Jacqueline Carey: Naamah’s Blessing

Naamah's Blessing Jeg har tidligere skrevet om bok to i serien, Naamah’s Curse, her. Naamah-trilogien er den tredje av de enkeltstående (men likevel relaterte) trilogiene om Terre d’Ange og landene rundt. Settingen er en verden som er løselig bygd på (og med fellestrekk fra) vår egen, en slags «hvordan det kunne vært»-verden med fantastiske elementer.

Jeg var veldig begeistret for bok 1 i serien, Naamah’s Kiss. Carey’s bøker er karaktersentrerte, noe jeg liker. Det er en del romantikk i bøkene, men det spiller oftest annenfiolin. Bok 2 var jeg mindre begeistret for og mente at hovedpersonen var litt for Mary Sue-aktig, samt at det bar litt for mye preg av å være en «se hele verdenen jeg har laget!»-bok for forfatteren, siden trilogien bringer deg over hele verden, bokstavelig talt.

Naamah’s Blessing er avslutningen på serien. Jeg syntes serien fikk en logisk slutt, den endte slik jeg ville, men jeg var liksom ikke fra meg av begeistring. Jeg vet ikke helt hva det var, kanskje disse Mary Sue-tendensene fra bok to. Plottet var heller ikke så forfriskende og overraskende som de tidligere bøkene – jeg ble sjelden overrasket og fant det egentlig litt kjedelig. Naamah-trilogien er ikke blant Careys beste bøker.

Samtidig likte jeg veldig godt at ting fra de to foregående bøkene, og faktisk også fra de tidligere trilogiene, fikk betydning. Ting som skjedde i bok én skjedde tydelig av en grunn, og jeg kan ikke komme på noen tråder som ikke ble nøstet opp i. Detaljer man leste og bet seg merke i kom plutselig sterkere tilbake. Jeg syntes spesielt at det med maurene – noe som ikke gir mening før du har lest bøkene – var en uventet og spennende twist på det, om enn ikke akkurat… tja.

Alt i alt en helt OK bok, men ikke like fengende eller engasjerende som tidligere bøker. Kommer likevel til å lese mer om Carey skriver mer fra Terre d’Ange!

Jacqueline Carey – Naamah’s Curse

Naamah's Curse (Kushiel's Legacy, #8)
Jacqueline Careys bøker er på mange måter min “guilty pleasure.” Jeg har aldri lest en eneste av hennes bøker som jeg ikke hadde store problemer med å legge fra meg, og Naamah’s Curse er intet unntak. Naamah’s Curse er andre bok i sin serie, som igjen bygger på seriene Treason’s Heir og Kushiel’s Legacy. Det er ikke nødvendig å lese de andre seriene først, men det er jo klart en fordel. 
Naamah’s Curse er på 566 sider. Det sier vel sitt om boken at jeg leste den ferdig samme dag som jeg begynte på den. Her er teksten på baksiden:
“Moirin is alone and far from the land of her birth, with nothing but a few resources of her own to draw upon, and few friends she can call on, in what is about to become a nation of enemies. 

She has her natural ability with a bow, for survival, and a facility for languages – and then there are the gifts of her gods: a small ability for foretelling, for concealment, and to coax plants to grow. Alongside them all she has the gift of Naamah: the magic of desire. Yet these are small advantages against the challenges she will face – betrayal, treachery and indoctrination – and some of them may not prove to be advantages at all.

