En smakebit på søndag: Blackout av Rob Thurman

Denne ukens Smakebit på Søndag finner du hos Astrid Terese (er vanligvis hos Flukten fra Virkeligheten). Smakebit på Søndag går ut på å dele noe fra en bok man holder på med, men denne gangen fant jeg ut at jeg skulle dele noe fra boken jeg skal begynne på så fort jeg er ferdig med de jeg leser nå: Blackout av Rob Thurman.

8133077Dette er bok 6 i serien om brødrene Cal og Niko Leandros. Cal er bare halvt menneske, og den andre halvdelen tilhører en rase med morderiske monstre som slett ikke er fornøyd med at han foretrekker å ikke være et morderisk monster, men heller reiser rundt med broren sin og prøver å beskytte menneskene mot, blant annet, slekta og andre magiske monstre. Kort og veldig enkelt fortalt. Dette forandrer seg litt utover i serien, men jeg skal ikke skrive noe mer om det. Bøkene er kanskje ikke prisvinnermateriale, men er veldig underholdende bøker.

Hovedgrunnen til at jeg liker bøkene er tonen brødrene i mellom. Niko er en fyr som tar helsa på alvor, som trener og spiser (ekstremt) sunt (tenk uttrykket «kroppen er sjelens tempel»), er ganske seriøs og veldig fokusert. Cal er… ikke helt sånn.

Denne gangen har jeg to smakebiter:

“He tried to turn me into a buffet?” I gritted my teeth. “Before he killed me? He couldn’t kill me first and then eat me? That’s just fucking rude.”

og denne:

“Leandros’s favorite place had turned out not to be vegetarian, but vegan, which was for people who preferred their suicide slow.”

En Smakebit på Søndag: Beautiful Creatures

Det er søndag, og det vil si tid for En Smakebit på Søndag hos Flukten fra Virkeligheten. Denne uken har jeg først og fremst konsentrert meg om å lese ferdig manuskriptet til Cicilie (vil du ha en smakebit fra den kan du gå til skrivebloggen hennes), men jeg har i tillegg holdt på med to andre bøker. En av dem er Beautiful Creatures av Kami Garcia og Margaret Stohl.

6304335Jeg hadde opprinnelig ignorert boken, og tenkte den bare var en i rekken av halvdårlige bøker som ble skrevet etter Twilight. Men så oppdaget jeg jo at flere av dem (som ikke nødvendigvis ble skrevet etter Twilight heller) ikke var så verst. Da filmen til Beautiful Creatures kom ut så jeg den på kino, og selv om det ikke var verdens mest fantastiske film var det nok til å ville lese boken.

Det ble med tanken til jeg fant et eksemplar uten filmcover på opphørssalget til Norli nr. 7 i Bergen, og det var passe lektyre mens jeg lå hjemme med omgangssyke tidligere i uken. Boken er full av setninger som ville gjort seg som smakebit, men jeg endte til slutt opp med denne:

“Are you insinuatin’ that my daughter is a liar?»
«Oh, no, not at all. I’m saying your daughter is a liar. Surely you can appreciate the difference.”

 

 

30-dagers bokutfordring dag 5: En bok som gjør deg glad

9317452Da er det dag 5! I dag er temaet «en bok som gjør deg glad». Dette er også et tema det er mange bøker å velge mellom, men jeg skal for en gangs skyld ikke skrive en hel avhandling… Dagens bok er Rivers of London av Ben Aaronovitch, en bok som gjør meg glad bare fordi den har så mange ting jeg liker, og fordi jeg elsker måten forfatteren skriver på. Det er noe spesielt med førsteboka i en serie som så langt ikke har skuffet.

 

 

 

 

 


30 Dagers Bokutfordring

Dag 1: Den beste boken du har lest så langt i år
Dag 2: En bok du har lest mer enn 3 ganger
Dag 3: Din favorittserie
Dag 4: Favorittbok i din favorittserie
Dag 5: En bok som gjør deg glad
Dag 6: En bok som gjør deg trist
Dag 7: Den mest undervurderte boken
Dag 8: Den mest overvurderte boken
Dag 9: En bok du ikke trodde du ville like, men som du endte opp med å elske
Dag 10: Favoritt blant klassikerne
Dag 11: En bok som du hatet
Dag 12: En bok som du pleide å elske, men ikke nå lenger
Dag 13: Din favorittforfatter
Dag 14: Favorittbok av din favorittforfatter
Dag 15: Favorittkarakter, mannlig
Dag 16: Favorittkarakter, kvinnelig
Dag 17: Favoritt sitat(er) fra din(e) favorittbok/bøker
Dag 18: En bok som skuffet deg
Dag 19: Favorittbok som det har blitt lagd film av
Dag 20: Beste romantiske/kjærlighetsbok
Dag 21: Favorittbok fra din barndom
Dag 22: Favorittbok som du eier
Dag 23: En bok som du har hatt lyst å lese lenge, men som du fortsatt ikke har lest
Dag 24: En bok som du skulle ønske flere personer ville lese
Dag 25: En karakter som du gjenkjenner deg mest i
Dag 26: En bok som endret din mening om noe
Dag 27: Den mest overraskende vrien eller slutten
Dag 28: Favorittitler
Dag 29: En bok som alle hatet, men som du likte
Dag 30: Din favorittbok gjennom tidene

