Bokutfordring dag 2: En bok du har lest mer enn tre ganger

Det er tid for dag 2 av bokutfordringen som jeg gjør sammen med Cicilie (bare å slenge seg på om noen vil), og i dag er temaet «en bok du har lest mer enn tre ganger.

21857614Dette er en av de aller første fantasybøkene jeg leste, etter Ringenes Herre. Jeg var helt oppslukt av dette nye, spennende som het fantasy, og tilfeldigvis hadde Tiden Forlag en periode akkurat da hvor de fokuserte på fantasy, og ga ut en del av det på norsk. Jeg mener jeg gikk på videregående da, så det må ha vært helt i begynnelsen av årtusenskiftet. Jeg husker i alle fall at jeg var innom en bokhandel på Lillehammer på sommerferie året mellom første og andre klasse, og fant denne og Sølvdolkens Skygge av Katharine Kerr på salg. Denne leste jeg ut på neste dags biletappe, og jeg husker at mamma og pappa skulle ha en litt lang matpause midt i, og jeg ikke kunne skjønne vitsen – jeg ville jo bare lese. Bra jeg ikke blir bilsyk!

Boken, som er første bok i en trilogi (i hvert fall på engelsk, på norsk ble den siste boken delt opp i to veeeldig tynne bøker, hva nå enn vitsen skulle være med det) er på mange måter typisk episk fantasy. Det er konflikten det gode mot det onde som gjelder, og det er krigere og trollmenn og hærer og så videre. Hovedpersonen, Paks, er menig i et leiekompani, og denne boken viser hennes reise fra hun rømmer hjemmefra og gjennom krigen de er leid inn for å kjempe mot Siniava.

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg liker denne boken så mye, selv om en del sikkert er fordi det var en av de første fantasyseriene jeg leste. Kanskje er det den forfriskende mangelen på intriger (jeg kan ikke fordra at det alltid må være intriger), det at historien ikke er fortalt fra perspektivet til de som styrer, men de som faktisk er ute og kjemper i krigen, og jeg synes personene er velskrevet. Man kan si en del om hangen til å endre titler (originaltitlene er endret fra Sheepfarmer’s Daughter, Divided Allegiance og Oath of Gold til Krigerens Troskapsed, Annen Troskapsed og Gyllen Troskapsed (er det bare jeg som synes de titlene er i overkant kjedelige?)) og det at enkelte navn i bøkene har blitt endret tilsynelatende vilkårlig, men allikevel må jeg lese boken med jevne mellomrom – jeg tror jeg for lengst må være oppe i et tosifret antall ganger nå.

Nå har til og med serien fått en fortsettelse, en serie på fem bøker som ble ferdigskrevet i fjor.


30 Dagers Bokutfordring

Dag 1: Den beste boken du har lest så langt i år
Dag 2: En bok du har lest mer enn 3 ganger
Dag 3: Din favorittserie
Dag 4: Favorittbok i din favorittserie
Dag 5: En bok som gjør deg glad
Dag 6: En bok som gjør deg trist
Dag 7: Den mest undervurderte boken
Dag 8: Den mest overvurderte boken
Dag 9: En bok du ikke trodde du ville like, men som du endte opp med å elske
Dag 10: Favoritt blant klassikerne
Dag 11: En bok som du hatet
Dag 12: En bok som du pleide å elske, men ikke nå lenger
Dag 13: Din favorittforfatter
Dag 14: Favorittbok av din favorittforfatter
Dag 15: Favorittkarakter, mannlig
Dag 16: Favorittkarakter, kvinnelig
Dag 17: Favoritt sitat(er) fra din(e) favorittbok/bøker
Dag 18: En bok som skuffet deg
Dag 19: Favorittbok som det har blitt lagd film av
Dag 20: Beste romantiske/kjærlighetsbok
Dag 21: Favorittbok fra din barndom
Dag 22: Favorittbok som du eier
Dag 23: En bok som du har hatt lyst å lese lenge, men som du fortsatt ikke har lest
Dag 24: En bok som du skulle ønske flere personer ville lese
Dag 25: En karakter som du gjenkjenner deg mest i
Dag 26: En bok som endret din mening om noe
Dag 27: Den mest overraskende vrien eller slutten
Dag 28: Favorittitler
Dag 29: En bok som alle hatet, men som du likte
Dag 30: Din favorittbok gjennom tidene

