Omtale: Guns of the Dawn av Adrian Tchaikovsky

Fantasy er fullt av serier, til den grad at det av og til virker umulig å finne en enkeltstående bok som ikke senere viser seg å være første bok i en ny serie likevel. Men er det noe problem da? Vel, jeg elsker en god serie, men av og til trenger jeg å plukke opp en bok uten å måtte lese mer enn den ene boka for å vite hvordan det går. Uten endeløs venting på neste bok. Uten ørten plottråder som må huskes fra bok én til bok sju, eller fjorten. Misforstå meg rett, jeg elsker serier, men av og til, spesielt når lesetørka melder seg… da er det greit med en enkeltstående bok.

Jeg hadde ikke trodd at en enkeltstående bok skulle komme fra forfatteren bak en av de mest omfattende seriene jeg har lest i år (Shadow of the Apt av Adrian Tchaikovsky), men det gjorde det, og han skuffer ikke.

Guns of the Dawn er satt i en oppdiktet verden som i beskrivelsen på Goodreads kalles «pseudo-napoleonsk». Selv fikk jeg assosiasjoner til plantasjene og miljøet man hører om i bøker som Gone with the Wind, bare med magi. Man har tog og gevær, men også trollmenn og magi (episk steampunk?) Dette er også noe av det jeg liker best med Tchaikovskys bøker generelt, dette med magi i forhold til en verden i teknologisk utvikling.

Når Denlands konge blir myrdet og landet blir republikk, tar nabolandet Lascanne dette som en trussel, og kongen bestemmer seg for å gå til krig. Men krigen er lang og tung, og etter noe som refereres til som en suksess men som er en katastrofe, blir det etter hvert verneplikt. Men krigen går som den går, og etter hvert utvides verneplikten til å gjelde kvinner, noe som sender sjokkbølger gjennom samfunnet. Hver husholdning skal sende én kvinne, noe som gjør at de fleste velstående kvinner sender en tjenestejente i stedet. Men Emily Marshwic, som er en adelskvinne med bein i nesa og beina på jorda, ender opp med å dra til fronten i Denlands sumper, hvor også svigerbroren og nevøen har dratt. Hjemme venter familien og Mr. Northway, hennes egen «fiende» som har prøvd å overtale henne til å bli, og vi følger deler av krigen gjennom deres brevveksling.

Adrian Tchaikovsky er ikke noe mindre oppfinnsom eller genial på settingen enn han pleier. Det var uvant å lese noe fra en annen verden enn den i Shadow of the Apt (en serie som anbefales på det sterkeste), men jeg elsket den. Jeg digget hovedpersonen, som er den hun er på godt og vondt, og hvordan hun forholder seg til dem rundt seg. Jeg elsket hvordan forfatteren beskriver selve livet under krigen, ikke bare rasjoneringen og de andre konsevensene hjemme, men livet ved fronten. Hva de bekymrer seg for, hvordan de takler det å miste noen, hvordan de takler all usikkerheten og det uvante klimaet. Det minner mye om fortellinger og beskrivelser jeg har lest om f.eks. Vietnamkrigen, på en god måte.

Jeg skal ikke si noe mer om plottet eller hvordan det ender opp, annet enn at jeg var godt fornøyd med hvordan alt endte opp. Det er ikke alle spørsmål som besvares, men det trengs heller ikke alltid. Jeg likte at det var litt romantikk her og der, uten at det på noen måte styrte plottet. Det var akkurat så viktig for hovedpersonen som man kan forvente at det var midt i en ødeleggende krig, verken mer eller mindre. Jeg elsket persongalleriet, fra den lett ufordragelige budbringeren (uten at jeg husker hva hun heter) til Emilys søstre til tjenestejentene til offiserene i hæren (både de kompetente og tragisk inkompetente), konflikten mellom de to trollmennene i hæren, frustrasjonen når troppene får ordre de vet er håpløse men som de bare må utføre, og så videre.

Boken er full av nyanser, og har en veldig fin balanse mellom det realistiske og det fantastiske, mellom lys og mørke, mellom desperasjon og håp. Jeg liker bøker som har mørke i seg uten at det blir bare mørke. Det er nok ingen bombe at jeg liker skrivestilen til forfatteren heller, siden jeg allerede har lest en hel, lang serie av ham.

Har du lyst til å lese en enkeltstående bok og har lyst til å lese noe litt annerledes, anbefales denne på det sterkeste. (Sånn hvis du ikke allerede hadde skjønt det halvveis i denne omtalen…) Personlig synes jeg forfatteren er undervurdert, og jeg synes det er fint at folk får en ny sjanse til å lese bøkene hans. Første bok i Shadow of the Apt er nå engang ikke hans beste, og det er altfor mange som har stoppet der. Prøv denne!

 

 

Pittacus Lore: I Am Number Four

Av og til, når man ligger og ikke får sove, er det greit å ha en kort og lettlest bok å ty til. Noen av de gangene viser det seg at det kanskje var like greit for bokens del også – i hvert fall når man allerede har sett filmen.

I am number four er en ungdomsbok som i korte trekk handler om Number Four/Daniel/John, en gutt som, da han var liten, ble sendt fra planeten Lorien da den holdt på å bli utslettet. Planen er at han og resten av gruppen på ni skal reise tilbake til hjemplaneten og befolke den igjen når faren er over. Number Four, som bytter identitet flere ganger gjennom boken, flytter fra sted til sted sammen med sin Keeper, Henri, for å holde seg skjult fra Mogadorianerne, som er de som angrep Lorien og nå er på jakt etter de ni barna, nå ungdommene. Men som en forsvarsmekanisme kan de, så lenge de ikke møtes, bare drepes i rekkefølge etter numrene sine. Hver gang en av dem drepes, får resten advarsel i form av et merke på foten.

Bilde hentet fra https://www.goodreads.com/book/show/8930976-i-am-number-four

Bilde hentet fra https://www.goodreads.com/book/show/8930976-i-am-number-four

Boken var grei nok den, og jeg syntes den var underholdende å lese. Kanskje ville jeg syntes den var bedre om jeg ikke hadde sett filmen først, og jeg ikke visste sånn cirka hva som kom til å skje. Leseopplevelsen blir jo også farget av hvordan filmen var. Den var også helt grei, verken mer eller mindre.

Det største problemet jeg har med den er noen logiske brister og lettvinte løsninger. For eksempel: Denne forsvarsmekanismen, som egentlig er en «charm», altså en forhekselse eller hva man kaller det, blir opphevet hvis flere av dem samles. Men den ble gjort før de dro fra Lorien, det vil si at de da var samlet i romskipet før de kom til jorden. Ville ikke det da ha opphevet den allerede da?

Nummer to: Hvorfor bare ni? Ut fra det som stod i boken var det ganske tydelig allerede da de dro at planeten deres kom til å gå under. Med mindre det er et eller annet som får en forklaring i senere bøker, ville det heller vært logisk at de sendte flest mulig av gårde. Jeg tviler på at de bare hadde ett romskip på hele planeten år de hadde såpass avansert teknologi. Jeg synes også at ni er et lite tall for å repopulere en hel planet, selv om den er mindre enn jorden. (Og hvordan er de ment å komme seg tilbake igjen?)

