Omtale: Guns of the Dawn av Adrian Tchaikovsky

Fantasy er fullt av serier, til den grad at det av og til virker umulig å finne en enkeltstående bok som ikke senere viser seg å være første bok i en ny serie likevel. Men er det noe problem da? Vel, jeg elsker en god serie, men av og til trenger jeg å plukke opp en bok uten å måtte lese mer enn den ene boka for å vite hvordan det går. Uten endeløs venting på neste bok. Uten ørten plottråder som må huskes fra bok én til bok sju, eller fjorten. Misforstå meg rett, jeg elsker serier, men av og til, spesielt når lesetørka melder seg… da er det greit med en enkeltstående bok.

Jeg hadde ikke trodd at en enkeltstående bok skulle komme fra forfatteren bak en av de mest omfattende seriene jeg har lest i år (Shadow of the Apt av Adrian Tchaikovsky), men det gjorde det, og han skuffer ikke.

Guns of the Dawn er satt i en oppdiktet verden som i beskrivelsen på Goodreads kalles «pseudo-napoleonsk». Selv fikk jeg assosiasjoner til plantasjene og miljøet man hører om i bøker som Gone with the Wind, bare med magi. Man har tog og gevær, men også trollmenn og magi (episk steampunk?) Dette er også noe av det jeg liker best med Tchaikovskys bøker generelt, dette med magi i forhold til en verden i teknologisk utvikling.

Når Denlands konge blir myrdet og landet blir republikk, tar nabolandet Lascanne dette som en trussel, og kongen bestemmer seg for å gå til krig. Men krigen er lang og tung, og etter noe som refereres til som en suksess men som er en katastrofe, blir det etter hvert verneplikt. Men krigen går som den går, og etter hvert utvides verneplikten til å gjelde kvinner, noe som sender sjokkbølger gjennom samfunnet. Hver husholdning skal sende én kvinne, noe som gjør at de fleste velstående kvinner sender en tjenestejente i stedet. Men Emily Marshwic, som er en adelskvinne med bein i nesa og beina på jorda, ender opp med å dra til fronten i Denlands sumper, hvor også svigerbroren og nevøen har dratt. Hjemme venter familien og Mr. Northway, hennes egen «fiende» som har prøvd å overtale henne til å bli, og vi følger deler av krigen gjennom deres brevveksling.

Adrian Tchaikovsky er ikke noe mindre oppfinnsom eller genial på settingen enn han pleier. Det var uvant å lese noe fra en annen verden enn den i Shadow of the Apt (en serie som anbefales på det sterkeste), men jeg elsket den. Jeg digget hovedpersonen, som er den hun er på godt og vondt, og hvordan hun forholder seg til dem rundt seg. Jeg elsket hvordan forfatteren beskriver selve livet under krigen, ikke bare rasjoneringen og de andre konsevensene hjemme, men livet ved fronten. Hva de bekymrer seg for, hvordan de takler det å miste noen, hvordan de takler all usikkerheten og det uvante klimaet. Det minner mye om fortellinger og beskrivelser jeg har lest om f.eks. Vietnamkrigen, på en god måte.

Jeg skal ikke si noe mer om plottet eller hvordan det ender opp, annet enn at jeg var godt fornøyd med hvordan alt endte opp. Det er ikke alle spørsmål som besvares, men det trengs heller ikke alltid. Jeg likte at det var litt romantikk her og der, uten at det på noen måte styrte plottet. Det var akkurat så viktig for hovedpersonen som man kan forvente at det var midt i en ødeleggende krig, verken mer eller mindre. Jeg elsket persongalleriet, fra den lett ufordragelige budbringeren (uten at jeg husker hva hun heter) til Emilys søstre til tjenestejentene til offiserene i hæren (både de kompetente og tragisk inkompetente), konflikten mellom de to trollmennene i hæren, frustrasjonen når troppene får ordre de vet er håpløse men som de bare må utføre, og så videre.

Boken er full av nyanser, og har en veldig fin balanse mellom det realistiske og det fantastiske, mellom lys og mørke, mellom desperasjon og håp. Jeg liker bøker som har mørke i seg uten at det blir bare mørke. Det er nok ingen bombe at jeg liker skrivestilen til forfatteren heller, siden jeg allerede har lest en hel, lang serie av ham.

Har du lyst til å lese en enkeltstående bok og har lyst til å lese noe litt annerledes, anbefales denne på det sterkeste. (Sånn hvis du ikke allerede hadde skjønt det halvveis i denne omtalen…) Personlig synes jeg forfatteren er undervurdert, og jeg synes det er fint at folk får en ny sjanse til å lese bøkene hans. Første bok i Shadow of the Apt er nå engang ikke hans beste, og det er altfor mange som har stoppet der. Prøv denne!

 

 

Lesemål 2017

I alle dager, et nytt innlegg? Hvem skulle trodd! Jeg hadde ikke tenkt å ha en så lang bloggpause, men av og til blir det bare sånn, og det har vært et hektisk år.

