30-dagers bokutfordring dag 7: Den mest undervurderte boken

6661027Dag 7 av bokutfordringen er «den mest undervurderte boken». Etter å ha gått gjennom bøkene mine på Goodreads har jeg endt opp med en av China Miéville. Miévilles bøker er litt som Neil Gaiman sine; han har skrevet bøker jeg elsker og bøker jeg ikke liker, og det er sjelden at noen liker alle. Jeg var ikke så begeistret for Perdido Street Station og de andre bøkene i den trilogien, men samtidig elsket jeg Kraken og denne: The City & The City. Den er ikke særlig typisk fantasy – eller særlig fantasy i det hele tatt – og er egentlig mest krim. Som det meste annet som Miéville skriver har den rikelige doser med det rare, men kanskje ikke like tydelig som andre bøker. Den er mesterlig skrevet, og en sånn hvor man trenger å sitte og stirre litt ut i luften eller glo ned i en kopp kaffe etterpå bare for å ta den inn. Jeg leste den i 2011, og den gjør fortsatt inntrykk. Anbefales!

 

 


30 Dagers Bokutfordring

Dag 1: Den beste boken du har lest så langt i år
Dag 2: En bok du har lest mer enn 3 ganger
Dag 3: Din favorittserie
Dag 4: Favorittbok i din favorittserie
Dag 5: En bok som gjør deg glad
Dag 6: En bok som gjør deg trist
Dag 7: Den mest undervurderte boken
Dag 8: Den mest overvurderte boken
Dag 9: En bok du ikke trodde du ville like, men som du endte opp med å elske
Dag 10: Favoritt blant klassikerne
Dag 11: En bok som du hatet
Dag 12: En bok som du pleide å elske, men ikke nå lenger
Dag 13: Din favorittforfatter
Dag 14: Favorittbok av din favorittforfatter
Dag 15: Favorittkarakter, mannlig
Dag 16: Favorittkarakter, kvinnelig
Dag 17: Favoritt sitat(er) fra din(e) favorittbok/bøker
Dag 18: En bok som skuffet deg
Dag 19: Favorittbok som det har blitt lagd film av
Dag 20: Beste romantiske/kjærlighetsbok
Dag 21: Favorittbok fra din barndom
Dag 22: Favorittbok som du eier
Dag 23: En bok som du har hatt lyst å lese lenge, men som du fortsatt ikke har lest
Dag 24: En bok som du skulle ønske flere personer ville lese
Dag 25: En karakter som du gjenkjenner deg mest i
Dag 26: En bok som endret din mening om noe
Dag 27: Den mest overraskende vrien eller slutten
Dag 28: Favorittitler
Dag 29: En bok som alle hatet, men som du likte
Dag 30: Din favorittbok gjennom tidene

China Miéville: The Scar, Iron Council, Un Lun Dun

For litt siden skrev jeg omtale av Perdido Street Station, og siden jeg først var i gang leste jeg like godt ferdig de andre Miéville-bøkene jeg hadde stående i bokhyllen også – så her kommer en samleomtale av resten. Jeg var nok i overkant negativ i min omtale av Perdido Street Station, men jeg må innrømme at jeg faktisk har forandret mening etter å ha lest de andre bøkene. Jeg har faktisk veldig lyst til å lese den om igjen, og det er sjelden nå for tiden. Så man kan vel kanskje si at boken lyktes i å engasjere, i hvert fall!

