Samleomtale Jørn Lier Horst

Denne sommeren har vært den store krimsommeren min, tydeligvis. Mamma har en del av bøkene hans, så jeg lånte de hun har, pluss at jeg kjøpte tre bøker selv i sommer. Plutselig er det bare Vinterstengt og Blindgang jeg ikke har lest. Det er begrenset hvor mange tanker man egentlig gjør seg om en bok man leser såpass fort, så jeg fant ut at det beste ville være å lage en samleomtale for alle sammen. Jeg innså etter hvert som jeg skrev at det var håpløst å skrive veldig detaljert om hver bok, ettersom de gode og dårlige sidene ofte er de samme fra bok til bok.

Nøkkelvitnet

13420652Et lik, Preben Pramm, er funnet i Stavern, og huset hans er endevendt. Hva er det morderne har lett etter, og hvorfor ble han drept? Dette er første bok om William Wisting. Jeg kan ikke si jeg var overbegeistret – den var helt grei, men bærer nok preg av at det er førsteboka. Likevel var den underholdende, og jeg må si det er noe spesielt ved å lese krim skrevet av en forfatter som vet hva han skriver om – forfatteren har jo vært drapsetterforsker selv og vet hvordan det gjøres, samtidig som han ikke nødvendigvis beskriver alt ved politietaten fryktelig flatterende.

 

 

 

 

 

Felicia Forsvant

William Wisting gjenåpner en gammel forsvinningssak, samtidig som et gammelt lik blir funnet under graving. Som seg hør og bør i en krimroman er ikke saken uten betydning for nåtiden. Jeg kan egentlig si det samme om denne boka som den forrige, på godt og vondt. Jeg ga begge tre stjerner på Goodreads – de er ikke i overkant spennende, og det er ting som kunne gjøres bedre, men samtidig er en serie sjelden perfekt med en gang.

Når havet stilner

En mann blir funnet skutt ved apoteket i Stavern. Samtidig finner man forkullede beinrester ved en branntomt ikke så langt unna. Og det er nesten som om en eller annen høyt oppe i systemet setter kjepper i hjulene for etterforskningen.

Det er det mest ambisiøse plottet så langt, og jeg er ikke sikker på om jeg liker det. Jeg føler ofte det er noe som dukker opp i slike serier før eller senere, men det føles mindre realistisk og troverdig. Mindre jordnært tror jeg er uttrykket jeg leter etter. Samtidig – slike ting skjer jo. Samtidig er boken mer spennende enn de foregående, flyter litt bedre, og det er tydelig at forfatteren er litt mer trygg på faget.

Den eneste ene

En populær håndballjente forsvinner. På en branntomt finner man et forkullet mannslik lenket fast til et tre, og en katt med avkuttede poter.

Jeg kan ikke egentlig huske så mye om hva jeg syntes om denne, annet enn at den ble lest rimelig fort og at den var spennende. En bruker på Goodreads skrev i sin omtale av denne boken noe av det som gjør at jeg liker serien som helhet: En etterforsker uten store personlige utfordringer. For all del, det er fint at etterforskerne ikke er overmennesker som kan alt, vet alt, får til alt. Karakterfeil er bra. Men alle trenger vel ikke være fraskilte alkoholikere eller lignende for den slags? Må alle hovedpersonene ha et liv som rakner rundt dem? Av og til holder det med en etterforsker hvis problemer strekker seg til å holde ekteskapet med kona ved like og å holde kontakten med sine barn, eller samarbeidet med andre i etaten. At ikke alt i boken er død og elendighet, som en motvekt til plottet.

Nattmannen

Hodet til en ung jente blir funnet på en stake på Larvik torg. Hun har asiatiske trekk, og man lurer på om det kan være rasistisk motivert. Men ting tyder på at det kanskje er annerledes enn man tror.

Denne boken var veldig bra. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at den ikke fikk full pott hos meg, men den var veldig bra satt sammen. Plottet var komplekst og godt sammensydd, språket var bra og jeg klarte ikke å legge den fra meg før jeg var ferdig.

Bunnfall

En venstresko – med venstrebein inni – blir skylt opp på stranden. Det er ikke den første, og heller ikke den siste. Samtidig er det flere personer forsvunnet det siste året, og det blir i det hele tatt et spørsmål om hvor mange lik det egentlig dreier seg om. Plottet strekker seg langt tilbake i tid, og både Wisting og hans datter Line spiller en viktig rolle i å finne ut hva som egentlig har skjedd.

Jeg føler jeg gjentar meg selv her, men jeg har egentlig det samme å si om denne som de foregående bøkene. Godt, solid plott, gode karakterer, og en jordnærhet jeg liker. Veldig fascinerende plott i denne.

Jakthundene

I denne boken er Wisting selv mistenkt, for å ha fabrikkert bevis da en ung jente ble drept for flere år siden. Bevisene er forfalsket, men hvis ikke han, hvem har da gjort det? Og når enda en ung jente forsvinner blir det plutselig enda viktigere for Wisting og hans datter Line å nøste opp i trådene.

Jeg kan egentlig ikke fordra slike bøker hvor etterforskeren selv blir etterforsket – jeg vet ikke hvorfor, men det er i samme gate som bøker med forbyttede identiteter og slike ting, kan IKKE fordra det – men denne var jo faktisk ganske bra.

Hulemannen

En einstøing blir funnet død etter fire måneder, og alt tyder på et naturlig dødsfall. Wisting er ikke overbevist. Samtidig blir en mann funnet død i et hogstfelt, en mann som ser ut til å ha vært på FBI sin Most Wanted-liste. Men ting er ikke som de ser ut til (selvsagt).

Jeg må bare innrømme at det er lenge siden jeg leste denne boken – den ble lest i fjor, i august – og at jeg derfor ikke helt husker hva jeg syntes annet enn at den var bra.

