Boktema: Hva leser du nå?

Da er det tid for Boktema hos Anette igjen, og denne gangen vil hun vite hva vi leser akkurat nå. Jeg er ikke i så veldig lesehumør for tiden, men jeg har da noen:

1. Alchemist of Souls av Anne Lyle. Jeg føler jeg har nevnt den veldig mange ganger i det siste, men jeg har verken humør eller tid til å lese fort for tiden. Den er veldig bra da, og jeg koser meg skikkelig. Bussturene hjem fra jobb er plutselig veldig mye kortere i hvert fall, og Tudor-tidens England er en fascinerende verden. Boken er en slags blanding av fantasy/alternativ historie, og sentrerer rundt Mal, som har blitt leid inn som livvakt for skrayling-ambassadøren fra den nye verden, Coby, en nederlandsk jente forkledd som gutt, som jobber på et av teatrene, og Ned, en skuespiller. I tillegg har man skraylingene, som ingen helt vet om er opphøyde, alvelignende vesener eller noe man bør passe seg for.

2. Catching Fire av Suzanne Collins. Nå har jeg holdt på med nye bøker såpass lenge at jeg følte for å lese noe om igjen. Ulempen med å lese såpass mange bøker såpass fort som jeg har gjort er jo at jeg ikke husker dem godt nok til å skrive en god omtale om dem. Så nå er det litt om-igjen-lesning på gang, i håp om at jeg får kommet meg ordentlig i gang med omtalene igjen. Jeg har gledet meg skikkelig til å lese disse bøkene på nytt, og så langt skuffer de ikke.

3. Last Argument of Kings av Joe Abercrombie. Denne har jeg prøvd meg på to ganger. I går ga jeg opp, etter å ha skrevet en ikke altfor fornøyd omtale av den, som du kan finne her. Jeg har begynt å lure på om det bare var et tilfelle av feil bok til feil tid, og om kanskje jeg skal gi den et forsøk til senere en gang, men jeg vet ikke… Kanskje jeg bare bør la nok være nok og innse at jeg av og til må gi opp en bok jeg også.

Hva leser du nå?

Last Argument of Kings av Joe Abercrombie

A.k.a. boken jeg aldri fullførte.

Denne omtalen er basert på de første 47 sidene av boken (jeg kom ikke lenger, rett og slett) og delvis tendenser i de forrige bøkene. Omtalen bærer nok også preg av at jeg både er sliten og trett, og mer enn bare litt irritert over å faktisk måtte gi opp en bok.