The Scar

The Scar er satt i samme verden som Perdido Street Station. På en måte danner PSS, The Scar og Iron Council en trilogi, og samtidig er de for forskjellige til å føles som en ordentlig serie. Blant annet er det forskjellige hovedpersoner, og selv om det er noe plott fortsetter fra den ene boken til neste er det minimalt.
I The Scar følger vi Bellis Coldwell. Hun var tidligere sammen med hovedpersonen i Perdido Street Station, men er bare referert til i den boken. Etter hendelsene i PSS oppdager Bellis at stadig flere av bekjentskapene til Isaac, hovedpersonen i PSS, forsvinner på mystisk vis. Ingen har egentlig oppklart hva som egentlig skjedde den gangen, og Bellis skjønner at det er på tide å reise. Og når myndighetene samtidig leter etter folk som kan reise til Nova Esperium, den nye kolonien til New Crobuzon, melder hun seg som tolk. Men ting går ikke helt som planlagt. For underveis blir de bordet av pirater, som viser seg å være fra Armada, en flytende by bygd av skip etter skip etter skip, som stadig unngår å bli funnet. Etter hvert som Bellis sliter med å finne seg til rette i sin nye hverdag, oppdager hun at hennes gamle hjemby, som hun ikke klarer å slippe taket i, er truet. Samtidig syder Armada av rykter om en eller annen ambisiøs plan som vil endre alt. 
The Scar har «fikset» alt jeg irriterte meg over i Perdido Street Station. Miéville er fortsatt i overkant glad i beskrivelser, men samtidig virker boken bedre redigert. Plottet flyter bedre, det er færre sidespor, hovedpersonene er mer likandes… Og likevel satt jeg gjennom hele boken og tenkte: Jeg likte faktisk PSS bedre. Til tross for irritasjonsmomentene har den noe The Scar ikke har. Etter en gjennomlesning føles The Scar utlest, mens jeg kunne ha lest PSS om igjen og følt at det var en helt ny bok omtrent. Samtidig er jeg mer begeistret for hovedpersonene i The Scar. Uther Doul er spesielt interessant, syns jeg, men verken han eller Bellis klarer helt å holde oppe et plott som ikke helt yter dem rettferdighet. På mange måter er The Scar en typisk andrebok – verken helt det ene eller det andre.

Iron Council

En periode virket det som om Iron Council omtrent fikk slengt priser og utmerkelser etter seg, så jeg kjøpte den vel med en gang den kom, tror jeg. Jeg begynte egentlig på Iron Council for flere år siden, til jeg oppdaget at jeg ikke skjønte en døyt og oppdaget at, selv om det ikke stod et eneste ord om det på boken, det var siste boken i en trilogi. Så leste jeg litt mer Miéville og innså at man faktisk trenger noen kapitler på å skjønne noe som helst uansett. 
Iron Council var den boken i serien jeg leste fortest, og kanskje den som passet meg best. Jeg hadde tenkt å skrive noe om plottet, men det er nesten umulig å skrive det uten å røpe for mye. Ikke at det er forutsigbart – tvert imot – men man kan egentlig ikke sammenfatte det uten å røpe for mye av ting man ikke skal finne ut før et stykke uti boken.
Jeg er faktisk litt usikker på hva jeg synes. Jeg var ikke begeistret for slutten, uten at jeg skal røpe hva som skjedde eller hvorfor jeg ikke likte den, og jeg syntes heller ikke noe om at det plutselig kommer et flashback midt i som varer i godt over en fjerdedel av boken. Det er i høyeste grad relevant, men jeg syntes kanskje at det kunne vært bedre (og ikke minst vært gjort litt tydeligere). Det største irritasjonsmomentet er nok likevel det at bøkene er så bevisst ulne av og til – jeg krever ikke at alt er krystallklart hele tiden, men når du bruker godt over fire-fem kapitler på i det hele tatt å skjønne hva som foregår er det litt mye. Det føles kanskje som om han prøver litt for hardt å være litterær og kunstnerisk? 
På den andre siden var den veldig godt skrevet, til tross for at den til tider er temmelig ullen. Hovedpersonene er veldig godt skrevet – faktisk syntes jeg de er bedre enn i de andre bøkene jeg har lest av ham – og jeg liker dem til tross for deres feil og mangler. De føles veldig ekte. Det gjør forsåvidt resten av boken også – den føles mer som en historie enn som en kul idé som vises frem.