Elizabeth Moon: Trading in Danger

Trading in Danger (Vatta's War, #1) Siden jeg elsker Elizabeth Moons fantasybøker, på godt og vondt, trodde jeg oppriktig at jeg kom til å like science fictionbøkene hennes. Men det merkes at dette er en tidlig bok.

Beskrivelsen bakpå boken er altfor lang til å kopiere hit, men for å korte det ned drastisk: Kylera Vatta har gått mot familiens handelstradisjoner ved å verve seg til militærakademiet. Når hun blir kastet ut derfra tror hun at alt er over og alle drømmene hennes er knust.

Familien hennes gir henne kommando over et fartøy som skal «på skrapen,» en enkel oppgave som viser seg å ikke være så lett. Samtidig er det store dilemmaet: Skal hun safe det, eller ta en risiko for å øke profitten?

Det er vanskelig å skrive sammendrag uten virkelig å dra frem sarkasmen. For det er virkelig vanskelig å skjønne at jeg i det hele tatt tok sjansen på denne boken. Men la meg ta det første først.

Tittelen. Trading in Danger. Hva er det for en tittel? Den sier for så vidt mye om handlingen, men den er kjedelig og merkelig. Men en dårlig tittel kan man tåle.

Det er verre å takle en dårlig handling. Boken begynner med en tilsynelatende dramatisk hendelse, i tråd med alle bøker om skriving. Kylera blir kastet ut av akademiet og skjønner ikke hvorfor, og alt er over. Problemet er bare at forfatteren ikke har latt oss bli kjent med hovedpersonen før dette, så jeg brydde meg ikke i det hele tatt. Vi har ikke blitt vist hvor mye akademiet og militærkarrieren betydde for Kylera, så hvorfor skulle jeg nå det? (Vi har blitt fortalt det, da, men det er noe helt annet) Videre er det en helt merkelig grunn for det også, en liten bagatell som jeg fortsatt ikke skjønner alvorligheten i.

Det verste er imidlertid mangelen på spenning. Det ser ut som en spennende bok, men består for det meste av diskusjoner og planlegging. En liten del av boken, ca. mellom side 150 og 200, er genuint spennende, og jeg ble revet med. Alt annet er drepende kjedelig, og jeg kom bare gjennom den fordi jeg var syk da jeg leste den, og fordi jeg skumleste. Jeg kan ikke fordra økonomi og handel, og det er knapt noe annet enn det i boken. Space opera my ass, det er ikke akkurat så mye action. Det var det eneste jeg ville ha ut av boken, og det jeg overhodet ikke fikk. Folk oppfører seg irrasjonelt, de prater mye, og forfatteren lar oss ikke få lære karakterene å kjenne før vi er nødt til å bry oss om dem. «Show, don’t tell» har blitt stående som et av de største skriverådene noensinne. Vel, her var det uforholdsmessige mengder telling.

Anbefales å holde seg unna. Muligens de nyere science fictionbøkene hennes er bedre, hun er jo god til å skrive, men det kommer nok til å ta år før jeg tar sjansen igjen. Den var så dårlig.

Elizabeth Moon: Kings of the North

Kings of the North er bok nummer to i serien Paladin’s Legacy, som bygger på Deed of Paksenarrion og Legacy of Honour. Forrige bok var Oath of Fealty, som jeg har anmeldt her. Jeg var litt småskeptisk til boken før jeg begynte, tatt i betraktning at andreboken i begge de andre seriene ikke holdt like høyt nivå som de andre.

Jeg ble ikke skuffet.

