Novemberoppsummering

Lesemessig har november ikke vært annet enn en ganske patetisk måned. Mens jeg i oktober i hvert fall leste litt Harry Potter, som jeg har lest ørten ganger før, har jeg i november ikke lest noe som helst. Kanskje én enslig side i The Well of Ascension (bok 2 i Mistborn-serien). Og så har jeg lest litt pensum, selvsagt, men det er jo ikke fantastisk spennende å skrive om på en bokblogg.

Skrivemessig, derimot, har måneden vært helt fantastisk. Som noen kanskje har fått med seg har det vært NaNoWriMo (National Novel Writing Month) denne månaden, og til tross for forutstående eksamen og litt av hvert går det jo ikke an å droppe det.

Standardmålet under NaNoWriMo, det som skal til for å vinne, er 50 000 ord i løpet av måneden. Hvert år har mitt personlige mål blitt høyere og høyere, til den grad at jeg trenger flere fortellinger for å få nok ord. I tre år nå har jeg hatt lyst til å klare 200 000, men det har alltid glippet, enten på grunn av andre ting eller fordi motivasjonen har sviktet etter hvert. 200 000 ord på en måned er 6 333 ord per dag, noe som jo er en del.

I år klarte jeg 211 045. Med andre ord smadret jeg den tidligere rekorden min, som var på ca 175 000, og klarte i tillegg mer enn målet mitt. Hadde det ikke vært for at november er slutt og jeg MÅ lese til eksamen nå, hadde jeg nok skrevet fortsatt. Jeg holder på med førsteutkast nummer to (etter en svær opprydding i plottet som gjorde at fortellingen ble helt annerledes) og etter noen humper underveis løsnet det plutselig. Veldig. Selv om dette er et førsteutkast og det dermed er en ganske lang liste med ting som ikke er særlig bra, tar jeg dette som et godt tegn. At det er noe der som gjør at selv jeg, som vet hva som skjer og kjenner plottet og hemmelighetene ut og inn, blir revet med. At hovedpersonene begynner å leve sitt eget liv, og at ting faktisk drives fremover.

Håper jeg.

Nå skal desember brukes til pensumlesing (frem til den 14. desember, som er dato for siste eksamen), og så skal det leses resten av måneden. Jeg har planer om å lese ferdig Mistborn-serien, og så må jeg jo få lest Råta og Evna av Siri Pettersen. Likte Odinsbarn så godt at jeg ikke helt har våget å begynne på neste. Tenk om jeg blir skuffet? Ikke at jeg pleier å bli skuffet i sånne tilfeller, men man vet jo aldri.

 

Oppsummering november

Vicious Circle (Felix Castor, #2)I november forventer jeg aldri å få lest noe nevneverdig. Da er det NaNoWriMo, og eventuell lesing er bare en bonus. Likevel ble det to bøker, Vicious Circle av Mikey Carey og Waistcoats & Weaponry av Gail Carriger.

Vicious Circle er bok nummer to i serien om eksorsisten Felix Castor, i en slags alternativ virkelighet der de døde slett ikke hviler, og både spøkelser og demoner forårsaker store problemer. Helt grei andrebok, men var ikke like begeistret som for den forrige.

Waistcoats & Weaponry (Finishing School #3)

Waistcoats & Weaponry er bok nummer tre i Gail Carrigers Finishing School-serie, som er YA og foregår en stund tidligere enn den kanskje mer kjente voksenserien Parasol Protectorate, som jeg har skrevet en del om på bloggen. Jeg var ikke overbegeistret for den forrige boken i serien, men denne derimot – denne nøt jeg fra start til slutt. I likhet med de andre bøkene er den til tider hysterisk morsom, spennende, oppfinnsom og et helt fantastisk persongalleri.

NaNoWriMo

Skrivemessig har måneden vært bedre. Jeg satte ny personlig rekord under NaNoWriMo i år, med 175 000 ord (forrige rekord var på 163 000). Likevel har det sjelden vært så tungt, til tross for at jeg har skrevet på historier jeg virkelig har likt. Fjoråret var året for de store rekordene – 50 000 ord i løpet av en helg, 27 000 ord i løpet av en dag – og i år er vel det meste 15 000 ord, med nød og neppe. Jeg er fullt klar over at det er mye, mye mer enn de fleste skriver i løpet av NaNoWriMo, men når jeg vet at jeg kan bedre, klarer jeg ikke helt å la være å irritere meg over det.

