Omtale: Guns of the Dawn av Adrian Tchaikovsky

Fantasy er fullt av serier, til den grad at det av og til virker umulig å finne en enkeltstående bok som ikke senere viser seg å være første bok i en ny serie likevel. Men er det noe problem da? Vel, jeg elsker en god serie, men av og til trenger jeg å plukke opp en bok uten å måtte lese mer enn den ene boka for å vite hvordan det går. Uten endeløs venting på neste bok. Uten ørten plottråder som må huskes fra bok én til bok sju, eller fjorten. Misforstå meg rett, jeg elsker serier, men av og til, spesielt når lesetørka melder seg… da er det greit med en enkeltstående bok.

Jeg hadde ikke trodd at en enkeltstående bok skulle komme fra forfatteren bak en av de mest omfattende seriene jeg har lest i år (Shadow of the Apt av Adrian Tchaikovsky), men det gjorde det, og han skuffer ikke.

Guns of the Dawn er satt i en oppdiktet verden som i beskrivelsen på Goodreads kalles «pseudo-napoleonsk». Selv fikk jeg assosiasjoner til plantasjene og miljøet man hører om i bøker som Gone with the Wind, bare med magi. Man har tog og gevær, men også trollmenn og magi (episk steampunk?) Dette er også noe av det jeg liker best med Tchaikovskys bøker generelt, dette med magi i forhold til en verden i teknologisk utvikling.

Når Denlands konge blir myrdet og landet blir republikk, tar nabolandet Lascanne dette som en trussel, og kongen bestemmer seg for å gå til krig. Men krigen er lang og tung, og etter noe som refereres til som en suksess men som er en katastrofe, blir det etter hvert verneplikt. Men krigen går som den går, og etter hvert utvides verneplikten til å gjelde kvinner, noe som sender sjokkbølger gjennom samfunnet. Hver husholdning skal sende én kvinne, noe som gjør at de fleste velstående kvinner sender en tjenestejente i stedet. Men Emily Marshwic, som er en adelskvinne med bein i nesa og beina på jorda, ender opp med å dra til fronten i Denlands sumper, hvor også svigerbroren og nevøen har dratt. Hjemme venter familien og Mr. Northway, hennes egen «fiende» som har prøvd å overtale henne til å bli, og vi følger deler av krigen gjennom deres brevveksling.

Adrian Tchaikovsky er ikke noe mindre oppfinnsom eller genial på settingen enn han pleier. Det var uvant å lese noe fra en annen verden enn den i Shadow of the Apt (en serie som anbefales på det sterkeste), men jeg elsket den. Jeg digget hovedpersonen, som er den hun er på godt og vondt, og hvordan hun forholder seg til dem rundt seg. Jeg elsket hvordan forfatteren beskriver selve livet under krigen, ikke bare rasjoneringen og de andre konsevensene hjemme, men livet ved fronten. Hva de bekymrer seg for, hvordan de takler det å miste noen, hvordan de takler all usikkerheten og det uvante klimaet. Det minner mye om fortellinger og beskrivelser jeg har lest om f.eks. Vietnamkrigen, på en god måte.

Jeg skal ikke si noe mer om plottet eller hvordan det ender opp, annet enn at jeg var godt fornøyd med hvordan alt endte opp. Det er ikke alle spørsmål som besvares, men det trengs heller ikke alltid. Jeg likte at det var litt romantikk her og der, uten at det på noen måte styrte plottet. Det var akkurat så viktig for hovedpersonen som man kan forvente at det var midt i en ødeleggende krig, verken mer eller mindre. Jeg elsket persongalleriet, fra den lett ufordragelige budbringeren (uten at jeg husker hva hun heter) til Emilys søstre til tjenestejentene til offiserene i hæren (både de kompetente og tragisk inkompetente), konflikten mellom de to trollmennene i hæren, frustrasjonen når troppene får ordre de vet er håpløse men som de bare må utføre, og så videre.

Boken er full av nyanser, og har en veldig fin balanse mellom det realistiske og det fantastiske, mellom lys og mørke, mellom desperasjon og håp. Jeg liker bøker som har mørke i seg uten at det blir bare mørke. Det er nok ingen bombe at jeg liker skrivestilen til forfatteren heller, siden jeg allerede har lest en hel, lang serie av ham.

Har du lyst til å lese en enkeltstående bok og har lyst til å lese noe litt annerledes, anbefales denne på det sterkeste. (Sånn hvis du ikke allerede hadde skjønt det halvveis i denne omtalen…) Personlig synes jeg forfatteren er undervurdert, og jeg synes det er fint at folk får en ny sjanse til å lese bøkene hans. Første bok i Shadow of the Apt er nå engang ikke hans beste, og det er altfor mange som har stoppet der. Prøv denne!

 

 

Joe Abercrombie: The Blade Itself

The Blade Itself (The First Law, #1)

Denne anmeldelsen er basert på de første 167 sidene. Tiden har gått veldig fort i det siste med mye som har skjedd, og dermed veldig lite tid til lesing. Dette blir derfor en ganske kort omtale, med håp om en lang en når jeg er ferdig.