Det er vanskelig å si hva jeg likte best uten å røpe for mye. Det er drager i den, for eksempel. Det er for så vidt drager i ganske mange fantasybøker, men de som kjenner meg vet hvor dilla jeg har på drager, og jeg ble overhodet ikke skuffet. Jeg skal innrømme at det var mer enn bare litt fjortisfakter i heimen da jeg kom til dragene; jeg elsket måten de ble fremstilt på.

Kings of the North fortsetter på plottene som ble introdusert i Oath of Fealty. Jeg kan ikke røpe for mye av handlingen uten å samtidig røpe for mye av hva som skjer i Oath of Fealty, dessverre. Handlingen foregår hovedsaklig tre steder – Tsaia, hvor man møter Dorrin (nå hertug Verrakai og tidligere kaptein i hertug Phelans leiekompani) og en nykronet kong Mikeli; Lyonya hos kong Kieri (tidligere hertug Phelan av Tsaia), og Fin Panir i Fintha (hovedkvarteret til Girdmennene). Hver handlingstråd har mange mindre plott som er sammenvevd, men det kan stort sett oppsummeres slik:

I Tsaia har tidligere pirat Alured begynt å gjøre krav på landområde etter landområde og mener han har krav på tronen, ikke bare i sitt eget land, men alle landene i området. I Lyonya blusser konflikten med Pargun opp, men på en helt uventet måte. Samtidig forlanger alle at kongen skal gifte seg, men det er ikke bare bare. I Fin Panir blir et gammelt og sannsynligvis magisk halskjede stjålet – et som sannsynligvis er del av de gamle regaliene fra gamle Aare som har vært skjult til nå. For å nevne noe. Samtidig bygger boken – og serien – veldig på det som skjedde i Deed of Paksenarrion. Jeg har også sett noen tegn til at også trådene fra Legacy of Honour blir tatt opp igjen og samlet. Kanskje vi endelig får vite hva som egentlig skjedde på slutten av Liar’s Oath (i Legacy of Honour)?

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvor god Moon er på world building, personkarakteristikker, beskrivelse og realisme, men det har jeg skrevet om i alle anmeldelsene av hennes bøker, så jeg nøyer meg bare med å si at jeg bøyer meg i støvet for hennes evner. Har jeg bare en liten brøkdel av dem skal jeg være fornøyd…

Begynnelsen var muligens litt «lunken», det tok litt tid før jeg følte handlingen tok seg opp. Men når den kom seg i gang kom den seg virkelig i gang. Jeg klarte knapt å legge den fra meg før jeg var ferdig. Spenningen bygde seg opp hele tiden, og det var vanskelig å ikke bli engasjert i det som skjedde.

Det som kanskje er aller best er slutten. Slutten i bøker som er sånn midt i en serie pleier å være slapp, for å si det mildt, og man føler ofte at det er noe som mangler. Ikke her. Jeg syntes slutten var helt perfekt. Man får en følelse av at ting blir oppklart, boken kjennes ferdig, samtidig som det er mye som ikke får en løsning før i senere bøker. Det skal litt til å oppnå begge deler i en serie. Jeg følte meg ikke lurt, samtidig som det plutselig ble veldig, veldig vanskelig å vente på neste. Tatt i betraktning at Kings of the North nettopp kom ut har jeg litt venting foran meg…

Omtalen ble visst litt frem og tilbake, men det er sent og jeg har akutt mangel på søvn i tillegg til oppgavestress. I morgen og søndag skal jeg prøve å få ferdig oppgaven (helt ferdig, altså!) så jeg kan levere en av de nærmeste dagene. Når det er gjort skal jeg ta fram Wise Man’s Fear av Patrick Rothfuss og kose meg med den helt uten dårlig samvittighet. Og så er det Londontur med masse bokkjøp.

Apropos! Jeg er litt på leting etter flere bokblogger som skriver om fantasy (eller bare andre bokblogger som er bra), kunne noen tenkt seg å komme med noen anbefalinger? Det kan være norske eller utenlandske, forøvrig, men jeg trenger noe å holde meg opptatt med når oppgaven er ferdig.