Jeg må også innrømme at jeg hengte meg veldig opp i at planeten heter nøyaktig det samme som et sted i Ringenes Herre. Og at folk det blir referert til på den planeten har et helt vanlig, engelsk navn (jeg husker ikke akkurat navnet, men tror det var kona til Henri) når det blir presisert et annet sted i boken at de snakket et annet språk. Ooog at hunden kalles Bernie Kosar – jeg kan forstå at det kan være logisk å kalle ham opp etter noe, men å bruke hele navnet, hele tiden? Lite trolig.

Egentlig tror jeg hovedproblemet mitt er at det er så mange småting, både i handlingen og worldbuildingen, som virker lite gjennomtenkte, som om forfatteren (forfatterne, egentlig, siden Pittacus Lore er et pseudonym) bare har valgt det første som falt inn i hodet. Det preger selve skrivestilen også. Eller så kan det være på grunn av at det er to forfattere og de ikke helt har klart å sy det sammen, ikke vet jeg.

Det kan være at jeg, som liker å drive med worldbuilding og skriver selv, har lett for å henge meg opp i akkurat den type mangler. Samtidig er det en tendens til at man «bare» skriver en ungdomsbok og da er det ikke så fryktelig nøye. Det gjelder selvsagt ikke alle, men jeg har lest noen bøker (spesielt av forfattere som vanligvis skriver voksenlitteratur) der det er veldig tydelig. Jeg merker at akkurat det irriterer meg. Samtidig vet jeg jo om «voksne» bøker innen samme sjanger som gjør akkurat det samme, så det har kanskje ikke nødvendigvis med det å gjøre. Kanskje er det heller en holdning om at det ikke er så nøye, og det irriterer meg kanskje enda mer.

Bortsett fra noen «himle-med-øynene»-øyeblikk og noen spørsmål jeg håper blir besvart i senere bøker, var det helt grei lesning. Det var ikke sånn at jeg var fristet til å legge den fra meg selv om jeg visste hva som kom til å skje, og jeg føler ikke at timene jeg brukte på den var bortkastet, men jeg var heller ikke umiddelbart fristet til å lese den på nytt.

Fatima Sharafeddine: Du, jente!

25200642Du, jente! handler om Faten, 15 år, som er nødt til å slutte på skolen og begynne som tjenestepike hos en familie i Beirut for å hjelpe til å forsørge familien sin. Hun er ensom og alene, og det ser mørkt ut for drømmene om utdannelse og selvstendighet. Hvordan kan hun få utdannelse når hun jobber hele dagen? Men kanskje, ved hjelp av den unge mannen i nabohuset, er det mulig likevel…

Boken er noe såpass sjelden (her til lands) som en arabisk ungdomsbok. Bakteppet er krigen i Libanon, men den får aldri særlig stor plass. Jeg vet det er andre som har ment at krigen får for liten plass, men jeg synes tvert i mot at det er en bra ting. Det er klart at en krig opptar den som bor der den foregår, men livet slutter ikke å gå videre for det. Man skal fortsatt leve livet sitt så godt man kan. Jeg synes boken får dette frem veldig fint. Boken gir et fint innblikk inn i en uvant kultur.

Fortellerstilen bærer selvsagt preg av at det er en ungdomsroman, men jeg synes den er bra skrevet. Tonen passer til en femtenåring, og jeg syntes hovedpersonen både var velskrevet og lett å identifisere seg med. Det var fascinerende med en setting som både var nær og likevel så fjern, samtidig. Og selv om folkene i den vokste opp i en annen kultur, er det likevel veldig mye man kjenner igjen i seg selv eller noen man kjenner. Dessuten – det skader aldri å utvide horisonten sin litt! Om du har en tenåring i huset – eller liker ungdomsbøker selv, selvsagt – anbefaler jeg å sjekke ut denne.

Mistborn/The Final Empire av Brandon Sanderson

Er det mulig å bli mer forsinket? Jeg begynte på utkastet til dette innlegget den 22. juli (ble ferdig å lese 17. juli) og siden har det bare blitt liggende som et halvferdig utkast. Sånn for ordens skyld, for de som var med på samlesingen er det en linkup nederst i innlegget der du kan legge inn link til din egen omtale. Den blir åpen ut august. Den er også åpen for gamle omtaler, dvs. hvis du har lest og omtalt The Final Empire tidligere.

243272

Så, til omtalen! Her hadde jeg håpet jeg skulle ha noen tanker nedskrevet i utkastet, men så heldig var jeg visst ikke. Det er en stund siden jeg leste boken nå, og jeg merker at tankene jeg hadde er i ferd med å blekne og forsvinne. Ikke at jeg hadde så mange til å begynne med – dette var en sånn bok jeg bare liker, uten at jeg vet hva eller hvorfor. Det var ingenting som irriterte meg, og såpass mye jeg likte at det var vanskelig å sette fingeren på noe som stakk seg ut.

 

Om boken

Aske faller fra himmelen, om natten kommer tåka og verden er et trykkende og fargeløst sted. Opprinnelig The Hero of Ages, den tyranniske Lord Ruler styrer The Final Empire med hard hånd. Han har fått gudelignende krefter fra The Well of Asciension og er den som har gjort at verden er som den er. Menneskene selv er inndelt i to grupper – de adelige, som er etterkommere av de som opprinnelig støttet Lord Ruler da han tok makten for tusen år siden, og skaa, som er etterkommerne av de som ikke støttet ham, og blir undertrykt og behandlet som slaver. Det er i utgangspunktet bare de adelige som har magi, eller Allomancy. Hovedpersonen er tyven Kelsier, en Mistborn (magiker) som er halvt skaa, og hans lærling, gatejenta Vin.

 

hvordan var den?

Jeg er ekstremt svak for god worldbuilding, og de to Sanderson-bøkene (Elantris og denne) jeg har lest har ikke skuffet i så måte. Jeg synes verdenen er fascinerende, selv om jeg som conworlder (en som lager verdener på gøy) tar meg selv i å gruble på hvordan det egentlig ville fungert med asken og slikt. Det må være fryktelig, fryktelig mye jobb med å lage spiselig mat – men det er vel gjerne poenget også. Og hvor kommer den egentlig fra sånn rent teknisk? Hvor blir den av? Regner den bort? Hvordan får de i så fall drikkbart vann? Men innsjøer og slikt er vel gjerne askebefengt uansett. Og det kan selvsagt hende at de mengdene aske jeg forestiller meg gjerne ikke er slik det egentlig er tenkt. Det er uansett ikke noe jeg irriterte meg over mens jeg leste eller som jeg i det hele tatt tenkte mye over før nå i ettertid. Jeg synes det er forfriskende å lese noe annet enn det jeg alltid leser. På den ene siden er samfunnet veldig typisk episk fantasy, med et klassedelt samfunn, en absolutt hersker, en snobbete og mektig overklasse og en slags prestegruppe som er forholdsvis creepy i seg selv. På den andre siden er det små twister ved alt dette som gjør at det ikke blir det samme likevel. Det elsker jeg.