Det mest irriterende med det hele er at i år var året da jeg skulle ha tid til å skrive mye. Jeg hadde en uke ferie, som i fjor, men det var ingen ukelang sekretærkonferanse som kunne stjele tid, blant annet. Og når jeg sammenligner grafene fra i år og i fjor skrev jeg jevnt over mye mer per dag i fjor, samtidig som jeg hadde flere skrivefrie dager.

Samtidig kan jeg selvsagt ikke stikke under en stol at jeg har vært sliten denne høsten. Nest siste helgen i måneden dro jeg på konkurranse i Haag med dansegruppen min, og ikke bare betød det at jeg ikke kunne kutte ut dansetreningen som i fjor, men også at det gikk med fire skrivefrie dager til turen, pluss at konkurransenervene tapper veldig mye energi. Det har vært travelt på jobb, og det har vært uforholdsmessig mye som har ligget i bakhodet og surret. Hver gang jeg fikk unna én, kom to nye ting som hastet til.

Jeg merket det ikke helt under NaNoWriMo, utenom at det var mye, mye tyngre å sette seg ned og skrive enn det pleier å være, men den siste uken spesielt var det meste annet også ekstremt tungt. Jeg har kjørt meg selv altfor hardt de siste to månedene, til den grad at jeg omtrent har brutt sammen hver gang jeg har måttet forholde meg til noe annet enn jobb, skriving og dansing (når du begynner å grine fordi en venninne inviterer deg med på kino vet du at det er ille). Og når livet ellers stapper seg fullt av problemer man ikke kan gjøre noe som helst med, da blir det slik. Det var kanskje ikke i fjor jeg trengte å bekymre meg for å bli utbrent igjen, for å si det sånn, men det er fryktelig lett å grave seg selv ned i ting man burde ha gjort annerledes eller tegn man burde ha sett. Nå har det blitt som det har blitt, og da er det egentlig bare å gjøre det beste utav det til julen kommer og jeg kan hviiile. Og finne ut hvordan jeg unngår at det blir slik neste år.

Det ble visst et veldig dystert og litt i overkant personlig innlegg, dette her, men sånn blir det visst av og til. I tillegg er jeg syk for øyeblikket, og da føles det i tillegg hakket verre. Satser på å komme sterkt tilbake snart!

Da var NaNoWriMo over

Det har visst blitt få oppdateringer de siste ukene. Jeg skulle til å skrive at jeg nok kom til å få tid til å blogge mer, nå som NaNoWriMo er over, men så er det jo advent og julestri, sånn helt plutselig. I tillegg til at det er NaNoFiMo (National Novel Finishing Month – det finnes bokstavelig talt en skriveutfordring for alt) og jeg har et uferdig førsteutkast å fullføre.

Det er ikke så mye å skrive om NaNoWriMo som jeg ikke allerede har skrevet. De siste to ukene ble noe labre på skrivefronten, men jeg skrev jo så mye under den første halvdelen av NaNo at det liksom ikke gjorde noe. (Jeg skal likevel innrømme at det plaget meg litt å se så mange røde tall på Excel-arket der jeg teller ord og fører statistikk) Litt av greia var også at jeg måtte begynne på en ny, uplanlagt fortelling midt i November bare fordi jeg ble ferdig med begge jeg hadde i bakhånd.

Det er den fortellingen jeg skriver på nå. Teknisk sett er den ikke ny; jeg har forsøkt meg på den to ganger før uten helt å finne en måte å fortelle den på som fungerer. Starten gikk fryktelig treigt; så treigt at jeg hadde mine tvil om det var verdt å skrive fortellingen i det hele tatt. Men jeg tenker jo at det nok er en grunn til at den aldri helt slipper tak i hodet mitt.