Fantastiske detektiver


I bloggpausen min har jeg tenkt en del på hva jeg har lyst til å blogge om. Selv om jeg ikke hadde anledning til å være med på bokbloggertreffet i Oslo har jeg fulgt med på debattene. Av og til blir jeg litt sliten av sånne debatter, men jeg tror det er nyttig å av og til få en dytt til å tenke over hva man vil med bloggen. Samtidig har jeg fulgt en del med på hva mine venner og bekjente sier om bøker, spesielt hvis det handler om sjangre jeg er interessert i. 
Hva vil jeg egentlig? Jo, jeg vil at andre folk skal få øynene opp for bøker de kanskje aldri har hørt om. Det er ingen hemmelighet for de som er innom bloggen her at fantasy er sjangeren som er nærmest mitt hjerte, og det er så mange bøker som er så innmari bra som så utrolig få her til lands vet om. Voilá, så har det som egentlig bare skulle bli ett eneste innlegg blitt en serie innlegg i mitt hode.
Av og til møter jeg folk som elsker krim – det er ikke så vanskelig her til lands – og som har lyst til å begynne å lese fantasy, uten at de helt vet hvor de skal begynne. Kanskje har de bare lest Tolkien, Jordan eller Martin og gitt seg der. Men jeg møter også folk som har motsatt problem – de skjønner ikke helt hva greia med krim er; de leser for det meste fantasy og har ikke funnet noe i krimmens verden som treffer dem.
Det geniale her er at man faktisk ikke trenger å velge. Det finnes mange bøker som har begge deler. Derfor er dagens tema fantastiske detektiver – altså detektiver i en fantasy-setting. For av og til trenger man bare en krimgåte av en annen verden. Bokstavelig talt.
Under temaet fantastiske detektiver har jeg valgt å inkludere både de som er faktiske detektiver og politimenn, men også de som har andre yrker som går ut på det samme – finne gjerningsmannen bak en kriminell handling. Jeg sier ikke at alle seriene er veldig krimaktige, men alle har noe. (Neste tema blir fantastiske bibliotekarer. Vet du om noen du vil anbefale? Sleng deg gjerne med)

Den man ikke kommer utenom

Det finnes én fantasydetektiv man bare ikke kommer utenom. Harry Dresden. Eneste trollmann i telefonboka i Chicago (eller overalt ellers) og fantasyverdenens svar på den arketypiske detektiven. Han er noe uflidd, har visse problemer med autoriteter, har en vanskelig barndom, får ofte gjennomgå rent fysisk, men klarer likevel å løse saken. På den andre siden er det overhodet ingen mangel på fantasy-elementer i bøkene. Rent bortsett fra det faktum at han er en trollmann, har han en snakkende hodeskalle (OK, egentlig en hodeskalle bebodd av en ånd, men detaljer, detaljer), han kan gjøre litt mer enn å skyte etter motstanderne sine, og ikke minst løser han saker som ikke er helt av den… vanlige sorten. Serien inneholder både råtne og hederlige politifolk, mafiabosser og andre folk på livets skyggeside, men også sidhe fae, feer, varulver, vampyrer og det meste annet. Og en zombiedinosaur som heter Sue.
Serien heter Dresden Files og er skrevet av Jim Butcher. Den består så langt av 14 bøker (nummer 15 kommer rett før jul) pluss noen in-betweens. Anbefaler å begynne på bok 3 eller 4, siden det er da det begynner å ta seg opp.

