Frokostlektyre

22084873Etter et par måneder med forholdsvis laber leselyst, har endelig ting begynt å ta seg opp igjen. Det hjalp veldig å bli ferdig med A Dance With Dragons (George R. R. Martin). Jeg vet serien har blitt skrytt opp i skyene, men jeg synes både denne og forrige bok i serien var dårlige, rett og slett (burde kanskje skrive en omtale). Boken har blitt hengende som en tung sky over leselysten, siden jeg ikke har fått meg til å lese noen andre bøker før jeg var ferdig med denne. Mot egen sedvane er jeg veldig nær å gi opp hele serien. Jeg elsker fantasy, også av den mørke sorten, jeg elsker drager, hovedpersoner som ikke nødvendigvis er helter (kanskje heller det motsatte) og jeg liker også bøker som ikke er redd for å gå i detaljer, men det funker bare ikke i det hele tatt. Nå er det riktignok noen år til neste bok kommer, så jeg rekker helt sikkert å ombestemme meg igjen. Jeg kan ikke fordra å avslutte serier midt i – jeg går for eksempel fortsatt og tenker på å fortsette på Wheel of Time, selv om det er en del år siden jeg ga opp den serien.

Uansett! Nå er leselysten tilbake for fullt, og siden jeg ikke har så mye annet på tapetet på grunn av helsa, blir det mer lesing. Jeg ble akkurat ferdig med The Daylight War av Peter V. Brett (tredje bok i Demon Cycle), og for en leseopplevelse. Gleder meg intenst til neste bok, the Skull Throne, kommer i mars. Disse dagene er jeg inne i en Agatha Christie-periode – jeg kjøpte boken på bildet på Fretex (tror jeg) i fjor, og den er nå min faste frokostbok. Nesten like gammel som meg er den også, den ble gitt ut i 1984. Jeg har ikke egentlig pleid å lese bøker sammen med frokosten, det går mest i blad jeg abonnerer på, men Christie har så passe lengde på kapitlene sine. For tiden blir det ett kapittel til frokost og to før jeg legger meg til å sove om kvelden, og det er superkoselig å drive sånn lesing igjen. Agatha Christie har jeg lest omtrent så lenge jeg kan huske, og selv om det er krim er det egentlig veldig koselige bøker. Jeg er nok mer glad i Poirot-bøkene enn Miss Marple, men til morgenlesning er de veldig greie likevel, og så er det så passe lengde på dem. Denne boken inneholder fem Miss Marple-romaner, hvorav jeg har lest to fra før. For øyeblikket holder jeg på med Nemesis, som er helt OK så langt.

I tillegg holder jeg på med The Book of General Ignorance, som er basert på TV-serien QI og er i et spørsmål-og-svar format. Jeg har ikke sett serien selv, men fikk boken til jul, og den er nå min faste bussbok. Veldig mye interessant i den, og så passer det så greit å lese et par spørsmål på siste bussetappe før jobb. I dag har jeg for eksempel lest om alle konene til kong Henry og det høyeste fjellet på Mars. Det innebærer jo da at jeg går glipp av morgenluren min før jobb (jeg dupper alltid av på bussen), men kanskje det er like greit.

I helgen hadde jeg en liten opprydning i bokhyllene mine. Jeg kan ikke fordra å kvitte meg med bøker, men har innsett at det er bortkastet å ta vare på bøker jeg uansett ikke kommer til å lese om igjen. Jeg har gjort et unntak for bøker med veldig fine omslag, men ellers er det faktisk en del som skal til Fretex. (Mulig jeg poster noen her på bloggen, i tilfelle noen vil ha, men jeg har ikke råd til å sende noen i posten, så det spørs.) I Fretex-stabelen er det også noen bøker jeg har fått til jul eller kjøpt på Fretex som jeg har innsett at jeg ikke egentlig har lyst til å lese – flesteparten av disse befinner seg i «føler jeg burde ha lest»-kategorien. Det er egentlig ingen vits i å kaste bort tiden på slike bøker når jeg uansett ikke har lyst til å lese dem. Det er mulig jeg forandrer mening senere, men da er det tross alt bedre å låne dem på biblioteket. Jeg får bare dårlig samvittighet av å ha dem stående i bokhyllen.

Hva leser dere nå?

Boken på vent: The Daylight War

Hver uke har Beathe en utfordring som heter Boken på vent. Den går ut på å skrive om bøker man har lyst til å lese, bøker man har tenkt på å lese en stund, og bøker som samler støv i bokhylla. Jeg har ikke vært med på det før, men siden jeg ikke leser noe særlig for tiden var det rett tema, for å si det sånn!