30-dagers bokutfordring dag 7: Den mest undervurderte boken

6661027Dag 7 av bokutfordringen er «den mest undervurderte boken». Etter å ha gått gjennom bøkene mine på Goodreads har jeg endt opp med en av China Miéville. Miévilles bøker er litt som Neil Gaiman sine; han har skrevet bøker jeg elsker og bøker jeg ikke liker, og det er sjelden at noen liker alle. Jeg var ikke så begeistret for Perdido Street Station og de andre bøkene i den trilogien, men samtidig elsket jeg Kraken og denne: The City & The City. Den er ikke særlig typisk fantasy – eller særlig fantasy i det hele tatt – og er egentlig mest krim. Som det meste annet som Miéville skriver har den rikelige doser med det rare, men kanskje ikke like tydelig som andre bøker. Den er mesterlig skrevet, og en sånn hvor man trenger å sitte og stirre litt ut i luften eller glo ned i en kopp kaffe etterpå bare for å ta den inn. Jeg leste den i 2011, og den gjør fortsatt inntrykk. Anbefales!

 

 


30 Dagers Bokutfordring

Dag 1: Den beste boken du har lest så langt i år
Dag 2: En bok du har lest mer enn 3 ganger
Dag 3: Din favorittserie
Dag 4: Favorittbok i din favorittserie
Dag 5: En bok som gjør deg glad
Dag 6: En bok som gjør deg trist
Dag 7: Den mest undervurderte boken
Dag 8: Den mest overvurderte boken
Dag 9: En bok du ikke trodde du ville like, men som du endte opp med å elske
Dag 10: Favoritt blant klassikerne
Dag 11: En bok som du hatet
Dag 12: En bok som du pleide å elske, men ikke nå lenger
Dag 13: Din favorittforfatter
Dag 14: Favorittbok av din favorittforfatter
Dag 15: Favorittkarakter, mannlig
Dag 16: Favorittkarakter, kvinnelig
Dag 17: Favoritt sitat(er) fra din(e) favorittbok/bøker
Dag 18: En bok som skuffet deg
Dag 19: Favorittbok som det har blitt lagd film av
Dag 20: Beste romantiske/kjærlighetsbok
Dag 21: Favorittbok fra din barndom
Dag 22: Favorittbok som du eier
Dag 23: En bok som du har hatt lyst å lese lenge, men som du fortsatt ikke har lest
Dag 24: En bok som du skulle ønske flere personer ville lese
Dag 25: En karakter som du gjenkjenner deg mest i
Dag 26: En bok som endret din mening om noe
Dag 27: Den mest overraskende vrien eller slutten
Dag 28: Favorittitler
Dag 29: En bok som alle hatet, men som du likte
Dag 30: Din favorittbok gjennom tidene

En smakebit på søndag: The Casebook of Newbury & Hobbes av George Mann

En smakebit på Søndag er en ukentlig spalte hos Mari hos Flukten fra Virkeligheten. Den går ut på å dele noe fra en bok man holder på med. Bli med da vel!

Denne ukens bok er The Casebook of Newbury & Hobbes av George Mann. Jeg har skrevet om Manns bøker på bloggen tidligere – Newbury & Hobbes er en steampunk/detektiv-serie som begynner med The Affinity Bridge, og hvor den femte boka kom ut nå i høst. The Casebook… er en samling kortere historier fra samme univers. Det er mye jeg kunne ha valgt ut som smakebit denne gangen. Jeg var fristet til å hente en fra historien «The Case of the Night Crawler», hvor selveste Dr. Watson (ja, han fra Sherlock Holmes) er en av karakterene. Jeg var fryktelig skeptisk til den, men det føltes virkelig som den samme Watson vi kjenner fra Doyle’s bøker.

Til slutt endte jeg med de første linjene i boken. De introduserer en tidligere medarbeider til Sir Maurice Newbury, Templeton Black. Jeg elsket denne historien, da den er mer overnaturlig enn de andre, og forholdet mellom Newbury og assistent er helt annerledes enn med miss Hobbes.


«I make a point of only smoking Guinea Gold cigarettes and drinking French brandy, Benson. I fear nothing else will do.» Templeton Black exhaled slowly, smoke pluming from his nostrils. His cigarette drooped languidly from his bottom lip.
«Then you, sir,» replied Benson, striking the billiard ball with the tip of his cue, «are nothing but a frightful bore.»

Fantastiske detektiver


I bloggpausen min har jeg tenkt en del på hva jeg har lyst til å blogge om. Selv om jeg ikke hadde anledning til å være med på bokbloggertreffet i Oslo har jeg fulgt med på debattene. Av og til blir jeg litt sliten av sånne debatter, men jeg tror det er nyttig å av og til få en dytt til å tenke over hva man vil med bloggen. Samtidig har jeg fulgt en del med på hva mine venner og bekjente sier om bøker, spesielt hvis det handler om sjangre jeg er interessert i. 
Hva vil jeg egentlig? Jo, jeg vil at andre folk skal få øynene opp for bøker de kanskje aldri har hørt om. Det er ingen hemmelighet for de som er innom bloggen her at fantasy er sjangeren som er nærmest mitt hjerte, og det er så mange bøker som er så innmari bra som så utrolig få her til lands vet om. Voilá, så har det som egentlig bare skulle bli ett eneste innlegg blitt en serie innlegg i mitt hode.
Av og til møter jeg folk som elsker krim – det er ikke så vanskelig her til lands – og som har lyst til å begynne å lese fantasy, uten at de helt vet hvor de skal begynne. Kanskje har de bare lest Tolkien, Jordan eller Martin og gitt seg der. Men jeg møter også folk som har motsatt problem – de skjønner ikke helt hva greia med krim er; de leser for det meste fantasy og har ikke funnet noe i krimmens verden som treffer dem.
Det geniale her er at man faktisk ikke trenger å velge. Det finnes mange bøker som har begge deler. Derfor er dagens tema fantastiske detektiver – altså detektiver i en fantasy-setting. For av og til trenger man bare en krimgåte av en annen verden. Bokstavelig talt.
Under temaet fantastiske detektiver har jeg valgt å inkludere både de som er faktiske detektiver og politimenn, men også de som har andre yrker som går ut på det samme – finne gjerningsmannen bak en kriminell handling. Jeg sier ikke at alle seriene er veldig krimaktige, men alle har noe. (Neste tema blir fantastiske bibliotekarer. Vet du om noen du vil anbefale? Sleng deg gjerne med)