Nå har jeg gitt meg selv en tidsfrist for å få den ferdig. Jeg skriver best da – da har jeg ikke tid til å tenke så mye underveis, og kreativiteten får fritt utløp. Noen ganger får jeg sånne katastrofale historier der en av personene dør fire ganger underveis (og nei, han våkner ikke til live i mellomtiden…) og alt bare blir rot, andre ganger finner jeg selve Historien med stor H. Den med de uforutsette og uplanlagte hendelsene som bare tar over historien, og jeg sitter der og skriver fortellingen som jeg ville lest den, og tenker: Der ja, der har vi det. Det er dette historien handler om. Det er da jeg skjønner de forfatterne som snakker om fortellinger som bare vil skrives.

Sånn har jeg det nå, og det er veldig deilig. For da er det gøy å skrive. Nå har jeg en del forutsetninger og intensjoner (både mine og hovedpersonenes), og jeg vet sånn cirka hovedtrekkene av hvordan det skal ende opp helt, helt til slutt, men mer enn det aner jeg ikke i det hele tatt. Det er jo en ting som ikke egentlig burde gå bra – det føles litt som å løse mordgåter med terningkast – men så gjør det likevel det på en eller annen merkelig måte.

I tillegg har jeg endelig funnet et Excel-ark som gjør det jeg vil det skal gjøre. Jeg har blitt vant med å føre statistikk over skrivingen under NaNoWriMo – å se tallene forandre seg er noe av det som gjør at jeg går fra å tenke på å skrive til faktisk å gjøre det, samme hvor morsomt det er, og som har hjulpet meg vekk fra endeløse rekker med begynnelser til faktiske romaner. Eller… førsteutkast da, så langt.

De fleste malene jeg har funnet tidligere har enten vært super-fancy greier som bare ikke fungerer, eller maler som ikke egentlig er beregnet på mer enn en måned eller flere enn én roman. Og siden jeg gjerne skriver flere romaner på en måned, eller vil ha noe som kan holde styr på skrivingen i lengre tid, funker det bare ikke. Men nå har jeg funnet et som støtter opptil tretten prosjekt per år, som har det meste av statistikken jeg kunne tenkt meg, og som har en vanskelighetsgrad på formlene som gjør at jeg faktisk kan justere det selv om jeg vil endre på noe (eller rette på feilaktige formler *kremt*). Jeg gjør vanskeligere ting på jobb, liksom.

Det ser ikke så fancy-schmancy ut som enkelte andre jeg har sett, men det gjør nøyaktig det jeg vil. Det forteller meg hvor mye jeg har igjen, hvilken dato jeg blir ferdig på om alt går etter planen (og ut fra det jeg har skrevet), mitt daglige mål og om jeg er i pluss eller minus, samt at jeg har lagt til en tilleggsfunksjon som regner ut gjennomsnitt og sånt. Ord OG tall? Ja takk. Og grafer. Lurer på å legge til en egen graf som viser ordtall per dag, bare fordi jeg savner grafene på Nano-siden ellers i året… Men jeg tror faktisk jeg er i nærheten av å ha nok grafer med det som er der (hvem er det jeg lurer? Det blir aldri nok grafer).

Rekordenes år

For de som ikke vet det betyr november at det er NaNoWriMo. Dette er en internasjonal utfordring som går ut på å skrive en roman (eller rettere sagt førsteutkastet til en roman) på minst 50 000 ord i løpet av november. Jeg er med på dette hvert år, og elsker det. I utgangspunktet skulle jeg ta det pent og rolig i år, på grunn av at jeg har vært så stresset i høst, men plutselig hadde jeg smadret alle personlige rekorder. Jeg pleier å skylde på at det har kommet et nytt forum på NaNo-siden for de av oss som satser på å skrive mer enn 50 000 ord. Det er utrolig smittende.

Tall og fakta

Jeg må jo nesten ta en liten gjennomgang når jeg først har sagt at jeg smadret alle de personlige rekordene mine. For før NaNoWriMo begynte i år var rekordene mine:

Antall dager på å nå 50k: 8 dager (fra det første året jeg vant)
Totalt antall ord: 90k (jeg mener å huske jeg bikket 100k et år, men finner ingen data som backer det opp)
Totalt antall ord på én dag: 13k

Mål

Det var en del snakk på Beyond 50k-forumet om hvilke mål man hadde. Da jeg startet var målene mine som følger:
Minimumsmål: 50k
Siktemål: 100k
Overoptimistisk mål: 150k

Klare 50k på en helg, altså 3 dager

Klare minst 25k på én dag

Hvordan har det gått så langt?