Elizabeth Moon: Legacy of Honour

Legacy of Honour (heretter LoH) er en samleutgave av dilogien Legacy of Gird. Den inkluderer bøkene Surrender None og Liar’s Oath, og rent kronologisk foregår handlingen før forfatterens mer kjente serie The Deed of Paksenarrion (heretter kalt Deed). Jeg vil likevel ikke anbefale å lese LoH før Deed, rett og slett fordi LoH delvis føles som bakgrunnsstoff til Deed, fordi handlingene er forskjellig, fordi det å lese Deed først gjør at man forstår LoH mye bedre, og fordi LoH dessverre ikke er like bra. Men så skal det kanskje noe til å leve opp til serien som har vært min yndlingsserie i årevis.
I Deed er religionen med sine guder og helgener (mennesker opphøyet av gudene for sine gjerninger) stadig mer sentral. Gird er en slik helgen, en krigerhelgen som da han var menneske ledet et bondeopprør mot de undertrykkende magelords. Hans etterfølgere har stor innflytelse i enkelte av landene og vektlegger at alle skal være i stand til å forsvare seg for å unngå undertrykkelse, i tillegg til å kjempe det godes sak.
Surrender None beskriver Girds liv, fra en fattig bondesønn, via et kort opphold som soldat hos den lokale lensherren, til bonde med egen familie. Den beskriver hans vei fra fortvilelse da familien etter tur dør eller blir drept, til besluttsomhet da han endelig bestemmer seg for å gjøre noe med all uretten som blir begått. Men hvordan skal en gjeng med bønder kunne stå seg mot rike adelsmenn med magiske krefter og ingen skrupler mot å bruke dem?
I det store og hele synes jeg at Surrender None er en bra bok. Den prøver å beskrive mannen Gird, ikke helgenen, noe jeg synes er et bra valg. Helgenen og legenden ser man uansett i Deed. Jeg synes også at forfatterens styrke nettopp er i hennes beskrivelser av vanlige mennesker, og det ville vært dumt om hovedpersonen distraherte fra dette. 
Det er også tydelig at forfatteren har brukt MYE tid på å gjøre verdenen troverdig og realistisk, fra beskrivelsen av dagliglivet til bønder eller soldater, fredløses utfordringer for å overleve, og så videre. Nei, det er ikke helt riktig. Moon må ha brukt noe så innmari mye tid på research og planlegging at det er litt ydmykende for en amatør-worldbuilder som meg.
Plottmessig er boken bra. Det eneste er at spenningskurven daler litt på slutten da det blir mye strategi og plotikk og ”hva gjør vi nå” og ”hvordan gjør vi A for å B” og ”hva bør vi ha med i kodeksen” og så videre. Ikke mine favoritting. Samtidig er det viktig å huske på at dette jo er en ”bakgrunnsbok” som forklarer mer om hvorfor og hvordan ting skjer i de andre bøkene. Noen ganger går fremdriften i boken på bekostning av alt som skal fortelles. Jeg mener derfor at dette i utgangspunktet er en bok for folk som allerede er fans, og som vil vite mer, i stedet for nye lesere.
Så over til Liar’s Oath. Handlingen der begynner flere år før Surrender None slutter, noe som forvirret meg fryktelig i begynnelsen. Historien blir fortalt fra Luaps synsvinkel. Luap er Girds høyre hånd, en adelig mageborn som har sverget å aldri bruke sine magiske krefter. Men dette er ikke lett for ham, og han er overbevist om at mageborns og «vanlige» folk aldri kan leve sammen. Når han finner et bortgjemt fort ved en tilfeldighet er idéen om å skape et eget sted for mageborns født, og han er ikke villig til å la noe komme i veien for drømmen sin.