Jeg har en eller annen fiks idé om at jeg alltid skal lese ut bøker. Noen er rett og slett dårlige i starten, og jeg fikk mye glede av Abercrombies The Blade Itself så fort jeg kom meg forbi begynnelsen. Noen er dårlige helt ut, men ikke SÅ dårlige at det ikke er i hvert fall noe å glede seg over. Og noen har jeg endt opp med å like virkelig godt fordi de tok seg opp på alle måter.
Det er stort sett to grunner til at jeg ikke leser ut bøker: Hvor god kvaliteten er, og hvor store utsikter det er til en i hvert fall semi-lykkelig slutt. Den kan godt være trist, den kan godt være overraskende og fæl, men la boken være åpen nok til at jeg har i det minste et lite håp frem til slutten faktisk er der – da kommer jeg i hvert fall så langt. Tror kanskje det er grunnen til at jeg ikke helt har funnet tonen med A Song of Ice and Fire av Martin.
Last Argument of Kings hadde dessverre verken kvaliteten eller håpet. Jeg var nok litt påvirket av omtaler jeg har lest, der det ble hintet om at slutten ikke akkurat var så… tja. Hva skal man si. Og samtidig var det bare et eller annet som gjorde at jeg ikke klarte mer. Jeg likte de to foregående bøkene, i hvert fall etter at jeg kom litt uti dem, men her var det bare ikke håp.
Det skal MYE til at jeg faktisk legger en bok fra meg og sier at nok får være nok – det har kanskje skjedd én gang før, men jeg husker ikke noen. Det var ikke det at den var så veldig dårlig skrevet, det var bare veldig feil bok til feil tid, feil stemning, hint om en ikke-særlig-lykkelig slutt, og jeg ble ganske lei av hele greia. Etter tre forsøk, spredt utover en god del måneder, har jeg sagt takk for meg på side 47.
På engelsk er det et uttrykk som heter «purple prose,» som brukes om svulstig, utmalende, detalj-beskrivende og litt glitrende språk, litt som amerikanske tannkremreklamer. Det har slått meg at bøkene til Abercrombie til tider er purple prose med negativt fortegn. Det er ikke mye glitter her i gården; i stedet for blir alle skitne og mørke og ekle detaljer gnidd inn, og det er liksom ingen ende på elendigheten. Det er én ting å skrive såpass detaljert at det skaper levende bilder i hodet på leseren, men det kan bli for mye. Som jeg hadde lyst til å si til forfatteren i bok to: JA, vi har skjønt at han militærfyren jeg ikke husker navnet på er syk, han trenger ikke si det om igjen fullt så mange ganger – i hvert fall ikke på samme måte. JA, vi har skjønt at enkelte knapt får nok av seg selv. JA, vi har skjønt at det å flykte i skogen er vondt og vått og ekkelt og kjipt, vi har fått det med oss for leeeeenge siden. 
Det er få karakterer igjen som jeg faktisk liker. Jeg liker Bloody-Nine, og Dogman og gjengen, men de kan ikke bære hele boken, og selv deres deler begynner å virke kjedelig og noe repetitivt. Jeg pleide å like Ardee, til hun mistet fatningen. Med god grunn, men likevel. Jeg likte West, til han banket opp en viss person.Jeg kunne likt Glokta om ikke enhver scene han er med i gnir inn hvor krøpling han er hele tiden (igjen: Vi har fått det med oss nå!). Jezal er en selvopptatt og ikke minst naiv drittsekk – OK, han har forandret seg, men jeg liker ham faktisk mindre nå, og han har fortsatt ikke mye i hodet.
Det verste er at jeg sitter igjen med en følelse av at jeg burde like karakterene. Jeg liker karakterer som moralsk sett er litt i gråsonen, som er litt drittsekker av og til og som ikke alltid gjør eller tenker som de bør. Flere av yndlingsbøkene mine har slike karakterer. Så hvorfor ikke disse?
Problemet jeg har med Abercrombie, både karaktermessig, plottmessig og språkmessig, er at det virker som om han prøver så hardt å gjøre det så hardt og mørkt og dystert som mulig, og for min del ender det opp med å virke tvungent. Jeg tror kanskje det er det, mer enn slutten og handlingen, som gjør at jeg ikke orker.
Av forståelige grunner kan jeg ikke si så mye om plottet, siden det egentlig ikke har vært noe plott å snakke om ennå. Jeg kjenner at jeg ikke er særlig interessert.
Det som irriterer meg aller mest med denne boken, midt oppi alt dette, er at jeg hadde gledet meg så innmari til å lese bøkene. De virket kule, jeg elsket omslagene, jeg liker lignende bøker, og jeg likte jo de to forrige. Og på papiret virker de jo som perfekte bøker for meg, og så ender de opp med å ikke være det overhodet – det er kanskje det aller verste. Jeg føler jeg burde finne noe positivt å skrive om boken, men jeg finner bare ikke noe. Hadde jeg lest dem uten noen forventninger overhodet hadde jeg kanskje likt dem, hvem vet? 
Men nei, jeg tror faktisk ikke det.

Joe Abercrombie: Before they are hanged

Before They Are Hanged (The First Law, #2) Det er ingen hemmelighet at jeg har vært litt «både og» når det gjelder First Law-trilogien av Joe Abercrombie. Jeg har gått og sett på bøkene i bokhandelen veldig lenge, men ble litt skuffet på begynnelsen av første bok, og omtalen min av The Blade Itself var ikke akkurat overbegeistret.

Men dette er andreboka. Vi kjenner karakterene bedre, vi kjenner settingen og skrivestilen til Abercrombie, vi vet at ting ikke nødvendigvis er rosenrødt. Og fremfor alt – det er ikke debutboka. Den burde være bra.

Ikke for det. Jeg endte opp med å like The Blade Itself ganske godt, men det var på tross av en del ting og ikke på grunn av dem.

I Before They Are Hanged må Glokta finne ut hvem som har fått den forrige Superior i Dagoska til å forsvinne, og det skal ikke vise seg å bli lett. Bayaz, First of the Magi, leder en gruppe som ikke kommer overens innad for å finne et mektig våpen. I the Union er nordlenderne en stadig større trussel, men det viser seg at med en mildt sagt inkompetent kronprins på lasset er nordlenderne en større trussel enn noensinne.

