), og andre ting som kan være relatert men som jeg ikke kommer på, hadde jeg satt stor pris på anbefalinger. Jeg har jo lesemål på en del faglig litteratur i år!

Ikke at jeg ikke har noe jeg har tenkt å gjøre. Jeg har nemlig funnet flere kurs på Coursera.org jeg har lyst til å ta. Jeg var innom der tidligere, men nå har flere amerikanske universitet blitt med. Kursene er gratis, og mange av dem er litt annerledes enn de man vanligvis kommer over. De jeg har tenkt på å ta er:

Fantasy and Science Fiction: The Human Mind, Our Modern World – det ser ut til å være en innføring i det som virkelig skapte sjangeren, og virker utrolig spennende. Bare det faktum at det er et reelt universitetskurs som handler om dette er jo utrolig. Kurset begynner førstkommende mandag, og varer i ti uker.

Greek and Roman Mythology – fordi jeg elsker mytologi. Jeg har alltid hatt en greie for gresk mytologi, før jeg vendte nesa «hjemover» og la min elsk på norrøn mytologi. Men jeg har aldri tatt noe kurs i emnet, så det kan bli spennende hvis jeg får tid til å ta det. Foreløpig er det ingen startdato, så jeg vet jo ikke om det kommer til å gå.


Planet Earth – Et helt kurs om naturfenomen, kan det bli bedre? Her lærer man hvordan jorden er bygget opp, hvorfor den ble som den ble og om fenomen som jordskjelv, vulkaner, platetektonikk og så videre. Jeg har alltid vært interessert i platetektonikk, selv om det har gått litt i glemmeboken de siste årene, og jeg håper jeg får mulighet til å friske opp kunnskapene mine igjen.

Noen som vil slenge seg med?

Boktema: Min favoritt blant utenlandske bokblogger

Det er en evighet siden jeg har vært med på Boktema nå. Jeg har ikke hatt så god tid til å følge med på andre blogger i det siste, og da glemmer jeg sånt. Ukens Boktema er min favoritt blant utenlandske bokblogger. Jeg er aldri i stand til å velge bare én, så jeg velger å dele tre blogger denne gangen. Felles for dem er at det er sjangerblogger (fantasy), at de ikke bare skriver om de fantasybøkene alle har hørt om, og at de også skriver om hva som rører seg i fantasyverdenen.

1. Pat’s Fantasy Hotlist.
Pat’s Fantasy Hotlist er kanskje min favoritt blant de tre bloggene. Han skriver ofte og bra og har en fin blanding av populære og mindre kjente bøker – perfekt for å oppdage nye ting. Jeg synes han har fin variasjon i det han skriver, og jeg tror mange kan finne noe de liker der.



2. The Speculative Scotsman
The Speculative Scotsman skriver om det meste som befinner seg under «speculative fiction»-paraplyen, og skriver på sin egen, underholdende måte med sine egne meninger. Jeg har funnet veldig mange bra anbefalinger herfra!

3. A Fantasy Reader
A Fantasy Reader skriver om bøker jeg liker å lese (bøker hvor karakterene gjør ting i stedet for å sitte og syns synd på seg selv, og gjerne bøker som er litt mer typisk «guttebøker» selv om jeg hater det uttrykket). Han skriver om bøker jeg sjelden har hørt om før, samt noen jeg har lest og elsket. Anbefales!

Hva er dine favoritter?

Guilty Pleasures

Det finnes bøker og forfattere man elsker, og som man leser om og om igjen, men som man ikke helt tør å anbefale videre. Kanskje er det en barnebok når du er voksen, eller en bok som er helt i den andre enden av skalaen. Kanskje handler den om et følsomt tema eller et tabu, eller kanskje temaet bare er litt tåpelig. For den saks skyld, kanskje den ikke egentlig er så fryktelig bra, bare veldig underholdende eller fengende. Det siste høres ut som en selvmotsigelse, men det er mulig.

Jeg har en del av disse, og tenkte å dele dem med dere. Det er jo en grunn til at jeg liker dem, så hvorfor skulle ikke andre gjøre det? Skriv gjerne et innlegg om dine guilty pleasures om du har noen, og del i Mr. Linky nederst i posten så flere får dem med seg.

