En smakebit på søndag: Blackout av Rob Thurman

Denne ukens Smakebit på Søndag finner du hos Astrid Terese (er vanligvis hos Flukten fra Virkeligheten). Smakebit på Søndag går ut på å dele noe fra en bok man holder på med, men denne gangen fant jeg ut at jeg skulle dele noe fra boken jeg skal begynne på så fort jeg er ferdig med de jeg leser nå: Blackout av Rob Thurman.

8133077Dette er bok 6 i serien om brødrene Cal og Niko Leandros. Cal er bare halvt menneske, og den andre halvdelen tilhører en rase med morderiske monstre som slett ikke er fornøyd med at han foretrekker å ikke være et morderisk monster, men heller reiser rundt med broren sin og prøver å beskytte menneskene mot, blant annet, slekta og andre magiske monstre. Kort og veldig enkelt fortalt. Dette forandrer seg litt utover i serien, men jeg skal ikke skrive noe mer om det. Bøkene er kanskje ikke prisvinnermateriale, men er veldig underholdende bøker.

Hovedgrunnen til at jeg liker bøkene er tonen brødrene i mellom. Niko er en fyr som tar helsa på alvor, som trener og spiser (ekstremt) sunt (tenk uttrykket «kroppen er sjelens tempel»), er ganske seriøs og veldig fokusert. Cal er… ikke helt sånn.

Denne gangen har jeg to smakebiter:

“He tried to turn me into a buffet?” I gritted my teeth. “Before he killed me? He couldn’t kill me first and then eat me? That’s just fucking rude.”

og denne:

“Leandros’s favorite place had turned out not to be vegetarian, but vegan, which was for people who preferred their suicide slow.”

En Smakebit på Søndag: Beautiful Creatures

Det er søndag, og det vil si tid for En Smakebit på Søndag hos Flukten fra Virkeligheten. Denne uken har jeg først og fremst konsentrert meg om å lese ferdig manuskriptet til Cicilie (vil du ha en smakebit fra den kan du gå til skrivebloggen hennes), men jeg har i tillegg holdt på med to andre bøker. En av dem er Beautiful Creatures av Kami Garcia og Margaret Stohl.

6304335Jeg hadde opprinnelig ignorert boken, og tenkte den bare var en i rekken av halvdårlige bøker som ble skrevet etter Twilight. Men så oppdaget jeg jo at flere av dem (som ikke nødvendigvis ble skrevet etter Twilight heller) ikke var så verst. Da filmen til Beautiful Creatures kom ut så jeg den på kino, og selv om det ikke var verdens mest fantastiske film var det nok til å ville lese boken.

Det ble med tanken til jeg fant et eksemplar uten filmcover på opphørssalget til Norli nr. 7 i Bergen, og det var passe lektyre mens jeg lå hjemme med omgangssyke tidligere i uken. Boken er full av setninger som ville gjort seg som smakebit, men jeg endte til slutt opp med denne:

“Are you insinuatin’ that my daughter is a liar?»
«Oh, no, not at all. I’m saying your daughter is a liar. Surely you can appreciate the difference.”

 

 

En Smakebit på Søndag: Nice Dragons Finish Last

Det er langt over en måned siden sist jeg husket En Smakebit på Søndag hos Flukten fra Virkeligheten, så ENDELIG. Jeg har for en gangs skyld blitt ferdig med en bok, og hvilken bok! Ukens smakebit er fra en serie jeg egentlig var litt skeptisk til, selv om den er skrevet av en av mine yndlingsforfattere. Forfatteren heter Rachel Aaron og har blant annet skrevet serien om Eli Monpress, som jeg har nevnt en god del ganger her på bloggen.

20426102

Serien jeg skal skrive om nå heter Heartstrikers, og består foreløpig av to bøker. Det er urban fantasy, og konseptet er at magi plutselig kom tilbake til jorden, brått og voldsomt. Åndene våknet, andre magiske vesener våknet, og dragene våkner. Blant sistnevnte (som kan ta menneskelig form) er vår hovedperson, Julius Heartstriker, som blir kastet ut hjemmefra fordi han er en dårlig drage. Og med dårlig menes her snill og hensynsfull, siden det ikke akkurat hjelper klanen.