London slik du aldri har sett den

Peter Grant er politikonstabel i Londons politistyrke, the MET. Han er nyutdannet og venter bare på å få vite hvor han skal bli plassert, og håper intenst det ikke blir bare papirarbeid. Etter et møte med en ikke-eksisterende person og et påfølgende møte med Nightingale, trenger han ikke bekymre seg over akkurat det. Nightingale styrer den delen av the Met man ikke helt snakker høyt om: The Folly. The Folly etterforsker det overnaturlige, og Nightingale er trollmann. Han har plutselig fått seg en ny lærling.
Peter Grant hører hjemme i Rivers of London-serien skrevet av Ben Aaronovitch (merk at bok 1 også har blitt utgitt under tittelen Midnight Riot, forstå det den som kan). Samtidig som serien viser et London som du aldri her sett før, er den likevel typisk Londonsk. Humoren, stemningen, personene, detaljene. Den har alle delene jeg elsker ved fantasy – det mørke og farlige, det fantastiske, vissheten om at hva som helst kan skje – blandet med hardt og jordnært politiarbeid, i passe blandinger av lettbenthet og mørkt alvor.

London slik du håper du aldri får se den

Det var en gang to forfattere, som begge bodde i London, og som omtrent samtidig bestemte seg for å skrive en fantasybok om politiet i London. Så langt strekker likheten seg mellom Ben Aaronovitch og Paul Cornell, men utover en veldig londonsk atmosfære, persongalleri og historie stopper likheten der. Mens Rivers of London er en spennende bok du like fullt sover godt om natten av, er denne det ikke.
Boken er skrevet av Paul Cornell og heter London Falling. Hovedpersonen er James Quill, etterforskningsleder, men vi følger også de tre andre politifolkene i teamet hans på godt og vondt. Om Rivers of London kommer inn på Londons skyggesider BOR London Falling på den virkelig svarte siden. Den spiller virkelig på alle strengene.
James Quill holder på med saken om et hovedvitne i en stor narkotikasak som døde i politiets varetekt. Med politiet til stede, på kamera. Uten noen synlig grunn. Ikke synlig for dem, i hvert fall. Og det blir tydelig både for ham og teamet at de nok har ganske mye vann over hodet. Tro meg, du kommer ikke til å se på gamle, krokryggede damer på helt den samme måten etter å ha lest denne.

Viktorianske detektiver

Sir Maurice Newbury er en «Gentleman Investigator for the Crown». Assistert av Miss Veronica Hobbes, sekretæren hans, etterforsker han diverse merkelige og tilsynelatende umulige forbrytelser i viktoriatidens London. Styrtende luftskip, spøkelsespolitimenn, revenants og mystisk pest, automatons og diverse andre oppfinnelser er noe av det du vil finne i serien – om du liker god, gammeldags krim av Sherlock Holmes-typen med en moderne snert anbefaler jeg å prøve denne.

Serien heter Newbury & Hobbes og er skrevet av George Mann. Bøkene handler om viktoriatiden, og selv om det ikke helt er den viktoriatiden som faktisk eksisterte, er det absolutt troverdig, med dens oppfinnertrang, flørting med det okkulte og blanding av moralisme og dekadanse. 

Oppdagere og vitenskapsmenn

Når vi først er inne på viktoriatiden kan vi også nevne Sir Richard Francis Burton. Sir Burton var en person som faktisk eksisterte i viktoriatiden, og var oppdager, lingvist, vitenskapsmann og sverdfekter. Flere andre personer har også eksistert, blant annet hans venn, det moderat suksessfulle poeten og temmelig suksessfulle drukkenbolten Swinburne. På mange måter er denne svært nær den faktiske viktoriatiden, spesielt i atmosfære og holdninger, men også fjernt fra de faktiske hendelsene, noe som blir elegant forklart i bok to.

London befinner seg midt i en teknologisk revolusjon, hvor forskere har utviklet spesialdyr spesialdesignet som ubetalt arbeidskraft, libertinene arbeider for et samfunn basert på kreativitet, og the Rakes driver med magi, dop og anarki. De to vennene blir dradd inn i malstrømmen når noe beskrevet som Spring Heeled Jack overfaller unge kvinner og varulver terroriserer London’s East End.

Sir Richard Francis Burton hører hjemme i Burton & Swinburne-serien av Mark Hodder. Foreløpig har tre bøker kommet ut (eller er det fire?).

Hederlig omtale

Bonuspoeng går til Mark Charan Newtons Nights of Villjamur for å handle (blant annet) om en detektiv i en erketypisk, episk fantasysetting. Ganske mange minuspoeng for å være (i min mening) både irriterende og kjedelig, men jeg kunne nesten ikke la være å nevne den heller.