1. Jacqueline Carey.

Carey skriver fra en slags alternativ virkelighet, fra rundt slutten av middelalderen. Skjønt, alternativ virkelighet er kanskje ikke helt riktig. Det er tydelig hvilke land hvert land tilsvarer, som at Terre d’Ange er Frankrike og så videre, men det er også helt forskjellig, både kultur-, religion- og historiemessig. Vanligvis kan jeg ikke fordra slike verdener, men det funker faktisk.

Bøkene står som én serie på Goodreads, men det er egentlig tre trilogier. Først Kushiel’s Legacy, så Treason’s Heir, og så Naamah-serien. De har helt separate plot, men bygger likevel litt på hverandre. Jeg begynte på Treason’s Heir først (bildet er av bok 1 i denne trilogien) og vil egentlig anbefale andre å gjøre det samme. Du får vite nødvendig bakgrunn uansett, og jeg synes generelt denne trilogien er mer fengende, sterkere og mer gripende. Jeg bryr meg mye, mye mer om hva som skjer med Imriel enn jeg gjorde med Phedré.

Hvorfor er de Guilty Pleasures? Vel. Det er veeeeeldig mye sex i dem, og ikke alltid en vaniljevariant, for å si det sånn. Spesielt  ikke i den første trilogien. Og det er å si det mildt. (Men ikke så fryktelig mye romantikk alltid…) I Kushiel’s Legacy var sexscenene av og til litt awkward (igjen?!?) men i Treason’s Heir er det ytterst sjelden at det ikke har noe å si for utviklingen av enten plottet eller karakterene.

Men fremfor alt er serien veldig fengende.

2. Janet Evanovich.

Stephanie Plum-serien handler om dusørjegeren ved samme navn, som må lære seg å fange bad guys når hun blir sagt opp i jobben sin. Samtidig må hun lære seg å takle både politimannen Joe og dusørjeger-og-ultimate-bad-guy Ranger, og faller etter hvert for begge to. Serien er hysterisk morsom til tider, selv om den har tapt seg etter… atten bøker, men ikke særlig dyp. Persongalleriet er fantastisk. Hvis det finnes noe som heter sommerkrim, vil denne være først på listen.

Det er nok litt typisk meg å liste denne under Guilty Pleasures. Men – jeg leser ikke jentete bøker, jeg leser ikke romantikk og jeg fordrar ikke karakterer som setter himmel og jord i bevegelse hvis de ser noen fine sko på salg. Heller guttebøker enn jentebøker, og om jeg leser jentebøker vil jeg helst ikke vedkjenne meg det. Men jeg elsker denne. Den er bare så morsom og over the top at man ikke kan hjelpe for det, og… jeg vet bare ikke hva det er med den, men jeg har vært hekta siden jeg leste den for første gang.

3. Dragebøker

Jeg kan godt vedkjenne meg at jeg liker drager, og at jeg generelt synes at å stappe en drage inn i en fantasybok er en fordel. Men å innrømme at jeg, da en av mine yndlingsforfattere plutselig la inn en drage i en bok langt uti en serie fra en verden der jeg ikke trodde det fantes drager, hoppet opp og ned på gulvet og hvinte som en tiåring som ser Justin Bieber, den sitter litt lenger inne. (ooops…)

Eller at jeg av prinsipp liker alle bøker med drager i, selv de som er tunge å komme gjennom. Eller at jeg aldri kan la være å kjøpe en bok med en drage på omslaget. (Sånn sett er jeg litt stolt over at jeg har klart å la være å stappe inn en drage ved første og beste anledning i romanen jeg skriver nå)

Selvsagt finnes det både bra og mindre bra dragebøker, og det kan jeg klare å innrømme. Eksempler på virkelig gode dragebøker er Naomi Novik (Temeraire-serien), Pierre Pevel (The Cardinal’s Blades og senere bøker) og Stephen Deas (A Memory of Flames, starter med The Adamantine Palace).