Der Surrender None hadde sin styrke i realistiske karakterportrett og imponerende worldbuilding har ikke Liar’s Oath så fryktelig mange. For det første kan jeg ikke fordra hovedpersonen. Halve tiden syntes jeg han var en sytende, selvopptatt stakkar, og den andre halvparten av tiden syntes jeg han var utrolig sta og ute av stand til å innse selv de enkleste ting. Jeg syntes også at måten de andre karakterene behandlet ham – kom med krav etter krav uten å stole det minste på ham – var smålig og ikke så rettferdig og logisk som det virker som om forfatteren vil ha det til at det er.

Det eneste jeg egentlig likte i boken var Aris og Suli (tror jeg?), som etter hvert ble de første paladinene for Gird. Aris er en mageborn, en adelssønn med magiske evner, som for ham viste seg å være evnen til å helbrede. Suli er datter av tjenere, men også Aris’ beste venn, og den som alltid er der for ham. Jeg elsket å lese om hvordan de sakte men sikkert oppdaget evnene sine og lærte mer, selv om det til tider var litt for mye av det gode.
Når det er sagt, bærer boken preg av store deler med infodumps. Det er en endeløs rekke med ting som viser seg å ikke være viktige i det hele tatt, og det aller siste kapitlet, rett før klimakset, blir avbrutt av en lang sekvens med noe jeg ikke husker hva var, men som ikke var relevant for noe som helst. Det var mildt sagt litt irriterende. Moon pleier å være god med å få all overfloden av informasjon hun har til å integreres sømløst inn i historien, men det går ikke så bra her. Fremdriften av plottet er sakte og hakkende, spesielt fordi man faktisk vet hva som skjer. Ikke detaljene eller hvorfor det skjer, men likevel. Og slutten – selv om den var uventet – virket som en kjapp løsning som ikke egentlig ga mening. Jeg håper at en av de senere bøkene forklarer litt mer om hvorfor ting skjedde som de gjorde, men jeg håper også at det blir forklart litt bedre enn i Liar’s Oath.
I det store og hele er jeg ikke overbegeistret for boken og kommer nok ikke til å lese den igjen med det første, men likevel angrer jeg ikke på at jeg leste den. Både Liar’s Oath og Surrender None gir et nytt perspektiv på senere hendelser i andre bøker fra Paks’ verden, og de er nyttige om man ønsker å lære mer om verdenen og hvordan den fungerer. Jeg har nevnt worldbuildingen flere ganger allerede, men jeg må bare si igjen at jeg er imponert over hvor mye arbeid Moon har lagt ned i den. Det kunne vært en virkelig verden, så mye som hun har planlagt.