Boken jeg har valgt er The Daylight War av Peter V. Brett. Bøkene foregår i en verden som minner om middelalderen. Menneskene forskanser seg i hus beskyttet av magiske «wards», i frykt for demonene som kommer ut om natten. Har man ikke fått opp sine «wards» eller sørget for at de er like hele, blir det sannsynligvis det siste man gjør i livet. Men én mann, Arlen Bales, er lei av å gjemme seg i frykt. Noen må gjøre noe, men det er det reneste selvmord å forsøke. (Boken er nummer tre i en serie, så jeg skal ikke skrive mer om handlingen, siden det røper innholdet i førsteboka.)

Boken ble kjøpt så fort den kom ut, da jeg var i London i mars. Jeg bare måtte ha den med en gang, men jeg har jo da som dere skjønner ikke lest den ennå. Tingen er at bok 1 og 2 var så innmari bra – de traff akkurat det jeg liker best i bøker, tror jeg – at jeg ikke kan fatte at denne vil kunne leve opp til forventningene. Jeg har virkelig ikke lyst til å bli skuffet av denne boken! (Nå har jeg sniklest omtaler på Goodreads og har sett at de fleste ikke ble skuffet, men likevel)

Jeg har store planer om å lese den i løpet av sommeren – under en måned til ferien begynner, så da har jeg en del tid. Litt av grunnen til at jeg har utsatt den er nemlig at den er tykk som fy, og når man knapt har tid til å lese i utgangspunktet er ikke det så realistisk. Hvis den er som de to forrige bøkene er det nemlig ikke en bok man leser litt av nå og da, det er en bok man sluker, og ikke klarer å legge fra seg før den er slutt. Dessuten vil jeg at det skal være lystbetont å lese denne. Det finnes en del bøker jeg fint kan lese bare fordi jeg føler jeg bør, men dette er ikke en slik. Denne skal nytes. Håper jeg.

Peter V. Brett: The Desert Spear

The Desert Spear The Desert Spear er nummer to i Demon Cycle-serien og oppfølger til The Painted Man/The Warded Man (navnet er forskjellig i den amerikanske og den britiske utgaven) som jeg skrev om i går. Boken følger de karakterene vi ble kjent med i den første boken, samt noen nye (eller gamle på nye måter).

Jeg skal ikke si så mye om handlingen siden det vil røpe en del av bok 1, men skal forklare settingen. I Thesa og områdene rundt (det blir ikke klart hvorvidt dette skjer i hele verden eller bare deler av den) stenger man dørene og lager beskyttende «wards» rundt huset sitt. Man tilbringer deretter natten bak lukkede dører, og mørket er farlig og skummelt. Hvorfor? Jo, for om natten kommer demonene opp fra The Core. Demonene blir holdt tilbake av wards, og i The Painted Man blir det forklart bedre hvordan disse fungerer. Men av og til svikter de, eller noen rekker ikke å komme seg trygt hjem før det blir mørkt, og da har man plutselig et veldig stort problem man antageligvis ikke overlever.

Arlen Bales, også kalt The Painted Man, var en av de få som mente at det burde finnes en bedre måte å takle demonene på. Etter å ha mistet deler av familien sin som barn, var han besatt av å finne ut om det fantes en måte å drepe dem på. Reisen brakte ham blant annet til ørkenlandet Krasia, hvor han fant wards som ikke bare beskyttet, men som drepte. Dette var bok 1.

Bok 2 begynner i Krasia. Hovedperson i disse kapitlene er Jardir, og vi får vite hvordan han ble den han ble. Jardir er ikke bare representant for en kultur som er på tvers av vår egen (kanskje litt for tydelig basert på den muslimske verden etter min smak), men han ble også etablert som en idiot i bok 2. Sterke ord, men dere skjønner det om dere leser det. Det tok derfor litt tid å komme inn i boken. Men det var veldig interessant å lese, og det er tydelig at Brett har lagt mye innsats i kulturene sine – at de ikke bare skal være kule men også realistiske. Vi ser Jardirs vei fra liten gutt til voksen og respektert mann, og kvinnen som trekker i trådene. Vi ser også hvorfor han gjorde det han gjorde den gangen.

