30-dagers bokutfordring dag 4: Favorittbok i din favorittserie

Dag 4, og enda et vaaaanskelig spørsmål. I går skrev jeg om min favorittserie, Belgariaden av David Eddings, men der har jeg faktisk ingen favorittbok, jeg liker alle omtrent like godt. Det mest sannsynlige ville være bok én i Paksenarrion-bøkene av Elizabeth Moon, men den skrev jeg om i forgårs, og jeg har ikke lyst til å skrive om samme bok flere ganger (ikke sånn i begynnelsen, i hvert fall). Jeg har derfor endt opp med denne:

Print

Den første boken i The Parasol Protectorate av Gail Carriger er en av bøkene jeg kommer tilbake til når hodet er fullt på grunn av veldig mange nye bøker, leselysten er laber og livet generelt er litt kjipt. Det er de samme bøkene jeg kommer tilbake til når jeg har det slik – Parasol Protectorate, Discworld, Belgariaden og Ringenes Herre (sannsynligvis flere, uten at jeg kommer på dem akkurat nå). Soulless har akkurat riktig blanding av humor, alvor og spenning, og tar ikke seg selv så seriøst. Samtidig er den ikke så tung eller dyster som en del annen steampunk (i hvert fall de bøkene jeg har lest) har en tendens til å være. Ingenting er som en bok som får deg til å le høyt når verden er vanskelig!

 

 

 

 

 


30 Dagers Bokutfordring

Dag 1: Den beste boken du har lest så langt i år
Dag 2: En bok du har lest mer enn 3 ganger
Dag 3: Din favorittserie
Dag 4: Favorittbok i din favorittserie
Dag 5: En bok som gjør deg glad
Dag 6: En bok som gjør deg trist
Dag 7: Den mest undervurderte boken
Dag 8: Den mest overvurderte boken
Dag 9: En bok du ikke trodde du ville like, men som du endte opp med å elske
Dag 10: Favoritt blant klassikerne
Dag 11: En bok som du hatet
Dag 12: En bok som du pleide å elske, men ikke nå lenger
Dag 13: Din favorittforfatter
Dag 14: Favorittbok av din favorittforfatter
Dag 15: Favorittkarakter, mannlig
Dag 16: Favorittkarakter, kvinnelig
Dag 17: Favoritt sitat(er) fra din(e) favorittbok/bøker
Dag 18: En bok som skuffet deg
Dag 19: Favorittbok som det har blitt lagd film av
Dag 20: Beste romantiske/kjærlighetsbok
Dag 21: Favorittbok fra din barndom
Dag 22: Favorittbok som du eier
Dag 23: En bok som du har hatt lyst å lese lenge, men som du fortsatt ikke har lest
Dag 24: En bok som du skulle ønske flere personer ville lese
Dag 25: En karakter som du gjenkjenner deg mest i
Dag 26: En bok som endret din mening om noe
Dag 27: Den mest overraskende vrien eller slutten
Dag 28: Favorittitler
Dag 29: En bok som alle hatet, men som du likte
Dag 30: Din favorittbok gjennom tidene

En smakebit på søndag: The Casebook of Newbury & Hobbes av George Mann

En smakebit på Søndag er en ukentlig spalte hos Mari hos Flukten fra Virkeligheten. Den går ut på å dele noe fra en bok man holder på med. Bli med da vel!

Denne ukens bok er The Casebook of Newbury & Hobbes av George Mann. Jeg har skrevet om Manns bøker på bloggen tidligere – Newbury & Hobbes er en steampunk/detektiv-serie som begynner med The Affinity Bridge, og hvor den femte boka kom ut nå i høst. The Casebook… er en samling kortere historier fra samme univers. Det er mye jeg kunne ha valgt ut som smakebit denne gangen. Jeg var fristet til å hente en fra historien «The Case of the Night Crawler», hvor selveste Dr. Watson (ja, han fra Sherlock Holmes) er en av karakterene. Jeg var fryktelig skeptisk til den, men det føltes virkelig som den samme Watson vi kjenner fra Doyle’s bøker.

Til slutt endte jeg med de første linjene i boken. De introduserer en tidligere medarbeider til Sir Maurice Newbury, Templeton Black. Jeg elsket denne historien, da den er mer overnaturlig enn de andre, og forholdet mellom Newbury og assistent er helt annerledes enn med miss Hobbes.


