The Black Prism: Boken som kunne vært så bra

Jeg har en lei uvane når jeg kjøper bøker. Boken kan ha så lovende innhold den bare vil, men impulskjøper jeg bøker går jeg etter cover. Det trenger ikke alltid være så fantastisk, men interessant. Og merkelig nok bommer jeg sjelden. Noe av det som irriterer meg aller mest på bokfronten er at en av seriene som har irritert meg mest siden jeg begynte å blogge (The Summoner) har akkurat den type cover jeg elsker. Men den var altså et bomkjøp.

Dette viste seg å være et annet bomkjøp. Jeg skylder på at jeg kjøpte den for årevis siden, men ventet bevisst med å lese den til jeg hadde lest Night Angel-serien til samme forfatter (og enda litt til, viste det seg, men av andre grunner). Da kan jeg i det minste innbille meg at jeg har lært siden da, som om alle jeg ikke har bommet på siden ikke har vært griseflaks. Coveret er kanskje en eneste stor klisjé, men jeg elsker det, og i det minste gir det meg noe fint å se på.

Det høres kanskje ut som om denne boka er et eneste stort makkverk. Den er ikke det. Og det er ikke bare på grunn av coveret at jeg skriver i tittelen at den kunne vært så bra. Det er nettopp fordi den hadde så mange ting som kunne gjort den til en av mine absolutte yndlingsbøker, men så får den det ikke til, og da blir skuffelsen desto større.

For å gjøre det kort:
Jeg liker at det for en gangs skyld blir gitt ut en bok med en overvektig hovedperson. Men det hjelper ikke når hovedpersonen ellers ikke føles virkelig i det hele tatt. Mesteparten av ham føles som en klisjé, og han er mer en årsak til at ting skjer med de andre hovedpersonene enn en person i seg selv.

Jeg liker at han skriver om kvinner på en bra måte, spesielt når det gjelder Karris. Jeg liker hvordan hun har gått fra en usikker, selvutslettende jente til en voksen, selvsikker kvinne som kan passe på seg selv. Jeg liker at hun, som Blackguard (de som passer på Prismet), går i uniform og trener med våpen, men likevel kan sette pris på fine kjoler. Jeg liker at hun har gått sin egen vei, stikk i strid med det familien hennes krevde, og at hun faktisk sliter litt med dårlig samvittighet på grunn av det.

Jeg liker at ingen er helt gode, at ingen er helt onde, og at ingen helt vet hvem som er hva, og at folk oppfører seg som folk, ikke som pappfigurer. Samtidig blir det litt frustrerende, for man vet liksom aldri om den man heier på viser seg å være en sadistisk skurk.

Jeg liker at forfatteren har gjort seg flid med å lage et originalt magisystem. Om det har vært skrevet om før, har jeg i alle fall ikke lest om det før. I korte trekk bruker man ulike farger for å lage et magisk stoff, luxin, som man kan gjøre ting med. De fleste kan bare bruke en eller to farger (om man er en såkalt «drafter»), noen få kan bruke flere, og bare Prismet kan bruke alle. Samtidig er jeg ikke helt overbevist, og jeg sliter med å få meg selv til å godta at et sånt system kunne fungert. Han forklarer det bra, men… nei. Jeg vet ikke helt hva det er.

Jeg liker en av de andre hovedpersonene, Gavin Guile, og jeg liker spesielt forholdet hans til moren, kanskje spesielt i lys av begges forhold til Gavins far. Jeg liker hvordan han ikke tar lett på noe av det han må gjøre, eller noe av det han har gjort, og jeg synes han som romanfigur er veldig interessant. Jeg liker kanskje spesielt hvordan han som et slags religiøst overhode faktisk sliter med å tro på det han selv skal være et bevis på.