Jeg glemmer delvis at NaNoWriMo ikke er ferdig ennå, for jeg har jo kommet så langt. Men jeg har klart følgende rekorder:
Antall dager på å nå 50k:
Brukte 9 dager på de første 50k, 5 dager på de neste, og… 3 dager på de siste. Dermed klarte jeg også endelig en 50k-helg, som innebærer å skrive 50 000 ord i løpet av bare en helg. Og det var attpåtil en rådsmøte-helg der jeg skrev langt mindre enn det jeg trodde jeg måtte skrive for å klare det.
Totalt antall ord:
150 000 ord på dag 17. Prøver meg nå på 200 000
Totalt antall ord på én dag:
Først slo jeg den gamle rekorden min med 15047 ord den niende, deretter med 19393 ord den tiende. Og i dag… hadde jeg 27093. Det er altså per dag. Det er altså 14 000 mer enn den gamle rekorden. Det er gøy det!

Hva har jeg skrevet?

Før NaNoWriMo plottet jeg om førsteboka i fantasyserien min, som heter Rogue Sorcery. Jeg følte jeg burde gjøre det for å vite hva jeg faktisk skulle fortsette på, og det viste seg å være lurt.
Fra 1-10.11 skrev jeg Forgotten Sorcery, som er bok 2. Den endte på 75k. Fra 11.11 til og med i dag har jeg skrevet Natural Sorcery (arbeidstittel, naturligvis) som også endte på 75k.
Ble veldig fornøyd med Forgotten Sorcery spesielt. Man skulle tro at kvaliteten ble ganske dårlig når man skriver fort, men jeg merker veldig at jeg får færre store ting å rette på. Plottet henger bedre sammen og det blir mer flyt, rett og slett. Språket er jo en smal sak å rette på.
Ikke så fornøyd med Natural Sorcery, men det kommer seg. Jeg hadde jo ingen idé om hva den skulle handle om, men den ble en ganske naturlig konklusjon på trilogien.

Opprinnelig hadde jeg planlagt de første 2-3 kapitlene av Forgotten Sorcery, og hadde en vag idé om hva som skulle skje. Jeg var litt skeptisk før jeg begynte, for det forrige forsøket på å skrive den gikk ikke så bra, men jeg fikk så mange ideer til hva som kunne skje, at jeg tror det ble en ganske gøy historie. Fordelen med å skrive fort er jo også (for min del, vel å merke) at jeg merker når spenningen bør stige, og denne gangen har jeg fått ideer deretter. Natural history har ikke så god flyt, men det kommer seg.

Hva nå?

«Hva nå» er det store spørsmålet. I år har det vært utrolig gøy å skrive, og jeg tviler på at jeg gir meg før november er ferdig. Samtidig merker jeg at jeg er ferdig med en trilogi – det er liksom ingen naturlig fortsettelse. På den andre siden har jeg jo tenkt å skrive flere romaner fra den verdenen, så det er kanskje ikke så dumt å begynne på en av dem. Den blir veldig forskjellig fra Sorcery-trilogien, men sånt er jo gøy.
Jeg føler jeg burde roe ned nå, slappe av og få litt orden i heimen, men samtidig er det lenge siden jeg har hatt så mye energy og vært så lite stresset. Litt ironisk, siden jeg har gått rundt med for lite søvn og har skrevet mesteparten av dagen.
Selv om det er veldig motiverende å ha et håndfast ordtalls-mål, vurderer jeg å bare la være å sette meg et nytt mål, og heller bare skrive og se hvor langt jeg kommer. Så langt i november har jeg hatt et snitt på 8000 ord per dag, og da er to skrivefrie dager regnet med, så jeg hadde kanskje hatt godt av å roe litt ned.
Selv om 200 000 hadde vært fryktelig gøy, da. Det er jo hele 13 dager igjen å skrive på, og jeg har flere togreiser foran meg. Noe må man da gjøre!