Mindfuck til tusen

Det er en grunn til at The City & The City av China Miéville har fått gode skussmål. Detektiv Tyador Borlú holder til i Bezsel i et ikke navngitt land i noe som virker som Øst-Europa. Den begynner som en noir-aktig detektivroman der en ung arkeologistudent blir funnet drept. Siden forfatteren ikke er kjent for å skrive normal eller kjedelig litteratur vet man ganske snart at her ligger det noe mer. Det er kanskje den minst fantasy-aktige boken på listen, men jeg føler likevel den hører hjemme. Stemningsmessig er den en slags hybrid mellom krim og 1984-aktig dystopi satt i et fiktivt land. En av de mest fascinerende bøkene jeg har lest noensinne.

Privatdetektiver i Seattle

Harper Blaine er privatetterforsker i Seattle. Etter en opplevelse som fører til at hun er fysisk død i et øyeblikk, får hun plutselig en helt annen type saker å etterforske. For selv om hun ikke vil ha noe med det overnaturlige å gjøre, kan hun ikke stenge ute det hun ser, og det overnaturlige vil i høyeste grad ha noe med henne å gjøre. Etter hvert innser hun at hun må lære seg å kontrollere evnene sine før de kontrollerer henne, eller driver henne til vanvidd. Bokstavelig talt. Snart ser hun at ting er mer sammenknyttet enn de så ut som, og at det er ting i hennes egen bakgrunn hun ikke ante.

Serien heter Greywalker, og er skrevet av Kat Richardson. Ikke bare er handlingen interessant og fengende, men forfatteren for bonuspoeng for å skrive realistisk om romantiske forhold i en slik situasjon som hovedpersonen er i. Av og til funker det, og ofte funker det ikke. Hovedpersonen er realistisk, har bein i nesa og blir ikke selvutslettende og hjelpeløs selv om hun blir forelsket. Serien har 7 bøker, den åttende blir publisert i år.

Andre mer eller mindre detektivete anbefalinger

Eliza Braun og Wellington Books, Ministry of Peculiar Occurrences, av Pip Ballantine og Tee Morris.
Genny Taylor, Spellcrackers.com, Suzanne McLeod
Felix Castor, The Devil You Know, Mike Carey (ikke lest ferdig)
Kate Daniels (serie med samme navn), Ilona Andrews (ikke lest)
Cal & Nik Leandros, Cal Leandros-serien, Rob Thurman (kanskje mest fra bok 2)
Chess Putnam, Downside Ghosts, Stacia Kane
Samuel Vimes (City Watch), Discworld, Terry Pratchett (tatt med ikke fordi serien er særlig krimaktig på noen måte, men fordi det er pinlig få eksempler på noe annet enn urban fantasy på denne listen – er man nødt til å skrive det selv?? Dessuten, City Watch er teknisk sett Discworlds versjon av politifolk, er de ikke? *kremt*)

London Falling – genialitet i bokform


En dag for ikke så altfor mange måneder siden snublet jeg over en bok på Goodreads, som het London Falling av Paul Cornell og kom ut i desember i fjor. Av og til tar det bare en tittel før man vet at man MÅ ha akkurat den boken. I London var jeg innom Forbidden Planet og der fant jeg den, signert og greier. Jeg hadde ikke egentlig så veldig store forventninger, men den virket kul nok til at jeg måtte ha den. Den er ikke like fin som den skulle ha vært etter at den var i vesken sammen med en vannflaske jeg hadde glemt å skru korken ordentlig igjen på, men men. 