Hovedgrunnen til at jeg ikke liker boken er et av sideplottene. Jeg skal ikke si hva det er, men det er en type plott jeg overhodet ikke kan fordra. På sett og vis føles det urettferdig å kritisere en bok på grunn av noe sånt, men samtidig ble jeg slett ikke overbevist om at plottet kunne fungert. Det kom seg litt mot slutten, men er jeg overbevist? Ikke helt. Og samme hvor overbevist jeg ville vært, liker jeg bare ikke slike plott. Jeg aner ikke hvorfor, og boken kan være så bra den bare vil, men jeg får bare lyst til å slenge boka i veggen. Jeg gjorde ikke det, og det er mye i boken jeg liker veldig godt, men jeg kommer nok heller ikke til å lese den på nytt, dessverre.

En smakebit på søndag: The Black Prism av Brent Weeks

En smakebit på Søndag er en ukentlig spalte hos Mari hos Flukten fra Virkeligheten, hvor man deler noe fra en bok man holder på med. Bli med da vel!

https://www.goodreads.com/book/show/9377301-the-black-prism

 Denne ukens smakebit er fra boken The Black Prism av Brent Weeks. Forfatteren er også mannen bak Night Angel-serien, som jeg hadde litt blandede følelser til. Noe var veldig bra, noe var ikke fullt så bra, og selv om jeg liker mørke bøker må de leses på riktig tidspunkt.

Det samme kan egentlig sies om denne boken så langt. Den er mørk, veldig mørk, og deler av plottet er en type plott jeg vanligvis ikke kan fordra. Uten at det sier noe om kvaliteten forøvrig. Jeg skal være så ærlig å si at jeg sliter med å komme meg gjennom boken – har holdt på med den i en evighet nå, og den eneste grunnen til at jeg fortsatt jobber med saken er fordi den andre boken jeg leser er enda tyngre å komme seg gjennom. Noen deler er bra, men andre deler er irriterende eller ikke overbevisende. En av tingene som både er bra og ikke helt overbevisende er magisystemet. Magikerne bruker farger til å utføre magi, der man kan utnytte forskjellige farger – de fleste én eller to. Noen ytterst få kan bruke flere, mens The Prism kan se og bruke alle. Flott å se at noen virkelig prøver å være originale på den fronten.

Så til smakebiten, helt fra begynnelsen av boka. Hovedpersonen, Kip, har nettopp oppdaget at det er soldater rundt landsbyen, og snakker her med soldatenes fange, som han blir overtalt til å befri.

He was hesitating, not wanting to touch the dead man. He knelt. «Why my town?» He poked through the dead man’s pocket, careful not to touch skin. It was there, two keys.
«They think you have something that belongs to the king. I don’t know what. I only picked up that much from eavesdropping.»
«What would Rekton have that the king wants?» Kip asked.
«Not Rekton you. You you.»
It took Kip a second. He touched his own chest. «Me? Me personally? I don’t even own anything!»
The color wight gave a crazy grin, but Kip thought it was a pretense. «Tragic mistake, then. Their mistake, your tragedy.»

Julelesning og feriekos – med omtaler

Så ble det hvit jul allikevel. Jeg skulle gjerne ha sagt at julefreden har senket seg, men jeg vet ikke hvor mye fred og ro man kan snakke om med en treåring og to hunder i hus. Julekos er det i hvert fall. Vi er nesten fullt hus nå, vi var fulltallige rundt julaften, og det selv om det har sine utfordringer er det mest av alt veldig fint. Mye god mat og mange gode stunder med tantebarnet eller hundene, mange gode samtaler og god stemning.

På julegavefronten var det et godt år, både de jeg ga og de jeg fikk. Det ble tre bøker på meg, Sang i Norge (sangbok var høyt på ønskelisten i år siden jeg nettopp har anskaffet piano), Opptur Bergen (jeg har store planer om å faktisk begynne å gå mer tur) og Whispers Underground av Ben Aaronovitch. Rivers of London-serien har blitt min nye yndlingsserie i løpet av høsten, men jeg har manglet sisteboka, og siden den var på ønskelista har jeg ikke våget å kjøpe den nå før jul (jeg har lest den og elsket den, jeg har bare ikke eid den). I tillegg fikk jeg Bill Brysons A Short History of Nearly Everything til bursdagen av eldstebroren min.