For å trekke litt lengre slutninger enn jeg pleier, minner samfunnet meg på mange måter litt om de bøkene jeg har lest om østblokken under den kalde krigen – Stasi i Øst-Tyskland, kommunistregimet i Sovjetunionen, Kina osv. Eller Nord-Korea for den saks skyld. Den maktesløsheten og apatien som gjerne går igjen i de skildringene, følelsen av eller vissheten om at man ikke kan stole på noen, at yndlingsnaboen du gjerne har betrodd deg til fort kan sladre på deg til styresmaktene for å redde sitt eget skinn, at myndighetene tilsynelatende vet alt om deg, og at det ikke er noe som er trygt bortsett fra å gjøre alt du kan for ikke engang å tenke på å stikke deg ut. Jeg syntes denne delen av det var veldig godt beskrevet. Frykten for å bli avslørt. Frykten for å gjøre noe, en bitteliten detalj, som gjør at man får feil type oppmerksomhet. Diktatur og slike ekstreme samfunnsordninger er fascinerende, om enn på en slags morbid måte. Det er ikke noe uvanlig i episk fantasy, men det er sjelden (i hvert fall i de bøkene jeg har lest) at man får så tydelig følelsen av at det er naturlig (i den settingen) at det er sånn. Ofte er det en eller annen eneveldig hersker, eller organisasjon, men man vet egentlig aldri hvorfor det er slik eller hvordan det fortsetter å være slik, og sitter og lurer på hvorfor i alle dager man ikke bare gjør noe med det. Hvorfor finner de seg i det? I denne boken ser man etter hvert veldig tydelig hvorfor. En annen bok som var god til det samme er Perdido Street Station av China Miéville – det er ikke en av yndlingsbøkene mine, men akkurat den delen av det var mesterlig gjort.

En annen ting jeg likte ved boken var personene. Jeg syntes de var fascinerende, og ville vite mer om dem. Jeg var spesielt begeistret for Vin. Hun oppfører seg slik man forventer av noen med hennes bakgrunn. Mistenksom, og fortsatt mistenksom når hun begynner å få grunn til å stole på de andre.  Og samtidig som hun også har andre svakheter, er hun langt fra noen svak person. Og hun har en realisme når enkelte andre i boken blir lett revet med. Nei, jeg likte henne rett og slett veldig godt som hovedperson. Kelsier, på den andre siden, er entusiastisk og optimistisk, og så ser man etter hvert at det ikke akkurat reflekterer hvordan han er på innsiden. Jeg liker at denne motsetningen i ham er beskrevet så godt.

Ellers syntes jeg selve handlingen var veldig godt skrevet. Jeg følte aldri egentlig at jeg visste hvordan ting kom til å gå, for plutselig kom det en eller annen plottwist som jeg ikke hadde forventet, men som likevel ga mening. Jeg elsket virkelig vrien helt på slutten, om Lord Ruler, uten at jeg skal si hva det er.

I det store og det hele, til tross for at omtalen egentlig ble ganske lang, har jeg ikke så fryktelig mye fornuftig å si om boken. I hvert fall ikke noe kritisk. Det er en slik bok som trykket på alle de rette knappene for min del, som gjør at den kritiske delen av hjernen min bare skrur seg av. Jeg prøver alltid å finne i hvert fall noe negativt å påpeke slik at omtalen blir litt mer balansert, ingen bøker er perfekte tross alt (det er vel kanskje derfor jeg så sjelden faktisk skriver omtaler), men her måtte jeg bare gi opp. Jeg vet det finnes dårlige sider ved den, men den er så midt i min gate at jeg rett og slett ikke finner noe. (Dette er vel et tilfelle hvor det blir overflødig å skrive at jeg anbefaler boken…?)

Det er lenge siden jeg har funnet noe episk fantasy som jeg virkelig, virkelig har likt, med unntak av et par serier jeg har holdt på med en stund (hvor entusiasmen har dalt litt bare fordi verdenen og personene ikke er nye og spennende mer), så dette var et friskt pust. Definitivt på «lese om igjen»-listen!

Hva synes du om boken? Legg igjen en link under her!

Samleomtale Jørn Lier Horst

Denne sommeren har vært den store krimsommeren min, tydeligvis. Mamma har en del av bøkene hans, så jeg lånte de hun har, pluss at jeg kjøpte tre bøker selv i sommer. Plutselig er det bare Vinterstengt og Blindgang jeg ikke har lest. Det er begrenset hvor mange tanker man egentlig gjør seg om en bok man leser såpass fort, så jeg fant ut at det beste ville være å lage en samleomtale for alle sammen. Jeg innså etter hvert som jeg skrev at det var håpløst å skrive veldig detaljert om hver bok, ettersom de gode og dårlige sidene ofte er de samme fra bok til bok.

Nøkkelvitnet

13420652Et lik, Preben Pramm, er funnet i Stavern, og huset hans er endevendt. Hva er det morderne har lett etter, og hvorfor ble han drept? Dette er første bok om William Wisting. Jeg kan ikke si jeg var overbegeistret – den var helt grei, men bærer nok preg av at det er førsteboka. Likevel var den underholdende, og jeg må si det er noe spesielt ved å lese krim skrevet av en forfatter som vet hva han skriver om – forfatteren har jo vært drapsetterforsker selv og vet hvordan det gjøres, samtidig som han ikke nødvendigvis beskriver alt ved politietaten fryktelig flatterende.

 

 

 

 

 

Felicia Forsvant

William Wisting gjenåpner en gammel forsvinningssak, samtidig som et gammelt lik blir funnet under graving. Som seg hør og bør i en krimroman er ikke saken uten betydning for nåtiden. Jeg kan egentlig si det samme om denne boka som den forrige, på godt og vondt. Jeg ga begge tre stjerner på Goodreads – de er ikke i overkant spennende, og det er ting som kunne gjøres bedre, men samtidig er en serie sjelden perfekt med en gang.

Når havet stilner

En mann blir funnet skutt ved apoteket i Stavern. Samtidig finner man forkullede beinrester ved en branntomt ikke så langt unna. Og det er nesten som om en eller annen høyt oppe i systemet setter kjepper i hjulene for etterforskningen.

Det er det mest ambisiøse plottet så langt, og jeg er ikke sikker på om jeg liker det. Jeg føler ofte det er noe som dukker opp i slike serier før eller senere, men det føles mindre realistisk og troverdig. Mindre jordnært tror jeg er uttrykket jeg leter etter. Samtidig – slike ting skjer jo. Samtidig er boken mer spennende enn de foregående, flyter litt bedre, og det er tydelig at forfatteren er litt mer trygg på faget.

Den eneste ene

En populær håndballjente forsvinner. På en branntomt finner man et forkullet mannslik lenket fast til et tre, og en katt med avkuttede poter.

Jeg kan ikke egentlig huske så mye om hva jeg syntes om denne, annet enn at den ble lest rimelig fort og at den var spennende. En bruker på Goodreads skrev i sin omtale av denne boken noe av det som gjør at jeg liker serien som helhet: En etterforsker uten store personlige utfordringer. For all del, det er fint at etterforskerne ikke er overmennesker som kan alt, vet alt, får til alt. Karakterfeil er bra. Men alle trenger vel ikke være fraskilte alkoholikere eller lignende for den slags? Må alle hovedpersonene ha et liv som rakner rundt dem? Av og til holder det med en etterforsker hvis problemer strekker seg til å holde ekteskapet med kona ved like og å holde kontakten med sine barn, eller samarbeidet med andre i etaten. At ikke alt i boken er død og elendighet, som en motvekt til plottet.