There is a long, difficult journey ahead of her, in her search for Bao, the young Ch’in warrior who carries a piece of her soul as well as her heart. And she will have hard decisions to make. Whether she can forgive a deliberate betrayal; whether she will fight against all odds for her love; and whether, when all believe her dead and her life and her religion hang in the balance, Moirin can sacrifice her beliefs, or will hold true to her goddess even in death…”
Boken foregår, som de andre nevnte seriene, i en verden som er et slags alternativ til vår egen – religioner og steder er basert på de samme tingene, men med en egen vri. Man har for eksempel Ch’in, som tilsvarer Kina. Man har religionen i Vralia, som er inspirert av kristendommen. Man har Bhodistan, som tilsvarer noe á la India og Pakistan med en lignende religion. Jeg liker vanligvis ikke slike bøker, men Carey skriver veldig bra og veldig overbevisende om det.
Jeg må si at beskrivelsen bakpå får historien til å høres mye mer ut som en klisjé (og en halvdårlig romantikk-bok) enn den faktisk er. Når det er sagt er det flere ting jeg ikke er helt begeistret for i denne boken, og det er vel like greit å få dem unna med en gang.
For det første. I den forrige boken klarte Jacqueline Carey å balansere den fine linjen mellom en dyktig hovedperson og en Mary Sue. I denne føler jeg ikke at hun klarer det like godt. Det blir veldig tydelig at Moirin er veldig dyktig og veldig flink, og dermed veldig tydelig at hun kommer til å vinne. De dårlige sidene hun hadde i forrige bok er ikke lenger tydelige, om de i det hele tatt fortsatt er der, og jeg er ikke like begeistret for henne som jeg var. 
Noe av det jeg elsket ved forrige bok var at, selv om skjebnen hadde en stor plass, var det likevel ikke slik at man følte seg sikker på hva som kom til å skje. Som leser ble jeg fortsatt overrasket av plottet. Det var ikke helt til stede i denne boken. Selv om jeg syntes den var spennende og ikke klarte å legge den fra meg var den likevel litt for forutsigbar. Når man først hadde fått problemstillingen presentert var det liksom ikke noe tvil om at det kom til å gå som det gikk, og slutten var litt for forutsigbar for min del. 
For det tredje synes jeg ikke at Carey skriver like bra om stedene og religionene som hun gjorde. På mange måter virker Naamah’s Curse som en måte for Carey å vise fram worldbuildingen sin, i stedet for at worldbuildingen viser frem fortellingen. Det blir litt som om hun hadde sagt “se her, på alle religionene jeg har laget!” Eller laget og laget, de fleste er tilpasninger av eksisterende religioner, tatt i betraktning at verdenen i bøkene er som den er.
Samtidig føler jeg også at hele boken går ut på at Moirin skal vise alle og enhver hvor fantastisk religionen til D’Angelinerne og hennes eget folk er, og at hun skal endre alt og alle i hele verden, inkludert det kjæreste mange folk har, nemlig religionen og skikkene sine. Det er selvfølgelig en kraftig overdrivelse, men det føles likevel litt slik.
Når det er sagt, er jeg likevel stor fan av boken, og det at jeg kritiserer den impliserer bare at jeg vet hvor dyktig forfatteren kan være. Men man kommer seg ikke gjennom 566 sider på én dag om ikke boken er fengende, underholdende og velskrevet. Jeg elsker Bao, som kanskje er den mest realistiske i boken og som har både feil og mangler og som har en smerte som bare virker altfor ekte. Jeg synes også at Spider Queen er en gripende og sterk person, som er beskrevet veldig bra både for sin egen del og andres reaksjoner mot henne.
Definitivt en bok jeg skal lese igjen, til tross for dens mangler!

Jacqueline Carey: Santa Olivia

Det har visst vært en ordentlig lesedag i dag. Jeg har hatt fri, har bare vært til legen grytidlig i dag, og gikk rett og la meg igjen når jeg kom tilbake. Våknet, leste ut Treasure Island, satt et øyeblikk og lurte på hva jeg skulle finne på og gikk rett på neste bok. Litt surrete i hodet nå ja… Men nå er jeg faktisk bare 5 bøker på etterskudd i Goodreads sin leseutfordring, og det er jo bra.

Santa Olivia (Santa Olivia, #1)

Santa Olivia er en bok som har vært øverst på ønskelisten min helt siden jeg oppdaget den for første gang. Forfatteren, Jacqueline Carey, er kanskje mest kjent for Kushiel’s Legacy-serien, som består av to ferdige trilogier (som etterfølger hverandre, men handlingsmessig er separate serier) og en siste trilogi som ikke er ferdig ennå. Kushiel’s Legacy er episk fantasy, og er en av de seriene som jeg bare kan lese når jeg har helt fri, simpelthen fordi jeg ikke klarer å legge noen av bøkene fra meg før jeg er ferdig. Jeg kunne skrive mange, mange sider om alt jeg elsker med Kushiel’s Legacy, men jeg tror kanskje det får bli et eget innlegg når jeg leser de neste bøkene i serien. Jeg tror jeg skrev et innlegg om Naamah’s Kiss for ikke så lenge siden, og skal linke til det når jeg bare finner linken. Jeg var ikke så god til å huske å tagge postene mine før.

