30-dagers bokutfordring dag 8, 9, 10 og 11

Ajaj, så havnet jeg på etterskudd denne gangen også. Jeg var så flink til å lage blogginnlegg på forhånd til å begynne med, men så ikke for meg at jeg ikke skulle få tid til å skrive blogginnlegg mellom den 5. april og… nå. Jeg burde kanskje ha skjønt at med todagers medarbeidersamling (riktignok her i Bergen, men det ble jo ikke akkurat tidlig hjem), flere store språkvask-oppdrag og det ene med det andre i tillegg til alt som skulle gjøres etter påsken, så kom det ikke til å gå. Jeg kunne nok ha skrevet et i går. Men i går var også den episke ordne-ting-dagen min, og etter et par timers rundtur i Åsane (levere klær og bøker på Fretex, resirkulere glass, pante flasker, handle mat, handle diverse andre nødvendigheter, hente nye harddisker på posten og installere dem i begge datamaskinene mine, med all opprydding/flytting/reinstallasjon/sletting som hører til) var det fint lite tid til overs. Jeg la meg etter klokka fire i natt (da var Windows ferdig installert på den stasjonære PCen) og sto opp klokka ni for å fortsette med den bærbare. Nå er jeg sånn noenlunde ferdig – det er fortsatt et par program som gjenstår å reinstallere på den stasjonære, men har fått på plass viktige program som nettleser, Spotify og skriveprogrammene mine.

Uansett! Siden jeg er sånn på etterskudd, tenkte jeg å lage et samleinnlegg for de siste fire dagene. Litt for å unngå at jeg skriver en hel avhandling om hver av dem, og litt for å spare tid og arbeid.

Dag 8: Den mest overvurderte boken

7116709Dette er kanskje det letteste temaet så langt, for det er nemlig en bok mange har skrytt opp i skyene som bare irriterte meg grenseløst, nemlig The Left Hand of God av Paul Hoffman. Ekspeditøren i bokhandelen skrøt uhemmet av den da jeg kjøpte den for en del år siden, og det sier vel en del at den faktisk er oversatt til norsk. Men jeg kan virkelig, virkelig ikke fordra den. For det første: Elending worldbuilding. Stedsnavn virker hentet fra den virkelige verden og puttet inn i bokens verden på en tilsynelatende tilfeldig måte. Hele verdenen virket som om den var raskt slengt sammen. Jeg må innrømme at den første fjerdedelen av boken var veldig bra – stemningen og mørkheten fikk meg til å leve meg helt inn i den – men resten levde ikke opp til det. Jeg fikk følelsen av at ting skjedde forholdsvis vilkårlig, og personene virket som om de forandret personlighet hele tiden. For ikke å snakke om at man midt i en dyster og seriøs bok plutselig får scener som helt tydelig skal være komiske (uten å få det til i det minste, og uten at det var i nærheten av troverdig). Det føltes omtrent som hvis han som tegner Pondus hadde skrevet et av kapitlene i A Song of Ice and Fire. Jeg aner virkelig ikke hvorfor eller hvordan denne boken ble så populær.

 

 

 

Dag 9: En bok du ikke trodde du ville like, men som du endte opp med å elske

2495561

Her må det bli The Name of the Wind av Patrick Rothfuss. Jeg kjøpte den på impuls i en bokhandel i London, og hadde rukket å begynne å tvile på den innen jeg faktisk leste den. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men jeg trodde virkelig ikke at jeg kom til å like den. Men så var jeg syk en dag, og plutselig skjønte jeg hvor feil jeg hadde tatt. Boken har seilt opp som en av mine favoritter, og den er bare nydelig. Noen bøker er som hurtigbåter, hvor man suser fra A til B uten helt å vite hva som har skjedd, bare at det var gøy. Denne er mer som en turistbåt, hvor reisen tar sin tid, men er verdt det til tusen. Anbefales!

