En smakebit på søndag: Skin Game

En smakebit på Søndag er en ukentlig spalte hos Mari hos Flukten fra Virkeligheten, hvor man deler noe fra en bok man holder på med. Bli med da vel!

 Skin Game er den siste boken i serien Dresden Files av Jim Butcher – en av de få seriene hvor jeg kjøper eller forhåndsbestiller den neste boken så fort det er mulig. Jeg har ikke kommet så fryktelig langt i denne, men liker den så langt. For å i det hele tatt overleve (og for at de han er glad i skal overleve) er han nødt til å samarbeide med noen av sine verste fiender. Jeg forventer det blir både episk og underholdende.

Ukens smakebit er fra begynnelsen av boken, og sier veldig mye om både serien og hovedpersonen:

There was a ticking time bomb inside my head and the one person I trusted to go in and get it out hadn’t shown up or spoken to me for more than a year.
That’s a lot of time to start asking yourself questions. Who am I? What have I done with my life?
Who can I trust?

Boken på vent: Skin Game (Dresden Files #15, Jim Butcher)

Hver tirsdag har Beathe en spalte som heter Boken på Vent, der man enten skriver om bøker som har stått på vent i bokhyllen, eller bøker man nettopp har oppdaget.

Denne ukens valg var egentlig ikke noe å lure på. Skin Game er bok nummer 15 i Dresden Files av Jim Butcher, og serien er en av mine absolutte favorittserier. Jeg var ikke overbegeistret over de to første bøkene i serien, men nå må hver bok kjøpes så fort de kommer ut.

Serien har inspirert flere andre serier, som for eksempel Alex Verus-serien til Benedict Jacka. Det er serien som er så full av gode sitater at det ville vært håpløst å skrive dem alle. Det er serien som kombinerer zombiedinosaurer og polka og får det til å fungere. Det er serien hvor du aldri kan føle deg trygg på at du helt vet hvilken vei historien vil gå, bare at det blir bra.

Men jeg har endt opp med et problem. Når hver bok bare er bedre og bedre, hva hvis den neste plutselig ikke skulle være det? Hva hvis dette er boken som slår feil? Hva hvis jeg ikke liker den når jeg har gledet meg sånn?

Derfor måtte boken kjøpes så fort den kom i salg, og derfor står den fortsatt godt synlig i bokhylla mi, med en farget klistrelapp på baksida (jeg merker alle uleste bøker på den måten, slik at jeg kan holde styr på hva jeg har lest OG sette dem på riktig sted i bokhylla med en gang) og har ikke engang blitt åpnet.

Tror den blir årets juleferielesning – den og Sworn in Steel av Douglas Hulick, som har lidt samme skjebne over enda flere måneder…

Mitt spontane lesemaraton snart over

Jeg er sikker på at alle er lei av å lese om Dresden Files opp og ned og i mente. Men som noen av dere vet kom bok nr 13 i serien ut på slutten av forrige uke, og jeg har lest mer og fortere enn jeg noensinne har gjort tidligere for å få lest den. Jeg gjorde den feilen å lese bakpå bok 13 lenge før jeg var ferdig med bok 12, så jeg har slukt bok etter bok bare for å finne ut hva som kom til å skje.

Etter seks bøker på like mange dager, der alle ligger på 4-500 sider, er hodet mitt ikke særlig fornøyd. Jeg har fortsatt Side Jobs igjen, men skal ta meg litt mer tid med den. Hvis det er mulig…

Jeg skal skrive de ordentlige omtalene når jeg kommer så langt (mulig at jeg må vente til jeg har fått lest dem om igjen siden jeg har lest så fort – jeg har gått glipp av mye, tror jeg), men måtte bare få ut litt entusiasme, ellers får jeg aldri sove i natt. Jeg har definitivt fått en ny yndlingsserie, en som forener favorittelementene mine fra både fantasy og krim, og som på en eller annen måte alltid klarer å overraske selv om en del ting burde være logiske. Anbefales på det sterkeste! Har også en annen fantastisk bok som jeg gleder meg til å skrive omtale om snart 🙂