Un Lun Dun

Un Lun Dun (UnLondon) er en ungdomsbok som jeg kjøpte på impuls i fjor sommer. Den handler om Zanna og Deeba, to Londonjenter som plutselig havner i UnLondon, en slags parallell London. Det viser seg at innbyggerne i UnLondon har en del profetier om Zanna, og har ventet på at hun skal komme og redde dem. Men det går ikke helt som planlagt, mildt sagt.
Boken føles som en miks mellom Neverwhere og Alice i Eventyrland, og er like bisarr som de fleste av Miéville sine bøker. Samtidig var jeg ikke overbegeistret. Den var så full av merkelige ting at den egentlig føltes litt tung å lese, den fløt ikke så godt, samtidig som den hadde et veldig overtydelig budskap og moral. Jeg føler nok at Miéville er mye bedre på voksenbøker enn ungdomsbøker, men det kan selvsagt være at jeg gikk rett fra Iron Council til Un Lun Dun, da. 
På den andre siden var den veldig forfriskende. Den handler om profetier, men på en helt annen måte enn vanlig. Blant annet har den en snakkende bok i eksistensiell krise fordi profetiene i den viste seg å være feil. Zanna, som ser ut til å skulle være den som redder hele fortellingen, er ikke engang med i mesteparten av den. 
Jeg var spesielt begeistret for The Black Windows (ikke skrivefeil), som holder til i Webminster Abbey og som ikke akkurat er til å spøke med, og Hemi, gutten som er halvt spøkelse. Det er så mye å like! Spesielt det faktum at Deeba er en helt vanlig jente med bein i nesa og fornuft mellom ørene, som ikke er spådd å gjøre noe som helst og som likevel er den som tar tak i ting. 

Bokomtale: Perdido Street Station

De som har fulgt denne bloggen en stund har kanskje fått med seg at det er noen navn som går igjen på favorittlistene mine. Et av disse er China Miéville. Hans bok Perdido Street Station, som har fått noe hinsides med priser og utmerkelser, har stått på leselisten min veldig lenge. De andre bøkene hans har vært noe av det beste jeg har lest. De har vært velskrevne, interessante, originale og innovative, merkelige på en god måte og omtrent snudd virkelighetsoppfatningen min på hodet.

Dette var ikke en slik bok.

Jeg skulle ønske jeg kunne skylde det på skyhøye forventninger. Men etter at boken har stått i hyllen i en halv evighet var faktisk ikke forventningene så grusomt høye. Jeg skulle også ønske at jeg kunne skylde det på at det nok ikke var rette tidspunkt å lese en såpass lang bok på, men nei, problemet var der fra begynnelsen av. For jeg likte rett og slett ikke boken.

Det merkeligste var at det er nøyaktig de tingene jeg liker best med bøkene til Miéville som ga meg problemer. For mye av en god ting er av og til, vel, for mye.

For det første fikk jeg følelsen av at han prøvde for hardt. Han prøvde for hardt å imponere leseren, å sikte stadig høyere, å leve opp til sin selvpålagte status som en av grunnleggerne av «weird fiction», som han kaller sjangeren sin.

Det er nemlig ikke måte på hvor mye elendighet og merkelighet man ser i boken. Selve konseptet er interessant nok; en slags steampunk-i-en-oppdiktet-verden-setting som illustrerer hvor galt ting kan gå når et korrupt og lettere tyrannisk styresett kombineres med galloperende fremskritt i vitenskapen. Resultatet er en dekadent og hard verden, og Miéville holder ingenting tilbake. Jeg tror kanskje det er ett av problemene. Jeg kunne ikke leve meg inn i boken, fordi det var et for ubehagelig sted å være. Og elendigheten gnis inn alle steder, med et beskrivende og poetisk språk som jeg egentlig ikke synes alltid passer fortellingen. Jeg har ingenting imot å lese for eksempel dystopier eller lignende, heller tvert imot, men det blir liksom ikke nok å la plottet og verdenen tale for seg selv.

Det er egentlig ikke de mange og lange beskrivelsene som er problemet heller. Hovedpersonen i boken er ikke egentlig vitenskapsmannen Isaac, som vi følger gjennom mesteparten, ei heller hans kjæreste, kunstneren Lin. Nei, hovedpersonen er byen New Crobuzon, og selv om det til tider funker er det ikke så bra som det kunne ha vært.