 

 

 

 

 

Dag 10: Favoritt blant klassikerne

Det er mange klassikere jeg liker, og mange jeg hater. Men når det gjelder favoritten er det bare én, nemlig Oliver Twist av Charles Dickens. Jeg kan ikke huske når jeg leste den for første gang, men det var en god stund før jeg begynte på ungdomsskolen i hvert fall. Jeg leste «voksenbøker» ganske tidlig, og mamma mente at jeg kom til å like den. Hun hadde rett. Det er noe med fortellermåten og selve historien jeg bare elsker, det og persongalleriet. Det skader vel heller ikke at jeg er en stor fan av musikalen også (jeg eeeelsker sangene), men det er en av bøkene jeg har lest om og om og om igjen uten at den taper seg.

Dag 11: En bok som du hatet

Jeg kunne godt ha repetert boken fra dag 8, men det skal jeg ikke gjøre. Jeg har nemlig en annen bok jeg misliker nesten like sterkt. Det er The Summoner av Gail Z. Martin. Jeg kjøpte den for det meste på grunn av omslaget (man kan si hva man vil, men det pleier faktisk å fungere bra), men boken levde ikke opp til det i det hele tatt. (Siden den er på en Goodreads-liste over «books with deceptively good covers» regner jeg ikke med at det er bare meg, og det sier vel sitt at den er en av bare to bøker jeg har gitt én stjerne der. Nå er det riktignok debutboken til forfatteren, så man bør kanskje ikke være altfor streng, men jeg likte den virkelig ikke i det hele tatt. Det føltes ikke som om den hadde et ordentlig plot så mye som en rekke tilfeldige møter, som førte med seg litt spenning men som ikke egentlig hadde noe å si for noe av det som skjedde før eller etter. Jeg skrev en omtale om boken her.


30 Dagers Bokutfordring

Dag 1: Den beste boken du har lest så langt i år
Dag 2: En bok du har lest mer enn 3 ganger
Dag 3: Din favorittserie
Dag 4: Favorittbok i din favorittserie
Dag 5: En bok som gjør deg glad
Dag 6: En bok som gjør deg trist
Dag 7: Den mest undervurderte boken
Dag 8: Den mest overvurderte boken
Dag 9: En bok du ikke trodde du ville like, men som du endte opp med å elske
Dag 10: Favoritt blant klassikerne
Dag 11: En bok som du hatet
Dag 12: En bok som du pleide å elske, men ikke nå lenger
Dag 13: Din favorittforfatter
Dag 14: Favorittbok av din favorittforfatter
Dag 15: Favorittkarakter, mannlig
Dag 16: Favorittkarakter, kvinnelig
Dag 17: Favoritt sitat(er) fra din(e) favorittbok/bøker
Dag 18: En bok som skuffet deg
Dag 19: Favorittbok som det har blitt lagd film av
Dag 20: Beste romantiske/kjærlighetsbok
Dag 21: Favorittbok fra din barndom
Dag 22: Favorittbok som du eier
Dag 23: En bok som du har hatt lyst å lese lenge, men som du fortsatt ikke har lest
Dag 24: En bok som du skulle ønske flere personer ville lese
Dag 25: En karakter som du gjenkjenner deg mest i
Dag 26: En bok som endret din mening om noe
Dag 27: Den mest overraskende vrien eller slutten
Dag 28: Favorittitler
Dag 29: En bok som alle hatet, men som du likte
Dag 30: Din favorittbok gjennom tidene

Gail Z. Martin: The Summoner

The Summoner (Chronicles of the Necromancer, #1) Da jeg plukket opp denne boken i en bokhandel i London trodde jeg at dette kom til å bli en noenlunde original og forfriskende fantasyroman. Men det sier litt at den er på en Goodreads-liste over «Books with deceptively good covers» – jeg digger omslaget, men det er også den eneste boken jeg har lest i år som jeg bare har gitt én stjerne til på Goodreads.

(Forøvrig en liten spoiler-advarsel – har du tenkt å lese boken bør du kanskje ikke lese mer)

Boken starter som en god del andre fantasybøker. Tris, eller Martris Drayke som han egentlig heter, er prins og opplever at tronarvingen, hans eldre bror Jared, dreper hele resten av familien. Tris må flykte for å unngå å bli drept selv. Men plutselig, en eller annen gang i løpet av flukten, er de visst på vei tilbake til Margolan hvor han kommer fra. Tris er i tillegg en magiker, men ikke bare det, han er en Summoner og kan kommunisere med – og få hjelp fra – de døde. Tilfeldigvis er han den eneste Summoner siden hans bestemor, Bava K’aa, døde.