(Oppdaget nettopp at innlegget som er rett fremfor nesa mii leselisten handler om nettopp Paul Cornell og London Falling… Sammentreff?)
Paul Cornell er en av dem som skriver mye og variert. Toppen på lista er nok at han har skrevet for Doctor Who. Den som har beskrevet ham best er nok George R. R. Martin, som skriver følgende på baksiden av boken:
«He writes award-winning short stories. He writes epic television episodes for all your favourite BBC shows. He writes kick-ass comic books and graphic novels. You’d think that would be enough for anyone, but no, not Paul… now he’s gone and written a novel too!»
London Falling er urban fantasy og hans første roman. Og for en debut, sier jeg bare. Handlingen begynner som en miks mellom krim og gangsterfilm. London-politiet nærmer seg slutten på Operation Goodfellow, etter å ha prøvd å få has på gjenglederen Rob Toshack i en årrekke. Han har alltid sluppet unna, men inspektør James Quill får sin livs sjanse når de endelig har fått arrestert ham og han faktisk tilstår. Helt til Toshack blir drept på en fysisk umulig måte, en måte som vitenskapen ikke har den fjerneste mulighet til å forklare. 
Quill får sjansen til å lede et hemmelig team som skal løse mysteriet. Det vil si, teamet er ikke hemmelig – fremgangsmåten er det. På teamet er Quill selv, analytiker Lisa Ross, og to undercover politifolk som har jobbet med Goodfellow-operasjonen, Costain og Sefton, som overhodet ikke kommer overens. Hele greia er preget av hysj-hysj, og de ser snart at ting ikke er slik som de ser ut til. Ingen av dem er noe annet enn vanlige politifolk, helt til en hendelse gjør at de kan se de tingene vanlige folk ikke ser. Virkeligheten er verre enn de kunne ha forestilt seg.
Snart er det ikke lenger en sak om et mystisk dødsfall av en fyr ingen brydde seg særlig om. Alle som scorer mer enn tre mål mot West Ham på en av deres hjemmekamper dør på mystisk vis, med mindre de kommer seg raskt nok vekk fra London og aldri kommer tilbake. Stadig flere barn forsvinner sporløst, og det mest mystiske er at foreldrene og alle rundt dem insisterer på at de aldri har hatt noen barn, uten at de klarer å forklare barnerommet i huset eller lekestativet i hagen. Og stadig ledes de tilbake til ett navn: Mora Losley, en tilsynelatende harmløs, gammel dame. På overflaten, bare.
Hva skriver man egentlig om en slik bok? Jeg kunne ha sammenlignet den med noe annet jeg har lest, men for å være ærlig har jeg ikke lest noe som ligner engang. Jeg kunne ha sammenlignet den med andre bøker som mikser fantasy og krim. Dresden Files, Greywalker-serien, Alex Verus, Iron Druid Chronicles – ingen av dem er sammenlignbare. Ikke kvalitetsmessig – samtlige serier jeg nevnte er blant mine yndlingsserier. Men de bare føles helt forskjellig. London Falling er mørkere – mye mørkere. Stemningen minner kanskje litt om Night Watch av Sergei Lukyanenko (har du ikke lest den vet du hva du har å gjøre). Egentlig minner den meg mest om da jeg leste bøkene til China Miéville for første gang, selv om forfatterne skriver totalt ulikt. Det var så annerledes fra noe annet jeg hadde lest før, så originalt og så umulig å legge fra seg. Begge forfatterne har den der evnen til å legge inn overraskende vendinger i plottet som bare tar pusten fra deg. I London Falling sitt tilfelle mener jeg det helt og holdent bokstavelig. 
Den tok kanskje litt tid å komme ordentlig inn i, men du verden. London Falling er creepy til tusen, den er overraskende, den er engasjerende, hovedpersonene er komplekse og realistiske, plottet er bunnsolid og det er veldig tydelig at selv om dette er første romanen til forfatteren, er han overhodet ingen nybegynner i historiefortelling. Langt derifra. Akkurat når du tror du vet hva det dreier seg om, tar plottet en ny vending, og selv om det tar deg fullstendig på senga er det så logisk at det aldri blir irriterende.
Jeg føler kanskje at jeg burde skrive en litt mer nyansert og kritisk omtale, spesielt siden jeg vet at det finnes folk på Goodreads som ikke var like begeistret som meg, men jeg klarer bare ikke. Jeg tror nok at boken klarte å treffe akkurat de tingene jeg liker best, med en vri som var akkurat rett for meg. Det er sjelden jeg leser en bok hvor jeg er så spent på hva som skjer, men uten at jeg tør å engang prøve å lese slutten. For man vet hele tiden at det kan være at dette faktisk er den boken hvor ting IKKE går bra til slutt. Jeg skal ikke røpe om det stemmer eller ikke. 
Det fascinerende er selvsagt hvor forskjellig boken klarer å være fra Rivers of London-serien av Ben Aaronovitch. Cornell skriver litt om det i linken øverst i innlegget. Begge handler om Metropolitan Police, begge handler om London, der London nesten er en levende, pustende del av historien. Begge handler om en spesiell del av politiet som takler saker som er… uforklarlige. Og likevel klarer de å være så fullstendig forskjellige. Det er nesten utrolig.

Omtale: Kevin Hearne: Hounded


For en gangs skyld er jeg noenlunde kjapt ute med omtale etter å ha lest ferdig boken – tenkte at jeg siden jeg har snakket så mye om den burde være tidlig ute. Og ingenting er som å sitte hele dagen på sykehus for å få lest ferdig bøker (ingenting alvorlig, har en planlagt operasjon på mandag og var inne for orientering i går – noe som innebar MYE venting).