Den man ikke kommer utenom

Det finnes én fantasydetektiv man bare ikke kommer utenom. Harry Dresden. Eneste trollmann i telefonboka i Chicago (eller overalt ellers) og fantasyverdenens svar på den arketypiske detektiven. Han er noe uflidd, har visse problemer med autoriteter, har en vanskelig barndom, får ofte gjennomgå rent fysisk, men klarer likevel å løse saken. På den andre siden er det overhodet ingen mangel på fantasy-elementer i bøkene. Rent bortsett fra det faktum at han er en trollmann, har han en snakkende hodeskalle (OK, egentlig en hodeskalle bebodd av en ånd, men detaljer, detaljer), han kan gjøre litt mer enn å skyte etter motstanderne sine, og ikke minst løser han saker som ikke er helt av den… vanlige sorten. Serien inneholder både råtne og hederlige politifolk, mafiabosser og andre folk på livets skyggeside, men også sidhe fae, feer, varulver, vampyrer og det meste annet. Og en zombiedinosaur som heter Sue.
Serien heter Dresden Files og er skrevet av Jim Butcher. Den består så langt av 14 bøker (nummer 15 kommer rett før jul) pluss noen in-betweens. Anbefaler å begynne på bok 3 eller 4, siden det er da det begynner å ta seg opp.

London slik du aldri har sett den

Peter Grant er politikonstabel i Londons politistyrke, the MET. Han er nyutdannet og venter bare på å få vite hvor han skal bli plassert, og håper intenst det ikke blir bare papirarbeid. Etter et møte med en ikke-eksisterende person og et påfølgende møte med Nightingale, trenger han ikke bekymre seg over akkurat det. Nightingale styrer den delen av the Met man ikke helt snakker høyt om: The Folly. The Folly etterforsker det overnaturlige, og Nightingale er trollmann. Han har plutselig fått seg en ny lærling.
Peter Grant hører hjemme i Rivers of London-serien skrevet av Ben Aaronovitch (merk at bok 1 også har blitt utgitt under tittelen Midnight Riot, forstå det den som kan). Samtidig som serien viser et London som du aldri her sett før, er den likevel typisk Londonsk. Humoren, stemningen, personene, detaljene. Den har alle delene jeg elsker ved fantasy – det mørke og farlige, det fantastiske, vissheten om at hva som helst kan skje – blandet med hardt og jordnært politiarbeid, i passe blandinger av lettbenthet og mørkt alvor.

London slik du håper du aldri får se den

Det var en gang to forfattere, som begge bodde i London, og som omtrent samtidig bestemte seg for å skrive en fantasybok om politiet i London. Så langt strekker likheten seg mellom Ben Aaronovitch og Paul Cornell, men utover en veldig londonsk atmosfære, persongalleri og historie stopper likheten der. Mens Rivers of London er en spennende bok du like fullt sover godt om natten av, er denne det ikke.
Boken er skrevet av Paul Cornell og heter London Falling. Hovedpersonen er James Quill, etterforskningsleder, men vi følger også de tre andre politifolkene i teamet hans på godt og vondt. Om Rivers of London kommer inn på Londons skyggesider BOR London Falling på den virkelig svarte siden. Den spiller virkelig på alle strengene.
James Quill holder på med saken om et hovedvitne i en stor narkotikasak som døde i politiets varetekt. Med politiet til stede, på kamera. Uten noen synlig grunn. Ikke synlig for dem, i hvert fall. Og det blir tydelig både for ham og teamet at de nok har ganske mye vann over hodet. Tro meg, du kommer ikke til å se på gamle, krokryggede damer på helt den samme måten etter å ha lest denne.

Viktorianske detektiver

Sir Maurice Newbury er en «Gentleman Investigator for the Crown». Assistert av Miss Veronica Hobbes, sekretæren hans, etterforsker han diverse merkelige og tilsynelatende umulige forbrytelser i viktoriatidens London. Styrtende luftskip, spøkelsespolitimenn, revenants og mystisk pest, automatons og diverse andre oppfinnelser er noe av det du vil finne i serien – om du liker god, gammeldags krim av Sherlock Holmes-typen med en moderne snert anbefaler jeg å prøve denne.

Serien heter Newbury & Hobbes og er skrevet av George Mann. Bøkene handler om viktoriatiden, og selv om det ikke helt er den viktoriatiden som faktisk eksisterte, er det absolutt troverdig, med dens oppfinnertrang, flørting med det okkulte og blanding av moralisme og dekadanse. 

Oppdagere og vitenskapsmenn

Når vi først er inne på viktoriatiden kan vi også nevne Sir Richard Francis Burton. Sir Burton var en person som faktisk eksisterte i viktoriatiden, og var oppdager, lingvist, vitenskapsmann og sverdfekter. Flere andre personer har også eksistert, blant annet hans venn, det moderat suksessfulle poeten og temmelig suksessfulle drukkenbolten Swinburne. På mange måter er denne svært nær den faktiske viktoriatiden, spesielt i atmosfære og holdninger, men også fjernt fra de faktiske hendelsene, noe som blir elegant forklart i bok to.