Nattmannen

Hodet til en ung jente blir funnet på en stake på Larvik torg. Hun har asiatiske trekk, og man lurer på om det kan være rasistisk motivert. Men ting tyder på at det kanskje er annerledes enn man tror.

Denne boken var veldig bra. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at den ikke fikk full pott hos meg, men den var veldig bra satt sammen. Plottet var komplekst og godt sammensydd, språket var bra og jeg klarte ikke å legge den fra meg før jeg var ferdig.

Bunnfall

En venstresko – med venstrebein inni – blir skylt opp på stranden. Det er ikke den første, og heller ikke den siste. Samtidig er det flere personer forsvunnet det siste året, og det blir i det hele tatt et spørsmål om hvor mange lik det egentlig dreier seg om. Plottet strekker seg langt tilbake i tid, og både Wisting og hans datter Line spiller en viktig rolle i å finne ut hva som egentlig har skjedd.

Jeg føler jeg gjentar meg selv her, men jeg har egentlig det samme å si om denne som de foregående bøkene. Godt, solid plott, gode karakterer, og en jordnærhet jeg liker. Veldig fascinerende plott i denne.

Jakthundene

I denne boken er Wisting selv mistenkt, for å ha fabrikkert bevis da en ung jente ble drept for flere år siden. Bevisene er forfalsket, men hvis ikke han, hvem har da gjort det? Og når enda en ung jente forsvinner blir det plutselig enda viktigere for Wisting og hans datter Line å nøste opp i trådene.

Jeg kan egentlig ikke fordra slike bøker hvor etterforskeren selv blir etterforsket – jeg vet ikke hvorfor, men det er i samme gate som bøker med forbyttede identiteter og slike ting, kan IKKE fordra det – men denne var jo faktisk ganske bra.

Hulemannen

En einstøing blir funnet død etter fire måneder, og alt tyder på et naturlig dødsfall. Wisting er ikke overbevist. Samtidig blir en mann funnet død i et hogstfelt, en mann som ser ut til å ha vært på FBI sin Most Wanted-liste. Men ting er ikke som de ser ut til (selvsagt).

Jeg må bare innrømme at det er lenge siden jeg leste denne boken – den ble lest i fjor, i august – og at jeg derfor ikke helt husker hva jeg syntes annet enn at den var bra.

The Black Prism: Boken som kunne vært så bra

Jeg har en lei uvane når jeg kjøper bøker. Boken kan ha så lovende innhold den bare vil, men impulskjøper jeg bøker går jeg etter cover. Det trenger ikke alltid være så fantastisk, men interessant. Og merkelig nok bommer jeg sjelden. Noe av det som irriterer meg aller mest på bokfronten er at en av seriene som har irritert meg mest siden jeg begynte å blogge (The Summoner) har akkurat den type cover jeg elsker. Men den var altså et bomkjøp.

Dette viste seg å være et annet bomkjøp. Jeg skylder på at jeg kjøpte den for årevis siden, men ventet bevisst med å lese den til jeg hadde lest Night Angel-serien til samme forfatter (og enda litt til, viste det seg, men av andre grunner). Da kan jeg i det minste innbille meg at jeg har lært siden da, som om alle jeg ikke har bommet på siden ikke har vært griseflaks. Coveret er kanskje en eneste stor klisjé, men jeg elsker det, og i det minste gir det meg noe fint å se på.

Det høres kanskje ut som om denne boka er et eneste stort makkverk. Den er ikke det. Og det er ikke bare på grunn av coveret at jeg skriver i tittelen at den kunne vært så bra. Det er nettopp fordi den hadde så mange ting som kunne gjort den til en av mine absolutte yndlingsbøker, men så får den det ikke til, og da blir skuffelsen desto større.

For å gjøre det kort:
Jeg liker at det for en gangs skyld blir gitt ut en bok med en overvektig hovedperson. Men det hjelper ikke når hovedpersonen ellers ikke føles virkelig i det hele tatt. Mesteparten av ham føles som en klisjé, og han er mer en årsak til at ting skjer med de andre hovedpersonene enn en person i seg selv.

Jeg liker at han skriver om kvinner på en bra måte, spesielt når det gjelder Karris. Jeg liker hvordan hun har gått fra en usikker, selvutslettende jente til en voksen, selvsikker kvinne som kan passe på seg selv. Jeg liker at hun, som Blackguard (de som passer på Prismet), går i uniform og trener med våpen, men likevel kan sette pris på fine kjoler. Jeg liker at hun har gått sin egen vei, stikk i strid med det familien hennes krevde, og at hun faktisk sliter litt med dårlig samvittighet på grunn av det.

Jeg liker at ingen er helt gode, at ingen er helt onde, og at ingen helt vet hvem som er hva, og at folk oppfører seg som folk, ikke som pappfigurer. Samtidig blir det litt frustrerende, for man vet liksom aldri om den man heier på viser seg å være en sadistisk skurk.

Jeg liker at forfatteren har gjort seg flid med å lage et originalt magisystem. Om det har vært skrevet om før, har jeg i alle fall ikke lest om det før. I korte trekk bruker man ulike farger for å lage et magisk stoff, luxin, som man kan gjøre ting med. De fleste kan bare bruke en eller to farger (om man er en såkalt «drafter»), noen få kan bruke flere, og bare Prismet kan bruke alle. Samtidig er jeg ikke helt overbevist, og jeg sliter med å få meg selv til å godta at et sånt system kunne fungert. Han forklarer det bra, men… nei. Jeg vet ikke helt hva det er.

Jeg liker en av de andre hovedpersonene, Gavin Guile, og jeg liker spesielt forholdet hans til moren, kanskje spesielt i lys av begges forhold til Gavins far. Jeg liker hvordan han ikke tar lett på noe av det han må gjøre, eller noe av det han har gjort, og jeg synes han som romanfigur er veldig interessant. Jeg liker kanskje spesielt hvordan han som et slags religiøst overhode faktisk sliter med å tro på det han selv skal være et bevis på.

Hovedgrunnen til at jeg ikke liker boken er et av sideplottene. Jeg skal ikke si hva det er, men det er en type plott jeg overhodet ikke kan fordra. På sett og vis føles det urettferdig å kritisere en bok på grunn av noe sånt, men samtidig ble jeg slett ikke overbevist om at plottet kunne fungert. Det kom seg litt mot slutten, men er jeg overbevist? Ikke helt. Og samme hvor overbevist jeg ville vært, liker jeg bare ikke slike plott. Jeg aner ikke hvorfor, og boken kan være så bra den bare vil, men jeg får bare lyst til å slenge boka i veggen. Jeg gjorde ikke det, og det er mye i boken jeg liker veldig godt, men jeg kommer nok heller ikke til å lese den på nytt, dessverre.

China Miéville: The Scar, Iron Council, Un Lun Dun

For litt siden skrev jeg omtale av Perdido Street Station, og siden jeg først var i gang leste jeg like godt ferdig de andre Miéville-bøkene jeg hadde stående i bokhyllen også – så her kommer en samleomtale av resten. Jeg var nok i overkant negativ i min omtale av Perdido Street Station, men jeg må innrømme at jeg faktisk har forandret mening etter å ha lest de andre bøkene. Jeg har faktisk veldig lyst til å lese den om igjen, og det er sjelden nå for tiden. Så man kan vel kanskje si at boken lyktes i å engasjere, i hvert fall!