Egentlig burde boken ha vært redigert mye mer. Det føles til tider som om forfatteren er så bevisst sin egen genialitet (at han skriver genialt – dog ikke hele tiden – er det da heller ingen tvil om) at han ikke har kuttet der han burde kutte, og skrevet om der han burde skrevet om. Man kan ikke si at det minner om et førsteutkast, men det minner heller ikke om et sisteutkast. Og det er kanskje derfor jeg ikke likte boken. I de andre bøkene jeg har lest, har historien/settingen/plottet vært i fokus, og man har fått inntrykk av en historie eller idé som bare ut. I Perdido Street Station føles det mer som et forsøk på å vise seg, rett og slett, det føles ikke som om det er boken som er i fokus, men forfatteren.

Til tider. For det skal ærlig talt sies at det også er mange steder i boken hvor forfatteren virkelig er genial, og hvor den rett og slett er infernalskt bra skrevet. Steder hvor jeg bare bla videre, hvor hovedpersonene fenger, hvor settingen er utrolig fascinerende… Men det er dessverre ikke mange nok. Plottlinjer blir introdusert og deretter forlatt i intet – en stund virker det som om de øyeløse likene som dukker opp kommer til å være viktige, men deretter blir de ikke snakket mer om, for å nevne noe. Det virker som om forfatteren bygger opp til et komplekst og intrikat plott, og så viser det seg etter hvert å egentlig være et enkelt og liketil plott i stedet for. Ikke fordi alle trådene samles og passer sammen, men fordi det er løse tråder som viser seg å ikke høre til plottet i det hele tatt. Litt irriterende.

I bunn og grunn: En setting jeg liker og som fint kunne rommet mange, mange romaner uten at man ble lei, et persongalleri som er interessant og variert, og problemstillinger (om man kan kalle det det) som er uhyre fascinerende – men det funker liksom ikke slik den er skrevet.

Så skal jeg være helt dønn ærlig å si at en del av grunnen til at jeg misliker den såpass nå i etterkant er at Miéville er smittet av apostrofsyken. Hva er den? Jo, den gode gamle fella mange som skriver episk fantasy har blitt bitt av. Om du ikke gidder å lage et nytt språk, bare sleng sammen et eller annet som ser ut til å funke og sleng inn en neve apostrofer, så ser det passe eksotisk ut. Det irriterer meg noe så innmari, fordi det er så unødvendig. Med mindre de snakker hawai’isk der apostrofen faktisk står for en lyd, er den bare et ortografisk hjelpemiddel som det ikke akkurat er behov for i slike settinger. Det er en så lettvint snarvei at det føles som om han bare ikke prøvde i det hele tatt (for ikke å snakke om at navnene i boken ikke akkurat ser ut som om de tilhører samme språk, selv om de teknisk sett skal gjøre det…)

Konklusjon: Overvurdert. Samtidig må det sies at flertallet av omtalene på Goodreads var glødende – mange har akkurat denne boken som yndlingsbok. Kanskje leste jeg den på et dårlig tidspunkt, jeg vet ikke jeg. Og vanligvis elsker jeg bøkene hans. Jaja. Jeg leser heller The City & The City om igjen. Holder forøvrig på med The Scar, boken fra samme verden som Perdido Street Station, men som ikke helt er en oppfølger. Ser ikke så verst ut så langt!