Jeg liker ideen bak boken. Jeg liker tanken på å vise de dårlige sidene ved en fantasyverden. Men det er en del ting jeg ikke liker ved utførelsen. Spesielt i begynnelsen føles det som om han virkelig gnir det inn, det blir litt sånn «ja, jeg skjønner, jeg SKJØNNER, gå videre nå.» En venn av meg, som ga opp boken etter noen sider, introduserte begrepet «scarlet prose» – på engelsk er purple prose kjent som svulstig, blomstrende og pretensiøst språk. Jeg føler Abercrombie har litt de samme tendensene, bare i en mer blodig retning (derav betegnelsen «scarlet prose»).

Den begynner sakte, og jeg tror boken hadde blitt bedre om han hadde halvert beskrivelsene i starten. Den gylne regelen i alle bøker og artikler om skriving er at man ikke skal bruke to ord der man kan bruke ett, og jeg føler at Abercrombie synder litt vel mye mot den. Jeg er ikke verdens mest kravstore egentlig, men det ble litt for mye etter min mening.

I tillegg var det en del karakterer jeg overhodet ikke likte. Det vil si, jeg likte ikke måten de er portrettert på. Selvfølgelig er det greit å skrive om karakterer som leseren ikke er ment å like, men jeg føler flere av dem – Jezal og temmelig mange av bikarakterene – blir mer karikaturer enn realistiske portrett av ufordragelige mennesker.

Når det er sagt.

Nå som jeg har kommet mer inn i boken flyter handlingen bra og er engasjerende. Jeg liker ikke alle karakterene, selv ikke de som jeg mener er beskrevet på en bra måte, men er likevel engasjert i dem. Jeg digger spesielt Bayaz, som er sarkastisk, arrogant og ufordragelig på en veldig fascinerende og likandes måte.

Jeg liker at ting får konsekvenser for karakterene. Glokta, en gang en helt, er for eksempel en krøpling som ikke akkurat har i nærheten av samme status og som knapt kommer seg gjennom dagen men som fortsatt kan gjøre nytte for seg, om enn på en grusom måte.

Boken er blodig, litt for detaljert, realistisk, «gritty» og ser ut til å bli vesentlig mye bedre enn jeg trodde da jeg startet på den. Kanskje den blir en overraskelse innen jeg er ferdig?

Blake Charlton: Spellwright

Spellwright var en bok jeg kjøpte på impuls sist jeg var innom Norli. Det vil si, Å. hadde kjøpt den en gang tidligere vi var innom, men det hadde jeg glemt. For en lingvistikk-student er boken en bok som kan være fantastisk, men også katastrofal… og alt mellom de to ytterpunktene.

Spellwright foregår i en verden der språket er basis for trolldom. Trollmenn er ikke kalt trollmenn, men lingvister og forfattere, og magi og selve verden er laget av språk. Man har mange forskjellige språk, og selv om forfatteren snakker om det som vanlige språk der alle har sin «prose style» er de egentlig som magiversjonen av dataspråk. Forskjellige språk kan gjøre forskjellige ting og har forskjellige begrensninger. Language Prime er språket som selve verden består av, og er uhyre vanskelig å forstå, for eksempel.

Det er et fascinerende konsept som gir en spennende vri på den tradisjonelle trylleformelen, og det er tydelig at forfatteren, som var sterkt dyslektisk i sin ungdom, har tatt seg tid til å sette seg godt inn i hvordan språk fungerer. Rent lingvistisk er det flere ting som irriterer meg og som ikke stemmer med realiteten om språk, men så har jeg da til sammen åtte års språkutdannelse og er en smule mer interessert i slike ting enn folk flest. Jeg tror det er ting som de fleste ikke merker. Men som sagt er det et svært interessant konsept som han tydelig har gjort seg stor flid med.

Men hva handler boken om?

Nicodemus bor i Starhaven, som utdanner trollmenn. Han er en spellwright (i mangel av et norsk ord) som lover godt, med ett unntak – han er en cacographer. Så fort han berører en trylleformel ender den med å bli feilstavet, noe som kan få store konsekvenser. Sjansen for at han skal få bli en ordentlig trollmann så lenge han ikke kan stave er temmelig liten, men samtidig er det ingenting han ønsker sterkere enn det. Det finnes i tillegg en profeti som sannsynligvis gjelder Nicodemus, men han har ingen håp om å oppfylle den så lenge han er en cacographer. Samtidig er det andre, som tolker profetien annerledes, som ser nytte av hans cacography og ønsker å bruke ham… for den andre siden.

Det høres ut som stereotypisk fantasy, men det er alt annet enn det. Jeg har sjelden blitt så hektet på en bok, og jeg kunne aldri gjette hva som kom til å skje. Likevel er handlingen aldri usannsynlig. Det eneste jeg har å utsette på den, er at boken føles som om den er over 20-30 sider før den faktisk er det – de resterende sidene føles mer som starten på neste.