London befinner seg midt i en teknologisk revolusjon, hvor forskere har utviklet spesialdyr spesialdesignet som ubetalt arbeidskraft, libertinene arbeider for et samfunn basert på kreativitet, og the Rakes driver med magi, dop og anarki. De to vennene blir dradd inn i malstrømmen når noe beskrevet som Spring Heeled Jack overfaller unge kvinner og varulver terroriserer London’s East End.

Sir Richard Francis Burton hører hjemme i Burton & Swinburne-serien av Mark Hodder. Foreløpig har tre bøker kommet ut (eller er det fire?).

Hederlig omtale

Bonuspoeng går til Mark Charan Newtons Nights of Villjamur for å handle (blant annet) om en detektiv i en erketypisk, episk fantasysetting. Ganske mange minuspoeng for å være (i min mening) både irriterende og kjedelig, men jeg kunne nesten ikke la være å nevne den heller.

Mindfuck til tusen

Det er en grunn til at The City & The City av China Miéville har fått gode skussmål. Detektiv Tyador Borlú holder til i Bezsel i et ikke navngitt land i noe som virker som Øst-Europa. Den begynner som en noir-aktig detektivroman der en ung arkeologistudent blir funnet drept. Siden forfatteren ikke er kjent for å skrive normal eller kjedelig litteratur vet man ganske snart at her ligger det noe mer. Det er kanskje den minst fantasy-aktige boken på listen, men jeg føler likevel den hører hjemme. Stemningsmessig er den en slags hybrid mellom krim og 1984-aktig dystopi satt i et fiktivt land. En av de mest fascinerende bøkene jeg har lest noensinne.

Privatdetektiver i Seattle

Harper Blaine er privatetterforsker i Seattle. Etter en opplevelse som fører til at hun er fysisk død i et øyeblikk, får hun plutselig en helt annen type saker å etterforske. For selv om hun ikke vil ha noe med det overnaturlige å gjøre, kan hun ikke stenge ute det hun ser, og det overnaturlige vil i høyeste grad ha noe med henne å gjøre. Etter hvert innser hun at hun må lære seg å kontrollere evnene sine før de kontrollerer henne, eller driver henne til vanvidd. Bokstavelig talt. Snart ser hun at ting er mer sammenknyttet enn de så ut som, og at det er ting i hennes egen bakgrunn hun ikke ante.

Serien heter Greywalker, og er skrevet av Kat Richardson. Ikke bare er handlingen interessant og fengende, men forfatteren for bonuspoeng for å skrive realistisk om romantiske forhold i en slik situasjon som hovedpersonen er i. Av og til funker det, og ofte funker det ikke. Hovedpersonen er realistisk, har bein i nesa og blir ikke selvutslettende og hjelpeløs selv om hun blir forelsket. Serien har 7 bøker, den åttende blir publisert i år.

Andre mer eller mindre detektivete anbefalinger

Eliza Braun og Wellington Books, Ministry of Peculiar Occurrences, av Pip Ballantine og Tee Morris.
Genny Taylor, Spellcrackers.com, Suzanne McLeod
Felix Castor, The Devil You Know, Mike Carey (ikke lest ferdig)
Kate Daniels (serie med samme navn), Ilona Andrews (ikke lest)
Cal & Nik Leandros, Cal Leandros-serien, Rob Thurman (kanskje mest fra bok 2)
Chess Putnam, Downside Ghosts, Stacia Kane
Samuel Vimes (City Watch), Discworld, Terry Pratchett (tatt med ikke fordi serien er særlig krimaktig på noen måte, men fordi det er pinlig få eksempler på noe annet enn urban fantasy på denne listen – er man nødt til å skrive det selv?? Dessuten, City Watch er teknisk sett Discworlds versjon av politifolk, er de ikke? *kremt*)