Herfra blir det bare verre. Det var overhodet ingenting som overrasket meg i hele boken. Fra det øyeblikket Kiara ble introdusert skjønte jeg at hun kom til å bli Tris sin «utvalgte». Carina og Vahanian som krangler ustanselig, om ALT? Selvfølgelig! De er sjelevenner og hverandres store kjærlighet! De andre karakterene er stort sett noen karikaturer av noen pappfigurer. Personer forsvinner (jeg vet ikke en gang om de forsvant eller ble drept), men ingen ser ut til å verken savne dem eller snakke om dem – eller huske at de noengang eksisterte. Selv om de hadde et nært forhold.

Ellers er det klisjé på klisjé på klisjé. Ingen er stygge i denne boken. Personer som villig risikerer livet sitt for en vilt fremmed når det er en umenneskelig høy belønning for å angi ham? Selvfølgelig! Magisk sverd. Et sverd arvet av bestefar som skal «keep you safe.» Eller eventuelt knekke tvert av når du får bruk for det, siden det er et velbrukt og gammelt sverd og alt det der, og ikke magisk. Uforståelige og uuttalelige snutter som visstnok er ment å være et språk. The bad guys er ulidelig bad. Den vittige guide som irriterer alle men som likevel er flink. En som har unngått sverdtrening mesteparten av livet som plutselig er flink. En gudinne som kommer og gir dem oppdrag, som helt tilfeldig er omtrent det de egentlig hadde tenkt, og som redder dem ut av kniper. «Dette skal du gjøre, dette skal du gjøre, og dette skal du gjøre. Gå nå, så løser alt seg.» Lettvint løsning og utrolig lite spennende å lese. Og hva er det egentlig med vampyrene? Hvorfor gi dem et annet navn når alle kaller dem vampyrer likevel?

I tillegg er dialogen kunstig og tungvint, hendelser som ikke har noen betydning for plott- eller karakterbygging blir detaljert beskrevet i det uendelige, skrivestilen føles klønete og rett og slett dårlig, og det er en rekke faktafeil. For eksempel, hvordan og hvorfor skor du en hest midt ute i skogen, midt i en reise, uten tilgang på noe som ligner på en smie? Hvorfor skal plutselig alle hestene ha sko om morgenen? Hadde de ikke sko når du begynte å reise?

Jeg ble virkelig matt av å lese boken. Hadde den vært skrevet for 20-30 år siden, når fantasy som sjanger fortsatt egentlig var i startgropen, hadde jeg kunnet unnskylde det. Men dette plottet – for så vidt en god del av personene også – er brukt før. Mange ganger. Faktisk veldig mange ganger. Boken er ganske ny, fra 2007, og det finnes overhodet ingen unnskyldning for en fantasyforfatter å komme med noe så klisjéfylt og uoriginalt. (Noe av problemet jeg har med mye norsk fantasy også…) Denne typen historie var oppbrukt for ti år siden.

Fremfor alt skulle jeg gjerne visst hvordan den som har redigert denne boken hos forlaget har klart å få den jobben, eller beholde den, for dette er ting en redaktør burde ha fanget opp lenge før publisering. I det minste blir jeg litt mer optimistisk med tanke på mine egne bokprosjekter.

Til tross for et kult omslag: Hold deg unna. Dette er virkelig ikke bra.

Ukens klisjé

Det er ikke til å stikke under en stol at fantasysjangeren har en hel del klisjéer som går igjen… og igjen… og igjen… og igjen. Av og til funker en klisjé. Av og til funker den nettopp fordi den er en klisjé, av og til på tross av den, og av og til kommer det helt an på måten den blir skrevet på.

En middelmådig forfatter kan få en klisjé til å virke ulidelig dårlig og oppbrukt. En god forfatter kan få klisjéer til å virke nye og forfriskende, hvis det er gjort riktig.

Men. Av og til nytter det bare ikke. Jeg har lest mange veldig originale og forfriskende fantasybøker i det siste, men med jevne mellomrom dukker det opp en bok som bare trekker frem alle klisjéene i boken. Ikke bare klisjéer, forøvrig, men lettvinte løsninger.