Hovedårsaken til at det er litt guilty pleasure er at man jo blir stemplet som nerd eller geek så fort man nevner ordet «drage,» og det blir litt slitsomt. Jeg er ganske åpen om yndlingssjangeren min her på bloggen, men andre steder virker det som om «fantasy» og spesielt «drage» er ord som får folk til å se ned på deg og din boksmak øyeblikkelig. Til og med mamma himler med øynene. 

4. Young Adult
YA er heldigvis ikke så uglesett nå som det var en periode, men det er likevel ikke alltid godtatt å like ungdomsbøker når man er voksen. Harry Potter og Hunger Games (og den serien på T, vet dere, som vi ikke skal nevne noe om) har heldigvis gjort det litt mer akseptert, men det er litt som med fantasy. Det er ikke bøker du nevner til litteraturvitere, for eksempel. Ikke at det egentlig har noe å si, og etter bloggene jeg leser å dømme er det veldig mange flere som leser og elsker YA enn det jeg trodde. Heldigvis, for det er MYE bra YA.

Serien jeg kanskje liker aller best, unntatt Harry Potter, er Septimus Heap-serien. Den har fantastiske blyantillustrasjoner inni (og når jeg sier fantastiske så mener jeg fantastiske) og har et genialt persongallery og en egen twist på tingene. Artemis Fowl er også en serie jeg digger, og Thief-Taker’s Apprentice av Stephen Deas. For å nevne noen få.

Det var min liste, sånn ca. dobbelt så lang som jeg tenkte. Hva er dine Guilty Pleasures?

Stephen Deas: The Order of the Scales

The Order of the Scales (The Memory of Flames, #3)
En passende alternativ tittel her er «Boken som fikk meg til å revurdere en hel serie (eller to).» Jeg skal ikke skrive så mye om hva den handler om, siden det vil røpe for mye av hva som har skjedd i bok 1 og 2. Men jeg kan si at om ting var ille før, har de eskalert enda mer i denne boken. Jeg er fryktelig spent på hvordan det går til slutt, bare for å se hvordan i alle dager forfatteren løser dette.

Jeg har slitt litt med The Memory of Flames, som serien heter. Bok nummer to, The King of the Crags, ble omtalt i går, og ikke spesielt positivt. Men jeg har endelig funnet ut hva som gjør at jeg ikke har vært så begeistret for serien og ikke har klart å engasjere meg. Samtidig har jeg funnet ut hvorfor jeg aldri har vært begeistret for George R.R. Martin sine bøker.

Det er det at jeg aldri helt tør å begeistre meg for en av personene, fordi jeg vet at han kan dø eller bli utsatt for noe grusomt når som helst. Martin er ikke redd for å ta knekken på en karakter, men la meg bare si én ting: På det området er han ingenting mot Deas. I A Song of Ice and Fire mistet jeg bare Ned Stark, av de jeg heiet på og brydde meg om – i denne serien har jeg mistet i hvert fall fem. Av de resterende har én blitt gal, flere har blitt stormannsgale og direkte ufordragelige, og skillet er ikke mellom godt og ondt – det er mellom ille og verre.

På slutten av The King of the Crags innså jeg endelig dette, med det resultat at jeg faktisk likte The Order of the Scales svært så godt. Jeg var fortsatt forvirret, og det er en av de kritikkene jeg står fast ved, men jeg klarte å engasjere meg mer. Jeg likte den faktisk såpass godt at jeg tok meg selv i å lese en side eller to så fort jeg hadde et lite øyeblikk i går. Venninnen min, som er på besøk, svarer på melding? Lese. Hun går på badet? Lese. (Dårlig vert, jeg?)

Så har også Stephen Deas en eller annen utrolig evne til å få en til å digge karakterer man har hatet i en hel bok. Hvordan klarer han det?

Det er lite annet å si om boken enn det jeg allerede har sagt om The King of The Crags. Det er sjelden det å lese en bok får meg til å forandre mening om de foregående bøkene, men det skjedde altså. Hvilke forventninger man har når man begynner på en bok har utrolig mye å si, og jeg tror jeg opprinnelig forventet noe som lignet på den andre serien hans, som er mye snillere. Ting skjer ikke som man håper i disse bøkene.