Kat Richardson samleomtale: Greywalker-serien

I flere uker har jeg gått og tenkt på hvilken bok jeg skal skrive om her på bloggen først. Først tenkte jeg på Patrick Rothfuss sin The Wise Man’s Fear, men jeg fikk det liksom ikke til. Så vurderte jeg Dresden files, siden jeg ikke har skrevet om noen av bøkene etter bok 4 – men nå begynner det jo å bli en stund siden jeg leste dem, og vil gjerne ha lest dem på nytt før jeg gjør det. Kan liksom ikke basere en omtale på det lille jeg husker.
Men hva med The Parasol Protectorate, da? De er jo gøy, og jeg har jo nettopp lest bok nummer én på nytt. Meeeen… Jeg får liksom ikke helt inspirasjonen til det (selv om det å vente på inspirasjon ikke akkurat er noen fruktbar affære). I en lignende sjanger har man jo bøkene til George Mann – men de leste jeg så fort at jeg ikke husker helt hva jeg likte og ikke likte. 
OK, det skulle visst være fryktelig vanskelig i dag, men hva med The Warlock’s Shadow? Niks, husker ikke den helt heller. Faren med å ha for mye å gjøre i en periode, man rekker liksom ikke å fordøye det man leser.
Som dere skjønner er det ikke helt lett å komme gjennom bunken med leste, men ikke omtalte bøker. Til slutt sto det mellom Brandon Sandersons Elantris, og Kat Richardsons Greywalker-serie. Til slutt ble det sistnevnte.
Halleluja. Jeg har bestemt meg.
Nok om det, og over til selve omtalen. Jeg kommer ikke til å skrive spesifikt om hver eneste bok, men mer om serien under ett.
Greywalker (Greywalker, #1)Harper Blaine er privatdetektiv. En helt vanlig en, som utfører diverse oppdrag for diverse kunder. En dag holder hun på med en sak der en mildt sagt ufordragelig mann har svindlet sin ekskone og datter, og etter en konfrontasjon med denne mannen i en heis ender hun opp død. I to minutter.
Når hun senere våkner på sykehuset er ikke alt som før. Hun ser skygger. Skikkelser som ikke er der. Steder som ikke er der, eller som eksisterte for lenge siden. Redd for at hun har blitt gal finner hun til slutt ut at hun har blitt en Greywalker. En Greywalker kan ferdes både i den «virkelige» verden og i the Grey, den parallelle verdenen gjenferdene etter de døde befinner seg i. Hun vil helst ikke ha noe med the Grey å gjøre, men hva gjør man når man ikke har nok kontroll til å holde seg unna? Og hva gjør man når de døde oppsøker deg?
Når en ung mann forsvinner blir Harper tvunget til å innse at det ikke bare finnes gjenferd, men også de som lever i begge verdener samtidig – vampyrene. 
Utover serien må Harper lære seg å takle de nye, uvante kreftene sine, og hun må lære seg å bruke dem for å oppklare saker, ikke bare for å fungere selv. Men det er ikke lett. For hvordan forklarer man til politiet at en mann ble drept av et poltergeist, eller at den blodløse foten funnet på jernbanesporet ble drept av et monster fra de lokale indianernes mytologi? Hvordan får man et forhold til å fungere når man har et slikt yrke? 
Bøker om «overnaturlige» detektiver og mysterier er i vinden for tiden. Jeg, som elsker både krim og fantasy, er veldig glad for det. Når det er sagt har jeg vært litt småskeptisk til de som tar det veldig bokstavelig – om ikke annet fordi det føles litt som et imitasjonsforsøk av Dresden Files av Jim Butcher.
Men Greywalker-bøkene føles ikke som noen etterligning, selv om de har mange av de elementene jeg elsker ved Dresden Files. Richardson er ikke redd for å gi hovedpersonen juling, og jeg liker det at hver bok ikke begynner på ny frisk. For hver bok blir Harper stadig bedre til å takle the Grey, men hun blir også mer preget av jobben sin, og det blir også forholdet hennes til menneskene rundt seg. Rent fysisk holder hun i Underground på å trene seg opp igjen etter skadene hun fikk i Poltergeist, mens hun og Will prøver desperat å få forholdet til å fungere, noe som bare går en liten stund. Senere begynner Ben og Mara, tidligere noen av hennes beste venner, å skjønne at det ikke alltid er trygt å være nær Harper, fordi farlige situasjoner oppstår, og de reagerer på dette på en forståelig måte.
For de som måtte reagere på at det finnes vampyrer kalt Alice og Edward i Greywalker-serien vil jeg påpeke at de ikke har noen fellestrekk med Twilight-seriens vampyrer, og at første bok de figurerte i kom ut omtrent samtidig med den første Twilight-boken. Selv om vampyrene i Greywalker ikke er helt som Dracula er de mye nærmere den tradisjonelle litterære vampyren enn en del andre bøker nå for tiden, og de er ikke gode. Men de er heller ikke fullkomment onde, ikke nødvendigvis, og av og til må Harper samarbeide med dem. Jeg liker godt at dette dilemmaet er behandlet som det dilemmaet det ville vært, og at Harper ikke tar lett på det.
Skal jeg si noe negativt må det være at de «romantiske» delene av spesielt den første boken virker litt klønete skrevet. Samtalene virker litt tvungne, litt unaturlige, og jeg får meg ikke helt til å tro på det. På den andre siden er de andre delene veldig godt skrevet. 
Jeg liker også at bøkene trekker frem en del fra indianernes mytologi og folklore, som noen av monstrene man møter, men også menneskene og trossystemet. Jeg liker at man merker at de foregår i Nord-Amerika, at de er forankret ikke bare i den hvite delen av samfunnet men de delene som har vært der før. 
Man merker ellers en tydelig utvikling i bøkene, ikke bare handlingsmessig men kvalitets- og spenningsmessig. Det blir mindre og mindre av de litt halvkunstige dialogene, og bøkene blir stadig mer spennende. Den siste boken, Downpour, klarte jeg overhodet ikke å legge fra meg, og til tider var den direkte creepy – men ikke på en direkte, kvalmende måte, bare at man føler det ligger et eller annet farlig og syder under overflaten.
Jeg skulle gjerne ha trukket frem flere negative ting. Men de tingene jeg typisk kritiserer, som karakterene, plottet og så videre, kommer seg utover i boken. Til tider er noen av personene litt stereotypiske, men de aller fleste føles utrolig virkelige. Richardson har ikke vært redd for at det å gjøre dem litt quirky eller eksentriske skal få dem til å virke mindre virkelige – virkelige mennesker er ofte merkelige. Synes jeg, da. Og det blir sjelden for mye. Plottet har Richardson kontroll på, selv om jeg personlig syntes Poltergeist ikke var så engasjerende som den burde være. Og selv om det er en type bok som ofte er plottsentrert bryr man seg om karakterene.
Dette er en av seriene jeg er aller mest glad for at jeg plukket opp i fjor, og forfatteren er høyt oppe på listen min over forfattere jeg skal følge nøye med på. Anbefales!
For øvrig vil jeg også si at jeg har fått meg en Flickr-konto – veldig hyggelig om noen tar seg en tur innom. De aller fleste bildene der finnes imidlertid også på fotobloggen min.

Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen

Red Mandarin Dress Jeg har hatt lyst til å lese Qiu Xiaolong siden jeg så bøkene hans på Mammutsalg et år. Til slutt måtte jeg bare kjøpe en av dem, og valget falt på Mandarinkjolen. Det var et avbrekk fra all fantasyen jeg har lest i det siste, og det er alltid spennende å prøve noe nytt. Kinesisk krim, tenkte jeg, alt må prøves.

Chief Inspector Chen Cao of the Shanghai Police Department is often put in charge of  politically sensitive cases. Having recently ruffled more than a few official feathers, when he is asked to look into a sensitive corruption case he takes immediate action – he goes on leave from work. But while on vacation, the body of a murdered young woman is found in a highly trafficked area and the only notable aspect is that she was redressed in a red mandarin dress. When a second body appears, this time in the People’s Park, also in precisely the same kind of red mandarin dress, the newspapers start screaming that Shanghai is being stalked by its first sexual serial killer. With the Party anxious to resolve the murders quickly, Chen finds himself in the midst of his most potentially dangerous and sensitive case to date.