Elizabeth Moon: The Deed of Paksenarrion

Det er vanskelig å komme med en objektiv omtale av The Deed of Paksenarrion. Med unntak av Ringenes Herre var dette serien som introduserte meg for fantasysjangeren, og også den som virkelig fikk meg hektet. For noen uker siden bestilte jeg den endelig på engelsk i omnibusutgave, i anledning at bok 2 i oppfølgerserien kom for et par dager siden. 1200 sider tar sin tid…
Paksenarrion Dorthansdotter, datter av en sauebonde, har drømt om å bli kriger hele sitt liv. Hun rømmer hjemmefra og verver seg til Hertug Phelans leiekompani. Livet som soldat er ikke helt som ventet, men hun føler seg raskt hjemme og blir en respektert del av kompaniet. Likevel har skjebnen mer i vente for henne, og fører henne på veier hun aldri kunne ha drømt om. Men når utfordringene kommer, kan hun holde fast ved sin troskap, eller gir hun tapt?
Serien består av Sheepfarmer’s Daughter, Divided Allegiance og Oath of Gold (Krigerens troskapsed, Annen troskapsed og Gyllen troskapsed del 1 og 2 på norsk). Den er på mange måter en klassisk coming-of-age historie. Den er veldig person-sentrert, og hovedplottet er hvordan Paks utvikler seg og vokser med utfordringene sine. De andre plottene er, føler jeg, litt underordnet.
Elizabeth Moon har hatt en karriere i det amerikanske forsvaret i tillegg til å ha en grad i historie, og det merkes. Jeg har lest at en del anmeldere mener at det store fokuset på realisme og detaljrikdom gjør at historien og fremdriften sakkes ned. Personlig føler ikke jeg det samme. Nei, historien er ikke rask og super-spennende, men jeg blir like fortapt i boken hver gang og klarer ikke å legge den fra meg. Jeg elsker at forfatteren gjør det så lett å leve seg fullstendig inn i verdenen hun har skapt. Verdenen i bøkene er detaljrik og realistisk, men det var først når jeg begynte å lese bloggen hennes at jeg innså hvor mye hun faktisk har utelatt i bøkene.
Jeg synes også at bøkene har et friskt perspektiv i forhold til mange andre typiske fantasyserier, i hvert fall mange av de jeg har lest. I stedet for at fortellingen blir fortalt av de som er på toppen (kongelige, trollmenn, adelige) er Paks en vanlig menig gjennom hele første boken, og man slipper derfor endeløse sider om taktikk og politikk, men ser desto mer av hvordan det faktisk ER å være soldat. I stedet for at hærene føles som en grå og uniform masse ser man virkelig hærene som en samling individer, noe som gjør de store slagene enda sterkere.
Samtidig, om jeg skal pirke på noe, må det være at det er et skarpt skille mellom godt og ondt i bøkene. De anerkjenner riktignok at mennesker stort sett er et sted midt mellom, men jeg synes kanskje det skurrer litt mot den ellers svært realistiske verdenen Moon skriver om. Grensen mellom godt og ondt er, mener jeg, betydelig mindre tydelig enn den er i disse bøkene. Likevel fungerer det stort sett.
I tillegg er jeg ikke særlig begeistret for bok 2 i serien. Jeg føler alt bare sakker ned, til tross for at det skjer mye, og slutten er veldig brå og deprimerende. Det har mye med at jeg ikke kan fordra den ene karakteren, noe som i og for seg sikkert var meningen, og det bare irriterer meg. På den andre siden er den siste delen så sterk at jeg ikke alltid klarer å lese den. For en som har hatt tilløp til angst er det bare altfor nært og sårt, og jeg innså ikke hva det var før nå. Bok 2 er på mange måter der hvor alt brytes ned mens de andre er der det bygges opp. For å komme med en veldig kraftig generalisering og uten at jeg tror det røper for mye av handlingen.
Det jeg føler kanskje er det aller beste ved serien, med unntak av realismen og hvor lett det er å bli dratt fullstendig inn i handlingen, er budskapet den gir. Serien har et veldig sterkt budskap om at det er mulig å bygge seg selv opp igjen selv om man er brutt ned, om at håpet aldri er ute og at man kan komme ut av prøvelser som en sterkere person enn den man var før. Etter de siste fem-seks årene med alt som har skjedd i mitt eget liv blir det bare enda sterkere, for å være litt mer personlig enn jeg kanskje bør…
Anbefales på det sterkeste!