Det tok en stund før jeg kom ordentlig inn i boken. Det er lenge siden jeg leste The Blade Itself og jeg husket ikke alt. Og plutselig hadde jeg nesten ikke tid til å lese, og måtte ta opp tråden igjen veldig mange ganger. I tillegg er jeg i utgangspunktet skeptisk til «reisebøker», som en del av boken jo er.

Men.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd. Jeg synes samspillet mellom karakterene er realistisk, og jeg liker at de vokser og utvikler seg. Det var på mange måter en lettelse for meg å finne karakterer jeg «heiet» på, som jeg brydde meg om, til tross for deres dårlige sider. Spesielt var jeg begeistret for Luthars utvikling. Jeg kunne ikke fordra ham i bok 1, syntes han var mest en karikatur, men etter hvert i bok 2 blir han mer levende og mer utviklet etter hvert som han opplever ting. Jeg synes også at forholdet mellom Logen og Ferro var bra skrevet.

Dessuten er det imponerende at forfatteren klarer å få handlingen i denne delen av plottet, som jo stort sett består i å komme seg fra A til B, spennende. Det var ikke kjedelig, selv om forfatteren tydelig klarte å få frem det monotone i selve reisingen. Dette gjelder dels det som skjer i nord også.

Jeg syntes også at nordlenderne, altså ikke de the Union kjemper mot, men Dogman, Threetrees og så videre, var en genial gruppe karakterer jeg virkelig likte å lese om.

Jeg er litt nølende når det gjelder bok 3, som står ulest i bokhyllen min, etter å ha lest noen omtaler av den, men samtidig kjenner jeg at meg MÅ vite hvordan det går. Det tok sin tid, men jeg synes bøkene til Abercrombie har noe for seg likevel.

Joe Abercrombie: The Blade Itself

The Blade Itself (The First Law, #1)

Denne anmeldelsen er basert på de første 167 sidene. Tiden har gått veldig fort i det siste med mye som har skjedd, og dermed veldig lite tid til lesing. Dette blir derfor en ganske kort omtale, med håp om en lang en når jeg er ferdig.

Jeg liker ideen bak boken. Jeg liker tanken på å vise de dårlige sidene ved en fantasyverden. Men det er en del ting jeg ikke liker ved utførelsen. Spesielt i begynnelsen føles det som om han virkelig gnir det inn, det blir litt sånn «ja, jeg skjønner, jeg SKJØNNER, gå videre nå.» En venn av meg, som ga opp boken etter noen sider, introduserte begrepet «scarlet prose» – på engelsk er purple prose kjent som svulstig, blomstrende og pretensiøst språk. Jeg føler Abercrombie har litt de samme tendensene, bare i en mer blodig retning (derav betegnelsen «scarlet prose»).

Den begynner sakte, og jeg tror boken hadde blitt bedre om han hadde halvert beskrivelsene i starten. Den gylne regelen i alle bøker og artikler om skriving er at man ikke skal bruke to ord der man kan bruke ett, og jeg føler at Abercrombie synder litt vel mye mot den. Jeg er ikke verdens mest kravstore egentlig, men det ble litt for mye etter min mening.

I tillegg var det en del karakterer jeg overhodet ikke likte. Det vil si, jeg likte ikke måten de er portrettert på. Selvfølgelig er det greit å skrive om karakterer som leseren ikke er ment å like, men jeg føler flere av dem – Jezal og temmelig mange av bikarakterene – blir mer karikaturer enn realistiske portrett av ufordragelige mennesker.

Når det er sagt.

Nå som jeg har kommet mer inn i boken flyter handlingen bra og er engasjerende. Jeg liker ikke alle karakterene, selv ikke de som jeg mener er beskrevet på en bra måte, men er likevel engasjert i dem. Jeg digger spesielt Bayaz, som er sarkastisk, arrogant og ufordragelig på en veldig fascinerende og likandes måte.

Jeg liker at ting får konsekvenser for karakterene. Glokta, en gang en helt, er for eksempel en krøpling som ikke akkurat har i nærheten av samme status og som knapt kommer seg gjennom dagen men som fortsatt kan gjøre nytte for seg, om enn på en grusom måte.

Boken er blodig, litt for detaljert, realistisk, «gritty» og ser ut til å bli vesentlig mye bedre enn jeg trodde da jeg startet på den. Kanskje den blir en overraskelse innen jeg er ferdig?