«Atticus O’Sullivan, last of the Druids, has a peaceful life running an occult bookshop in Arizona. His neighbours and customers think that this handsome, tattooed Irish dude is about twenty-one years old – when in fact, he’s twenty-one centuries old. He draws his power from the earth, possesses a sharp wit and wields an even sharper magical sword known as Fragarach, the Answerer.
Unfortunately, a very angry Celtic god wants that sword, and he’s hounded Atticus for centuries. Now the determined deity has tracked him down, and Atticus will need all his power – plus the help of a seductive goddess of death, his vampire and werewolf team of attorneys, a sexy bartender possessed by a Hindu witch and some good old-fashioned luck of the Irish – to kick some Celtic arse and deliver himself from evil.»

Jeg har hatt blandede følelser for boken siden jeg først hørte om den. De samme tingene som gjorde at jeg fikk veldig lyst til å lese den var også de tingene som kunne skrives så veldig galt og dermed bli en ulempe. Jeg har også lest noen veldig gode bøker om samme konseptet («det eksisterer ikke bare én gud, ALLE guder man har trodd på er virkelige») som det er vanskelig å leve opp til. Min indre mytologi-geek slet også med det faktum at en del av gudene ikke skrives sånn som de er i mytologien, men samtidig er det litt av det som gjør boken interessant. For hvis de ikke var særlig sympatiske, hvorfor skulle de ikke ønske – og få gjennomført – å bli fremstilt på en annen måte i folks bevissthet?
Alt i alt var jeg veldig positivt overrasket over boken. Den er ikke tunglest, og den har et plott som er uforutsigbart uten å være ulogisk. Likevel er det et par negative ting som må nevnes. For eksempel føles beskrivelsene av de ulike nye personene litt unaturlige og unødvendig lange – de flyter ikke så godt som de kanskje burde ha gjort. Noen av karakterene virker irriterende éndimensjonale, selv om dette ikke er uten grunn, og til tider virker det som om ting er tatt med bare for å skryte, litt sånn «se hvor kult detteer da folkens!» Selve historien flyter ikke så godt som den kunne ha gjort heller; spesielt ved beskrivelsene stopper historien litt for mye opp. 
Men.
Disse tingene er egentlig bare småting. For jeg elsketboken. Den har så mye gøy i seg, og er til tider såpass snedig at jeg gleder meg til jeg skal lese den om igjen. Jeg elsket Oberon, som er den irske ulvehunden til Atticus. Jeg elsker irske ulvehunder i utgangspunktet, men med Oberons løpende kommentar til ting som skjer (det gir mening i boken, jeg lover) var det bare ingen vei tilbake. Høydepunktet var Oberons dilla på Genghis Khan, uten at jeg skal si for mye om den saken.

« Oberon said. He was still behind the counter, but he had had a good look at her as she exited.
I clearly need to get you some new videos to watch while I’m at work.
« 

Det jeg likte aller best er at det er umulig å vite hvem Atticus faktisk kan stole på. Det er såpass mye lureri og bedrageri at det er umulig å vite hva som egentlig kommer til å skje, og det er såpass spennende at det er veldig vanskelig å legge fra seg boken. Plottet er uforutsigbart, men henger i høyeste grad sammen.
Atticus i seg selv er en bra hovedperson. Når man befinner seg inni hodet til en karakter er man nesten nødt til å like ham i hvert fall litt – i hvert fall må jeg det – og han kan verken være for dust eller for dum. Han er ikke en sånn person som setter seg ned og syns synd på seg selv, eller som ting bare skjer med, han er ute og gjør noe med det, uten å være en sytete drittunge. I tillegg må jeg nevne advokatene til Atticus – som er et team på tre advokater, hvor to er varulver og én er vampyr. Og det funker.
Ellers må jeg si jeg falt for boken før historien hadde begynt, nemlig med den irske uttaleguiden på begynnelsen av boken (spesielt fordi forfatteren er så tydelig på at folk kan uttale navnene akkurat som de vil). En gang lingvist, alltid lingvist, og irsk uttale er ikke alltid like logisk. 
Alt i alt ikke en perfekt bok, men en veldig, veldig bra en. Jeg kommer til å lese den flere ganger, og anbefaler virkelig å lese den.

Rob Thurman: Nightlife

Endelig! Årets første ordentlige omtale…

ISBN: 978-0-451-46075-2
Språk: Engelsk
Antall sider: 339
Sjanger: Urban fantasy

«Welcome to the Big Apple. There’s a troll under the Brooklyn Bridge, a boggle in Central Park, and a beautiful vampire in a penthouse on the Upper East Side – and that’s only the beginning. Of course, most humans are oblivious to the preternatural nightlife around them, but Cal Leandros is only half human.