To i én: Time Paradox og Oath of Fealty

Jeg har visst et ubevisst forsett om å anmelde alle bøker jeg leser for tiden. Ikke at det ikke er bedre enn ørten innlegg om hvordan alt er ved det samme siden sist innlegg, da. I dag er det til alt overmål to bøker som skal anmeldes – jeg har lest grådig fort i det siste. Den første leste jeg i løpet av 4-5 timer i dag, noe som heldigvis er sjeldent raskt (det hadde ikke gått med en George R. Martin-bok, for eksempel…), og den andre var jeg så hektet på at jeg brukte hele gårsdagen på å lese den. 
Eoin Colfer: Artemis Fowl and the Time Paradox
“Man-eating trolls, armed and dangerous (not to mention high-tech) fairies, flame-throwing goblins – he’s seen the lot. He had decided to forego criminal activity of the more magical kind. However…
Now his mother is gravely ill. Artemis Fowl must travel back through time to steal the cure from the clutches of the devious mastermind… Artemis Fowl.
That’s right. With fairy ally Captain Holly Short by his side, Artemis is going back in time to do battle with his deadliest enemy yet.
Himself.”
Jeg har slitt litt med å finne ut hva jeg skulle skrive om en bok som dette. Artemis Fowl-serien er ungdomsbøker og skrevet for å underholde. Det gjør den. Boken er underholdende, vittig, og inneholder noen gode øyeblikk og gode replikker. Som Butler-fan er jeg glad for at Butler fikk i hvert fall noen av disse. Generelt sett er boken midt på treet – ikke den beste jeg har lest, men langt fra den dårligste. Det er også mulig at jeg hadde likt den bedre om jeg ikke hadde lest en fantastisk bok i går, selvsagt.
De beste øyeblikkene er unektelig sammenstøtene mellom Artemis Fowl fra nåtiden og hans tidligere, ti år gamle jeg fra fortiden. For det første er disse sammenstøtene skrevet på en god og underholdende øyeblikk, og det oppstår unektelig noen komiske øyeblikk. For det andre er dette virkelig den tiden i serien når man virkelig ser hvor mye Fowl har utviklet seg utover bøkene. Hans ti-årige jeg er arrogant, utålelig og kald, og det er interessant å se hvordan Fowl senior reagerer på dette. Jeg må si at Artemis som storebror, samt hele greia med Jayjay, også var både rørende og komisk på samme tid.
Plottet er bra, ikke altfor forutsigbart, og ikke like kaotisk og flaut som en del andre tidsreise-plot er. Forholdet mellom de ulike karakterene har også endret seg noe siden sist bok, noe som er bra. Ungdomsbøker, spesielt serier som Artemis Fowl, er vel ikke alltid de beste på slikt. 
Alt i alt en helt OK bok, underholdende og spennende, men det blir ikke den første jeg leser om igjen.
Elizabeth Moon: Oath of Fealty
(Advarsel: Kan inneholde noen spoilere hvis du ikke har lest Paksenarrion-serien, på grunn av at det ikke er mulig å forklare hva boken handler om uten. Men handlingen i denne boken er ikke røpet.)
Da jeg var rundt 17 år gammel oppdaget jeg Elizabeth Moon’s Paksenarrion-serie (jeg husker faktisk ikke hva den egentlig heter) og leste den første boken i løpet av én dag på bilferie. Jeg husker ennå hvordan mamma omtrent måtte dra meg ut av bilen for å spise, og følelsen av at det omtrent ikke var mulig å legge boken fra seg så mye som et sekund. Jeg hadde lest Ringenes Herre tidligere, men denne serien var det som først fikk meg hektet på fantasy-sjangeren.
For to uker siden fant jeg ut at forfatteren endelig hadde gjenopptatt serien, etter ørten science fiction-utgivelser. Ikke bare det, men den første av bøkene var allerede utgitt. Da jeg var på Norli tidligere i uken og oppdaget at de hadde den var det ikke noe alternativ engang. Forventningene var skyhøye, noe som i seg selv ville lagt opp til skuffelse.
Skuffelsen kom aldri. Etter en noe treg begynnelse (de første femti sidene) var jeg helt hekta og klarte knapt å legge den fra meg. Resultatet ble altfor lite søvn i natt og over 400 leste sider i går. Til tross for alle mine forventninger klarte den å overgå dem.
Oath of Fealty begynner der Paksenarrion-serien sluttet. Det vil si, noen ukers overlapp er det. Grunnen til at den er treg i begynnelsen er alle trådene som skal samles fra forrige bok. Ikke bare det, men store omveltninger skjedde på slutten av forrige serie, og det ville vært rart å bare hoppe over det.