«I make a point of only smoking Guinea Gold cigarettes and drinking French brandy, Benson. I fear nothing else will do.» Templeton Black exhaled slowly, smoke pluming from his nostrils. His cigarette drooped languidly from his bottom lip.
«Then you, sir,» replied Benson, striking the billiard ball with the tip of his cue, «are nothing but a frightful bore.»

George Mann: The Affinity Bridge

The Affinity Bridge Jeg er i stor grad en omslagsshopper. Med det mener jeg at jeg godt kan kjøpe en bok utelukkende fordi omslaget er kult. Av og til er jeg heldig og finner noen geniale bøker, av og til er jeg uheldig. George Manns bøker var i stor grad et lykketreff. Jeg så opprinnelig på en av de senere bøkene, men siden Affinity Bridge var den første kjøpte jeg den. Det er en av få ganger jeg har kjøpt en bok fullstendig uten å lese bakpå, men kun basert på omslag og sjanger (steampunk).

Affinity Bridge minner veldig mye om enkelte krimbøker fra den tiden den beskriver. På noen måter føles den som en krysning mellom Arthur Conan Doyle og Jules Verne, men den er likevel noe helt eget.

Hovedpersonene er Sir Maurice Newbury, Agent of the Queen, og hans nyansatte assistent, Veronica Hobbes. Et luftskip styrter, og piloten er ikke mulig å finne. Det som gjør det hele vanskeligere er at piloten var en «automaton,» en slags robot, som i utgangspunktet ikke skal kunne feile, og heller ikke kunne gå fra åstedet. Samtidig hintes det om at en potensielt høytstående person var ombord i luftskipet. I tillegg til dette forekommer en hel rekke mord i de litt dårligere delene av byen, og det rapporteres at man har sett en lysende politimann på åstedet.

Jeg skal ikke røpe mer om plottet, men vil ha sagt at løsningen på hele greia var både uventet og fullstendig genial. Jeg digget persongalleriet – hovedpersonene er både geniale og lette å like, men har også dårlige sider og hemmeligheter. Forfatteren er ikke for snill med dem.

Jeg elsker også samspillet mellom Newbury og Hobbes, med hinting om at det kanskje kommer til å bli noe mer mellom dem. Handlingen foregår mot slutten av viktoriatiden, og samspillet mellom dem er dermed preget av den tiden, selv om begge personene er «forward thinking.» Samtidig er det et poeng at begge skiller seg litt ut fordi de har en mindre tradisjonell tankegang enn sin samtid, noe jeg liker. Man kan ikke bare sette et menneske med moderne holdninger midt i et slikt samfunn uten konsekvenser.

Boken er steampunk, noe som gjør at jeg vanligvis ville kalt den fantasy (eller science fiction, avhengig av hva som er i den), men den er også i høy grad en detektivroman. Selvfølgelig elsker jeg en bok som gir meg det beste av mine to yndlingssjangre! Har du lyst til å lese en litt annerledes krimbok anbefaler jeg denne på det sterkeste.

Chris Wooding: Black Lung Captain

Black Lung Captain (Tales of the Ketty Jay, #2)

Black Lung Captain er bok 2 i serien Tales of the Ketty Jay, og blir beskrevet slik på Goodreads:

«Welcome to a rip-roaring action-packed story of heists, double-crosses, double-double-crosses, adventure, shoot-outs and a touch of romance along the way. In the first Ketty Jay novel, RETRIBUTION FALLS, Frey and his crew were framed for murder, and had to use all their criminal talents to try to clear their names – and turn a profit! Here, in the second novel in this series of standalone adventures, they’re asked to help retrieve a mysterious lost ship full of treasure, which turns out to be slightly more complicated than expected…»

Det føles ofte som om beskrivelsene på sider som Goodreads, Amazon og ikke minst på baksiden av bøkene beskriver en helt annen bok enn den man leser. Til en viss grad gjelder det denne også. Ut fra beskrivelsen over virker den en-dimensjonal og en smule kjedelig – det er den ikke. Jeg har sjelden lest en så engasjerende bok. Når det gjelder hovedpersonene, beskriver følgende sitat fra boken dem ganske så godt:

«Not for the first time, he wished he commanded a highly trained bunch of soldiers instead of a ragtag mob of rejects in varying stages of alcoholism.»