His father’s dark lineage is the stuff of nightmares – and he and his entire otherworldly race are after Cal. Why? Cal hasn’t exactly wanted to stick around long enough to find out. He and his half brother, Niko, have managed to stay a step ahead for four years, but now Cal’s dad has found them again. And Cal is about to learn why they want him, why they’ve always wanted him: He is the key to unleashing their hell on earth. The fate of the human world will be decided in the fight of Cal’s life…»

Hva jeg synes om denne boken bør egentlig deles inn i første og andre halvdel av boken. Jeg slet med den første og elsket den andre halvparten, så det er vanskelig å skrive en sammenhengende omtale om hele boken.

Første halvdel:
Cal og Niko virker på mange måter ikke som «ordentlige» personer, men mer som Gary Stu-er (se Wikipedia for definisjon). Cal er til tider ufordragelig, ufornuftig og ikke akkurat likandes. Man skulle tro at man ble litt mer voksen av å ha gått gjennom det han har gått gjennom. Og Niko. Niko har på en eller annen måte funnet tid til både å lese og huske utallige bøker, samt å bli en ekspert på kampsport (og da snakker vi virkelig en ekspert) samtidig som han og broren har vært på flukt de siste årene, eller før det, når han omtrent skal ha jobbet seg halvt i hjel for å tjene penger. Det er ikke akkurat så logisk.

Samtidig føles det som om forfatteren står i sidesynet når jeg leser og hopper opp og ned og vil ha meg til å se hvor kult han skriver, hvor kule dialogene eller vittighetene brødrene slenger til hverandre er, hvor genialt det han har funnet på er. Det hadde ikke vært så dumt å tone det hele ned litt.

Andre halvdel:
Når det er sagt. Cal som hovedperson vokser i stor grad opp i andre halvdel av boken, han er en helt annen når den er slutt enn når den begynner. Jeg føler både han og Niko er hakket mer realistiske og troverdige og mindre brautende, og jeg synes samspillet mellom dem, spesielt Niko, er rørende og vondt, men på en bra måte.

Handlingen har jeg ingenting å pirke på. Jeg elsket plottet, jeg elsket konseptet og jeg elsket twisten forfatteren har gjort med de vanlige eventyrene. Jeg elsket at det ikke egentlig var noen «snill» bok, i den forstand at forfatteren ikke var redd for å gjøre noe creepy, og jeg liker også at det er flere hint til noe som muligens skjer i kommende bøker. Jeg elsket også Robin som karakter, og håper vi får se ham i senere bøker. Jeg kommer i hvert fall til å lese neste bok (når jeg får råd) og håper den er enda bedre.

China Miéville – The City & The City

The City & The City
“When the body of a murdered woman is found in the extraordinary, decaying city of Beszel, somewhere at the edge of Europe, it looks like a routine case for Inspector Borlú of the Extreme Crime Squad. But as he probes, the evidence begins to point to conspiracies far stranger, and more deadly, than anything he could have imagined. Soon his work puts him and those he cares for in danger. Borlú must travel to the only metropolis on Earth as strange as his own, across a border like no other.”
Jeg synes ofte det er litt… skummelt å lese bøker hvor jeg har lest én bok av forfatteren tidligere, og elsket den. Det er hardt for en bok å leve opp til noe sånt. Tar man i betraktning antall priser The City & The City har fått skrus forventningene enda høyere. 
Det er umulig å beskrive hva boken handler om på en forståelig måte uten å røpe for mye. Settingen er ikke lett å forstå, og når baksideteksten beskriver Beszel som “strange” er det ikke noen overdrivelse. Beszel ville vel ha vært et sted i Øst-Europa, og deler sin geografiske plassering med den omtrent like store byen Ul Qoma. Hovedpersonen i boken er like mye byene selv og hvordan samspillet mellom dem er og virker inn på menneskene i dem, som Inspector Borlú. Det tok meg flere kapitler før jeg fullt ut “skjønte” settingen. Det er ingen lett bok. Men gi den tid, og du vil ikke angre. I hvert fall gjorde ikke jeg det. 
Som flere andre av Miévilles bøker er The City & The City litt utenfor enhver sjangerplassering. Der Kraken kunne kalles urban fantasy passer egentlig City best til forfatterens eget navn på sjangeren, nemlig Weird Fiction. The City har fått flere fantasypriser, men jeg tipper det er mer basert på forfatteren enn selve bokens sjanger. Det er i hvert fall ingen prototypisk fantasy. Den begynner mest som en krim, og ender som et slags mysterie/eksperiment/et eller annet. Det er ikke mulig å plassere den i noen sjanger. Men selv om det ikke finnes noe overnaturlig i boken er det likevel en så fremmed verden for oss (og byene eksisterer jo faktisk ikke i virkeligheten) at den godt kan kalles en annen form for fantasy enn det man vanligvis legger i begrepet.
Nå skal ikke jeg skrive i evigheter om sjangeren, som faktisk er irrelevant for boken. Når det er sagt, synes jeg at forfatteren gjør en sabla god jobb. Boken har litterært høy kvalitet, og selv om den er tung flyter både dialog og handling bra, og den er engasjerende hele veien. De siste 100 sidene klarte jeg ikke å legge den fra meg, og den kombinerer mange av de tingene jeg liker ved de forskjellige sjangrene den er innom.
Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg skal si. Det er en grunn til at den har vunnet så mange priser. Det er en grunn til at jeg nå har bestemt meg for å lese absolutt alle bøkene til Miéville. Og det er så mye man kan lese inn i den, den har så mye å si,
Jeg holdt forresten på å glemme det jeg likte nesten aller best – av alle forfatterne som prøver å uttale seg om språk er Miéville den første jeg har lest (utenom kanskje Tolkien, men han var jo professor, og det var på et helt annet plan) som virkelig forstår hvordan det fungerer. For eksempel hvordan et lån fra et språk til et annet blir gjort til det lånende språkets eget, til noe uavhengig av språket det kom fra. Det er en del småting gjennom boken – ikke noe viktig, men bare små referanser – og jeg fant ikke én som jeg ikke kunne godta. Jeg reagerer jo veldig lett på slike ting, tatt i betraktning utdannelsen min.
Jeg kunne også skrive flere avsnitt om hvor fascinerende Beszel og Ul Qoma er, hvor fascinerende politikken deres er (og at jeg skriver noe sånt sier vel det meste, jeg kan ikke fordra politikk – en av ulempene med å ha en politiker-far, antar jeg), kulturen, folkene og bare hvordan de fungerer. Men det vil ødelegge for dem som eventuelt vil lese den å ikke få oppdage alt sammen selv.
Les den, ta deg tid og ikke bry deg om du ikke skjønner alt med det samme – bitene faller på plass etter hvert, og når de gjør det, kommer du til å elske den.