The Scar

The Scar er satt i samme verden som Perdido Street Station. På en måte danner PSS, The Scar og Iron Council en trilogi, og samtidig er de for forskjellige til å føles som en ordentlig serie. Blant annet er det forskjellige hovedpersoner, og selv om det er noe plott fortsetter fra den ene boken til neste er det minimalt.
I The Scar følger vi Bellis Coldwell. Hun var tidligere sammen med hovedpersonen i Perdido Street Station, men er bare referert til i den boken. Etter hendelsene i PSS oppdager Bellis at stadig flere av bekjentskapene til Isaac, hovedpersonen i PSS, forsvinner på mystisk vis. Ingen har egentlig oppklart hva som egentlig skjedde den gangen, og Bellis skjønner at det er på tide å reise. Og når myndighetene samtidig leter etter folk som kan reise til Nova Esperium, den nye kolonien til New Crobuzon, melder hun seg som tolk. Men ting går ikke helt som planlagt. For underveis blir de bordet av pirater, som viser seg å være fra Armada, en flytende by bygd av skip etter skip etter skip, som stadig unngår å bli funnet. Etter hvert som Bellis sliter med å finne seg til rette i sin nye hverdag, oppdager hun at hennes gamle hjemby, som hun ikke klarer å slippe taket i, er truet. Samtidig syder Armada av rykter om en eller annen ambisiøs plan som vil endre alt. 
The Scar har «fikset» alt jeg irriterte meg over i Perdido Street Station. Miéville er fortsatt i overkant glad i beskrivelser, men samtidig virker boken bedre redigert. Plottet flyter bedre, det er færre sidespor, hovedpersonene er mer likandes… Og likevel satt jeg gjennom hele boken og tenkte: Jeg likte faktisk PSS bedre. Til tross for irritasjonsmomentene har den noe The Scar ikke har. Etter en gjennomlesning føles The Scar utlest, mens jeg kunne ha lest PSS om igjen og følt at det var en helt ny bok omtrent. Samtidig er jeg mer begeistret for hovedpersonene i The Scar. Uther Doul er spesielt interessant, syns jeg, men verken han eller Bellis klarer helt å holde oppe et plott som ikke helt yter dem rettferdighet. På mange måter er The Scar en typisk andrebok – verken helt det ene eller det andre.

Iron Council

En periode virket det som om Iron Council omtrent fikk slengt priser og utmerkelser etter seg, så jeg kjøpte den vel med en gang den kom, tror jeg. Jeg begynte egentlig på Iron Council for flere år siden, til jeg oppdaget at jeg ikke skjønte en døyt og oppdaget at, selv om det ikke stod et eneste ord om det på boken, det var siste boken i en trilogi. Så leste jeg litt mer Miéville og innså at man faktisk trenger noen kapitler på å skjønne noe som helst uansett. 
Iron Council var den boken i serien jeg leste fortest, og kanskje den som passet meg best. Jeg hadde tenkt å skrive noe om plottet, men det er nesten umulig å skrive det uten å røpe for mye. Ikke at det er forutsigbart – tvert imot – men man kan egentlig ikke sammenfatte det uten å røpe for mye av ting man ikke skal finne ut før et stykke uti boken.
Jeg er faktisk litt usikker på hva jeg synes. Jeg var ikke begeistret for slutten, uten at jeg skal røpe hva som skjedde eller hvorfor jeg ikke likte den, og jeg syntes heller ikke noe om at det plutselig kommer et flashback midt i som varer i godt over en fjerdedel av boken. Det er i høyeste grad relevant, men jeg syntes kanskje at det kunne vært bedre (og ikke minst vært gjort litt tydeligere). Det største irritasjonsmomentet er nok likevel det at bøkene er så bevisst ulne av og til – jeg krever ikke at alt er krystallklart hele tiden, men når du bruker godt over fire-fem kapitler på i det hele tatt å skjønne hva som foregår er det litt mye. Det føles kanskje som om han prøver litt for hardt å være litterær og kunstnerisk? 
På den andre siden var den veldig godt skrevet, til tross for at den til tider er temmelig ullen. Hovedpersonene er veldig godt skrevet – faktisk syntes jeg de er bedre enn i de andre bøkene jeg har lest av ham – og jeg liker dem til tross for deres feil og mangler. De føles veldig ekte. Det gjør forsåvidt resten av boken også – den føles mer som en historie enn som en kul idé som vises frem.

Un Lun Dun

Un Lun Dun (UnLondon) er en ungdomsbok som jeg kjøpte på impuls i fjor sommer. Den handler om Zanna og Deeba, to Londonjenter som plutselig havner i UnLondon, en slags parallell London. Det viser seg at innbyggerne i UnLondon har en del profetier om Zanna, og har ventet på at hun skal komme og redde dem. Men det går ikke helt som planlagt, mildt sagt.
Boken føles som en miks mellom Neverwhere og Alice i Eventyrland, og er like bisarr som de fleste av Miéville sine bøker. Samtidig var jeg ikke overbegeistret. Den var så full av merkelige ting at den egentlig føltes litt tung å lese, den fløt ikke så godt, samtidig som den hadde et veldig overtydelig budskap og moral. Jeg føler nok at Miéville er mye bedre på voksenbøker enn ungdomsbøker, men det kan selvsagt være at jeg gikk rett fra Iron Council til Un Lun Dun, da. 
På den andre siden var den veldig forfriskende. Den handler om profetier, men på en helt annen måte enn vanlig. Blant annet har den en snakkende bok i eksistensiell krise fordi profetiene i den viste seg å være feil. Zanna, som ser ut til å skulle være den som redder hele fortellingen, er ikke engang med i mesteparten av den. 
Jeg var spesielt begeistret for The Black Windows (ikke skrivefeil), som holder til i Webminster Abbey og som ikke akkurat er til å spøke med, og Hemi, gutten som er halvt spøkelse. Det er så mye å like! Spesielt det faktum at Deeba er en helt vanlig jente med bein i nesa og fornuft mellom ørene, som ikke er spådd å gjøre noe som helst og som likevel er den som tar tak i ting. 

Bokomtale: Perdido Street Station

De som har fulgt denne bloggen en stund har kanskje fått med seg at det er noen navn som går igjen på favorittlistene mine. Et av disse er China Miéville. Hans bok Perdido Street Station, som har fått noe hinsides med priser og utmerkelser, har stått på leselisten min veldig lenge. De andre bøkene hans har vært noe av det beste jeg har lest. De har vært velskrevne, interessante, originale og innovative, merkelige på en god måte og omtrent snudd virkelighetsoppfatningen min på hodet.

Dette var ikke en slik bok.

Jeg skulle ønske jeg kunne skylde det på skyhøye forventninger. Men etter at boken har stått i hyllen i en halv evighet var faktisk ikke forventningene så grusomt høye. Jeg skulle også ønske at jeg kunne skylde det på at det nok ikke var rette tidspunkt å lese en såpass lang bok på, men nei, problemet var der fra begynnelsen av. For jeg likte rett og slett ikke boken.

Det merkeligste var at det er nøyaktig de tingene jeg liker best med bøkene til Miéville som ga meg problemer. For mye av en god ting er av og til, vel, for mye.