Samtidig er jeg veldig, veldig glad for at noen har skrevet en drageserie hvor dragene faktisk er farlige, hvor de ikke er lydige og snille, og hvor de ikke oppfører seg som mennesker i dragefasong. En slik serie blir nødvendigvis brutal og blodig. Og det er den. Jeg digger dragene hans, jeg digger at forfatteren har fått meg til å forandre mening så fullstendig, og jeg digger (nå som jeg har vent meg til det) at karakterene hans er så uforutsigbare, og at det er fullstendig in character. Jeg digger at han ikke syr puter under armene på karakterene sine, selv om det betyr at man nå og da mister karakterer man har fulgt gjennom hele serien, og at han ikke tar mer hensyn til dem enn til andre karakterer. Flaks er et fremmedord her.

Jeg føler jeg bare har skrevet i hytt og pine i dette innlegget, men håper det ikke er fullstendig ulesbart. Jeg anbefaler i hvert fall serien The Memory of Flames sterkt. Den har en del av tingene jeg liker ved George Martin og Joe Abercrombie (ikke så mye det jeg ikke liker, heldigvis!), og en del ting som er helt særegent forfatteren. Den kan anbefales utelukkende på grunn av dragene, men det er heldigvis mye mer ved den. Mennesker på sitt mest dekadente og hensynsløse, for eksempel. Og nevnte jeg dragene?

Nå er det bare å vente på neste bok. Kom snart, 2012!

China Miéville – The City & The City

The City & The City
“When the body of a murdered woman is found in the extraordinary, decaying city of Beszel, somewhere at the edge of Europe, it looks like a routine case for Inspector Borlú of the Extreme Crime Squad. But as he probes, the evidence begins to point to conspiracies far stranger, and more deadly, than anything he could have imagined. Soon his work puts him and those he cares for in danger. Borlú must travel to the only metropolis on Earth as strange as his own, across a border like no other.”
Jeg synes ofte det er litt… skummelt å lese bøker hvor jeg har lest én bok av forfatteren tidligere, og elsket den. Det er hardt for en bok å leve opp til noe sånt. Tar man i betraktning antall priser The City & The City har fått skrus forventningene enda høyere. 
Det er umulig å beskrive hva boken handler om på en forståelig måte uten å røpe for mye. Settingen er ikke lett å forstå, og når baksideteksten beskriver Beszel som “strange” er det ikke noen overdrivelse. Beszel ville vel ha vært et sted i Øst-Europa, og deler sin geografiske plassering med den omtrent like store byen Ul Qoma. Hovedpersonen i boken er like mye byene selv og hvordan samspillet mellom dem er og virker inn på menneskene i dem, som Inspector Borlú. Det tok meg flere kapitler før jeg fullt ut “skjønte” settingen. Det er ingen lett bok. Men gi den tid, og du vil ikke angre. I hvert fall gjorde ikke jeg det. 
Som flere andre av Miévilles bøker er The City & The City litt utenfor enhver sjangerplassering. Der Kraken kunne kalles urban fantasy passer egentlig City best til forfatterens eget navn på sjangeren, nemlig Weird Fiction. The City har fått flere fantasypriser, men jeg tipper det er mer basert på forfatteren enn selve bokens sjanger. Det er i hvert fall ingen prototypisk fantasy. Den begynner mest som en krim, og ender som et slags mysterie/eksperiment/et eller annet. Det er ikke mulig å plassere den i noen sjanger. Men selv om det ikke finnes noe overnaturlig i boken er det likevel en så fremmed verden for oss (og byene eksisterer jo faktisk ikke i virkeligheten) at den godt kan kalles en annen form for fantasy enn det man vanligvis legger i begrepet.
Nå skal ikke jeg skrive i evigheter om sjangeren, som faktisk er irrelevant for boken. Når det er sagt, synes jeg at forfatteren gjør en sabla god jobb. Boken har litterært høy kvalitet, og selv om den er tung flyter både dialog og handling bra, og den er engasjerende hele veien. De siste 100 sidene klarte jeg ikke å legge den fra meg, og den kombinerer mange av de tingene jeg liker ved de forskjellige sjangrene den er innom.
Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg skal si. Det er en grunn til at den har vunnet så mange priser. Det er en grunn til at jeg nå har bestemt meg for å lese absolutt alle bøkene til Miéville. Og det er så mye man kan lese inn i den, den har så mye å si,
Jeg holdt forresten på å glemme det jeg likte nesten aller best – av alle forfatterne som prøver å uttale seg om språk er Miéville den første jeg har lest (utenom kanskje Tolkien, men han var jo professor, og det var på et helt annet plan) som virkelig forstår hvordan det fungerer. For eksempel hvordan et lån fra et språk til et annet blir gjort til det lånende språkets eget, til noe uavhengig av språket det kom fra. Det er en del småting gjennom boken – ikke noe viktig, men bare små referanser – og jeg fant ikke én som jeg ikke kunne godta. Jeg reagerer jo veldig lett på slike ting, tatt i betraktning utdannelsen min.
Jeg kunne også skrive flere avsnitt om hvor fascinerende Beszel og Ul Qoma er, hvor fascinerende politikken deres er (og at jeg skriver noe sånt sier vel det meste, jeg kan ikke fordra politikk – en av ulempene med å ha en politiker-far, antar jeg), kulturen, folkene og bare hvordan de fungerer. Men det vil ødelegge for dem som eventuelt vil lese den å ikke få oppdage alt sammen selv.
Les den, ta deg tid og ikke bry deg om du ikke skjønner alt med det samme – bitene faller på plass etter hvert, og når de gjør det, kommer du til å elske den.