Det store skriveeventyret

Jeg føler jeg sier dette hvert år, men jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare NaNoWriMo i år. Helt til i går, da ordtallet passerte 45000 og etter hvert krøp opp mot og forbi de magiske 50k. Vanligvis er NaNoWriMo lett for meg. Jeg skriver fort og gale, bokstavelig talt, og pleier vanligvis ha et høyere mål. Om jeg ikke har det på begynnelsen av måneden får jeg det etter hvert. For tre år siden ble jeg ferdig på en uke. Året etter hadde jeg et mål på 100k, og i fjor begynte jeg på 50k og endte på 75k. I år…

I år har jeg ikke hatt oddsene med meg. Ikke like mye som før, siden jeg har hatt en jobb med rikelig skrivetid og mye fritid. I år jobber jeg 80% i en stilling som har litt mer faktisk innhold. Jeg har gått på sangkurs, jeg har prøvd å beholde et sosialt liv (litt mindre vellykket), jeg har hatt småoppdrag som oversetter i tillegg til jobben – for ikke å nevnte to travle utenlandsturer i løpet av måneden, pluss nytt piano som har distrahert meg noe innmari. På en måte føler jeg at i år er året da jeg virkelig har fortjent seieren.

Tittelen på dette innlegget er «det store skriveeventyret.» Det er nemlig det det har vært i år. Jeg har nemlig ikke planlagt på forhånd. Jeg har selvsagt hatt noen ideer som har svirret rundt i hodet, og i og med at dette er oppfølgeren til romanen jeg skrev i fjor har jeg noen ting jeg visste måtte med, men hva, hvem, hvordan og når var litt uti det blå.

Resultatet ble ganske annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Personer som skulle forbli de samme har forandret seg, forholdet dem i mellom er annerledes enn jeg hadde forestilt meg, ting skjer i annerledes rekkefølge og hele historien har tatt en ganske annen vendig enn jeg hadde forestilt meg. Det morsomme nå er at bok tre (som egentlig skulle være del to av bok to, hadde det ikke vært for at første del blir så lang) fortsatt kan begynne akkurat der jeg hadde tenkt.

Ble det bedre enn jeg hadde tenkt? Ja, jeg tror det. Jeg måtte ha noen forsøk på begynnelsen, men det hører med. Og nå på slutten føler jeg selve skrivingen er bedre enn den var i fjor. Ikke at den er bra – kvaliteten er nokså sjaber, men det er den alltid i mine førsteutkast. «Skriv først, tenk etterpå» er rådet som funket da jeg satt med skrivesperre i årevis, og det har jeg fortsatt med. Så får jeg heller ta en ekstra runde med redigering – det er tross alt vanskelig å redigere noe som ikke er der. Og språket er en temmelig lett del å endre på. Men selve fundamentet for fortellingen er jeg fornøyd med.

Det morsomme er selvsagt at jeg nok en gang har havnet tilbake der jeg startet, rent innholdsmessig. Jeg opplevde det i fjor også – jeg har hatt puslespillbrikkene til historien i årevis allerede, men jeg har bare ikke koblet hvordan de skal settes sammen. Jeg er veldig glad i puslespill, og når man skal pusle vanskelige motiv, som himmeldelen av et landskap, må man bare prøve og prøve i forskjellige kombinasjoner til man endelig finner noe som passer. Det er slik det er med skrivingen også – forskjellen på noe som funker og noe som ikke funker kan rett og slett bare være at noe bør byttes om, at det må vris litt om på, eller at karakterer byttes ut.

Den forrige NaNo-fortellingen min var en slags parademarsj av ting som var med i de første utkastene, for vel ti år siden, men som jeg senere fjernet fordi de ikke funket. Ett etter ett har de kommet tilbake, og plutselig har de vært det som fikk hele greia til å funke. Nok et bevis på at det ikke nødvendigvis er hva man gjør, men hvordan man gjør det som er viktig. Det viktigste er nok at jeg plutselig fant sammenhengen mellom tingene, og årsakene deres.