Uansett. Santa Olivia.

Santa Olivia er første bok i serien av samme navn, der bok nummer to, Saints Astray, kommer i høst en gang. Sjangermessig er boken en slags postmoderne urban fantasy/paranormal… greie. Vi befinner oss i det som nå er Texas, men som nå, en gang i fremtiden, har blitt et avgrenset ingenmannsland mellom USA og Mexico, bare befolket av en militærbase og en liten by som opprinnelig het Santa Olivia etter dens skytshelgen, men som nå bare heter Outpost 12, eller bare Outpost. Innbyggerne her fikk valget mellom å dra eller å bli, og de valgte å bli. De er glemt av verden utenfor, er ikke statsborgere av noe land og må klare seg så godt de kan selv. Militærbasen er der for å beskytte USAs grense mot El Segundo, denne mytiske skikkelsen som terroriserer de militære… tilsynelatende.

Carmen Garron er en av de som var bare barn når Outpost ble stengt av mot resten av verden. En dag kommer en fremmed gjennom byen. Han er Martin, og er annerledes. Han er en GMO, en genmanipulert organisme som ble utviklet på en forskningsstasjon på Haiti. Han er raskere og sterkere enn vanlige mennesker, ser på dem uten å blunke og kan ikke føle frykt. Han er lei av å bli forsket på og bli behandlet som eiendom, og er på vei til Mexico hvor han skal møte sine «artsfrender» igjen.

Det går som det alltid går, og Carmen, allerede mor til lille Tommy, blir gravid.

Slik begynner livet til Loup Garron, navngitt etter haiternes navn på varulver, loup-garrou. Hun er født på Santa Olivias dag, og når hun og de andre foreldreløse som bor i klosteret blir lei av å bli overkjørt og overstyrt av de militære, er ikke veien lang til å late som om hun faktisk er Santa Olivia. De klekker ut en rekke planer, men ser ikke konsekvensene av det de gjør. Og når noe annet og fryktelig skjer, får Loup noe helt annet å tenke på, noe som kan få konsekvenser for ikke bare hennes frihet og liv, men for de rundt henne.

Jeg forventet halvveis å bli skuffet, bare fordi jeg har så skyhøye forventninger til alt Jacqueline Carey skriver. Hun beskriver personene så levende, så variert, og man forstår hvorfor de gjør ting og hvorfor de synes som de gjør. Alle kjenner vel for eksempel en som Miguel Garza, som egentlig er en idiot, men som også har sine gode sider som etter hvert kommer frem. Det er virkelige mennesker, virkelige bekymringer og virkelige motivasjoner, og jeg synes hun beskriver på en veldig realistisk måte hvordan folk som har et veldig dårlig utgangspunkt klarer seg likevel. Måten hun beskriver de militære på – både de man liker, de man ikke liker og alle midt i mellom – får gjenklang av alt det man har hørt fra kriger og okkupasjoner fra den virkelige verden.

Santa Olivia er også den første boken hvor jeg har følt at en med overnaturlige krefter blir beskrevet på en realistisk måte. Loup Garron kjenner ikke til noe annet, men selvfølgelig er hun klar over at andre har følelser hun selv aldri har hatt. Og ikke minst er hun og de få som vet hennes hemmelighet klar over hvor stor risiko det er for henne om folk får vite om henne. Vi får se hvordan storebror Tommy gjennom mange, lange timer lærer henne å kontrollere seg selv slik at hun ikke skiller seg ut, lærer henne å oppføre seg som om hun har de følelsene hun mangler, lærer å forstå hvorfor andre tenker som de gjør. Vi ser hennes lengsel etter andre som er som henne, etter noen hun kan forstå, etter å føle seg som en del av en gruppe, ikke bare en som er «noe annet.»