Elizabeth Moon: Kings of the North

Kings of the North er bok nummer to i serien Paladin’s Legacy, som bygger på Deed of Paksenarrion og Legacy of Honour. Forrige bok var Oath of Fealty, som jeg har anmeldt her. Jeg var litt småskeptisk til boken før jeg begynte, tatt i betraktning at andreboken i begge de andre seriene ikke holdt like høyt nivå som de andre.

Jeg ble ikke skuffet.

Det er vanskelig å si hva jeg likte best uten å røpe for mye. Det er drager i den, for eksempel. Det er for så vidt drager i ganske mange fantasybøker, men de som kjenner meg vet hvor dilla jeg har på drager, og jeg ble overhodet ikke skuffet. Jeg skal innrømme at det var mer enn bare litt fjortisfakter i heimen da jeg kom til dragene; jeg elsket måten de ble fremstilt på.

Kings of the North fortsetter på plottene som ble introdusert i Oath of Fealty. Jeg kan ikke røpe for mye av handlingen uten å samtidig røpe for mye av hva som skjer i Oath of Fealty, dessverre. Handlingen foregår hovedsaklig tre steder – Tsaia, hvor man møter Dorrin (nå hertug Verrakai og tidligere kaptein i hertug Phelans leiekompani) og en nykronet kong Mikeli; Lyonya hos kong Kieri (tidligere hertug Phelan av Tsaia), og Fin Panir i Fintha (hovedkvarteret til Girdmennene). Hver handlingstråd har mange mindre plott som er sammenvevd, men det kan stort sett oppsummeres slik:

I Tsaia har tidligere pirat Alured begynt å gjøre krav på landområde etter landområde og mener han har krav på tronen, ikke bare i sitt eget land, men alle landene i området. I Lyonya blusser konflikten med Pargun opp, men på en helt uventet måte. Samtidig forlanger alle at kongen skal gifte seg, men det er ikke bare bare. I Fin Panir blir et gammelt og sannsynligvis magisk halskjede stjålet – et som sannsynligvis er del av de gamle regaliene fra gamle Aare som har vært skjult til nå. For å nevne noe. Samtidig bygger boken – og serien – veldig på det som skjedde i Deed of Paksenarrion. Jeg har også sett noen tegn til at også trådene fra Legacy of Honour blir tatt opp igjen og samlet. Kanskje vi endelig får vite hva som egentlig skjedde på slutten av Liar’s Oath (i Legacy of Honour)?