Jeg liker vanligvis ikke å skrive omtaler hvor jeg overhodet ikke finner noe negativt å skrive, så jeg prøver alltid å finne et eller annet å pirke på. Men for denne boken finner jeg ingenting. Hvor karakterene på mange måter virket en-dimensjonale i den forrige boken, har de virkelig funnet seg til rette i toeren og oppfører seg som virkelige personer. Jez, navigatoren, har fått mye større plass i denne boken, noe som er rettmessig, og vi får vite ikke bare hva hun er og hvorfor, men hvordan det er. Harkins, som hadde en tendens til å være veldig en-dimensjonal i den forrige boken, er mye mer realistisk, og står for et av de beste øyeblikkene i boken.

Samtidig blir hovedpersonen selv mer menneskelig, og det viser seg at hans historie med Trinica Dracken (pirate queen extraordinaire) ikke er helt over… Vi får se en helt annen Darian Frey og en helt annen Trinica Dracken enn tidligere, noe som absolutt gjør bøkene til noe mer enn bare luftskip, slåsskamper og farlige situasjoner.  

På baksiden av boken er det en forfatter som har skrevet at Wooding «uses every trick in the book» for å fange inn leseren. Det gjør han, men i motsetning til en del andre fungerer det, og du tenker ikke over det. Andre forfattere kunne ha brukt nøyaktig de samme ingrediensene og fått en helt annen – og sannsynligvis dårligere – bok. For å være helt ærlig: Det er ikke den eneste boken med lignende elementer. Erstatt luftskip med romskip eller bare skip, og du har ørten andre bøker. Men det er noe med måten de er beskrevet på, måten karakterene oppfører seg på og hvordan alt føles så sannsynlig men likevel overraskende. Ting som skjedde i bok 1 får følger for det som skjer i bok 2, selv småting som Harkins’s forhold til skipskatten Slag (jepp, luftskip har også skipskatter) som faktisk blir ganske viktig etter hvert. (Det sier kanskje sitt, enten om meg eller boken, at en av yndlingsreplikkene mine fra denne boken er «Meaow»…)


For ikke å nevne slutten. Episk, veldig tilfredsstillende og fantastisk.

Jeg skulle gjerne ha skrevet enda mer om hva som er bra, men er redd for å røpe for mye av handlingen i forrige bok. Den anbefales i hvert fall på det sterkeste – den er en av mine absolutte yndlingsbøker i år – enten du er en steampunk-fan eller ikke.


Stephen Hunt: The Court of the Air

 The Court of the Air (Jackelian #1)

The Court of the Air var en bok jeg virkelig gledet meg til å lese. Den så ut til å ha alle de tingene jeg elsker ved en bok, og selve omslaget gjorde også at boken virket spennende. Og jeg elsket den… de første fem sidene. 
Det har vært et slit å komme seg gjennom boken. Hadde det ikke vært for at jeg var småsyk i dag hadde jeg nok ikke fått lest over halve i dag, men det ble for det meste skumlesning. Ellers har jeg bare klart å lese et par sider om gangen, på bussen for eksempel, før jeg i ren irritasjon har lagt den i sekken igjen.
For å ta det første først, her er teksten bakpå.
“When streetwise Molly Templar witnesses a brutal murder at the brothel she has recently been apprenticed to, her first instinct is to scurry back to the poorhouse where she grew up. But there she finds her fellow orphans butchered, and it slowly dawns on her that she was the real target of the attack.

Oliver Brooks has led a sheltered existence in the backwater home of his merchant uncle. But when he is framed for his only relative’s murder he is forced to flee for his life, accompanied by an agent of the mysterious Court of the Air.