Det samme skjedde i år. Sjørøverkapteinen min er tilbake, det samme er trollmannen hans. Men der trollmannen var en veldig liten bifigur tidligere, har han nå blitt en av de viktigste. For jeg kom på at det eneste hovedpersonen min trenger, er et tilfluktssted og hjelp fra en trollmann. Sjørøverøya har begge deler.

Ikke bare det. En av yndlingsbyene mine er tilbake. Den er helt annerledes enn jeg planla, bortsett fra at den heter det samme, og i mitt hode er den samme sted. Fra å være et midlertidig stoppested stjal den showet – ikke bare skremte jeg meg selv mens jeg skrev, men de fant ut noe viktig og møtte en viktig karakter der som igjen satte hele dominorekka av hendelser i sving.

Jeg hadde alltid en mistanke om at den byen ikke helt var det den så ut som.

Nei, nå er det tilbake til jobbingen. Det har ikke blitt så mye blogging i det siste, av logiske årsaker, og jeg har liksom ikke rukket å kommentere på andres blogger heller. På en måte kom jeg litt ut av hele bloggingen en periode, hvor det føltes mest som et ork, så nå er jeg spent på å se hva jeg har gått glipp av.

Plottmessige gjennombrudd

Hvorfor kommer alltid det store gjennombruddet i historiene mine når jeg skriver på en helt annen fortelling? Det begynner å bli litt irriterende.
Litt.
Gjennombrudd er gjennombrudd, tross alt, og jeg vil heller ha dem på «feil» historie enn ikke i det hele tatt. Det er vel noe med det at historiene surrer og går i underbevisstheten selv når man ikke skriver på dem. Og da er man litt mer løsrevet fra tankene om hvordan det bør være. Den skal jo redigeres uansett, så hva da om du finner ut halvveis uti at den må gå i en annen retning? Bedre da enn når alt er ferdigskrevet og ikke funker.
Det er nemlig ett problem i hovedsak som har plaget meg med den ene fortellingen min, den jeg skrev under NaNoWriMo i fjor og som jeg har redigert siden, eller kanskje rettere sagt med verdenen den foregår i. For ting tar lang tid der, og trollmenn lever lenge. Burde det kanskje ikke være litt… utvikling? Industriell revolusjon og alt det der? Ikke helt stuck i middelalderen (eller før) i all evighet?
Jeg har tenkt på det spørsmålet ganske lenge, i månedsvis faktisk. For det er enkelte ting som ikke funker om verdenen har en realistisk utvikling, og de tingene må være der. Forandre på de tingene da, sier du kanskje, men det er ikke så lett. Halve poenget med fortellingene forsvinner da.
Jeg har også hatt et problem der jeg har lett etter hovedplottet til trilogien jeg skriver, der Rogue Sorcerers (NaNo-fortellingen fra i fjor) er bok 1. Jeg har hatt noen av delene, men ikke helheten som binder det hele sammen.
I dag gikk det opp for meg at jeg har hatt alle bitene i puslespillet, jeg har bare ikke satt dem sammen riktig, og det lille problemet med settingen ble plutselig… mer. For hvorfor skal ikke hovedpersonene kunne være klar over at verdenen de bor i «står stille», at forsøk på utvikling forsvinner i løse luften, at ting forblir de samme over tid? De lever jo i hundrevis av år, selvsagt vil de merke det. Og hvorfor skulle de ikke prøve å gjøre noe med det? Hva hadde i så fall skjedd?
Det er nå idéen slik den er nå. Det er noen problemer med dem, og en lang liste med nye spørsmål, men det jeg har faktisk begynt å sette pris på plottmessige problemer (innen en viss grense, selvsagt) – da gjør man endringer som ofte gjør plottet mye mer interessant. Jeg har hatt fortellinger som har fått en total omveltning, men som fungerer mye bedre etterpå, og bra er det.