Det høres på noen måter ut som en halvdårlig, forhastet bok, men det kunne ikke vært fjernere fra sannheten. Jeg holdt på å glemme å gå av bussen to ganger i forgårs fordi jeg ble så oppslukt av den siste boken. Det er så MYE jeg elsker ved den! Ikke bare er plottet mesterlig skrevet, men den har fantastiske hovedpersoner, bra humor og ikke minst: Drager. Masse drager.

Den første smakebiten er et sitat fra Julius i bok nummer 1:

“So far as I can tell, ‘good dragon’ is just another name for coldblooded sociopath,» he said. «No friends, no trust, no love. Why would I ever want to live like that? It’s not like any of you good dragons are happy.”

Og så et sitat fra bok nummer 2:

“Help us, Juli-wan Kenobi, you’re our only hope.»
For a moment, that almost, almost made Julius feel like a hero. And then he remembered. «Doesn’t Obi-Wan die in that movie?”

En Smakebit på Søndag: Spirit’s End av Rachel Aaron

Da er det søndag igjen, og for en gangs skyld har jeg somlet meg til å bli med på En Smakebit på Søndag hos Flukten fra Virkeligheten igjen. Det hjelper på bloggingen å faktisk ha tid og tiltakslyst til å lese igjen… I dag har jeg en smakebit fra Spirit’s End av Rachel Aaron, siste bok i serien om Eli Monpress. Den er del av samleboken The Revenge of Eli Monpress, som består av de to siste av totalt fem bøker i serien.

16349017Serien havnet hos meg av ren flaks – jeg hadde sett på omslaget på Outland i Bergen uke etter uke (skriveklubben har møtene der) og syntes det var skikkelig stilig. Men på den tiden hadde jeg hatt litt uflaks med det å kjøpe bøker basert på omslaget (det pleier slå bra ut, men ikke akkurat på den tiden), så jeg utsatte og utsatte det. Til slutt bestemte jeg meg for bare å kjøpe den, og det er kanskje noe av det jeg har angret minst på. Jeg får samme følelsen av denne serien som når jeg leser David Eddings eller andre av de gode gamle fantasyseriene, men den er samtidig original og umulig å forutse, på en bra måte.

Kort fortalt handler den om Eli Monpress, mestertyv og trollmann. Han er en av de mest ettersøkte kriminelle – men ikke helt. I et forsøk på å komme på topp av listen bestemmer han seg for å stjele noe stort og viktig. Som for eksempel en konge. Med seg på planene har han sverdfekteren Josef Liechten og hans makker Nico – og ingen av de tre er helt den de gir seg ut for å være. Slik er det serien begynner, og siden Spirit’s End er siste boka i serien skal jeg ikke si noe særlig om hva den handler om, annet enn at alt som har skjedd i løpet av serien holder på å bli avsluttet. Og den er spennende. Det er sjelden jeg har så store problemer med å legge fra meg en bok.

Smakebiten er en bit av dialogen mellom to ganske viktige personer i boken utenom hovedpersonene:

«We’re a miserable excuse for a family,» he said, leaning back on his hands beside her. «A traitor, a thief and a woman who’d give her right arm for a hint at the secrets of the universe.»

«Left arm,» Sara said, fumbling for her pipe before remembering she’d left it upstairs. «I’m right-handed.»

«Left arm,» Banage repeated. «Or another man’s lungs.»

En Smakebit på Søndag: The Name of the Wind av Patrick Rothfuss

Søndag betyr En Smakebit på Søndag hos Flukten fra Virkeligheten, og for en gangs skyld har jeg husket på det i tide til faktisk å skrive et innlegg. Denne uken skal jeg dele en smakebit fra en av yndlingsbøkene mine, nemlig The Name of the Wind av Patrick Rothfuss. Boken er nummer én i serien Kingkiller Chronicles, og sitater som de jeg skriver under her er noen av mange grunner til at jeg elsker bøkene. Jeg skrev også om denne boken i dag 9 av bokutfordringen.