For det første fikk jeg følelsen av at han prøvde for hardt. Han prøvde for hardt å imponere leseren, å sikte stadig høyere, å leve opp til sin selvpålagte status som en av grunnleggerne av «weird fiction», som han kaller sjangeren sin.

Det er nemlig ikke måte på hvor mye elendighet og merkelighet man ser i boken. Selve konseptet er interessant nok; en slags steampunk-i-en-oppdiktet-verden-setting som illustrerer hvor galt ting kan gå når et korrupt og lettere tyrannisk styresett kombineres med galloperende fremskritt i vitenskapen. Resultatet er en dekadent og hard verden, og Miéville holder ingenting tilbake. Jeg tror kanskje det er ett av problemene. Jeg kunne ikke leve meg inn i boken, fordi det var et for ubehagelig sted å være. Og elendigheten gnis inn alle steder, med et beskrivende og poetisk språk som jeg egentlig ikke synes alltid passer fortellingen. Jeg har ingenting imot å lese for eksempel dystopier eller lignende, heller tvert imot, men det blir liksom ikke nok å la plottet og verdenen tale for seg selv.

Det er egentlig ikke de mange og lange beskrivelsene som er problemet heller. Hovedpersonen i boken er ikke egentlig vitenskapsmannen Isaac, som vi følger gjennom mesteparten, ei heller hans kjæreste, kunstneren Lin. Nei, hovedpersonen er byen New Crobuzon, og selv om det til tider funker er det ikke så bra som det kunne ha vært.

Egentlig burde boken ha vært redigert mye mer. Det føles til tider som om forfatteren er så bevisst sin egen genialitet (at han skriver genialt – dog ikke hele tiden – er det da heller ingen tvil om) at han ikke har kuttet der han burde kutte, og skrevet om der han burde skrevet om. Man kan ikke si at det minner om et førsteutkast, men det minner heller ikke om et sisteutkast. Og det er kanskje derfor jeg ikke likte boken. I de andre bøkene jeg har lest, har historien/settingen/plottet vært i fokus, og man har fått inntrykk av en historie eller idé som bare ut. I Perdido Street Station føles det mer som et forsøk på å vise seg, rett og slett, det føles ikke som om det er boken som er i fokus, men forfatteren.

Til tider. For det skal ærlig talt sies at det også er mange steder i boken hvor forfatteren virkelig er genial, og hvor den rett og slett er infernalskt bra skrevet. Steder hvor jeg bare bla videre, hvor hovedpersonene fenger, hvor settingen er utrolig fascinerende… Men det er dessverre ikke mange nok. Plottlinjer blir introdusert og deretter forlatt i intet – en stund virker det som om de øyeløse likene som dukker opp kommer til å være viktige, men deretter blir de ikke snakket mer om, for å nevne noe. Det virker som om forfatteren bygger opp til et komplekst og intrikat plott, og så viser det seg etter hvert å egentlig være et enkelt og liketil plott i stedet for. Ikke fordi alle trådene samles og passer sammen, men fordi det er løse tråder som viser seg å ikke høre til plottet i det hele tatt. Litt irriterende.

I bunn og grunn: En setting jeg liker og som fint kunne rommet mange, mange romaner uten at man ble lei, et persongalleri som er interessant og variert, og problemstillinger (om man kan kalle det det) som er uhyre fascinerende – men det funker liksom ikke slik den er skrevet.

Så skal jeg være helt dønn ærlig å si at en del av grunnen til at jeg misliker den såpass nå i etterkant er at Miéville er smittet av apostrofsyken. Hva er den? Jo, den gode gamle fella mange som skriver episk fantasy har blitt bitt av. Om du ikke gidder å lage et nytt språk, bare sleng sammen et eller annet som ser ut til å funke og sleng inn en neve apostrofer, så ser det passe eksotisk ut. Det irriterer meg noe så innmari, fordi det er så unødvendig. Med mindre de snakker hawai’isk der apostrofen faktisk står for en lyd, er den bare et ortografisk hjelpemiddel som det ikke akkurat er behov for i slike settinger. Det er en så lettvint snarvei at det føles som om han bare ikke prøvde i det hele tatt (for ikke å snakke om at navnene i boken ikke akkurat ser ut som om de tilhører samme språk, selv om de teknisk sett skal gjøre det…)

Konklusjon: Overvurdert. Samtidig må det sies at flertallet av omtalene på Goodreads var glødende – mange har akkurat denne boken som yndlingsbok. Kanskje leste jeg den på et dårlig tidspunkt, jeg vet ikke jeg. Og vanligvis elsker jeg bøkene hans. Jaja. Jeg leser heller The City & The City om igjen. Holder forøvrig på med The Scar, boken fra samme verden som Perdido Street Station, men som ikke helt er en oppfølger. Ser ikke så verst ut så langt!

Stephen Deas: The Black Mausoleum

Stephen Deas: The Black Mausoleum (Memory of Flames #4)

The Black Mausoleum er bok fire i serien Memory of Flames, men på mange måter føles det som en egen serie. Ikke bare fordi handlingen begynner to år etter forrige bok, men også fordi så godt som alle hovedpersonene fra de foregående bøkene er døde. Sannsynligvis. Det er også det meste annet, siden dragene nå gjør som de selv vil, og store områder ligger øde og brent. De få menneskene som fortsatt er i live lever en stakkarslig tilværelse. 
Kort sagt: Synes du synd på hovedpersonene i George R. R. Martin sine bøker bør du ikke lese disse, for disse er verre. 
De som har lest omtalene mine av de foregående bøkene i serien husker kanskje at jeg til tider slet med de tre første bøkene. Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i å lese bøker hvor de jeg heier på ender opp med å dø, og det gjør de aller fleste. Likevel var det noe med dem som dro meg tilbake – kanskje hovedsaklig det at det er herlig forfriskende å lese om drager som får lov til å være, vel, drager. Blodtørstige, svære rovdyr som blåser en lang marsj i hva menneskene driver med, så lenge de av og til får ta hevn for alle de årene dragene var gjort til nyttedyr ved hjelp av alkymi.
Jeg vet ikke helt hva det er som gjør at jeg likte denne boken bedre. Greit, den tok sin tid å lese, men det er nok mer fordi jeg begynner å nærme meg et metningspunkt av nye bøker og nye idéer. Kanskje er det det at den ene hovedpersonen fra de foregående bøkene faktisk viste seg å være i live, og vi får se det som har hendt fra hennes perspektiv. Greit nok at jeg faktisk ikke husket at hun hadde vært i de bøkene, men det er en annen sak…
Kataros er en alkymist, som på grunn av noe hun hadde gjort gikk en ublid skjebne i møte. Men nå er de som ville dømme henne døde (sannsynligvis), og hun forsøker å fullføre det hun opprinnelig hadde blitt sendt for å gjøre. Men å reise tvers over ødemarken når det kryr av drager er mildt sagt en utfordring.
Skjorl, på den andre siden, er en Adamantine Man – brutale hensynsløse soldater som kun adlyder The Speaker, som er et slags overhode over koalisjonen av kongedømmer. Han vet ikke om det faktisk eksisterer en Speaker nå, men ordre er ordre. Han er satt til å vokte Kataros, som er tatt til fange, når hun ved hjelp av blodmagi tvinger ham til å hjelpe henne og Siff, en mann som skjuler en hemmelighet som kan potensielt endre verden, over ødemarken. 
Hovedpersonene er ikke den typen hovedpersoner man blir glad i, og det er nok en stor del av grunnen til at bøkene kan være litt tunge å komme seg gjennom. Skjorl er til tider en temmelig ufordragelig mann for å si det mildt, og Siff er enda verre. Kataros er kanskje den jeg kom nærmest å like, men selv hun har sine øyeblikk. Og det er heller ikke meningen at man skal like dem. De er formet av en hensynsløs verden, en verden som var hensynsløs selv før dragene brøt fri og ødela det aller meste, og gjør det de må for å overleve. Men i møte med en hensynsløs og tilsynelatende uovervinnelig fiende kan man kanskje ikke plages med slike ting som samvittighet.
Jeg synes at handlingen flyter bedre enn i de forrige bøkene. Det er ikke fullt så mange hovedpersoner å holde styr på, og selv om boken hopper ganske mye i tid er det lett å holde styr på. Noen av de forrige bøkene var preget av mye intrige, siden mange av hovedpersonene var kongelige og det dermed ble en nødvendig del av plottet, og det må jeg innrømme jeg var glad for å slippe i denne boken. Ikke så glad i slike ting.
Alt i alt en veldig bra bok. Likte handlingen, hovedpersonene var velskrevet i all sin ufordragelighet, og dragene var som vanlig fullstendig episke i alle betydninger av ordet. Om du ikke har lest serien før går det helt fint å starte med denne. Den forrige boken avsluttet på mange måter den første serien, og selv om denne tydelig hører sammen, er handlingen ganske separat. Jeg kommer definitivt til å lese neste bok. Ting tyder på at en av hovedpersonene fra YA-serien til Deas, Thief-takerserien (Thief-taker’s apprentice er navnet på førsteboka), kommer til å dukke opp i denne – ganske spent på akkurat det. 