Årets julelesning (beklager mangelen på bilder, jeg er på lånt PC – de kommer muligens etter hvert):

Beyond the Shadows av Brent Weeks
Jeg har skrevet omtale av andreboka i serien her. Kort sagt likte jeg virkelig ikke Beyond the Shadows da jeg begynte på den, jeg synes deler av den var ganske teit, for å være ærlig. Etter to bøker begynte pseudo-japansken i en typisk middelaldersetting (i landet hvor hoveddelen av handlingen foregikk, vel å merke) å irritere meg. Samtidig må jeg jo berømme forfatteren for å prøve å gjøre det litt annerledes, og i løpet av denne boken oppdaget jeg at settingen ikke helt var slik jeg hadde trodd. Nok om det.

Etter et par kapitler oppdaget jeg at boken ble vanskeligere og vanskeligere å legge fra seg. Etter å ha hatt litt problemer med karakterene i forrige bok var jeg plutselig kjempeinteressert i å finne ut hva som skjedde med dem, og jeg synes også de var mye mer realistiske og «in character» enn de var før. Da jeg kom til de siste 200 sidene sånn rundt ett-tiden i natt klarte jeg bare ikke å legge boken fra meg, og måtte lese helt til slutten før jeg la meg til å sove.

Det jeg liker aller best med denne boken er at et land som har en forholdsvis grusom kultur og religion blir beskrevet på en realistisk måte. Det er ikke sånn at de på et eller annet magisk vis klarer seg likevel. Man får vite bekymringene til de som bor der, og får kommet inn bak fasaden på mer enn en måte. Mange ting blir forklart her, som de bør i sisteboka i en serie.

Når fantasybøker snakker om profetier og skjebnen blir det ofte fremstilt som en slags uforanderlig greie, ofte bestemt fra fødselen, som man må oppfylle. Profetiene i denne serien er mye mer realistiske i så måte. Det er ikke en bestemt skjebne, profeten ser konsekvensene av bestemte valg og prøver å få de beste til å skje. Og skjebne er ikke noe man er født med, men noe man får gjennom sine handlinger og til en viss grad sine valg. Det er vanskelig å forklare akkurat hva jeg mener uten å røpe for mye, men – forfatteren lykkes virkelig i denne boken. Takk og lov, for ellers er det ikke sikkert jeg hadde orket å fortsette på neste serie.

The Whisperer in Darkness av H.P. Lovecraft (utvalgte fortellinger)

Lovecraft har vært viktig nok innen «sær» litteratur til at han er et eget begrep. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har snublet over på nettet som snakker om Cthulhu eller noe sånt, og da jeg kjøpte boken var jeg av den oppfatning at det var noe jeg måtte ha med meg. Siden det var horror var jeg litt redd for at det ville bli for skummelt, faktisk, men… Samtidig har jeg hørt litt mer om forfatteren etter at jeg kjøpte boken, og det hjalp nok ikke min oppfatning av boken at forfatteren er en rasistisk drittsekk, for å si det rett ut. Og boken er jo gammel nok til at språket ikke er det mest lettleste.

Det sier kanskje sitt at mange positive omtaler på Goodreads sier at han hadde en fantastisk fantasi, men at han ikke var så god til å skrive. Og jeg skal innrømme at han hadde mange bra idéer. Men… Det hadde kanskje hjulpet med en litt bedre bok. Flesteparten av fortellingene – som varierer fra noen få sider til ca 100 sider – er nærmest bare beskrivelser og informasjonsdumping, og der han klarer å få litt spenning og fremdrift ødelegger han alt en side senere med ti sider utgreiinger om ting karakterene ser og hva det betyr. Mesteparten er unødvendig. Mesteparten er, for å være helt dønn ærlig, drittkjedelig. Jeg har aldri kjedet meg så mye når jeg har lest en bok, selv ikke bøkene jeg måtte lese da jeg studerte nordisk et år, eller da jeg leste The Summoner av Gail Z. Martin (en av mine litterære lavmål – men innimellom det elendige var det faktisk litt fremdrift i den). De siste 100 sidene ble bare skumlest, og jeg skammer meg ikke over det.