Det er hovedsaklig med disse kapitlene at det jeg ikke liker med boken ligger. For jeg skjønner at med en annen kultur er det fristende (og av og til nødvendig) å lage nye navn og begreper. Men man bør helst ikke pakke de første kapitlene tett med det. Jeg liker at det er lett å forstå hva han mener og at de er logisk laget (rent lingvistisk finner jeg ikke andre «feil» enn hensiktsløse apostrofer), men det blir litt mye. Hvorfor gi dem nye navn når vi har navn som fungerer? Vi skjønner jo at prester og prestinner har andre funksjoner i andre kulturer enn vår egen, og det finnes uansett flere adekvate engelske ord som kan uttrykke denne forskjellen. Uansett hvilken konklusjon man ender på (og jeg er faktisk ikke sikker) burde det ha vært litt mindre av dem. Brett er ivrig etter å vise kulturen han har laget, noe jeg skjønner, og når man skal gjøre det blir det gjerne en opphoping av slike navn. Jeg synes derfor at han burde ha introdusert de nye navnene litt saktere slik at man ikke la merke til det.

Når det er sagt er dette det eneste jeg ikke liker. Jeg synes spesielt at Brett er utrolig dyktig til å lage karakterer. En del kunne lett ha glidd over i Mary Sue-territoriet, men virker likevel som ekte, levende karakterer. Det er mennesker i hele spekteret fra ufordragelig til lette å like, men de fleste befinner seg ikke i noen ytterkant. Derfor føles også boken mer ekte, fordi folk reagerer på troverdige måter og oppfører seg realistisk. De har også realistiske reaksjoner i kulturkrasjene som etterhvert kommer. Jeg liker også at det ikke bare er karakterene selv som ikke er svart-hvite, men det meste i boken. Folk gjør ting av en grunn, og ofte fordi de er overbevist om at det er rett (i motsetning til de fleste antagonister i fantasy).

Det er ingen «rask» bok (ting skjer når de skjer, og ikke alle sidene er action-spekket), og helt annerledes enn man skulle tro fra en bok som handler om demoner, men den føles aldri kjedelig. Den har noen av de nydeligste øyeblikkene jeg har lest i noen bok (ett av dem er noe så enkelt som at Leesha og moren Elona for første gang i historien faktisk er enige om noe og våger å si det) samt noen i den andre enden av skalaen. Man vet det er en bra bok når man både har felt noen tårer og har ledd høyt i løpet av den. Akkurat nå virker det fryktelig lenge til neste bok, The Daylight War, kommer ut. Forventet utgivelsesdato er i 2012, og jeg klarer knapt å vente.

Anbefales på det sterkeste, men les eneren først 🙂

Peter V. Brett: The Painted Man

The Painted Man (Demon Cycle, #1) Mankind has ceded the night to the corelings, demons that rise up out of the ground each day at dusk, killing and destroying at will until dawn, when the sun banishes them back to the Core. As darkness falls, the world’s few surviving humans hide behind magical wards, praying the magic can see them through another night. As years pass, the distances between each tiny village seem longer and longer. It seems nothing can harm the corelings, or bring humanity back together.

Born into these isolated hamlets are three children. A Messenger teaches young Arlen that fear, more than the demons, has crippled humanity. Leesha finds her perfect life destroyed by a simple lie, and is reduced to gathering herbs for an old woman more fearsome than the demons at night. And Rojer’s life is changed forever when a traveling minstrel comes to his town and plays his fiddle.

But these three children all have something in common. They are all stubborn, and know that there is more to the world than what they’ve been told, if only they can risk leaving their safe wards to find it.

Denne boken har noe ekstra ved seg. Både originalitet og dyktighet er til stede både i handling og setting, og persongalleriet er utrolig realistisk og interessant å lese om. Hovedpersonene er langt fra perfekte. De har sine ting de er dyktige på, men de har ofret ting for å komme dit de er, selv om der de er ikke nødvendigvis er så bra. Bipersonene – man kan elske eller hate dem, men bra laget er de. Hovedpersonenes handlinger er vel begrunnet, man føler med dem uten å forvente at alt skal gå så bra alltid, og de tar både dumme og kloke valg.


Jeg digger også konseptet. Det er ikke nytt i og for seg, men det har likevel en ny twist ved seg. Demoner er langt fra noe nytt i fantasy, i hvert fall, men de har så mye mer å si her. Hva skjer hvis et helt samfunn lar seg kue av frykten? Dette skjer. Og noen får nok.


Det er ikke noen rask bok. Med det mener jeg at forfatteren tar seg tid til å beskrive hvordan ting er og hvordan ting funker fra sted til sted, han haster ikke av gårde i et jag etter at det må skje ting hele tiden, men har tålmodighet til å la ting skje når det passer. Ting tar tid. Den er likevel aldri uspennende eller kjedelig, jeg klarte ikke å legge den fra meg og elsket den fra ende til annen. Nå holder jeg på med bok 2, som har litt flere dårlige sider, men veldig mange av de gode fra denne boken likevel. 


Anbefales!