Molly and Oliver each carry secrets in their blood – secrets that will either get them killed or save the world from an ancient terror. Thrown into the company of outlaws, thieves and spies as they flee their ruthless enemies, the two orphans are also aided by indomitable friends in this endlessly inventive tale full of drama, intrigue and adventure.”
En anmeldelse fra The Times, sitert på fremsiden av boken, sier at den er “full of wonders and marvels.” Det er sant. Hele boken er proppet full med oppfinnsomme, originale ting jeg ikke har lest før. Men det er flere problemer med det. For det første blir det bare alt for mye – det blir overveldende, og jeg ender opp med ikke å bry meg om noe av det. Ingen av tingene får virkelig skinne, i stedet slåss de om oppmerksomheten til du blir lei. For det andre klarte jeg ikke å få med meg alt. Jeg mener at worldbuildingen skal spille annen-fiolin til plottet – hvis du har gjort jobben bra, skal verdenen vise frem plottet, ikke omvendt. Jeg føler på mange måter at alle tingene distraherte fra plottet, og jeg aner fortsatt ikke hva som egentlig skjedde mange steder i boken.
Når vi snakker om worldbuildingen virker det også som om forfatteren ikke har satt seg ned og virkelig tenkt gjennom hvorvidt ting faktisk virker troverdige. Jeg elsker konseptet med steammen, men stort sett alt som har med politikk eller kultur å gjøre virker som karikaturer og er overhodet ikke lett å tro på. Er settingen i en helt annen verden er faktisk denne verdenen nødt til å virke som om den kan fungere, ellers faller det litt sammen. Men det virker ikke som om forfatteren i det hele tatt gjør noe forsøk på det. Politikk- og kulturproblemene var også grunnen til at jeg var nær ved å kaste boken i søpla flere ganger.
Faktisk er boken mye bedre om den leses halvveis som en parodi. Det er selvfølgelig mulig at en del av tingene (en konge som bare er et symbol, som får armene amputert og blir kastet råtten frukt på ved kroningen, eller the carlists (hmm… hvem er de basert på, mon tro?) og så videre) faktisk er karikaturer og er ment å virke tåpelige. Jeg vet det er mange som elsker boken, og jeg liker også dens nikk til forfattere som Dickens, Verne og så videre. Jeg synes også at det var mye stoff til ettertanke der, som de som “equalizes” innbyggerne for at alle skal bli like og ingen skal være bedre enn andre. Men som sagt, ikke godt nok utført selv om idéen er god.
Når det er sagt er plottet usammenhengende, til tider usannsynlig og ikke på langt nær godt nok forklart. Ingenting blir forklart i boken i det hele tatt, verken verdenen eller handlingen. Molly og Oliver, de to hovedpersonene, blir reddet av den ene etter den andre uten engang å spørre om hvorfor folk prøver å drepe dem eller i det hele tatt å lure på om de kan stole på de som redder dem, før langt uti boken. De blir ikke utviklet noe særlig før på slutten, der jeg egentlig ikke skjønte hva som skjedde. Annet enn “oooh, de var født til å gjøre dette”-klisjéen. Er det noe jeg er lei av i fantasy så er det den. Man får heller ikke noe klart begrep om hva som er hvor, så når hovedpersonene plutselig var på samme sted uten at det ble forklart noe sted var jeg fullstendig forvirret. Det ble vanskelig å bry seg om noen av karakterene, igjen fordi det var så mange, så når den ene etter den andre døde brydde jeg meg egentlig ikke i det hele tatt. Det er ikke den følelsen man skal ha!
Så er det navnene. Navn og termer innen samme språk som høres ut til å høre til vidt forskjellige språk men som liksom skal komme fra samme tid og sted. Navn med apostrofer midt i og uten at det er et sted hvor det faktisk kunne vært plausibelt. Navn som er basert på virkelige navn og bevegelser (Carlists i stedet for kommunister, for eksempel). Når det er sagt er det en del av slangen som blir brukt som virkelig høres naturlig ut og som er godt påtenkt.
Alt i alt en bok med stort potensiale men som ikke holder det den lover, og som har en god forutsetning utførelsen ikke står i samsvar med. Jeg skulle ønske forfatteren hadde tatt seg tid til å tenke gjennom ting litt mer i stedet for å slenge inn idé etter idé etter idé… Jeg fikk bokstavelig talt vondt i hodet av å lese den, og kom meg kun gjennom den ved å skumlese mange av sidene.
Det virker kanskje rart å si det når jeg har lagt ut om de dårlige sidene ved boken, men jeg angrer faktisk ikke på at jeg leste den, for det var noen virkelig gode idéer i den… og mange dårlige.