Skrivestilen og tonen er helt annerledes enn i Kushiel’s Legacy, men så er det også en helt annen setting. Dialogen er troverdig, menneskene er troverdige (jeg tror kanskje jeg har nevnt det et par ganger allerede?), ting er logisk konsistente og motiverte, og handlingen er fascinerende og uforutsigbar. Loups smerte når hun mister en som står henne nær er sterk og følbar og gjør vondt å lese om. I det hele tatt er det veldig lett å leve seg inn i boken. Jeg ble bare revet med og klarte overhodet ikke å legge den fra meg i det hele tatt.

Jeg burde finne noe negativt å sette fingeren på, men jeg klarer ikke. Det betyr ikke nødvendigvis at boken ikke har feil og mangler, jeg tror bare det er det at både boken, beskrivelsene, plottet, skrivestilen og tonen appellerer så sterkt til meg at jeg ikke ser noen av de negative sidene. En annen leser vil nok sikkert finne mange ting å pirke på, ikke vet jeg. Jeg anbefaler den i hvert fall på det sterkeste, også til dem som vanligvis ikke leser så mye fantasy.

En haug med bøker, pluss litt til *redigert*

I det siste har jeg lest som en gal. Det har vært en fin blanding av bøker jeg ikke har klart å legge fra meg, bøker jeg bare har villet bli ferdig med fortest mulig, og noen som jeg har lest bare for å bli kvitt alle distraksjonene i bokhyllen. Uleste bøker i min bokhylle stresser meg. I går kveld (les: i natt) ble jeg ferdig med den siste av dem. (Se slutten av innlegget for bokanmeldelser) Det er litt deilig og litt skummelt – nå MÅ jeg fokusere på oppgaven igjen. Og skrivingen. Jeg har riktignok gitt opp WriYe for i år, men i følge både legen og psykologen min bør jeg ikke slutte å skrive for gøy selv om jeg skal skrive oppgave.

Når det gjelder livet elles var det oppvisning med dansegruppen på lørdag. Det gikk, som ventet, ikke akkurat strålende, men greit nok, går jeg ut fra. Jeg vil ikke tenke mer på det, siden jeg har en tendens til å gjøre ting verre enn det de er. Det reddet uansett dagen at jeg traff min bror E. over en kopp kaffe etterpå – det var utrolig koselig.

I dag forsov jeg meg forøvrig for første gang på lenge. Jeg pleier vanligvis å sove ganske lett, så selv om jeg leste til halv to i natt trodde jeg ikke det skulle være noe problem. Men jeg sov som en stein. Kanskje jeg er lettet over å være ferdig med alle bøkene, hva vet jeg. Som sagt blir jeg stresset av å ha mange uleste bøker… I hvert fall våknet jeg ikke av verken to vekkerklokker, der den ene står slik at jeg må stå opp for å rekke slumreknappen, og våknet 20 minutter etter at jeg skulle ha stått på busstoppet på vei til jobb. I tillegg brukte selvfølgelig bussen veldig mye lenger tid enn den skulle, så en liten forsinkelse ble plutselig en stor… Heldigvis ble ikke sjefen sur, det er jo ikke vanlig at jeg forsover meg.

Da er det over til bokanmeldelsene, eller hva man skal kalle dem.

Camilla Läckberg – Fyrvokteren

Jeg hadde høye forventninger til denne boken. Jeg elsker krim, og har elsket alle de andre bøkene Läckberg har skrevet. Ikke bare er det gode plot, men i motsetning til mange krimbøker følger man hovedpersonene tett, og hele serien har en overhengende plotlinje for hovedpersonene, noenlunde uavhengig av selve krimplottet. Når det gjelder selve krimplottet får ikke bare HVEM som gjorde det plass, men også hele motivasjonen med HVORFOR. Det liker jeg.