Etter flere år med 52 bøker som lesemål (siden det er én i uka) eller til og med 100 et år, har jeg i år moderert meg. I år er nemlig stressmestring en prioritet, og selv om jeg leser bøker for å slappe av, føles det fort som en plikt og ikke en hobby hvis man ikke har så mye tid til overs. Så i år har jeg prøvd å moderere lesemålene mine mest mulig.

Årets lesemål

  1. Lese 12 bøker, dvs 1 per måned. På Goodreads har jeg oppført 26, men så lenge det blir over 12 – noe som er helt overkommelig – skal jeg være fornøyd.
  2. Lese ferdig Wheel of Time. Serien som kanskje er den jeg har holdt på med lengst, og som jeg på et tidspunkt ga opp fullstendig. Etter å ha hørt reaksjonene på de siste par bøkene har jeg innsett at jeg bare må lese den ferdig, og nå står bøkene klar i bokhylla.
  3. Lese ferdig Ravneringene. Jeg likte førsteboka så godt at jeg rett og slett ikke har klart å fortsette. Merkelig, men sånn er det – jeg har det på samme måte med serier som Dresden Files. Må kjøpe boka så fort den kommer ut, men klarer ikke å lese den før kanskje et halvt år etter.
  4. Ikke kjøpe nye bøker før i juli. Hyllen med uleste bøker er stappfull, og siden jeg får lite feriepenger i år må jeg spare mest mulig. Derfor blir det (forhåpentligvis i hvert fall) ingen bokkjøp før tidligst 01.07.17. Av en eller annen grunn føler jeg dette blir det vanskeligste målet…!

Så det er mine lesemål. Jeg har som vanlig også noen skrivemål, men de legger jeg ut på skrivebloggen i løpet av uka. Har du noen lesemål i år?

En Smakebit på Søndag: Beautiful Creatures

Det er søndag, og det vil si tid for En Smakebit på Søndag hos Flukten fra Virkeligheten. Denne uken har jeg først og fremst konsentrert meg om å lese ferdig manuskriptet til Cicilie (vil du ha en smakebit fra den kan du gå til skrivebloggen hennes), men jeg har i tillegg holdt på med to andre bøker. En av dem er Beautiful Creatures av Kami Garcia og Margaret Stohl.

6304335Jeg hadde opprinnelig ignorert boken, og tenkte den bare var en i rekken av halvdårlige bøker som ble skrevet etter Twilight. Men så oppdaget jeg jo at flere av dem (som ikke nødvendigvis ble skrevet etter Twilight heller) ikke var så verst. Da filmen til Beautiful Creatures kom ut så jeg den på kino, og selv om det ikke var verdens mest fantastiske film var det nok til å ville lese boken.

Det ble med tanken til jeg fant et eksemplar uten filmcover på opphørssalget til Norli nr. 7 i Bergen, og det var passe lektyre mens jeg lå hjemme med omgangssyke tidligere i uken. Boken er full av setninger som ville gjort seg som smakebit, men jeg endte til slutt opp med denne:

“Are you insinuatin’ that my daughter is a liar?»
«Oh, no, not at all. I’m saying your daughter is a liar. Surely you can appreciate the difference.”

 

 

Mistborn/The Final Empire av Brandon Sanderson

Er det mulig å bli mer forsinket? Jeg begynte på utkastet til dette innlegget den 22. juli (ble ferdig å lese 17. juli) og siden har det bare blitt liggende som et halvferdig utkast. Sånn for ordens skyld, for de som var med på samlesingen er det en linkup nederst i innlegget der du kan legge inn link til din egen omtale. Den blir åpen ut august. Den er også åpen for gamle omtaler, dvs. hvis du har lest og omtalt The Final Empire tidligere.

243272

Så, til omtalen! Her hadde jeg håpet jeg skulle ha noen tanker nedskrevet i utkastet, men så heldig var jeg visst ikke. Det er en stund siden jeg leste boken nå, og jeg merker at tankene jeg hadde er i ferd med å blekne og forsvinne. Ikke at jeg hadde så mange til å begynne med – dette var en sånn bok jeg bare liker, uten at jeg vet hva eller hvorfor. Det var ingenting som irriterte meg, og såpass mye jeg likte at det var vanskelig å sette fingeren på noe som stakk seg ut.

 

Om boken

Aske faller fra himmelen, om natten kommer tåka og verden er et trykkende og fargeløst sted. Opprinnelig The Hero of Ages, den tyranniske Lord Ruler styrer The Final Empire med hard hånd. Han har fått gudelignende krefter fra The Well of Asciension og er den som har gjort at verden er som den er. Menneskene selv er inndelt i to grupper – de adelige, som er etterkommere av de som opprinnelig støttet Lord Ruler da han tok makten for tusen år siden, og skaa, som er etterkommerne av de som ikke støttet ham, og blir undertrykt og behandlet som slaver. Det er i utgangspunktet bare de adelige som har magi, eller Allomancy. Hovedpersonen er tyven Kelsier, en Mistborn (magiker) som er halvt skaa, og hans lærling, gatejenta Vin.

 

hvordan var den?