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvor god Moon er på world building, personkarakteristikker, beskrivelse og realisme, men det har jeg skrevet om i alle anmeldelsene av hennes bøker, så jeg nøyer meg bare med å si at jeg bøyer meg i støvet for hennes evner. Har jeg bare en liten brøkdel av dem skal jeg være fornøyd…

Begynnelsen var muligens litt «lunken», det tok litt tid før jeg følte handlingen tok seg opp. Men når den kom seg i gang kom den seg virkelig i gang. Jeg klarte knapt å legge den fra meg før jeg var ferdig. Spenningen bygde seg opp hele tiden, og det var vanskelig å ikke bli engasjert i det som skjedde.

Det som kanskje er aller best er slutten. Slutten i bøker som er sånn midt i en serie pleier å være slapp, for å si det mildt, og man føler ofte at det er noe som mangler. Ikke her. Jeg syntes slutten var helt perfekt. Man får en følelse av at ting blir oppklart, boken kjennes ferdig, samtidig som det er mye som ikke får en løsning før i senere bøker. Det skal litt til å oppnå begge deler i en serie. Jeg følte meg ikke lurt, samtidig som det plutselig ble veldig, veldig vanskelig å vente på neste. Tatt i betraktning at Kings of the North nettopp kom ut har jeg litt venting foran meg…

Omtalen ble visst litt frem og tilbake, men det er sent og jeg har akutt mangel på søvn i tillegg til oppgavestress. I morgen og søndag skal jeg prøve å få ferdig oppgaven (helt ferdig, altså!) så jeg kan levere en av de nærmeste dagene. Når det er gjort skal jeg ta fram Wise Man’s Fear av Patrick Rothfuss og kose meg med den helt uten dårlig samvittighet. Og så er det Londontur med masse bokkjøp.

Apropos! Jeg er litt på leting etter flere bokblogger som skriver om fantasy (eller bare andre bokblogger som er bra), kunne noen tenkt seg å komme med noen anbefalinger? Det kan være norske eller utenlandske, forøvrig, men jeg trenger noe å holde meg opptatt med når oppgaven er ferdig.

Jacqueline Carey: Santa Olivia

Det har visst vært en ordentlig lesedag i dag. Jeg har hatt fri, har bare vært til legen grytidlig i dag, og gikk rett og la meg igjen når jeg kom tilbake. Våknet, leste ut Treasure Island, satt et øyeblikk og lurte på hva jeg skulle finne på og gikk rett på neste bok. Litt surrete i hodet nå ja… Men nå er jeg faktisk bare 5 bøker på etterskudd i Goodreads sin leseutfordring, og det er jo bra.

Santa Olivia (Santa Olivia, #1)

Santa Olivia er en bok som har vært øverst på ønskelisten min helt siden jeg oppdaget den for første gang. Forfatteren, Jacqueline Carey, er kanskje mest kjent for Kushiel’s Legacy-serien, som består av to ferdige trilogier (som etterfølger hverandre, men handlingsmessig er separate serier) og en siste trilogi som ikke er ferdig ennå. Kushiel’s Legacy er episk fantasy, og er en av de seriene som jeg bare kan lese når jeg har helt fri, simpelthen fordi jeg ikke klarer å legge noen av bøkene fra meg før jeg er ferdig. Jeg kunne skrive mange, mange sider om alt jeg elsker med Kushiel’s Legacy, men jeg tror kanskje det får bli et eget innlegg når jeg leser de neste bøkene i serien. Jeg tror jeg skrev et innlegg om Naamah’s Kiss for ikke så lenge siden, og skal linke til det når jeg bare finner linken. Jeg var ikke så god til å huske å tagge postene mine før.

Uansett. Santa Olivia.

Santa Olivia er første bok i serien av samme navn, der bok nummer to, Saints Astray, kommer i høst en gang. Sjangermessig er boken en slags postmoderne urban fantasy/paranormal… greie. Vi befinner oss i det som nå er Texas, men som nå, en gang i fremtiden, har blitt et avgrenset ingenmannsland mellom USA og Mexico, bare befolket av en militærbase og en liten by som opprinnelig het Santa Olivia etter dens skytshelgen, men som nå bare heter Outpost 12, eller bare Outpost. Innbyggerne her fikk valget mellom å dra eller å bli, og de valgte å bli. De er glemt av verden utenfor, er ikke statsborgere av noe land og må klare seg så godt de kan selv. Militærbasen er der for å beskytte USAs grense mot El Segundo, denne mytiske skikkelsen som terroriserer de militære… tilsynelatende.