Alexey Pehov: Shadow Prowler

Jeg er tilbake! Denne gang med en bokomtale som egentlig ble altfor lang, men jeg hadde bare så mye på hjertet.

Tittel: Shadow Prowler
Forfatter: Alexey Pehov (Russland)
ISBN: 978-1-84739-671-6
Sidetall: 381
Språk: Engelsk (originalspråk russisk)
Oversetter: Andrew Bromfield


Shadow Prowler er første bok som er oversatt til engelsk av den russiske fantasyforfatteren Alexey Pehov. Generelt er jeg positivt innstilt til russiske/østeuropeiske fantasyforfattere – det var en russisk forfatter (Sergei Lukyanenko) som ga oss Night Watch-serien (som forøvring har samme oversetter som Shadow Prowler), og en polsk forfatter (Andrzej Sapkowski) som ga oss Blood of Elves og The Last Wish. (Om du vet om flere, legg gjerne igjen en link i kommentarfeltet!) Begge forfatterne har en mørk skrivestil jeg virkelig liker, i tillegg til at det er fint med flere fantasyforfattere som ikke er enten britiske eller amerikanske. 
Shadow Prowler er første bok i en trilogi, Chronicles of Siala. Historien blir fortalt fra synsvinkelen til mestertyven Shadow Harold, som holder til i Avendoom. Han er på vei til det som virker som et rutineoppdrag – et tyveri fra huset til en adelsmann. Men hele greia er en felle, og snart befinner han seg hos selveste kongen. Mørke krefter har begynt å vise seg mer og mer, og det viser seg at The Nameless One har begynt å våkne til live igjen. Kongen er i ferd med å sende ut en ekspedisjon for å få bukt med problemet, og Shadow Harold er beryktet nok i byen til at han vil ha ham med. Shadow Harold er ikke begeistret, men hva kan man gjøre? Det viser seg imidlertid fort at det er noen som vil stikke kjepper  i hjulene for ham.
 

Generelle inntrykk

Jeg var veldig begeistret for boken med en gang jeg begynte på den. Avendoom, hovedstaden i Siala, er en fin blanding av kjent og kjært (veldig typisk fantasyby) og nytt og spennende. Det samme kan man si om hovedpersonen. Men etter hvert som jeg kom lenger og lenger i boken ble jeg litt… skuffet. Til tross for baksideteksten får man inntrykk av at dette skal være en mørk og original bok, men jeg fikk egentlig ikke den følelsen i det hele tatt. Jeg var ikke fristet til å legge boken fra meg, og følte meg heller ikke egentlig snytt, men det var liksom noe som manglet. Jeg fikk også følelsen av at jeg likte boken til tross for skrivestilen, ikke på grunn av den, og det er jo litt uheldig. Noe av det kan nok skyldes oversettelsen, men Bromfield gjorde jo veldig godt arbeid med Night Watch.

Setting

Jeg er fristet til å kalle hovedstaden i Siala, Avendoom, original og forfriskende, men det er liksom et eller annet som mangler. For vitterlig føles det nytt og forfriskende i begynnelsen, og når selve historien til Avendoom blir trukket inn. Kort fortalt gjorde magikerne i Avendoom noe de ikke burde ha gjort og som gikk tragisk galt, og resultatet ble at et helt område ble ødelagt. The Forbidden Territory kan man bare gå inn i på nattestid, om dagen gjør magien at du dør, og det er ikke fysisk mulig å komme seg inn. Men selv på nattestid er området farlig og skremmende. 
Samtidig, jo lenger uti boken man kommer, skjønner man at dette ikke er så annerledes enn en hvilken som helst annen setting innen episk fantasy. Man har et dødt område der noe forferdelig har hendt, både i byen og ellers, man har en metropol med ulike tvilsomme karakterer, og man har skog. Mye skog. Det er en grunn til at siste halvdel av boken føles mistenkelig kjedelig.
Det føles også som om forfatteren har mistet litt perspektiv på forholdet mellom setting og plott. Settingen kan være kjempespennende og flott, men det hjelper ikke hvis plottet ikke funker. Av og til føles det som om det glipper, som om forfatteren har brukt settingen som en hvilepute. Kanskje legger jeg ekstra godt merke til det siden jeg er skyldig i det samme når jeg skriver selv (uten sammenligning for øvrig).