Jeg er ekstremt svak for god worldbuilding, og de to Sanderson-bøkene (Elantris og denne) jeg har lest har ikke skuffet i så måte. Jeg synes verdenen er fascinerende, selv om jeg som conworlder (en som lager verdener på gøy) tar meg selv i å gruble på hvordan det egentlig ville fungert med asken og slikt. Det må være fryktelig, fryktelig mye jobb med å lage spiselig mat – men det er vel gjerne poenget også. Og hvor kommer den egentlig fra sånn rent teknisk? Hvor blir den av? Regner den bort? Hvordan får de i så fall drikkbart vann? Men innsjøer og slikt er vel gjerne askebefengt uansett. Og det kan selvsagt hende at de mengdene aske jeg forestiller meg gjerne ikke er slik det egentlig er tenkt. Det er uansett ikke noe jeg irriterte meg over mens jeg leste eller som jeg i det hele tatt tenkte mye over før nå i ettertid. Jeg synes det er forfriskende å lese noe annet enn det jeg alltid leser. På den ene siden er samfunnet veldig typisk episk fantasy, med et klassedelt samfunn, en absolutt hersker, en snobbete og mektig overklasse og en slags prestegruppe som er forholdsvis creepy i seg selv. På den andre siden er det små twister ved alt dette som gjør at det ikke blir det samme likevel. Det elsker jeg.

For å trekke litt lengre slutninger enn jeg pleier, minner samfunnet meg på mange måter litt om de bøkene jeg har lest om østblokken under den kalde krigen – Stasi i Øst-Tyskland, kommunistregimet i Sovjetunionen, Kina osv. Eller Nord-Korea for den saks skyld. Den maktesløsheten og apatien som gjerne går igjen i de skildringene, følelsen av eller vissheten om at man ikke kan stole på noen, at yndlingsnaboen du gjerne har betrodd deg til fort kan sladre på deg til styresmaktene for å redde sitt eget skinn, at myndighetene tilsynelatende vet alt om deg, og at det ikke er noe som er trygt bortsett fra å gjøre alt du kan for ikke engang å tenke på å stikke deg ut. Jeg syntes denne delen av det var veldig godt beskrevet. Frykten for å bli avslørt. Frykten for å gjøre noe, en bitteliten detalj, som gjør at man får feil type oppmerksomhet. Diktatur og slike ekstreme samfunnsordninger er fascinerende, om enn på en slags morbid måte. Det er ikke noe uvanlig i episk fantasy, men det er sjelden (i hvert fall i de bøkene jeg har lest) at man får så tydelig følelsen av at det er naturlig (i den settingen) at det er sånn. Ofte er det en eller annen eneveldig hersker, eller organisasjon, men man vet egentlig aldri hvorfor det er slik eller hvordan det fortsetter å være slik, og sitter og lurer på hvorfor i alle dager man ikke bare gjør noe med det. Hvorfor finner de seg i det? I denne boken ser man etter hvert veldig tydelig hvorfor. En annen bok som var god til det samme er Perdido Street Station av China Miéville – det er ikke en av yndlingsbøkene mine, men akkurat den delen av det var mesterlig gjort.

En annen ting jeg likte ved boken var personene. Jeg syntes de var fascinerende, og ville vite mer om dem. Jeg var spesielt begeistret for Vin. Hun oppfører seg slik man forventer av noen med hennes bakgrunn. Mistenksom, og fortsatt mistenksom når hun begynner å få grunn til å stole på de andre.  Og samtidig som hun også har andre svakheter, er hun langt fra noen svak person. Og hun har en realisme når enkelte andre i boken blir lett revet med. Nei, jeg likte henne rett og slett veldig godt som hovedperson. Kelsier, på den andre siden, er entusiastisk og optimistisk, og så ser man etter hvert at det ikke akkurat reflekterer hvordan han er på innsiden. Jeg liker at denne motsetningen i ham er beskrevet så godt.

Ellers syntes jeg selve handlingen var veldig godt skrevet. Jeg følte aldri egentlig at jeg visste hvordan ting kom til å gå, for plutselig kom det en eller annen plottwist som jeg ikke hadde forventet, men som likevel ga mening. Jeg elsket virkelig vrien helt på slutten, om Lord Ruler, uten at jeg skal si hva det er.

I det store og det hele, til tross for at omtalen egentlig ble ganske lang, har jeg ikke så fryktelig mye fornuftig å si om boken. I hvert fall ikke noe kritisk. Det er en slik bok som trykket på alle de rette knappene for min del, som gjør at den kritiske delen av hjernen min bare skrur seg av. Jeg prøver alltid å finne i hvert fall noe negativt å påpeke slik at omtalen blir litt mer balansert, ingen bøker er perfekte tross alt (det er vel kanskje derfor jeg så sjelden faktisk skriver omtaler), men her måtte jeg bare gi opp. Jeg vet det finnes dårlige sider ved den, men den er så midt i min gate at jeg rett og slett ikke finner noe. (Dette er vel et tilfelle hvor det blir overflødig å skrive at jeg anbefaler boken…?)

Det er lenge siden jeg har funnet noe episk fantasy som jeg virkelig, virkelig har likt, med unntak av et par serier jeg har holdt på med en stund (hvor entusiasmen har dalt litt bare fordi verdenen og personene ikke er nye og spennende mer), så dette var et friskt pust. Definitivt på «lese om igjen»-listen!