China Miéville – The City & The City

The City & The City
“When the body of a murdered woman is found in the extraordinary, decaying city of Beszel, somewhere at the edge of Europe, it looks like a routine case for Inspector Borlú of the Extreme Crime Squad. But as he probes, the evidence begins to point to conspiracies far stranger, and more deadly, than anything he could have imagined. Soon his work puts him and those he cares for in danger. Borlú must travel to the only metropolis on Earth as strange as his own, across a border like no other.”
Jeg synes ofte det er litt… skummelt å lese bøker hvor jeg har lest én bok av forfatteren tidligere, og elsket den. Det er hardt for en bok å leve opp til noe sånt. Tar man i betraktning antall priser The City & The City har fått skrus forventningene enda høyere. 
Det er umulig å beskrive hva boken handler om på en forståelig måte uten å røpe for mye. Settingen er ikke lett å forstå, og når baksideteksten beskriver Beszel som “strange” er det ikke noen overdrivelse. Beszel ville vel ha vært et sted i Øst-Europa, og deler sin geografiske plassering med den omtrent like store byen Ul Qoma. Hovedpersonen i boken er like mye byene selv og hvordan samspillet mellom dem er og virker inn på menneskene i dem, som Inspector Borlú. Det tok meg flere kapitler før jeg fullt ut “skjønte” settingen. Det er ingen lett bok. Men gi den tid, og du vil ikke angre. I hvert fall gjorde ikke jeg det. 
Som flere andre av Miévilles bøker er The City & The City litt utenfor enhver sjangerplassering. Der Kraken kunne kalles urban fantasy passer egentlig City best til forfatterens eget navn på sjangeren, nemlig Weird Fiction. The City har fått flere fantasypriser, men jeg tipper det er mer basert på forfatteren enn selve bokens sjanger. Det er i hvert fall ingen prototypisk fantasy. Den begynner mest som en krim, og ender som et slags mysterie/eksperiment/et eller annet. Det er ikke mulig å plassere den i noen sjanger. Men selv om det ikke finnes noe overnaturlig i boken er det likevel en så fremmed verden for oss (og byene eksisterer jo faktisk ikke i virkeligheten) at den godt kan kalles en annen form for fantasy enn det man vanligvis legger i begrepet.
Nå skal ikke jeg skrive i evigheter om sjangeren, som faktisk er irrelevant for boken. Når det er sagt, synes jeg at forfatteren gjør en sabla god jobb. Boken har litterært høy kvalitet, og selv om den er tung flyter både dialog og handling bra, og den er engasjerende hele veien. De siste 100 sidene klarte jeg ikke å legge den fra meg, og den kombinerer mange av de tingene jeg liker ved de forskjellige sjangrene den er innom.
Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg skal si. Det er en grunn til at den har vunnet så mange priser. Det er en grunn til at jeg nå har bestemt meg for å lese absolutt alle bøkene til Miéville. Og det er så mye man kan lese inn i den, den har så mye å si,
Jeg holdt forresten på å glemme det jeg likte nesten aller best – av alle forfatterne som prøver å uttale seg om språk er Miéville den første jeg har lest (utenom kanskje Tolkien, men han var jo professor, og det var på et helt annet plan) som virkelig forstår hvordan det fungerer. For eksempel hvordan et lån fra et språk til et annet blir gjort til det lånende språkets eget, til noe uavhengig av språket det kom fra. Det er en del småting gjennom boken – ikke noe viktig, men bare små referanser – og jeg fant ikke én som jeg ikke kunne godta. Jeg reagerer jo veldig lett på slike ting, tatt i betraktning utdannelsen min.
Jeg kunne også skrive flere avsnitt om hvor fascinerende Beszel og Ul Qoma er, hvor fascinerende politikken deres er (og at jeg skriver noe sånt sier vel det meste, jeg kan ikke fordra politikk – en av ulempene med å ha en politiker-far, antar jeg), kulturen, folkene og bare hvordan de fungerer. Men det vil ødelegge for dem som eventuelt vil lese den å ikke få oppdage alt sammen selv.
Les den, ta deg tid og ikke bry deg om du ikke skjønner alt med det samme – bitene faller på plass etter hvert, og når de gjør det, kommer du til å elske den.