Camp NaNoWriMo

Camp NaNoWriMo går veldig bra. Jeg hadde ikke regnet med å ha motivasjon til å fullføre i år, eller ork til å gjøre noe særlig, på grunn av alt som har skjedd og skal skje denne måneden. Men det viser seg at jeg trenger noe å være opptatt av, og skriving har vist seg å være perfekt. Jeg har hatt veldig lite plott som har vært planlagt (jeg trodde jeg hadde en del, men det skjedde visst en forandring underveis), men jeg har heldigvis fått såpass mange idéer underveis at det ikke har vært noe problem. Nå er det bare noen små floker som må nøstes opp, og så er det bare å skrive. Tror ikke det blir mer skriving i kveld, men kanskje litt oppnøsting før jeg hopper i loppekassa.

Bloggendringer

Jeg har visst hatt ommøblering i bloggene mine. Fornuftighetsreisen er slettet, siden jeg ikke har så stor interesse av den som jeg trodde. Jeg har også hatt lyst til å kunne skrive om skriving på norsk, samtidig som jeg fortsetter å skrive om det på engelsk. Det samme gjelder bokbloggingen. Jeg har ikke vært helt tilfreds med å skille dem så strengt på innhold. Samtidig ville jeg gå over til en Blogger-blogg på hjemmesiden også, så jeg kan koble sammen bloggene mine.
Endringer:
          – Denne bloggen fortsetter som før, men med litt skriverelaterte innlegg innimellom
          Den engelske skrivebloggen pensjoneres (innholdet vil fortsatt være tilgjengelig)
          – Jeg har ny engelsk blogg, Scrolls and Sorcery (veldig dårlig ordspill, jeg vet), som kommer til å handle om både skriving og bøker. Mest om det første, kanskje, men likevel.
Så håper jeg at jeg ikke ombestemmer meg igjen 😛

Camp NaNoWriMo

Som jeg kanskje har nevnt begynte jeg i ny jobb nå for to dager siden, og da var det enkelte ting som havnet langt i bakhodet. Som det faktum at det er Camp NaNoWriMo nå i august. Det går ut på det samme som det vanlige NaNoWriMo i november, bare at det er i august. Jeg pleier å tenke på det som en slags NaNoWriMo Light, for det er liksom ikke helt som den «ordentlige.» Samtidig må man jo skrive like mange ord, og jeg merker det er greit med en pause fra andreutkastet for å skrive noe helt nytt.

I år har det stått mellom to fortellinger. En som foregår i samme verden som boken jeg har holdt på med til nå, bare med andre personer og helt urelatert plott – den er en til tider mørk fortelling om hvorfor godt under halvparten av alle med magisk talent faktisk overlever til voksen alder, men har også ting som en pensjonert gud, en magisk skole og noen personer jeg har hatt lyst til å skrive om i årevis. Den andre er litt mer urban fantasy – ikke i vår verden, men en lignende – hvor hovedpersonen driver en butikk som selger magiske bøker og utstyr. Den kommer til å inkludere mye magi, portaler til andre verdener, sarkastiske butikkeiere, kyniske trollmenn, en smule romanse for en gangs skyld, og ikke så veldig mye seriøsitet.

Etter å ha grublet en stund (og etter at Eli kastet kron og mynt) havnet jeg på den siste. Med ny jobb på begynnelsen av måneden og kommende operasjon på slutten av måneden tror jeg ikke at jeg har overskudd til noen veldig seriøs og forpliktende fortelling. Det er lenge siden jeg har skrevet noe jeg IKKE har tenkt på å skrive i årevis, og jeg trenger noe jeg bare kan ha det gøy med. Jeg aner ikke hvor jeg skal med fortellingen, men jeg er ganske sikker på at skriveprosessen blir ganske gøy. Det er det viktigste akkurat nå.

Så langt er jeg på ca 2400 ord, og fortellingen har allerede endret seg drastisk fra det jeg opprinnelig tenkte. For eksempel er den plutselig førsteperson i stedet for tredjeperson, og det funker MYE bedre. Ellers har jeg tenkt å ikke ta det tungt om plottet havner et helt annet sted enn jeg tenkte, og skal heller ikke ha et så stort ordtallsmål som jeg har hatt på selve NaNoWriMo de siste årene. 50 000 ord er fullstendig nok for meg akkurat nå, så får jeg heller se hvordan det blir i november 😉

Dere andre som er med på Camp NaNo, har dere kommet langt?