Hva synes du om boken? Legg igjen en link under her!

Samlesing Mistborn av Brandon Sanderson

I juli skal jeg og Cicilie lese Mistborn-serien av Brandon Sanderson, siden vi begge har serien men ikke har lest den ennå, som en slags mini-samlesing. Og da tenkte vi: Hvorfor ikke høre om det er flere som vil være med? Det hadde vært kult om det ble flere enn bare oss to, så da fant vi ut at vi skulle gjøre en ordentlig samlesing ut av det.

Jeg har satt opp noen generelle kjøreregler, men om noen har innspill/råd til noe som burde gjøres annerledes tar jeg gjerne i mot 🙂

Samlesingen:

  • Vi leser Mistborn-trilogien av Brandon Sanderson, altså følgende bøker:
  • Inkluderer ikke Alloy of Law, som noen ganger regnes for en del av Mistborn-serien, men ikke den opprinnelige trilogien.
  • Bøkene leses i juli
  • Om du ikke orker/ønsker/rekker/osv å lese alle tre bøkene i juli, kan du selvsagt lese bare én eller to, eller lese den/de siste i august.
  • Legg gjerne ut omtaler av bøkene på bloggen din! Jeg kommer til å legge ut mine omtaler her, med linkfunksjon der du kan linke til din egen omtale slik at andre kan se den. Jeg tenker det mest naturlige vil være å legge ut omtaler i løpet av juli og den første uken av august.
  • Det vil bli laget en samleside her på bloggen, der linker til alle omtalene vil bli postet.

Om forfatteren:

38550Brandon Sanderson (1975) er en amerikansk forfatter som skriver episk fantasy. De fleste av bøkene hans foregår i Cosmere-universet, men består av kortere serier og enkeltstående bøker. Han debuterte med Elantris i 2005, og ga ut første boken i Mistborn-serien i 2006. Andre serier han er kjent for er The Stormlight Archive og Warbreaker, blant annet.

Imidlertid er han kanskje mest kjent som den som fullførte Wheel of Time-serien etter at Robert Jordan døde – en ikke akkurat ubetydelig prestasjon. Han ble valgt nettopp på grunn av den første Mistborn-boken. Selv har jeg ikke lest Wheel of Time-bøkene hans ennå (tok pause etter bok 10), men har hørt gode ting om dem.

 

Om bøkene:

Aske faller fra himmelen, om natten kommer tåka og verden er et trykkende og fargeløst sted. Opprinnelig The Hero of Ages, den tyranniske Lord Ruler styrer The Final Empire med hard hånd. Han har fått gudelignende krefter fra The Well of Asciension og er den som har gjort at verden er som den er. Menneskene selv er inndelt i to grupper – de adelige, som er etterkommere av de som opprinnelig støttet Lord Ruler da han tok makten for tusen år siden, og skaa, som er etterkommerne av de som ikke støttet ham, og blir undertrykt og behandlet som slaver. Det er i utgangspunktet bare de adelige som har magi, eller Allomancy. Hovedpersonen er tyven Kelsier, en Mistborn (magiker) som er halvt skaa, og hans lærling, gatejenta Vin.

Blir du med?

30-dagers bokutfordring dag 8, 9, 10 og 11

Ajaj, så havnet jeg på etterskudd denne gangen også. Jeg var så flink til å lage blogginnlegg på forhånd til å begynne med, men så ikke for meg at jeg ikke skulle få tid til å skrive blogginnlegg mellom den 5. april og… nå. Jeg burde kanskje ha skjønt at med todagers medarbeidersamling (riktignok her i Bergen, men det ble jo ikke akkurat tidlig hjem), flere store språkvask-oppdrag og det ene med det andre i tillegg til alt som skulle gjøres etter påsken, så kom det ikke til å gå. Jeg kunne nok ha skrevet et i går. Men i går var også den episke ordne-ting-dagen min, og etter et par timers rundtur i Åsane (levere klær og bøker på Fretex, resirkulere glass, pante flasker, handle mat, handle diverse andre nødvendigheter, hente nye harddisker på posten og installere dem i begge datamaskinene mine, med all opprydding/flytting/reinstallasjon/sletting som hører til) var det fint lite tid til overs. Jeg la meg etter klokka fire i natt (da var Windows ferdig installert på den stasjonære PCen) og sto opp klokka ni for å fortsette med den bærbare. Nå er jeg sånn noenlunde ferdig – det er fortsatt et par program som gjenstår å reinstallere på den stasjonære, men har fått på plass viktige program som nettleser, Spotify og skriveprogrammene mine.

Uansett! Siden jeg er sånn på etterskudd, tenkte jeg å lage et samleinnlegg for de siste fire dagene. Litt for å unngå at jeg skriver en hel avhandling om hver av dem, og litt for å spare tid og arbeid.