China Miéville: Kraken

Kraken
Det er veldig lenge siden sist jeg leste en bok jeg bare ikke klarte å legge fra meg. Kraken av China Miéville var akkurat en slik bok. Den ble kjøpt litt på impuls, og litt fordi jeg har sett China Miéville på prisvinner-lister både her og der. Jeg har ikke angret et sekund. Jeg har lest den overalt – på bussen, i stille perioder på jobb (og på vei opp og ned trapper der), i sengen, hjemme, you name it. Et lite glimt av hva boken handler om:
“Deep in the research wing of the Natural History Museum is a prize specimen, something that comes along much less often than once in a lifetime: a perfect, and perfectly preserved, giant squid. But what does it mean when the creature suddenly and impossibly disappears?
For curator Billy Harrow it’s the start of a headlong pitch into a London of warring cults, surreal magic, apostates and assassins. It might just be that the creature he’s been preserving is more than a biological rarity: there are those who are sure it’s a god.
A god that someone is hoping will end the world.”
Boken foregår altså i London, men i Londons underverden, en underverden som vanlige mennesker med vanlige liv sjelden eller aldri kommer i kontakt med. Slik sett minner den en del om Neil Gaiman’s Neverwhere, men mørkere, mer brutal og mer… apokalyptisk. Forfatteren selv kaller sin sjanger for “weird fiction,” og man kan skjønne hvorfor. Her er en gjengleder som ikke lenger er materialisert, men som er en “levende” tatovering på ryggen til en annen mann. Her er mennesker som har blitt gjort om til redskaper. Leiemordere uten samvittighet som dreper på de mest oppfinnsomme måter. Jeg kunne fortsatt listen, men det ville ødelegge gleden ved å finne det ut selv.
Det som er fantastisk med boken er at de merkelige hendelsene og idéene aldri tar fokuset vekk fra det viktigste: God kvalitet på skrivingen, et godt plott og et godt persongalleri. Miéville har en eller annen evne til å bruke et språk som drar deg inn fra første setning og holder tak til boken er ferdig. Det var en ren nytelse å lese boken, hvis man kan si det om en bok som er såpass mørk. Til tider var den ganske så forvirrende, men bare der den måtte være det.
Persongalleriet er variert og troverdig. Det finnes ingen perfekte personer i boken, men han har heller ikke overkompensert i skrekk for å ha for perfekte personer, så du finner ingen påtatte feil og mangler eller personer som er irriterende i sin mangelfullhet. Noen har skrevet at hovedpersonen er litt «bland» og lite minneverdig, og jeg ser den. Etter min mening, med så mange elementer i boken og en så rik og merkelig verden er det lett at det blir «overload.» Det virker på mange måter som om hovedpersonen spiller en slags birolle i boken – for noen fungerer det, for andre ikke. For meg fungerer det.
Generelt synes jeg at plottet har fin fremdrift uten å miste energien ut i boken. Den er kanskje noe tung rundt midten, men tar seg fint opp igjen mot slutten. Endelsen var troverdig og logisk konsistent med resten av boken, og selv om jeg ble overrasket over vendingen den tok, var den ikke ute av sync med resten av boken, og veldig “riktig”. Er det noe jeg hater, så er det når forfattere er så opptatt av å komme med en overraskende slutt at de ikke bygger opp til den, og det er ingenting i resten av boken som skulle tilsi at det kunne ende slik. En avslutning med twist som er godt laget, derimot, får deg først overrasket, og så nikker du gjenkjennende etter hvert som ting klikker på plass i hodet ditt.
Logisk konsistens er også noe av det jeg liker ved boken. Fellen mange fantasy-forfattere som skriver fra vår verden (med en twist) faller i, er at de ikke bruker nok tid på å sikre seg at det de finner opp (magi, vesner, you name it) ikke motsier hverandre, at det gir mening. Det at man slipper å lage en hel verden gjør bare at man må bruke desto mer tid på å få alt til å “stemme.” Jeg føler Miéville gjør dette veldig bra – settingen er variert, original og til tider merkelig og med regler man ikke helt vet hva er, men man føler aldri at den motsier seg selv, og når han skriver at noe er slik, så er det slik.
Jeg kunne fortsatt i en evighet med å skryte av boken. Vanligvis prøver jeg å finne i hvert fall noen feil jeg kunne ha påpekt, for å få en velbalansert anmeldelse, men faktum er at jeg ikke finner noen. Jeg elsker den. Jeg kan ikke vente til jeg får kjøpt flere av Miévilles bøker, og i mellomtiden er det fullt mulig at jeg leser Kraken en gang til. Det er mulig jeg har fått meg en ny yndlingsforfatter, for å si det slik…
ETA: Jeg skrev en hel anmeldelse, og så glemte jeg å nevne «the bad guys» (har vi noe bra ord for dem på norsk?)! Er det mulig? Kraken har noen av de beste villains jeg har lest noensinne. Goss and Subby, for eksempel, får det virkelig til å gå kaldt nedover ryggen på deg, og de er virkelig bra skrevet. The Tattoo er på mange måter nesten vel så skummel, og hele ideen om en bad guy som har blitt til en levende tatovering på ryggen til en annen mann er genial. Det finnes flere, men jeg vil ikke røpe noe mer om handlingen, så jeg lar det bli med det.