(Utdraget er på engelsk, fordi det er hentet fra Goodreads, men jeg leste den på norsk.) 


Til å skulle være en thriller var den særdeles lite spennende. Det kan hende andre liker den, men jeg? Ikke søren. Ting skjer sakte, så sakte at du lurer på om noe noensinne kommer til å skje. Hovedfokuset i begynnelsen av boken er Chens avbrekk for å studere litteratur, og en oppgave han holder på å skrive som etterforskningen hjelper ham med.


Har jeg noensinne sagt at jeg hater bøker som maser om og om igjen om hvor fantastisk «litteraturen» (som om det er en egen, abstrakt entitet med eget liv) er og hvor betydningsfull den er. Vel, nå har jeg sagt det. Jeg vet det. Det er derfor jeg leser! Men jeg kan ikke fordra å bli pådyttet en mening, hvor mye den enn samsvarer med min egen.


Litteratur er særdeles viktig, litteratur og handlinger begått i tidligere tider. Det er selvfølgelig interessant å lese om noe så fjernt som Kina, både geografisk og kulturelt, og beskrivelsene var fascinerende. Jeg må si jeg holdt på å legge fra meg boken ved noen av beskrivelsene av måltidene (som blir beskrevet i detalj) – levende reker? Eugh. 


Samtidig virker det som om forfatteren prøver veldig hardt å beskrive Kina for oss utenforstående, noe som får ting til å virke litt oppstyltet og kunstig. Og hva er det med all siteringen av Konfucius og kinesiske dikt? Akkurat som om en vanlig kineser går rundt og sier slikt? Enda bedre, dørvakter og horer? Virkelig? Går folk her rundt og siterer Håvamål, kanskje? 


Til å være en thriller eller i hvert fall krim var den håpløst lite spennende. Den var kjedelig. Jeg likte den stort sett bare på grunn av insikten i kinesisk kultur og hverdagsliv, lite annet.

George Mann: The Affinity Bridge

The Affinity Bridge Jeg er i stor grad en omslagsshopper. Med det mener jeg at jeg godt kan kjøpe en bok utelukkende fordi omslaget er kult. Av og til er jeg heldig og finner noen geniale bøker, av og til er jeg uheldig. George Manns bøker var i stor grad et lykketreff. Jeg så opprinnelig på en av de senere bøkene, men siden Affinity Bridge var den første kjøpte jeg den. Det er en av få ganger jeg har kjøpt en bok fullstendig uten å lese bakpå, men kun basert på omslag og sjanger (steampunk).

Affinity Bridge minner veldig mye om enkelte krimbøker fra den tiden den beskriver. På noen måter føles den som en krysning mellom Arthur Conan Doyle og Jules Verne, men den er likevel noe helt eget.

Hovedpersonene er Sir Maurice Newbury, Agent of the Queen, og hans nyansatte assistent, Veronica Hobbes. Et luftskip styrter, og piloten er ikke mulig å finne. Det som gjør det hele vanskeligere er at piloten var en «automaton,» en slags robot, som i utgangspunktet ikke skal kunne feile, og heller ikke kunne gå fra åstedet. Samtidig hintes det om at en potensielt høytstående person var ombord i luftskipet. I tillegg til dette forekommer en hel rekke mord i de litt dårligere delene av byen, og det rapporteres at man har sett en lysende politimann på åstedet.

Jeg skal ikke røpe mer om plottet, men vil ha sagt at løsningen på hele greia var både uventet og fullstendig genial. Jeg digget persongalleriet – hovedpersonene er både geniale og lette å like, men har også dårlige sider og hemmeligheter. Forfatteren er ikke for snill med dem.

Jeg elsker også samspillet mellom Newbury og Hobbes, med hinting om at det kanskje kommer til å bli noe mer mellom dem. Handlingen foregår mot slutten av viktoriatiden, og samspillet mellom dem er dermed preget av den tiden, selv om begge personene er «forward thinking.» Samtidig er det et poeng at begge skiller seg litt ut fordi de har en mindre tradisjonell tankegang enn sin samtid, noe jeg liker. Man kan ikke bare sette et menneske med moderne holdninger midt i et slikt samfunn uten konsekvenser.

Boken er steampunk, noe som gjør at jeg vanligvis ville kalt den fantasy (eller science fiction, avhengig av hva som er i den), men den er også i høy grad en detektivroman. Selvfølgelig elsker jeg en bok som gir meg det beste av mine to yndlingssjangre! Har du lyst til å lese en litt annerledes krimbok anbefaler jeg denne på det sterkeste.

Janet Evanovich: Smokin’ Seventeen

Smokin' Seventeen

Janet Evanovich sin Stephanie Plum-serie har lenge vært en av mine favoritter. Som en krysning mellom krim, humor og chick-lit har de vært forfriskende og lettbeint lesning i bokhyllen min. Jeg liker vanligvis ikke de to sistnevnte sjangrene, men på en eller annen måte har det funket.

For å ta det første først. Handlingen.

«Where there’s smoke there’s fire, and no one knows this better than New Jersey bounty hunter, Stephanie Plum. The bail bonds office has burned to the ground, and bodies are turning up in the empty construction lot. To make matters worse, Stephanie is working out of a motor home she shares with a dancing bear, and Joe Morelli’s old world grandmother has declared a vendetta against her. And just when Stephanie decides it might be time to choose between the two men in her life, Morelli and Ranger, a third man from Stephanie’s past moves back to Trenton…


Break out a cold drink and slap on some sunscreen, this summer is sure to be a scorcher with Smokin’ Seventeen.»