Dag 8: Den mest overvurderte boken

7116709Dette er kanskje det letteste temaet så langt, for det er nemlig en bok mange har skrytt opp i skyene som bare irriterte meg grenseløst, nemlig The Left Hand of God av Paul Hoffman. Ekspeditøren i bokhandelen skrøt uhemmet av den da jeg kjøpte den for en del år siden, og det sier vel en del at den faktisk er oversatt til norsk. Men jeg kan virkelig, virkelig ikke fordra den. For det første: Elending worldbuilding. Stedsnavn virker hentet fra den virkelige verden og puttet inn i bokens verden på en tilsynelatende tilfeldig måte. Hele verdenen virket som om den var raskt slengt sammen. Jeg må innrømme at den første fjerdedelen av boken var veldig bra – stemningen og mørkheten fikk meg til å leve meg helt inn i den – men resten levde ikke opp til det. Jeg fikk følelsen av at ting skjedde forholdsvis vilkårlig, og personene virket som om de forandret personlighet hele tiden. For ikke å snakke om at man midt i en dyster og seriøs bok plutselig får scener som helt tydelig skal være komiske (uten å få det til i det minste, og uten at det var i nærheten av troverdig). Det føltes omtrent som hvis han som tegner Pondus hadde skrevet et av kapitlene i A Song of Ice and Fire. Jeg aner virkelig ikke hvorfor eller hvordan denne boken ble så populær.

 

 

 

Dag 9: En bok du ikke trodde du ville like, men som du endte opp med å elske

2495561

Her må det bli The Name of the Wind av Patrick Rothfuss. Jeg kjøpte den på impuls i en bokhandel i London, og hadde rukket å begynne å tvile på den innen jeg faktisk leste den. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men jeg trodde virkelig ikke at jeg kom til å like den. Men så var jeg syk en dag, og plutselig skjønte jeg hvor feil jeg hadde tatt. Boken har seilt opp som en av mine favoritter, og den er bare nydelig. Noen bøker er som hurtigbåter, hvor man suser fra A til B uten helt å vite hva som har skjedd, bare at det var gøy. Denne er mer som en turistbåt, hvor reisen tar sin tid, men er verdt det til tusen. Anbefales!

 

 

 

 

 

Dag 10: Favoritt blant klassikerne

Det er mange klassikere jeg liker, og mange jeg hater. Men når det gjelder favoritten er det bare én, nemlig Oliver Twist av Charles Dickens. Jeg kan ikke huske når jeg leste den for første gang, men det var en god stund før jeg begynte på ungdomsskolen i hvert fall. Jeg leste «voksenbøker» ganske tidlig, og mamma mente at jeg kom til å like den. Hun hadde rett. Det er noe med fortellermåten og selve historien jeg bare elsker, det og persongalleriet. Det skader vel heller ikke at jeg er en stor fan av musikalen også (jeg eeeelsker sangene), men det er en av bøkene jeg har lest om og om og om igjen uten at den taper seg.

Dag 11: En bok som du hatet

Jeg kunne godt ha repetert boken fra dag 8, men det skal jeg ikke gjøre. Jeg har nemlig en annen bok jeg misliker nesten like sterkt. Det er The Summoner av Gail Z. Martin. Jeg kjøpte den for det meste på grunn av omslaget (man kan si hva man vil, men det pleier faktisk å fungere bra), men boken levde ikke opp til det i det hele tatt. (Siden den er på en Goodreads-liste over «books with deceptively good covers» regner jeg ikke med at det er bare meg, og det sier vel sitt at den er en av bare to bøker jeg har gitt én stjerne der. Nå er det riktignok debutboken til forfatteren, så man bør kanskje ikke være altfor streng, men jeg likte den virkelig ikke i det hele tatt. Det føltes ikke som om den hadde et ordentlig plot så mye som en rekke tilfeldige møter, som førte med seg litt spenning men som ikke egentlig hadde noe å si for noe av det som skjedde før eller etter. Jeg skrev en omtale om boken her.


30 Dagers Bokutfordring

Dag 1: Den beste boken du har lest så langt i år
Dag 2: En bok du har lest mer enn 3 ganger
Dag 3: Din favorittserie
Dag 4: Favorittbok i din favorittserie
Dag 5: En bok som gjør deg glad
Dag 6: En bok som gjør deg trist
Dag 7: Den mest undervurderte boken
Dag 8: Den mest overvurderte boken
Dag 9: En bok du ikke trodde du ville like, men som du endte opp med å elske
Dag 10: Favoritt blant klassikerne
Dag 11: En bok som du hatet
Dag 12: En bok som du pleide å elske, men ikke nå lenger
Dag 13: Din favorittforfatter
Dag 14: Favorittbok av din favorittforfatter
Dag 15: Favorittkarakter, mannlig
Dag 16: Favorittkarakter, kvinnelig
Dag 17: Favoritt sitat(er) fra din(e) favorittbok/bøker
Dag 18: En bok som skuffet deg
Dag 19: Favorittbok som det har blitt lagd film av
Dag 20: Beste romantiske/kjærlighetsbok
Dag 21: Favorittbok fra din barndom
Dag 22: Favorittbok som du eier
Dag 23: En bok som du har hatt lyst å lese lenge, men som du fortsatt ikke har lest
Dag 24: En bok som du skulle ønske flere personer ville lese
Dag 25: En karakter som du gjenkjenner deg mest i
Dag 26: En bok som endret din mening om noe
Dag 27: Den mest overraskende vrien eller slutten
Dag 28: Favorittitler
Dag 29: En bok som alle hatet, men som du likte
Dag 30: Din favorittbok gjennom tidene