Som vanlig klarte jeg knapt å legge fra meg boken før den var ferdig, riktignok i mindre grad enn for de forrige. Plottet var bra og vellaget, selv om jeg følte det kanskje var litt mer forutsigelig enn de tidligere romanene. Det overnaturlige har mye større plass enn tidligere. Sentralt i handlingen er øya som heter Gråskär, men som kalles Gastholmen. Det sies at de som dør på Gastholmen aldri drar derfra, og den nåværende eieren kan se og høre dem.

Uavhengig av om man tror på det overnaturlige eller ikke er Fyrvokteren nervepirrende og til tider ekkel lesning, spesielt når det er mørkt og det regner og blåser ute, selv om det ikke er en grøsser. (I hvert fall for en lettskremt person med god fantasi!) Läckberg legger ikke fingrene imellom når hun skildrer samfunnets skyggesider, og det håper jeg hun aldri gjør. Anbefales!

Jacqueline Carey – Naamah’s Kiss

Å lese bøker som man har skyhøye forventninger til, er alltid skummelt. Når det gjelder Jacqueline Careys bøker er forventningene mine mer enn skyhøye, mer for noen annen bokserie (kanskje med unntak av Harry Potter-bøkene og the Kingkiller Chronicles). Hver eneste gang jeg har lest noen av bøkene hennes (de seks foregående) har jeg sittet klistret til stolen, ute av stand til å legge fra meg boken før jeg var ferdig. Derfor tok det litt tid før jeg våget å gyve løs på boken, rett og slett fordi jeg var redd for å bli skuffet. Jeg pleier jo å ta feil når det gjelder bøker for tiden.

Det gjorde jeg IKKE denne gangen. Jeg leste til langt på natt, jeg leste på jobb, og jeg leste langt utover neste kveld. Med sine 700 sider setter det vel litt perspektiv på hvor intenst den ble lest, og likevel føler jeg ikke at jeg gikk glipp av noe.

Boken er den syvende boken som ble skrevet om det universet den foregår i, og har andre hovedpersoner enn de to foregående trilogiene. Handlingen begynner ca 100 år etter der forrige trilogi sluttet. Det var litt uvant i begynnelsen, før det gikk opp for meg når handlingen faktisk foregikk, men nå er jo ikke jeg så flink til å være oppmerksom på slike ting. Universet er basert på vårt eget, så man kjenner igjen hvilke land som de forskjellige rikene er basert på. Jeg er vanligvis ikke noen stor fan av dette, men i disse bøkene er det usedvanlig bra gjort.

Jeg har ingenting negativt å skrive om bøkene. Persongalleriet er fantastisk – troverdige og levende – og handlingen henger godt sammen. Til tross for at skjebnen spiller en stor rolle, er handlingen likevel overraskende og spennende, og man går ikke automatisk ut fra at alt går bra til slutt. Dette er kanskje en dårlig anmeldelse, men det er en fantastisk bok.

Kjærlighetskoden

Jeg husker ikke forfatteren for øyeblikket, men skal oppdatere når jeg kommer hjem. Kjærlighetskoden er en selvhjelpsbok, skrevet for par som sliter med forholdet, og den eneste grunnen til at jeg har den er at jeg glemte å avbestille hos bokklubben min, og deretter glemte å sende den i retur. Ja, jeg er glemsom.

Når det er sagt, er ikke boken så verst. Jeg kjenner igjen en del ting jeg har lært hos psykologen, og det meste er fornuftig. Som for eksempel å gå ut av en situasjon som eskalerer ut av proporsjoner, og mentalt distansere seg fra det som får en til å miste besinnelsen eller gå i forsvarsposisjon så man kan takle det på en rolig måte. Blant annet. Til å være en bok som i så stor grad er irrelevant for min del, tatt i betraktning at jeg ikke akkurat er i et forhold, var den overraskende grei.


Agatha Christie – 4 Classic Cases

Det finnes ørten bøker som heter 4 Classic Cases og er skrevet av Agatha Christie, simpelthen fordi hun har skrevet så mange bøker, og de er av en ideell lengde til å gi ut i samleutgaver. Denne boken inneholder, ikke i kronologisk rekkefølge, Sad Cypress, Evil under the Sun, Three Act Tragedy og The Hollow.