Carmen Garron er en av de som var bare barn når Outpost ble stengt av mot resten av verden. En dag kommer en fremmed gjennom byen. Han er Martin, og er annerledes. Han er en GMO, en genmanipulert organisme som ble utviklet på en forskningsstasjon på Haiti. Han er raskere og sterkere enn vanlige mennesker, ser på dem uten å blunke og kan ikke føle frykt. Han er lei av å bli forsket på og bli behandlet som eiendom, og er på vei til Mexico hvor han skal møte sine «artsfrender» igjen.

Det går som det alltid går, og Carmen, allerede mor til lille Tommy, blir gravid.

Slik begynner livet til Loup Garron, navngitt etter haiternes navn på varulver, loup-garrou. Hun er født på Santa Olivias dag, og når hun og de andre foreldreløse som bor i klosteret blir lei av å bli overkjørt og overstyrt av de militære, er ikke veien lang til å late som om hun faktisk er Santa Olivia. De klekker ut en rekke planer, men ser ikke konsekvensene av det de gjør. Og når noe annet og fryktelig skjer, får Loup noe helt annet å tenke på, noe som kan få konsekvenser for ikke bare hennes frihet og liv, men for de rundt henne.

Jeg forventet halvveis å bli skuffet, bare fordi jeg har så skyhøye forventninger til alt Jacqueline Carey skriver. Hun beskriver personene så levende, så variert, og man forstår hvorfor de gjør ting og hvorfor de synes som de gjør. Alle kjenner vel for eksempel en som Miguel Garza, som egentlig er en idiot, men som også har sine gode sider som etter hvert kommer frem. Det er virkelige mennesker, virkelige bekymringer og virkelige motivasjoner, og jeg synes hun beskriver på en veldig realistisk måte hvordan folk som har et veldig dårlig utgangspunkt klarer seg likevel. Måten hun beskriver de militære på – både de man liker, de man ikke liker og alle midt i mellom – får gjenklang av alt det man har hørt fra kriger og okkupasjoner fra den virkelige verden.

Santa Olivia er også den første boken hvor jeg har følt at en med overnaturlige krefter blir beskrevet på en realistisk måte. Loup Garron kjenner ikke til noe annet, men selvfølgelig er hun klar over at andre har følelser hun selv aldri har hatt. Og ikke minst er hun og de få som vet hennes hemmelighet klar over hvor stor risiko det er for henne om folk får vite om henne. Vi får se hvordan storebror Tommy gjennom mange, lange timer lærer henne å kontrollere seg selv slik at hun ikke skiller seg ut, lærer henne å oppføre seg som om hun har de følelsene hun mangler, lærer å forstå hvorfor andre tenker som de gjør. Vi ser hennes lengsel etter andre som er som henne, etter noen hun kan forstå, etter å føle seg som en del av en gruppe, ikke bare en som er «noe annet.»

Skrivestilen og tonen er helt annerledes enn i Kushiel’s Legacy, men så er det også en helt annen setting. Dialogen er troverdig, menneskene er troverdige (jeg tror kanskje jeg har nevnt det et par ganger allerede?), ting er logisk konsistente og motiverte, og handlingen er fascinerende og uforutsigbar. Loups smerte når hun mister en som står henne nær er sterk og følbar og gjør vondt å lese om. I det hele tatt er det veldig lett å leve seg inn i boken. Jeg ble bare revet med og klarte overhodet ikke å legge den fra meg i det hele tatt.

Jeg burde finne noe negativt å sette fingeren på, men jeg klarer ikke. Det betyr ikke nødvendigvis at boken ikke har feil og mangler, jeg tror bare det er det at både boken, beskrivelsene, plottet, skrivestilen og tonen appellerer så sterkt til meg at jeg ikke ser noen av de negative sidene. En annen leser vil nok sikkert finne mange ting å pirke på, ikke vet jeg. Jeg anbefaler den i hvert fall på det sterkeste, også til dem som vanligvis ikke leser så mye fantasy.