30-dagers bokutfordring dag 7: Den mest undervurderte boken

6661027Dag 7 av bokutfordringen er «den mest undervurderte boken». Etter å ha gått gjennom bøkene mine på Goodreads har jeg endt opp med en av China Miéville. Miévilles bøker er litt som Neil Gaiman sine; han har skrevet bøker jeg elsker og bøker jeg ikke liker, og det er sjelden at noen liker alle. Jeg var ikke så begeistret for Perdido Street Station og de andre bøkene i den trilogien, men samtidig elsket jeg Kraken og denne: The City & The City. Den er ikke særlig typisk fantasy – eller særlig fantasy i det hele tatt – og er egentlig mest krim. Som det meste annet som Miéville skriver har den rikelige doser med det rare, men kanskje ikke like tydelig som andre bøker. Den er mesterlig skrevet, og en sånn hvor man trenger å sitte og stirre litt ut i luften eller glo ned i en kopp kaffe etterpå bare for å ta den inn. Jeg leste den i 2011, og den gjør fortsatt inntrykk. Anbefales!

 

 


30 Dagers Bokutfordring

Dag 1: Den beste boken du har lest så langt i år
Dag 2: En bok du har lest mer enn 3 ganger
Dag 3: Din favorittserie
Dag 4: Favorittbok i din favorittserie
Dag 5: En bok som gjør deg glad
Dag 6: En bok som gjør deg trist
Dag 7: Den mest undervurderte boken
Dag 8: Den mest overvurderte boken
Dag 9: En bok du ikke trodde du ville like, men som du endte opp med å elske
Dag 10: Favoritt blant klassikerne
Dag 11: En bok som du hatet
Dag 12: En bok som du pleide å elske, men ikke nå lenger
Dag 13: Din favorittforfatter
Dag 14: Favorittbok av din favorittforfatter
Dag 15: Favorittkarakter, mannlig
Dag 16: Favorittkarakter, kvinnelig
Dag 17: Favoritt sitat(er) fra din(e) favorittbok/bøker
Dag 18: En bok som skuffet deg
Dag 19: Favorittbok som det har blitt lagd film av
Dag 20: Beste romantiske/kjærlighetsbok
Dag 21: Favorittbok fra din barndom
Dag 22: Favorittbok som du eier
Dag 23: En bok som du har hatt lyst å lese lenge, men som du fortsatt ikke har lest
Dag 24: En bok som du skulle ønske flere personer ville lese
Dag 25: En karakter som du gjenkjenner deg mest i
Dag 26: En bok som endret din mening om noe
Dag 27: Den mest overraskende vrien eller slutten
Dag 28: Favorittitler
Dag 29: En bok som alle hatet, men som du likte
Dag 30: Din favorittbok gjennom tidene

Bokutfordring dag 2: En bok du har lest mer enn tre ganger

Det er tid for dag 2 av bokutfordringen som jeg gjør sammen med Cicilie (bare å slenge seg på om noen vil), og i dag er temaet «en bok du har lest mer enn tre ganger.

21857614Dette er en av de aller første fantasybøkene jeg leste, etter Ringenes Herre. Jeg var helt oppslukt av dette nye, spennende som het fantasy, og tilfeldigvis hadde Tiden Forlag en periode akkurat da hvor de fokuserte på fantasy, og ga ut en del av det på norsk. Jeg mener jeg gikk på videregående da, så det må ha vært helt i begynnelsen av årtusenskiftet. Jeg husker i alle fall at jeg var innom en bokhandel på Lillehammer på sommerferie året mellom første og andre klasse, og fant denne og Sølvdolkens Skygge av Katharine Kerr på salg. Denne leste jeg ut på neste dags biletappe, og jeg husker at mamma og pappa skulle ha en litt lang matpause midt i, og jeg ikke kunne skjønne vitsen – jeg ville jo bare lese. Bra jeg ikke blir bilsyk!

Boken, som er første bok i en trilogi (i hvert fall på engelsk, på norsk ble den siste boken delt opp i to veeeldig tynne bøker, hva nå enn vitsen skulle være med det) er på mange måter typisk episk fantasy. Det er konflikten det gode mot det onde som gjelder, og det er krigere og trollmenn og hærer og så videre. Hovedpersonen, Paks, er menig i et leiekompani, og denne boken viser hennes reise fra hun rømmer hjemmefra og gjennom krigen de er leid inn for å kjempe mot Siniava.

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg liker denne boken så mye, selv om en del sikkert er fordi det var en av de første fantasyseriene jeg leste. Kanskje er det den forfriskende mangelen på intriger (jeg kan ikke fordra at det alltid må være intriger), det at historien ikke er fortalt fra perspektivet til de som styrer, men de som faktisk er ute og kjemper i krigen, og jeg synes personene er velskrevet. Man kan si en del om hangen til å endre titler (originaltitlene er endret fra Sheepfarmer’s Daughter, Divided Allegiance og Oath of Gold til Krigerens Troskapsed, Annen Troskapsed og Gyllen Troskapsed (er det bare jeg som synes de titlene er i overkant kjedelige?)) og det at enkelte navn i bøkene har blitt endret tilsynelatende vilkårlig, men allikevel må jeg lese boken med jevne mellomrom – jeg tror jeg for lengst må være oppe i et tosifret antall ganger nå.