Plott

Hvis man trekker fra hele greia med å bli kalt inn til kongen for å bli med på et oppdrag, likte jeg plottet i første halvdel av boken. Det var uforutsigbart, og jeg fikk følelsen av at Shadow Harold virkelig var så god som han skal ha det til selv. Handlingen var spennende, og jeg hadde problemer med å legge boken fra meg. 
Samtidig er det nettopp plottet boken bommer på. Man merker at boken er første del i en trilogi, for å si det sånn. For boken har ingen ordentlig slutt; det virker som om forfatteren bare tilfeldigvis har bestemt at her slutter man, uten at resten av handlingen tilsier det.
Det største problemet er at handlingen slutter å være spennende så fort de forlater byen. Da går den over fra å være noenlunde original til veldig arketypisk fantasy, veldig kjent og litt kjedelig. For siste halvdel av boken går stort sett ut på at de møtes, og så reiser de, og så skjer noen småting på veien, men ingenting man egentlig bryr seg om eller frykter for at de ikke kommer seg ut av. Det er fryktelig forutsigbart, og mer enn bare litt klisjéfylt. 
Mest av alt blir jeg frustrert fordi jeg ikke forstår hvorfor forfatteren har gjort det slik. Hvorfor legge all spenningen til første halvdel av boken? Hvorfor ha så lite som skjer på slutten av boken? Hvorfor bare la boken ebbe ut i stedet for å gi den en virkelig slutt, en ordentlig hendelse som gir leseren lyst til å fortsette? Det var egentlig en cliffhanger-slutt, men det føltes ikke slik, bare fordi det ikke føltes som om det var noen handling i utgangspunktet.
Boken går over fra å være en noenlunde original bok til veldig typisk episk fantasy – verden er truet, så la oss samle en gjeng med personer som ikke egentlig kjenner hverandre og som ikke helt går overens, og så sende dem ut for å ordne problemet. Langt fra alle av dem er i stand til å kunne gjøre noe særlig, og så mange som mulig av de ulike rasene må være representert. Vi har allerede lest Ringenes Herre, vi trenger ikke en til. Mer og mer får jeg inntrykk av at hovedforskjellen mellom Shadow Prowler og Ringenes Herre er at flere av personene på den «gode» siden er på livets skyggeside, og at de gode rasene ikke er like utelukkende gode. Skuffende? Ja.
Samtidig må det sies at plottet i førstehalvdel av boken er engasjerende og uforutsigbart, og det virker som om mesteparten av innsatsen har blitt lagt inn der. Bare synd at ikke like mye arbeid ble lagt inn i slutten, og det virker som om hovedplottet og hvordan det logisk henger sammen ikke har blitt jobbet så mye med. Det er noen lettvinte løsninger her og der.

Persongalleri

Persongalleriet er kanskje det beste med boken. Hovedpersonen er til tider brautende, arrogant og lettere ufordragelig, men han er veldig likandes likevel. Jeg liker når hovedpersonene ikke er prektige og gjennomsyret gode, men at de har litt ublu hensikter men likevel vet når de bør gjøre det rette.
Shadow Harold er en mestertyv. Han er den beste på det han gjør, i hvert fall i egne øyne. Realistisk sett er han i hvert fall innmari god – god nok til at han klarer å holde seg i live til tross for at han nekter å bli med i tyvenes laug. De er ikke særlig begeistret for det. I tillegg til en urokkelig tro på egne evner, som han i de fleste tilfeller klarer å backe opp, har han også noenlunde begrep om rett og galt og vet når han bør skygge banen. Samtidig er han dumdristig, og har en egen evne til å rote seg oppi ting han burde holdt seg unna, til tross for at han vet at han burde skygge banen. 
Noen av de mindre karakterene føles mer klisjéfylte. Man har oppdragsgiveren (Gozmo) som ikke har rent mel i posen, læremesteren (For) som har godt råd som ikke alltid følges, en alvisk prinsesse/magiker (Miralissa) som er en slags leder for ekspedisjonen, hardbarka soldater som er mer enn de ser ut som og som kanskje er de eneste ordentlig gode i fortellingen, og magikeren som er ufordragelig og arrogant. Hørt det før?
Om Harold hadde fått lov til å fortsette å være i fokus hele fortellingen hadde ikke dette vært noe problem, og det er heller ikke det i mesteparten av boken. Men i siste halvdel, reisedelen, reduseres han til bare en del av følget, en mer passiv reisende som ikke egentlig gjør noe særlig, blir disse problemene større. For siste halvdel av fortellingen er ikke lenger Shadow Harold sin fortelling, det er reisefølgets, og da kreves det at de andre karakterene føles mer som hele og fullverdige personer.

Språket

Jeg har veldig blandede følelser når det gjelder språket. På den ene siden er det et eller annet som gjør at jeg fortsetter å lese videre, et eller annet ved skrivemåten som flyter bra og føles bra, men samtidig er språket kanskje den største irritasjonen. 
Problemene med plottet kan jeg overse, men de språklige problemene – de stadige skriftene mellom presens og preteritum i begynnelsen av boken, på det verste hvert eneste avsnitt, de merkelige formuleringene og så videre – er bare irriterende.
Det kan være at boken lider under oversettelsen. Oversetteren gjorde en bra jobb med Night Watch, men kanskje han ikke er komfortabel med forfatterens skrivestil. Man kan ikke skylde alt på forfatteren heller. For eksempel har man formuleringer som denne:
«A group of horsemen appeared from round the bend. Two, three, five, seven. Oho! Thirteen of them! A lucky number.»
På mange måter føler jeg at språket heller hører hjemme i en litt lettere sjanger. Flere steder blir forfatteren kalt en «dark fantasy author», noe jeg har problemer med å forstå. Det virker som om han ikke klarer å bestemme seg for om språket skal være lettbent og morsom eller mørk og skremmende, og resultatet – litt av alt – blir forvirrende og lite troverdig. Det kan fungere – Ben Aaronovitch (Rivers of London) gjør det, for eksempel – men det fungerer ikke særlig godt her. Jeg føler sitatet over hører mer hjemme i noe skrevet for barn enn en bok for voksne. 
Som seg hør og bør for en episk fantasybok er det også både oppdiktede fraser og oppdiktede navn. Jeg føler ikke at det funker i det hele tatt. Forfatteren skriver eksplisitt at alvene har et gurglete og hardt språk (i boken er de nærere beslektet med orkene enn «vanlig»), men det blir ikke reflektert i navnene i det hele tatt. I stedet for har de navn som Miralissa, Ell og Midla, som heller mot det motsatte. 
På slutten av boken får vi også se litt av selve språket til alvene. Jeg siterer:
«S’alai’yaga kh’tar agr t’khkkhanng!»
…Den vanlige sammenblandinger av konsonanter og apostrofer, med andre ord, den som jeg er så begeistret for. Bortsett fra apostrofene er de første tre ordene helt greie, egentlig, men det siste… Selv om det kan tenkes at flere av konsonantklyngene står for én lyd, er det like fullt ulogisk at noe språk har så mange like lyder på ett og samme sted i ett og samme ord. Det finnes språk med usannsynlig mange konsonantlyder i samme klynge, men de er forskjellige. Du kan bare ikke ha tre-fire forskjellige k-lyder (forutsatt at «kh» er en litt annen type k-lyd enn «k») etter hverandre, man ville bare ikke klart å høre forskjell. Kanskje er jeg litt kravstor på sånne ting, men det ser egentlig mest ut som om han bare har tastet vilt og hemningsløst på tastaturet og så stappet inn noen mellomrom og apostrofer etterpå. Ikke fornøyd, med andre ord – det er greit å prøve og ikke få det til, men når det føles som om forfatteren ikke har prøvd engang, da blir jeg litt irritert.
Nuvel. 
Jeg har en liten mistanke om at dette ble en veldig negativ omtale av en bok jeg ikke egentlig syns var så dårlig, og jeg vet ikke helt hvordan det henger sammen. Kanskje er det det at den har mange av tingene jeg vanligvis ikke liker. Det er teknisk sett mye galt med den, men de tingene som er bra er ikke så lett å sette fingeren på. For jeg likte boken – jeg var ikke fristet til å legge den fra meg, og deler av den var veldig bra – men det er mer på tross av innholdet enn på grunn av det. Det er noe med formuleringene og måten han skriver på, hva han legger vekt på og hva han beskriver, som gjør at boken slett ikke er så verst. Men den prøver nok å være noe den ikke er. Den prøver å være veldig skummel til tider, men får det ikke helt til alltid, stakkars.