Ellers liker jeg karakterene – hovedpersonen er faktisk ikke irriterende, og han er verken for genial eller for klønete. Det er umulig å forklare hva boken handler om uten at Nico høres ut som en klisjé av en karakter, men han er virkelig ikke det. De resterende karakterene overrasket meg stadig, og jeg bare elsket dem.

Jeg må også si at verdenen historien tar plass i er en av de mest originale og fascinerende jeg noensinne har lest. Om ikke plottet og karakterene hadde vært så bra som de er hadde jeg likevel anbefalt boken utelukkende på grunnlag av verdenen og magisystemet.

Likevel er det småting her og der som trekker litt ned – for eksempel hadde jeg ventet at en bok med så stor vekt på språket ville hatt bedre språk. Jeg hadde håpet på litt mer flytende prosa og treffende formuleringer. Sånn sett var språket litt for enkelt, litt for bemerkelsesløst. Like fullt kommer jeg definitivt til å lese den igjen.

—-

For første gang siden jeg begynte å blogge har jeg flere bøker som er lest og som bare venter på å skrives om. Jeg har brukt hele påsken på å skrive oppgave (nest siste utkast levert i dag!), så det er først i dag hjernen min har nok overskudd til å skrive omtale. Nå skal jeg bruke resten av uken på hobbyer som har blitt ignorert de siste månedene, og ikke minst på lesing. Jeg har en del timer på buss og tog foran meg, så jeg har tenkt å gå innom biblioteket for første gang på månedsvis. I tillegg har jeg tenkt å lese A Song of Ice and Fire av George R. R. Martin om igjen og se om jeg liker bøkene bedre denne gangen. Nå vet jeg jo litt hva jeg kan forvente av dem.

Jim Butcher: Grave Peril (Dresden Files #3)

Grave Peril er bok nummer tre i Dresden Files, som jeg begynte å lese i fjor sommer. De to første bøkene var bra, selv om de ikke var fantastiske, og endelig var tiden kommet for å fortsette på serien.

Boken begynner litt tungt, og man hopper rett inn i en scene hvor seriens hovedperson, Harry Dresden, kjører for harde livet til et eller annet sted sammen med en som heter Michael. Michael får ingen videre introduksjon, og et øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde tatt feil og kjøpt bok fire i stedet for bok tre siden det virker som om man skal vite hvem han er. Jeg satt egentlig og følte meg som et spørsmålstegn hele første kapittel, før forfatteren hopper tilbake igjen i kapittel to og forklarer de tingene som førte frem til der boken begynner. Jeg føler kanskje at det hadde vært bedre om tingene hadde blitt fortalt i den rekkefølgen de skjedde, men det er kanskje bare meg.

Tittelen, Grave Peril, er nesten komisk velvalgt. Boken begynner med en utdrivelse av et ikke helt vennligsinnet spøkelse som går amok på sykehusets fødestue. Ting går ikke helt som de skal, og Harry oppdager snart at en eller annen går rundt og vekker opp spøkelsene, og lager kaos over hele byen. Samtidig får Harry en invitasjon til vampyren Biancas kostymeball, og mistenker at alt ikke er som det skal der heller. Snart oppdager han at den eller det som skaper kaos i Chicago også ser ut til å være ute etter de som er rundt Harry, og de innser at det godt kan være noen fra en gammel sak som er ute etter hevn. Men hva eller hvem er det som har så store krefter at de kan utføre slike ting? På den ene eller andre måten er ting i ferd med å bli personlig for Harry.

Det er mange ting jeg liker ved Grave Peril og ikke så veldig mange ting jeg ikke liker. Faktisk er det bare det at man føler seg litt «lost» i begynnelsen jeg ikke liker. Jeg elsker vampyrene, som er skumle, farlige og forføreriske som vampyrer skal være. Jeg liker hovedpersonen, som er passe dekadent, rimelig spydig og med dårlig smak (kle seg ut som en typisk filmvampyr på et kostymeball arrangert av… vampyrer? Er det særlig lurt? Nei, det er det overhodet ikke). Jeg liker utviklingen i forholdet mellom Harry og Susan, og har endt opp med å like Michael og hans kone Charity. Plottet er underfunding og smart, og går aldri helt der man forventer seg, men det føles aldri feil.

Boken er hakket mørkere enn de forrige bøkene, og gir deg mye å tenke på. Det er ikke en slik bok hvor alt går bra til slutt, og man forventer hele tiden at den store katastrofen skjer, den som selv ikke hovedpersonen kommer seg uskadet bort fra. Det gjør han forøvrig sjelden. Harry Dresden er en av de hovedpersonene som til stadighet blir gørrbanket, og er ingen superhelt. På mange måter er han fantasyverdenens svar på krimmens hardkokte privatdetektiv, han som drikker for mye og stikker nesen opp i ting han ikke har noe med å gjøre. I Harrys tilfelle har han også en snakkende hodeskalle ved navn Bob og en hel haug med overnaturlige vesener som er ute etter hevn. Det måtte da bare bli en bra bok.