Nå har til og med serien fått en fortsettelse, en serie på fem bøker som ble ferdigskrevet i fjor.


30 Dagers Bokutfordring

Dag 1: Den beste boken du har lest så langt i år
Dag 2: En bok du har lest mer enn 3 ganger
Dag 3: Din favorittserie
Dag 4: Favorittbok i din favorittserie
Dag 5: En bok som gjør deg glad
Dag 6: En bok som gjør deg trist
Dag 7: Den mest undervurderte boken
Dag 8: Den mest overvurderte boken
Dag 9: En bok du ikke trodde du ville like, men som du endte opp med å elske
Dag 10: Favoritt blant klassikerne
Dag 11: En bok som du hatet
Dag 12: En bok som du pleide å elske, men ikke nå lenger
Dag 13: Din favorittforfatter
Dag 14: Favorittbok av din favorittforfatter
Dag 15: Favorittkarakter, mannlig
Dag 16: Favorittkarakter, kvinnelig
Dag 17: Favoritt sitat(er) fra din(e) favorittbok/bøker
Dag 18: En bok som skuffet deg
Dag 19: Favorittbok som det har blitt lagd film av
Dag 20: Beste romantiske/kjærlighetsbok
Dag 21: Favorittbok fra din barndom
Dag 22: Favorittbok som du eier
Dag 23: En bok som du har hatt lyst å lese lenge, men som du fortsatt ikke har lest
Dag 24: En bok som du skulle ønske flere personer ville lese
Dag 25: En karakter som du gjenkjenner deg mest i
Dag 26: En bok som endret din mening om noe
Dag 27: Den mest overraskende vrien eller slutten
Dag 28: Favorittitler
Dag 29: En bok som alle hatet, men som du likte
Dag 30: Din favorittbok gjennom tidene

En smakebit på søndag: The Black Prism av Brent Weeks

En smakebit på Søndag er en ukentlig spalte hos Mari hos Flukten fra Virkeligheten, hvor man deler noe fra en bok man holder på med. Bli med da vel!

https://www.goodreads.com/book/show/9377301-the-black-prism

 Denne ukens smakebit er fra boken The Black Prism av Brent Weeks. Forfatteren er også mannen bak Night Angel-serien, som jeg hadde litt blandede følelser til. Noe var veldig bra, noe var ikke fullt så bra, og selv om jeg liker mørke bøker må de leses på riktig tidspunkt.

Det samme kan egentlig sies om denne boken så langt. Den er mørk, veldig mørk, og deler av plottet er en type plott jeg vanligvis ikke kan fordra. Uten at det sier noe om kvaliteten forøvrig. Jeg skal være så ærlig å si at jeg sliter med å komme meg gjennom boken – har holdt på med den i en evighet nå, og den eneste grunnen til at jeg fortsatt jobber med saken er fordi den andre boken jeg leser er enda tyngre å komme seg gjennom. Noen deler er bra, men andre deler er irriterende eller ikke overbevisende. En av tingene som både er bra og ikke helt overbevisende er magisystemet. Magikerne bruker farger til å utføre magi, der man kan utnytte forskjellige farger – de fleste én eller to. Noen ytterst få kan bruke flere, mens The Prism kan se og bruke alle. Flott å se at noen virkelig prøver å være originale på den fronten.

Så til smakebiten, helt fra begynnelsen av boka. Hovedpersonen, Kip, har nettopp oppdaget at det er soldater rundt landsbyen, og snakker her med soldatenes fange, som han blir overtalt til å befri.

He was hesitating, not wanting to touch the dead man. He knelt. «Why my town?» He poked through the dead man’s pocket, careful not to touch skin. It was there, two keys.
«They think you have something that belongs to the king. I don’t know what. I only picked up that much from eavesdropping.»
«What would Rekton have that the king wants?» Kip asked.
«Not Rekton you. You you.»
It took Kip a second. He touched his own chest. «Me? Me personally? I don’t even own anything!»
The color wight gave a crazy grin, but Kip thought it was a pretense. «Tragic mistake, then. Their mistake, your tragedy.»

Bokomtale: Perdido Street Station

De som har fulgt denne bloggen en stund har kanskje fått med seg at det er noen navn som går igjen på favorittlistene mine. Et av disse er China Miéville. Hans bok Perdido Street Station, som har fått noe hinsides med priser og utmerkelser, har stått på leselisten min veldig lenge. De andre bøkene hans har vært noe av det beste jeg har lest. De har vært velskrevne, interessante, originale og innovative, merkelige på en god måte og omtrent snudd virkelighetsoppfatningen min på hodet.

Dette var ikke en slik bok.

Jeg skulle ønske jeg kunne skylde det på skyhøye forventninger. Men etter at boken har stått i hyllen i en halv evighet var faktisk ikke forventningene så grusomt høye. Jeg skulle også ønske at jeg kunne skylde det på at det nok ikke var rette tidspunkt å lese en såpass lang bok på, men nei, problemet var der fra begynnelsen av. For jeg likte rett og slett ikke boken.