Ja, Lovecraft hadde mange gode idéer, og idéene i seg selv er kanskje skumle, men man blir ikke skremt av å kjede seg fordervet. Fortjener Lovecraft sin status? Nja… av og til føler jeg han har den bare fordi det er sært. Men jeg synes ikke det. Styr unna hvis du ikke har høy toleranse for purple prose, lange forklaringer og en fremdrift som får en snegle til å virke rask.

21/12 av Dustin Thomason

Tenkte jeg kunne skrive noen linjer om denne boken også, selv om jeg ikke engang er halvveis. Antageligvis virker den bedre enn jeg ellers ville ha syntes bare fordi forrige bok jeg leste var så dørgende kjedelig, men så langt synes jeg den lover bra. Det er jo litt antiklimaks å lese den etter 21. desember, men men. Det er utrolig herlig å lese en bok hvor plottet faktisk går fremover i stedet for å virke som en vitenskapelig utgreiing som fånyttes prøver å være kreativ.
Nei, nå er jeg kanskje litt slem. Uansett, 21/12 er en pageturner, og så langt har den god underholdningsverdi selv om den kanskje er litt vel opptatt av å forklare hvordan ting funker. Alt trenger ikke forklares. Men den er fengende og jeg tror jeg kommer til å kose meg med resten av boken.

Leseliste

Jeg hadde tenkt å kalle dette «videre lesning» til jeg innså at det hørtes ut som en pensumliste. Uansett er dette bøkene jeg har tenkt å lese resten av julen:

– Jim Butcher: Cold Days (siste Dresden Files-boka). Årets høyeste forventninger, tror jeg…
– Elizabeth George: The Edge of Nowhere. Jeg har ikke vært særlig fan av krimbøkene hennes, men kanskje denne er annerledes? Skulle likevel ønske den ikke virket som om det var en konkurranse om å stappe inn mest mulig tekst per side.
– Life in a medieval city – faktabøker må også til. Husker ikke forfatter.
– The time-travellers guide to Elizabethan London (tror jeg – har ikke boken foran meg)
– J.K. Rowling: Den tomme stolen – jeg hadde absolutt iiingen baktanker med å sørge for at pappa ga denne til mamma til jul.
– P.D. James: Death comes to Pemberley. Mamma ønsket seg denne til jul, og liker den så langt selv om den er «veldig annerledes». Må nesten leses. Spesielt siden det var jeg som ga henne den.

Hva leser du i julen?