2495561Historien i The Name of the Wind er todelt: Den begynner i et vertshus der The Chronicler leter etter en sagnomsust trollmann for å skrive ned den faktiske historien hans, i motsetning til alle ryktene og legendene. Men mannen han har lett etter er bare kjent hos de lokale som verten på vertshuset, ikke noe mer. Den andre delen er selve historien, om den unge gutten Kvothe som mister sine foreldre. Etter hvert ender han opp på Universitetet, hvor han lærer magi, og prøver å finne ut mer om dem som drepte foreldrene hans (ikke så lett på et sted hvor alle insisterer på at de ikke eksisterer).

Words are pale shadows of forgotten names. As names have power, words have power. Words can light fires in the minds of men. Words can wring tears from the hardest hearts.

Og så måtte jeg bare ta med enda et sitat:

I have stolen princesses back from sleeping barrow kings. I burned down the town of Trebon. I have spent the night with Felurian and left with both my sanity and my life. I was expelled from the University at a younger age than most people are allowed in. I tread paths by moonlight that others fear to speak of during day. I have talked to gods, loved women, and written songs that make the minstrels weep. You may have heard of me.

En Smakebit på Søndag: Time of Contempt av Andrzej Sapkowski

Da var det søndag igjen, og det betyr En Smakebit på Søndag hos Flukten fra Virkeligheten. Denne uken skal jeg dele en smakebit fra en bok jeg ikke har begynt på ennå, men som jeg så i bokhandelen rett før jul og som uten at jeg visste ordet av det, eller hadde hørt om boken før, ble med til kassen.

Time of Contempt er bok to (tre hvis du regner med The Last Wish, som er en novellesamling) i serien om The Witcher, som noen kanskje kjenner fra dataspillserien som er basert på disse bøkene. Det er ikke så lenge siden de ble oversatt til engelsk for første gang, men har vært populære i forfatterens hjemland Polen ganske lenge. Forfatteren har en måte å skrive på som føles fremmed for en som har lest mye vestlig fantasy (eller vestlige bøker generelt). Språket er svulstig og lekende – noen ganger treffer det midt i blinken, andre ganger bommer han, og atter andre ganger treffer han midt i gamle klisjéer. Men gjerne da på sin egen måte. Jeg leste bok to og tre i løpet av to dager, og det gjør nok litt til at det føltes litt mye. Så vet man jo aldri om det er forfatteren eller oversetteren som er skyld i akkurat det, selvsagt.

En av bokens hovedpersoner er Dandelion. Han er selve stereotypen av en trubadur/poet – selvopptatt og veldig klar over egne ferdigheter, samtidig som han ikke er av de modigste. Han er, for å si det sånn, noe for seg selv. Smakebiten er fra en scene hvor han holder på å ri et sted hvor det vanligvis er den sikre død å reise, og både han og hesten hans (Pegasus) vet det.

Pegasus slowly planted his forelegs into the water, lowered his muzzle towards the surface, drank long, and then turned his head and looked at Dandelion. The water dripped from his muzzle and nostrils. The poet nodded, sighed once more and sniffed loudly.
«The hero gazed on the maelstrom,» he quietly declaimed, trying not to let his teeth chatter. «He gazed on it and travelled on, for his heart knew not trepidation.»
Pegasus lowered his head and ears.
«Knew not trepidation, I said.»

 

En smakebit på søndag: Skin Game

En smakebit på Søndag er en ukentlig spalte hos Mari hos Flukten fra Virkeligheten, hvor man deler noe fra en bok man holder på med. Bli med da vel!

 Skin Game er den siste boken i serien Dresden Files av Jim Butcher – en av de få seriene hvor jeg kjøper eller forhåndsbestiller den neste boken så fort det er mulig. Jeg har ikke kommet så fryktelig langt i denne, men liker den så langt. For å i det hele tatt overleve (og for at de han er glad i skal overleve) er han nødt til å samarbeide med noen av sine verste fiender. Jeg forventer det blir både episk og underholdende.

Ukens smakebit er fra begynnelsen av boken, og sier veldig mye om både serien og hovedpersonen:

There was a ticking time bomb inside my head and the one person I trusted to go in and get it out hadn’t shown up or spoken to me for more than a year.
That’s a lot of time to start asking yourself questions. Who am I? What have I done with my life?
Who can I trust?