Det er ikke så mye å skrive om Agatha Christies bøker, egentlig. De er typisk Whodunnit-krim, og med geniale twist som gjør at man ikke vet hvem det er før på siste side. Når det er sagt, er ikke noen av romanene i samleboken av mine favoritter. Evil under the Sun er riktignok mest i den kategorien fordi jeg både har lest den før og sett den på fjernsyn, det samme med Three Act Tragedy. Jeg elsker Christies bøker, men de fleste er ikke av en type som kan leses om og om igjen. Plottet er selvfølgelig bra, men om jeg skriver noe mer detaljert røper jeg hele greia, så det skal jeg ikke gjøre. Ellers må jeg si at det aller beste med bøkene, som ikke kommer frem i filmene i like stor grad, er hvordan Poirot blir beskrevet av de andre personene. Han blir beskrevet som den ufordragelige, arrogante og forfengelige, men akk så geniale, fjotten han faktisk er.

Paul Hoffman – Left Hand of God

Dette var en bok jeg gledet meg til. Men så, dessverre, endte jeg opp med å glede meg til å bli ferdig med den. Den kunne ha blitt veldig, veldig bra, men så klarer forfatteren å ødelegge det meste.

For det første. Hva er det med en person med et navn med kun ett ord, med en stor bokstav midt i? Det er ingen grunn til det! Skal du absolutt gi ham stor bokstav, så gi ham i det minste et mellomrom, så det er tydelig at det er to navn. Eller i det minste en bindestrek. Det har irritert meg gjennom HELE boken. Jeg er muligens sneversynt, men det er jo ikke noe POENG med det.

For det andre. Kjære forfatter. Du har brukt den første fjerdedelen av boken til å vise hvor tragisk oppveksten til hovedpersonen var, hvor forferdelig det var og hvor følelsesmessig avstumpet han ble. Det er faktisk nok. Vi skjønner dette. Du trenger ikke forklare hvorfor han ikke skjønner vennlige gester når du allerede har vist tydelig at han ikke kan huske å ha vært borti vennlighet før. For å si det sånn: Du trenger ikke banke det inn i hodene våre med makt. Vi skjønner det. Helt sant.

For det tredje. Ikke fortell meg at et rike med stolte krigertradisjoner, som bruker så mye tid og krefter på å trene opp styrkene sine og som ikke har tapt et eneste slag på 20 år, gjør den tabben du insisterer på at de gjør. Seriøst. De er kanskje stolte og altfor opptatt av rang, men de gjør IKKE en slik tabbe. Det nekter jeg å tro på.

For det fjerde. Det er ingenting i boken din som tyder på at dette er en verden som er basert på vår egen. Når du da legger inn navn på steder og folk som faktisk finnes, men som ikke er der de er på ordentlig, får jeg lyst til å bare legge fra meg boken. Har du brukt noe tid på worldbuilding i det hele tatt? For eksempel er det et folkeslag som heter Norwegians. Men de bor ikke i nord! Har du i det hele tatt giddet å sette deg inn i hvor ordet ”Norwegian” faktisk kommer fra? I tillegg finnes York et sted sånn midt i Europa. Som om ikke det er nok, er det et folkeslag som kalles Antagonists – yeah right, som om noen hadde kalt dem det på ordentlig.

For det femte. Boken begynner rimelig heftig, og det er deler av den første fjerdedelen hvor du sitter og leser med en klump i magen. Denne delen er velskrevet, og jeg elsker den. Men med en så seriøs førstedel ødelegger det noe vanvittig når resten virker som en parodi eller kariktur. Det er flere ganger jeg bare ble sittende og ikke vite om jeg skulle le eller gråte. Når leseren sitter og klør seg i hodet og sier ”hæ?!” er det IKKE noe godt tegn. En god del av persongalleriet er firkantet og stivt, og man får ikke noe sympati for dem, handlingen er usannsynlig og ikke helt troverdig (hovedpersonen blir bedre til å slåss etter et slag i hodet? Virkelig? Var det det beste du kom på?) og folk gjør ting som er ”out of character.”

Romanen hadde stort potensiale, men levde dessverre ikke opp til det.