Det merkeligste var at det er nøyaktig de tingene jeg liker best med bøkene til Miéville som ga meg problemer. For mye av en god ting er av og til, vel, for mye.

For det første fikk jeg følelsen av at han prøvde for hardt. Han prøvde for hardt å imponere leseren, å sikte stadig høyere, å leve opp til sin selvpålagte status som en av grunnleggerne av «weird fiction», som han kaller sjangeren sin.

Det er nemlig ikke måte på hvor mye elendighet og merkelighet man ser i boken. Selve konseptet er interessant nok; en slags steampunk-i-en-oppdiktet-verden-setting som illustrerer hvor galt ting kan gå når et korrupt og lettere tyrannisk styresett kombineres med galloperende fremskritt i vitenskapen. Resultatet er en dekadent og hard verden, og Miéville holder ingenting tilbake. Jeg tror kanskje det er ett av problemene. Jeg kunne ikke leve meg inn i boken, fordi det var et for ubehagelig sted å være. Og elendigheten gnis inn alle steder, med et beskrivende og poetisk språk som jeg egentlig ikke synes alltid passer fortellingen. Jeg har ingenting imot å lese for eksempel dystopier eller lignende, heller tvert imot, men det blir liksom ikke nok å la plottet og verdenen tale for seg selv.

Det er egentlig ikke de mange og lange beskrivelsene som er problemet heller. Hovedpersonen i boken er ikke egentlig vitenskapsmannen Isaac, som vi følger gjennom mesteparten, ei heller hans kjæreste, kunstneren Lin. Nei, hovedpersonen er byen New Crobuzon, og selv om det til tider funker er det ikke så bra som det kunne ha vært.

Egentlig burde boken ha vært redigert mye mer. Det føles til tider som om forfatteren er så bevisst sin egen genialitet (at han skriver genialt – dog ikke hele tiden – er det da heller ingen tvil om) at han ikke har kuttet der han burde kutte, og skrevet om der han burde skrevet om. Man kan ikke si at det minner om et førsteutkast, men det minner heller ikke om et sisteutkast. Og det er kanskje derfor jeg ikke likte boken. I de andre bøkene jeg har lest, har historien/settingen/plottet vært i fokus, og man har fått inntrykk av en historie eller idé som bare ut. I Perdido Street Station føles det mer som et forsøk på å vise seg, rett og slett, det føles ikke som om det er boken som er i fokus, men forfatteren.

Til tider. For det skal ærlig talt sies at det også er mange steder i boken hvor forfatteren virkelig er genial, og hvor den rett og slett er infernalskt bra skrevet. Steder hvor jeg bare bla videre, hvor hovedpersonene fenger, hvor settingen er utrolig fascinerende… Men det er dessverre ikke mange nok. Plottlinjer blir introdusert og deretter forlatt i intet – en stund virker det som om de øyeløse likene som dukker opp kommer til å være viktige, men deretter blir de ikke snakket mer om, for å nevne noe. Det virker som om forfatteren bygger opp til et komplekst og intrikat plott, og så viser det seg etter hvert å egentlig være et enkelt og liketil plott i stedet for. Ikke fordi alle trådene samles og passer sammen, men fordi det er løse tråder som viser seg å ikke høre til plottet i det hele tatt. Litt irriterende.

I bunn og grunn: En setting jeg liker og som fint kunne rommet mange, mange romaner uten at man ble lei, et persongalleri som er interessant og variert, og problemstillinger (om man kan kalle det det) som er uhyre fascinerende – men det funker liksom ikke slik den er skrevet.

Så skal jeg være helt dønn ærlig å si at en del av grunnen til at jeg misliker den såpass nå i etterkant er at Miéville er smittet av apostrofsyken. Hva er den? Jo, den gode gamle fella mange som skriver episk fantasy har blitt bitt av. Om du ikke gidder å lage et nytt språk, bare sleng sammen et eller annet som ser ut til å funke og sleng inn en neve apostrofer, så ser det passe eksotisk ut. Det irriterer meg noe så innmari, fordi det er så unødvendig. Med mindre de snakker hawai’isk der apostrofen faktisk står for en lyd, er den bare et ortografisk hjelpemiddel som det ikke akkurat er behov for i slike settinger. Det er en så lettvint snarvei at det føles som om han bare ikke prøvde i det hele tatt (for ikke å snakke om at navnene i boken ikke akkurat ser ut som om de tilhører samme språk, selv om de teknisk sett skal gjøre det…)

Konklusjon: Overvurdert. Samtidig må det sies at flertallet av omtalene på Goodreads var glødende – mange har akkurat denne boken som yndlingsbok. Kanskje leste jeg den på et dårlig tidspunkt, jeg vet ikke jeg. Og vanligvis elsker jeg bøkene hans. Jaja. Jeg leser heller The City & The City om igjen. Holder forøvrig på med The Scar, boken fra samme verden som Perdido Street Station, men som ikke helt er en oppfølger. Ser ikke så verst ut så langt!