Omtale: Shadow’s Edge av Brent Weeks

Siden dette er bok to i en serie (Night Angel) skal jeg ikke skrive så mye om hva handlingen er. Jeg tror ikke jeg skrev omtale om bok én, men foreldreløse Kylar Stern er altså en såkalt wetboy, som er en slags snikmorder. Han blir trent av en noe motvillig og ikke særlig elskverdig Durzo Blint. Utover i boken lærer han yrket, men ting går ikke helt etter planen. Spesielt ikke når de såkalte Khalidorierne er på vei for å invadere landet deres. I bok to har han, sammen med sin kjære, bestemt seg for å legge dette livet på hylla. Bok 1 gikk som den gikk, uten å røpe om det gikk slik eller slik, og Kylar vil starte et nytt liv som apoteker. Men han har gitt løfter og fått en skjebne man ikke uten videre løper fra, og den er i ferd med å innhente ham i denne boken. Samtidig har Vi Sovari, også wetboy, fått et oppdrag hun ikke uten videre kan løpe fra, bare fordi den som har gitt det ikke er en person man sier nei til. Dette oppdraget er å drepe Jarl, som ikke bare er barndomsvennen til Kylar, men den ene som brydde seg om vi i en vanskelig periode. Ikke bare det, men hun har fått i oppdrag å drepe den ene som blir regnet som umulig å drepe – Kylar.
Boken tok meg en evighet å fullføre. I følge Goodreads tok det meg over to måneder, noe som virkelig er en evighet for meg. Det var ikke egentlig kvaliteten på boken som gjorde det. Jeg har hatt lesetørke i hele perioden, og hadde en slags fiks idé om at jeg måtte lese ferdig denne før jeg begynte på en ny. Samtidig er boken ganske mørk. Det dør kanskje ikke fullt så mange hovedpersoner som hos George R. R. Martin, men det er ikke langt fra, og det som skjer med dem før de dør (eller eventuelt i stedet for å dø) er temmelig ille. Når vi først snakker om Martin – serien blir ofte sammenlignet med A Song of Ice and Fire, nok fordi begge er dystre, episke og med en høy andel døde karakterer. Men jeg synes Night Angel-serien er mer lettlest, og det er litt mer håp om at det kanskje går bra til slutt. Noe som i og for seg er litt rart tatt i betraktning alt som skjer med dem. Samtidig føler jeg vi kommer tettere inn på karakterene. Man følger ikke fullt så mange karakterer, den er litt mer personsentrert, og bærer preg av at mesteparten av fortellingen er fra synsvinkelen til en som vokste opp på gata. 
Samtidig er det flere ting jeg ikke var så begeistret for. På den ene siden er jeg ikke særlig begeistret for bøker hvor hovedpersonen har en eller annen grandios skjebne å fylle, samtidig som boken gjør det på en ganske bra måte. Skjebne er noe man lager, ikke noe man har. 
Det er en del klisjéer ute og går også. For eksempel er alle kvinnene enten prektige jomfruer eller horer som har et hjerte av gull likevel, veldig sjelden noe som helst annet. Karakterene utvikler seg heller ikke så veldig – det virker litt som om forfatteren ikke helt klarer å bestemme seg for om han vil ha en plottsentrert historie eller en karaktersentrert historie, og den havner litt midt mellom, hvor man for så vidt får en slags utvikling og god innsikt i hovedpersonens hode, men det er litt… underutviklet. Samtidig er det en fantastisk spennende verden forfatteren har laget, men det er ikke så mange ting som faktisk blir forklart. Jeg liker vanligvis at ikke alt blir forklart, at man kan gjette seg til det etter hvert, men en mellomting hadde vært fint. Og når det gjelder worldbuildingen – i utgangspunktet kjempeinteressant, men samtidig litt «all over the place» – ting er mikset sammen uten at det tydeligvis er tenkt over hvordan alt passer sammen, og ikke alt er like subtilt gjort. 
Samtidig skal det sies at jeg virkelig liker hvordan historien har utviklet seg. Ikke gjennom hele boken, men for det meste. Jeg liker karakterene, og jeg liker at de ikke er så innmari prektige selv om de er gode. Eller gode og gode… Jeg liker også hvordan forfatteren beskriver hvordan en så viktig skjebne faktisk er utrolig vanskelig å bære, og alle de moralske dilemmaene som følger med.
Og så må det sies: Det var et av de mest creepy monstrene jeg har lest om på veldig, veldig lenge. Jeg har liksom hørt om troll-lignende monstre, kjemper og det ene med det andre, men hans «ferali» var virkelig ekkel, og beskrevet på en god måte.
Subplottet med Logan var også veldig, veldig interessant, creepy og spennende, så det er nesten verdt å lese boken bare på grunn av det. Egentlig er det hans storyline som er den mest underholdende i boken.
Hvis du begynner på Night Angel-serien er lurt å være klar over at bok 2 er en god del bedre enn bok 1, så hvis du ikke liker bok 1 – hold ut. Personlig likte jeg bok 1, men jeg kan ikke si at jeg elsket den. Det merkes at forfatteren blir litt tryggere på selve skrivingen utover i serien, og jeg har hørt at The Black Prism-serien hans er veldig bra. Nå gjenstår det bare å se hvordan bok 3 er – den ble påbegynt i forgårs, og så langt liker jeg den bedre enn de foregående.