Det er en del man kan si om boken, og – til å være en serie jeg har elsket så lenge – det er ikke noe gøy å innse at ingenting av det er bra. Jeg har holdt ut i disse 17 bøkene (pluss noen «mellom numrene»-bøker) men begynner å tenke på å si takk for meg.

Det sier kanskje seg selv at man etter 17 bøker begynner å gå litt tom for plott. Det virker som om Evanovich er så oppsatt på å holde det friskt og originalt at… hun går litt for langt. «Suspension of disbelief» er en fin ting, men det finnes grenser.

For det andre. Morelli og Ranger. Stephanie Plum har forsøkt å bestemme seg for en av dem i 17 bøker nå. Det begynner å bli litt kjedelig. Spesielt når Stephanie fortsatt er den samme hun var, annet enn litt mer badass, og mye mer promiskuøs. Jeg er ikke av dem som klager over slike ting vanligvis, men når hun går fra den ene sengen til det andre og vi er ment å ha sympati med henne (og ikke med hennes to flammer, som burde dumpe henne, for å løselig sitere en omtale på goodreads) mister jeg litt iveren etter å lese videre. Samtidig blir Joe mer og mer sjåvinistisk mens han egentlig var en ganske ålreit fyr i begynnelsen.

Men tilbake til Stephanie. Etter årevis som «bounty hunter» kan hun fortsatt ikke bruke pistolen sin, eller håndjernene, hun kan ikke unngå å få biler til å eksplodere og gidder ikke lære selvforsvar. Hun er ikke noen likandes person lenger, men der man overså det siden hun faktisk var morsom må man nå bare sukke. For hun er ikke morsom lenger. Og det var det jeg virkelig likte med bøkene.

Ellers er de andre karakterene like karikatur-lignende som de var i de forrige bøkene, selv om de virket mer virkelige i de som var sånn cirka midt i serien. Jeg elsket bøkene midt i serien. Nå… liker jeg dem stadig mindre. Det er flere omtaler på Goodreads som spekulerer i om hun ikke egentlig liker serien lenger og om hun bare gjør det for pengenes del.

Ikke for det. Jeg kommer antageligvis til å kjøpe neste bok også, som heter et eller annet med Eighteen, bare for å se om den er like katastrofal som denne eller om den kommer seg. Men jeg leser ikke enda en «mellom numrene»-bok, i hvert fall. En blanding mellom krim, humor og chick-lit kan fungere. Bland inn fantasy også, og det blir litt… Tja. I hvert fall når hovedserien er etablert som en serie hvor overnaturlige ting ikke har noen plass. Den siste «mellom numrene»-boken har jeg ikke lest, og det kommer jeg ikke til å gjøre heller. Klisjéene kommer fort og gale, for å si det sånn.

Skal du lese en Evanovich-bok (noe jeg anbefaler på tross av denne omtalen), velg en av de tidligere. Alt frem til og med bok tolv (en av mine favoritter og høydepunktet før det gikk sakte men sikkert nedover) er bra. Les de hvis du vil ha lettbent, underholdende og spennende lektyre, men det er ingen skam å snu. Eller å stoppe før serien går i dass. Det skulle jeg ønske forfatteren skjønte…

Megaomtale del 2: Krim

I helgen var jeg hjemme, og da blir det alltid litt krimlesing. Mamma leser for det meste krim, og det er fortsatt en haug med bøker jeg ikke har lest. Denne gangen ble det, som vanlig, Agatha Christie og P.D. James. Litt kortere omtaler, siden jeg skriver om flere bøker på en gang.

Agatha Christie: Ti små negerbarn
To ting gjorde denne boken temmelig lite spennende. 1: Jeg har lest den før. 2: Ganske tidlig i boken får vi vite hvem som kommer til å dø når, og omtrent hvordan (derav tittelen – det følger en gammel barneregle). Den eneste overraskelsen var hvem som gjorde det, for det hadde jeg glemt.

Det kunne blitt en overraskende og creepy bok (plottet med at alle de tilstedeværende blir tatt av dage en etter en er jo ikke akkurat fremmed for f.eks. horrorsjangeren) men den ble egentlig bare platt. Synsvinkelen hopper fra den ene til den andre – det er ikke forvirrende, men det gjør at man ikke får et forhold til noen av karakterene, og jeg endte opp med ikke å bry meg i det hele tatt. Ikke en av Christies beste bøker, for å si det slik.

Agatha Christie: Barneselskapet
Barneselskapet handler om krimforfatteren Ariadne Oliver, som ender opp i et barneselskap som en venninne av henne arrangerer. Der blir en jente drept. Alle sier hun er en løgnhals, men Oliver mener det ikke er tilfeldig at drapet skjedde rett etter at hun fortalte til alle de tilstedeværende at hun hadde vært vitne til et mord for flere år siden.

Jeg synes ikke Christie er særlig flink til å beskrive barn, noe som er denne bokens svakhet – de virker enten veldig små og dumme eller som kortvokste voksne, og ingen av delene er særlig troverdig. Likevel er plottet interessant og slutten passe uforutsigbar. Jeg kan ikke si at boken fenget meg, siden jeg har lest den tidligere, men den er helt grei.

Agatha Christie: Den forsvunne domprost
På Bertram’s Hotel i London, som er en oase fra en svunnen tid og dermed yndlingshotellet til både turister og Englands pensjonister, forsvinner en dag en domprost. Han er en forvirret fyr som stadig glemmer hvor han skal være når, så det er ikke alle som reagerer med det samme. Gjest på hotellet er også Miss Marple, som i kjent stil har et årvåkent øye på det som skjer.