Boken fortelles ut fra perspektivet til tre karakterer som også var med i Paksenarrion-serien. Vi møter Kieri Phelan, som fra å være hertug og tilsynelatende foreldreløs eller bastard samt kommandant for et kompani leiesoldater har endt opp som konge av Lyonya og må venne seg til den nye situasjonen i et land han knapt kjenner, med skikker som er fremmede for ham. Vi møter Jandelir Arcolin, kaptein i Phelans leiekompani, som må venne seg til å klare seg selv da han får ansvaret for Phelans tidligere områder. Vi møter også Dorrin (Verrakai), også kaptein i leiekompaniet, som etter å ha fulgt Phelan til Lyonya får ansvaret for å rense opp på sin families områder etter et attentatforsøk på kronprinsen av Tsaia. Dorrin rømte hjemmefra som ung og ble deretter ikke lenger sett på som en del av familien. 
Å skrive om hva jeg likte best er omtrent som å velge hva man liker best av to yndlingsretter – det er ikke mulig. De delene som handlet om Dorrin var imidlertid de som virkelig gjorde meg ute av stand til å legge boken fra meg. Det var intenst, grusomt, spennende, og så videre. Jeg bør kanskje ikke beskrive det mer hvis jeg ikke vil røpe for mye, men i forhold til det bleknet de to andre plottene litt, men ikke mye.
Boken generelt er drivende spennende fra ca 50 sider inni boken og til slutten, og det bare bygger seg opp helt til nest siste side. Jeg kan ikke komme på noe som kunne gjort den mer spennende, i hvert fall. Det var fantastisk å møte igjen karakterene fra de tidligere bøkene – selv om Paks ikke lenger er hovedperson dukker hun opp, og det er spennede å få se verden fra hodene til noen av de som virket mest fjerne i de forrige bøkene.
Moon er en mester i å skrive om militærlivet. Hun er den eneste jeg vet om som klarer å skrive overbevisende om militærkampanjer, og jeg elsker hvordan hærene hennes er en enhet bestående av individer, ikke bare en ullen masse, og hvor naturlig hun integrerer beskrivelser av dagliglivet i en hær uten at det går på bekostning av handlingen. Ikke bare har hun en vag idé om hvordan det foregår, men helt spesifikt hvordan alt fungerer. Jeg skulle likt å vite hvor mye hun faktisk har planlagt. 
Noe annet hun er en mester i, er politikk. Mange fantasybøker kommer inn på politikk før eller senere. De fleste beskriver det på en helt grei måte, men kanskje ikke helt realistisk. Det gjør derimot Moon. Hun har full kontroll på hvordan de ulike landene styres, hva som skal til for å styre et land og hvordan ulike interesser og syn kolliderer selv om alle vil landets beste. Det er vanskelig å ikke tro på det hun skriver.
Enda en ting jeg elsker ved bøkene hennes, er hestene. Hestene er ikke en slags maskin på fire bein, men et levende vesen som har sine behov. Øyeblikket der en ung kaptein innser at han kanskje mister den første hesten han noensinne har eid, er faktisk mye sterkere enn det skulle høres ut til. 
Ellers er det fascinerende hvordan små hendelser fra de tidligere bøkene blir tatt opp igjen, og trådene spunnet videre på. Boken er i høyeste grad en fortsettelse av Paksenarrion-serien, og hvis man leser denne uten å ha lest de andre bøkene vil man ha problemer med å sette seg inn i og forstå alt – ikke bare hvem personene er, men ting som forskjellen på magick, magery og den trolldommen som paladinene og prestene bruker, eller hvem de forskjellige personene ved hoffet er, hva som skjedde med Kieri Phelan i hans barndom, hva som skjedde med Paks, og så videre. 
Jeg skulle gjerne ha kommet med noen dårlige sider ved boken også, annet enn starten, men jeg klarer ikke å komme på noe i det hele tatt. Nå gjenstår det bare å telle ned til bok 2, Kings of the North, som kommer i mars. Muligens kjøper jeg Paksenarrion-serien på engelsk i mellomtiden, og Gird’s Legacy-bøkene (kom etter Paks-serien, men er forhistorien til det som skjer der). Vi får se. Tror ganske sikkert at jeg leser Oath of Fealty om igjen, i hvert fall.