NaNoWriMo oppsummering

I år har jeg, som tidligere år, vært med på NaNoWriMo, som går ut på å skrive en roman på minst 50 000 ord i løpet av en måned. Det har vært en merkelig måned, først og fremst fordi jeg har hatt så mye annet å stå i med, men også fordi opplevelsen har vært en helt annen enn tidligere.

For det første. Bergensgjengen. De som har vært på møtene, både på Outland og Studentsenteret, har vært en fantastisk gjeng. Jeg føler alle har heiet på hverandre og backet hverandre opp. I dag var det aller siste skrivemøtet (selv om vi skal ha TGIO i morgen) og det var både kjempegøy og litt trist. I hvert fall var det en gruppe veldig slitne og overtrøtte mennesker som satt der.

For det andre er jeg for en gangs skyld fornøyd med historien. Man skulle tro jeg fikk prestasjonsangst når jeg endelig skulle prøve å skrive historien jeg har tenkt på (og gjort diverse forsøk på å skrive) siden førsteklasse på videregående. Det er faktisk snart 12 år siden (det er 12 år siden på bursdagen min) nå. Men for første gang, faktisk for noen fortelling, er jeg fornøyd med plottet, karakterene er slik jeg liker dem og det er lite som skjer bare fordi det må skje for å få plottet til å gå opp.

Jeg er fortsatt langt fra ferdig, til tross for mine vel 90k ord, og kommer til å fortsette et stykke ut i desember. Man vet man er inne på noen år man etter å ha skrevet 12k på én dag sitter og endrer slutten og bare klør i fingrene etter å skrive videre. Jeg er som sagt fornøyd med det meste av plottet, men føler at slutten ikke har ytt opptakten rettferdighet. I kveld har jeg plottet den om igjen, og jeg føler den er mye mer «riktig» nå.

Samtidig som jeg har hatt et ganske bra plott å støtte meg på (har de viktigste punktene og årsakene til at ting skjer) har historien også overrasket meg etter hvert. De siste dagene har det skjedd en del uforutsette twister og vendinger som jeg overhodet ikke har planlagt, men som passer historien veldig godt.

For det tredje har jeg lagt min elsk på programmet Write or Die av Dr. Wicked. Det går ut på at man setter seg et mål på antall ord, samt hvor lang tid man vil bruke. Så skriver man så fort man klarer og får advarsler hvis det går for lang tid uten at du skriver. Veldig genialt for ordkriger, for eksempel. Det er også veldig fint hvis man står halvveis fast og bare MÅ komme seg videre, for å komme seg gjennom det. Jeg har brukt Write or Die veldig mye. Man føler liksom ikke at man kan stoppe å skrive når man skriver på tid, noe som er fantastisk for konsentrasjonen.

For det fjerde har jeg egentlig ikke hatt tid til å skrive denne måneden, men på en eller annen måte har jeg fått det til likevel. Jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde. Men jeg liker det 🙂 Med 90k er jeg milevis over målet jeg egentlig hadde satt meg også, så jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Eller jo, kanskje om boken faktisk var ferdig. Men den krever litt mer enn 90k, for å si det sånn… 😉

Noen andre som har vært med på NaNoWriMo? Hvordan gikk det?

Nå er det lesing som står for tur. Jeg har bare 6 bøker igjen på Goodreads sin leseutfordring (mitt mål var 100 bøker), og jeg har en rekke supre bøker som venter i bokhyllen. I julen skal jeg også prøve å få skrevet omtaler av de bøkene jeg har lest.

NaNo 2011!

I dag ble fjorårets NaNo-nettside erstattet med de nye, og jeg ble plutselig veldig gira. Det er bare ca 20 dager igjen, og tiden kan knapt gå fort nok. Jeg har egentlig ikke tid til NaNo i år, med konferanse og artikler og dansekonkurranse og tre jobber og det ene med det andre. Men takket være at jeg ikke klarer å se mine egne begrensninger skal jeg visst skrive 150 000 ord i år (i motsetning til 50 000 som er det egentlige kravet). Jeg er veldig spent på hvordan dette kommer til å gå. Spesielt siden jeg ikke egentlig aner hva jeg skal skrive om…

Noen andre som skal være med på NaNoWriMo i år?