Jim Butcher – Summer Knight

Summer Knight (The Dresden Files, #4)
Jeg har ikke så fryktelig mye å skrive om denne boken egentlig. Det er litt synd, for det er en grådig bra bok – det var bare det at jeg leste den ikke så lenge før muntlig, og dermed rakk jeg ikke å skrive omtale mens den var friskt i minnet.
Mitt inntrykk kan oppsummeres som følger: De som sier at serien tar seg opp fra og med bok 4 (Summer Knight) har helt rett. Jeg har riktignok ikke lest bøkene som kommer etterpå, men i løpet av boken har jeg gått fra å like serien – verken mer eller mindre – til å elske den. Boken var oppslukende fra første side, og jeg kjedet meg ikke ett eneste sekund mens jeg leste den. Faktisk hadde jeg store problemer med å legge den fra meg. 
For å beskrive boken kopierer jeg bare teksten bakpå:
“Ever since his girlfriend left town to deal with her newly acquired taste for blood, Harry Dresden has been down and out. He can’t pay his rent. He’s alienating his friends. He can’t even recall the last time he took a shower. The only professional wizard in the Chicago phone book has become a desperate man.

And just when it seems things can’t get any worse, in saunters the Winter Queen of Faerie. She has an offer Harry can’t refuse – if he wants to free himself of the supernatural hold his faerie godmother has over him, and hopefully end his run of bad luck. All he has to do is find out who murdered the Summer Queen’s right-hand man, the Summer Knight, and clear the Winter Queen’s name.

It seems simple enough, but Harry knows better than to get caught in the middle of Faerie politics. Then he finds out that the fate of the entire world rests on his solving this case. No pressure or anything…”
OK. Det jeg kan si om denne boken, annet enn at jeg føler forfatteren virkelig har funnet flyten med den og at jeg elsker scenen hvor Harry prøver å snakke latin, gjelder egentlig for alle bøkene jeg har lest i serien.
– Selv om jeg vet at det kommer flere bøker i serien og at hovedpersonen egentlig da er nødt til å overleve, er jeg langt fra sikker på at det faktisk går bra mens jeg leser. Det virker som om det kan gå rett vest hvert øyeblikk, og så på en eller annen merkelig måte gjør det ikke det likevel. Det gjør det veldig vanskelig å legge boken fra seg!
– Personene i boken er ekte. Ingen er perfekte – noen er fullstendig ufordragelige – og det gjør dem interessante. De er ikke ufeilbarlige og de er ikke allvitende. Det er vel noe av det som gjør at man faktisk ikke aner hva som kommer til å skje.
– Plottet er aldri ulogisk, men veldig ofte overraskende. Jeg antar det er noe av det som gjør at den er så fengende; man aner ikke hva som kommer til å skje og da blir man lesende videre.
– Hovedpersonen blir påvirket av valgene han tar og katastrofene han blir utsatt for. Det føles som om det finnes en uendelig mengde serier hvor hovedpersonen avverger en katastrofe på slutten av den ene boken, hvor alt han har kjært blir truet og så videre, og når neste bok begynner bare uker etterpå er han sitt gode, gamle jeg igjen. Det fungerer ikke slik, og det gjør Harry Dresden så troverdig. Etter slutten på bok 3 går han helt i kjelleren, og hvorfor skulle han ikke det? 
– Jeg elsker hvordan Butcher skriver de overnaturlige tingene. De virker kjent, men likevel med en viss personlig vri, og det beskrives på en overbevisende måte. Jeg tror det har mye med at de, enten det er Faerie Queens eller vampyrer, beskrives som personer, ikke som representanter for sin rase eller hva man nå skal kalle det. 
Jeg kunne sikkert ha holdt på veldig lenge, men skal slutte nå. Jeg har enda en bokomtale å skrive før jeg tar kvelden, før jeg glemmer for mye av den også.