Boken jeg holder på med nå er The Summoner av Gail Z. Martin. Det eneste jeg syntes var originalt og kult var religionen, og det virker som en kul bok på baksideteksten. Men. (Og jeg skal ikke engang komme inn på kvaliteten på skrivingen)

Klisjé 1: Tris/Martris er opplært i magi av bestemoren, som selvsagt var en av de beste verden noensinne hadde sett. Og selvsagt vet ingen om det. Faktisk kommer ingen engang på at en magiker må ha en arving (ikke spør meg hvorfor, men de må visst det) før etter at ting har skjedd. Er det mulig at han likevel kan magi? Spenningen er ulidelig! (Og ikke spør meg hvordan hans beste venn ikke vet det…)

Klisjé 2: Tris og Kiara, en prinsesse som (wait for it) er forlovet med Jared, som er broren til Tris og skurken i fortellingen, blir forelsket. Jeg har ikke en gang kommet til der de møtes for første gang og jeg vet det allerede (bekreftet av et par kommentarer jeg leste).

Klisjé 3: Et statskupp er ikke nok. Nei, selvsagt må det være et forsøk på å sette fri en eller annen ond greie som har blitt fanget tidligere! (Lærdom til fantasyhelter verden over: Du gjør deg ikke en tjeneste ved å ta noe slikt til fange. Ingen syns du er inhuman hvis du dreper det, og du VET det kommer til å komme tilbake, verre enn noensinne.)

Klisjé 4: Det er veeeeldig tydelig hvem som er skurken og hvem som er helten, og ordet «subtil» er et fremmedord.

Klisjé 5: Helten blir fortalt av ånder/spøkelser hva han er ment å gjøre, for selvsagt har han en skjebne å oppfylle (intet mindre enn å redde verden) og har vært ment til dette fra barnsben av. Ikke snakk om å tenke selv her nei!

Klisjé 6: Alle de møter, samme hvor pinglete og egoistiske de er, får en ubendig trang til å hjelpe hovedpersonen selv om det får dem i trøbbel.

Klisjé 7: Bestemoren viser seg i en drøm og forklarer ham at han nå er rede for det han skal gjøre, og det hun har trent ham til hele livet. Og han visste det ikke før nå?

Klisjé 8: Han får farfarens sverd som på en eller annen mystisk måte skal hjelpe ham. Hvordan vet ingen. Det blir ikke sagt at det er et magisk sverd heller. Kjære alle dere som skriver fantasy (inkludert meg): Et sverd er en nyttegjenstand. Det er en spiss, lang metalldings laget for å kverke ting med. Hvis det tilhørte din farfar, eller enda bedre, din tipp-tipp-tipp-oldefar, kan det ikke hjelpe deg. Faktisk er sannsynligheten stor for at det svikter deg i en hvilken som helst sverdkamp. Metall – og spesielt ikke metall som blir utsatt for så mye trøkk som et sverd – er ikke evigvarende og ubrekkelig.

Klisjé 9: De får hjelp av en kjøpmann som – wait for it – er vittig, delvis på kant med loven og har ingen problemer med å risikere livet sitt for en som er ettersøkt i hele kongeriket for å ha drept kongen (ikke riktig, men hvem ville du ha trodd på?)

Klisjé 10: Når de flykter, drar de til et sted ingen kunne tenkt seg at de dro til, og hvor ingen vil lete etter dem! Hvor er det? Jo, onkelen sitt land… Hvor ble det av logikken? Ville ikke bestekameraten, en erfaren soldat og leder for en eller annen militær greie, ha påpekt at det faktisk kanskje ikke var så lurt fordi Jared og hans magiker kom til å skjønne det?

Klisjé 11: Alle er vakre, utrolig pene, etc. etc. etc.

Og ennå er jeg bare 150 sider inn i boken (den er på litt over 600 totalt)… Det lover ikke godt. Et hint til alle de som skriver: Det nytter ikke å bare forandre settingen og rekkefølgen på hendelsene hvis du vil skrive en original og engasjerende bok. Det kan hjelpe, men vær så snill… prøv å gjøre noe som ikke har blitt skrevet til døde for lenge siden.