Den forsvunne domprost er en forvirrende bok, og etter å ha lest den har jeg fortsatt ikke helt skjønt hva greia med domprosten egentlig var. Det er flere underplott og stadige forviklinger – du har domprosten som forsvinner, det som foregår under fasaden på hotellet, du har alt som skjer med Elvira som ikke egentlig blir forklart godt nok, og du har plottet med Bess Sedgwick. Såvidt jeg husker er alt på sett og vis sammenknyttet, men jeg klarer ikke å huske hva som hadde med hva og hvem å gjøre. Det er en fordel når du har lest en krimbok at du i hvert fall husker hvem som gjorde det. Ellers noenlunde greit skrevet, selv om jeg ikke synes at karakterene er på sitt mest realistiske.

P.D. James: Døden i laboratoriet
Døden i laboratoriet er en av de tidlige Adam Dalgliesh-bøkene. Den handler om en vitenskapsmann, Dr. Lorrimer, som blir drept i laboratoriet en natt. I kjent stil har stort sett alle et eller annet motiv, siden Dr. Lorrimer ikke var godt likt. Det er alt i alt en veldig typisk James-bok, men det merkes at det er en av de tidlige. Det tar lang tid før plottet kommer i gang, og jeg føler ikke at alle konfliktene er realistiske. Som vanlig er det også et par litt lyssky kjærlighetsaffærer og så videre.

Boken er egentlig helt grei, men det irriterer meg litt at forfatteren tilsynelatende gjør seg stor flid med å legge opp til en eller annen konflikt, et eller annet alvorlig noe, og så blir det aldri noe av det. Det er liksom bare for å gi dem motiv. Men hvis man har gitt personen et så tydelig motiv, er det da ikke et poeng i å faktisk ha med noe om denne personen når etterforskningen faktisk starter?

Ikke akkurat den beste James-boken jeg har lest, men den er likevel helt grei.

China Miéville – The City & The City

The City & The City
“When the body of a murdered woman is found in the extraordinary, decaying city of Beszel, somewhere at the edge of Europe, it looks like a routine case for Inspector Borlú of the Extreme Crime Squad. But as he probes, the evidence begins to point to conspiracies far stranger, and more deadly, than anything he could have imagined. Soon his work puts him and those he cares for in danger. Borlú must travel to the only metropolis on Earth as strange as his own, across a border like no other.”
Jeg synes ofte det er litt… skummelt å lese bøker hvor jeg har lest én bok av forfatteren tidligere, og elsket den. Det er hardt for en bok å leve opp til noe sånt. Tar man i betraktning antall priser The City & The City har fått skrus forventningene enda høyere. 
Det er umulig å beskrive hva boken handler om på en forståelig måte uten å røpe for mye. Settingen er ikke lett å forstå, og når baksideteksten beskriver Beszel som “strange” er det ikke noen overdrivelse. Beszel ville vel ha vært et sted i Øst-Europa, og deler sin geografiske plassering med den omtrent like store byen Ul Qoma. Hovedpersonen i boken er like mye byene selv og hvordan samspillet mellom dem er og virker inn på menneskene i dem, som Inspector Borlú. Det tok meg flere kapitler før jeg fullt ut “skjønte” settingen. Det er ingen lett bok. Men gi den tid, og du vil ikke angre. I hvert fall gjorde ikke jeg det. 
Som flere andre av Miévilles bøker er The City & The City litt utenfor enhver sjangerplassering. Der Kraken kunne kalles urban fantasy passer egentlig City best til forfatterens eget navn på sjangeren, nemlig Weird Fiction. The City har fått flere fantasypriser, men jeg tipper det er mer basert på forfatteren enn selve bokens sjanger. Det er i hvert fall ingen prototypisk fantasy. Den begynner mest som en krim, og ender som et slags mysterie/eksperiment/et eller annet. Det er ikke mulig å plassere den i noen sjanger. Men selv om det ikke finnes noe overnaturlig i boken er det likevel en så fremmed verden for oss (og byene eksisterer jo faktisk ikke i virkeligheten) at den godt kan kalles en annen form for fantasy enn det man vanligvis legger i begrepet.
Nå skal ikke jeg skrive i evigheter om sjangeren, som faktisk er irrelevant for boken. Når det er sagt, synes jeg at forfatteren gjør en sabla god jobb. Boken har litterært høy kvalitet, og selv om den er tung flyter både dialog og handling bra, og den er engasjerende hele veien. De siste 100 sidene klarte jeg ikke å legge den fra meg, og den kombinerer mange av de tingene jeg liker ved de forskjellige sjangrene den er innom.
Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg skal si. Det er en grunn til at den har vunnet så mange priser. Det er en grunn til at jeg nå har bestemt meg for å lese absolutt alle bøkene til Miéville. Og det er så mye man kan lese inn i den, den har så mye å si,
Jeg holdt forresten på å glemme det jeg likte nesten aller best – av alle forfatterne som prøver å uttale seg om språk er Miéville den første jeg har lest (utenom kanskje Tolkien, men han var jo professor, og det var på et helt annet plan) som virkelig forstår hvordan det fungerer. For eksempel hvordan et lån fra et språk til et annet blir gjort til det lånende språkets eget, til noe uavhengig av språket det kom fra. Det er en del småting gjennom boken – ikke noe viktig, men bare små referanser – og jeg fant ikke én som jeg ikke kunne godta. Jeg reagerer jo veldig lett på slike ting, tatt i betraktning utdannelsen min.
Jeg kunne også skrive flere avsnitt om hvor fascinerende Beszel og Ul Qoma er, hvor fascinerende politikken deres er (og at jeg skriver noe sånt sier vel det meste, jeg kan ikke fordra politikk – en av ulempene med å ha en politiker-far, antar jeg), kulturen, folkene og bare hvordan de fungerer. Men det vil ødelegge for dem som eventuelt vil lese den å ikke få oppdage alt sammen selv.
Les den, ta deg tid og ikke bry deg om du ikke skjønner alt med det samme – bitene faller på plass etter hvert, og når de gjør det, kommer du til å elske den.