Stacia Kane: Unholy Ghosts

Stacia Kane er en av de forfatterne jeg har hatt lyst til å lese lenge, men som jeg likevel ikke har klart å få meg til å lese. Jeg har nemlig fulgt – og elsket – bloggen hennes i snart et år, og vært litt bekymret for at bøkene ikke skulle klare å leve opp til forventningene mine.
Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg.
Unholy Ghosts er første bok i Downside Ghosts-serien om Chess Putnam, og omslaget beskriver den slik:
“The dead have risen and constantly attack the living. The powerful Church of Real Truth, in charge since the government fell, protects the population and reimburses those harassed by the deceased. Consequently, many false claims of hauntings are made, from those hoping to profit.

Enter Chess Putnam, a tattooed, freewheeling witch and ghost hunter, with a real talent for nailing fraudsters or banishing the dead. But she’s also keeping a dark secret from her Church employers: a little drug problem that’s landed her in very hot water.

Chess owes a murderous drug lord called Bump a lot of money. And he wants immediate payback. All Chess has to do is dispatch a very nasty species of undead from an old airport. But the job involves black magic, human sacrifice, a nefarious demonic creature, and enough malevolent energy to wipe out a city of souls. Toss in lust with a rival gang leader and a dangerous attraction to Bump’s ruthless enforcer and Chess begins to wonder if the rush is really worth it.”
Unholy Ghosts er urban fantasy. Uendelige mengder urban fantasy – eller romantikk med nok overnaturlige elementer til å bli kalt urban fantasy – har blitt publisert etter Twilight-suksessen. Bøker hvor romansen er det sentrale plottet, og de overnaturlige elementene bare danner bakteppet. Jeg kan ikke fordra romantikksjangeren, så jeg er litt nølende til en del urban fantasy-bøker. Fordomsfull? Muligens. 
Jeg hadde uansett ikke trengt å bekymre meg for det heller.
Det er riktignok enkelte følelser i luften, selv om det ikke kan kalles romantikk (med romantikk tenker jeg mer på ting som skaper assosiasjoner til stearinbelyste rom fylt med roseblader, smektende musikk, det å drukne i hverandres øyne og dype samtaler, sukk). OK, det er mye av enkelte følelser i boken. Men det er ikke på langt nær det boken handler om.
Hovedplottet er mørkt, creepy og drivende spennende. Det er vanskelig å legge fra seg boken, og hadde jeg ikke visst at det kom flere bøker etterpå hadde jeg ikke vært sikker på at det gikk bra til slutt.
Selve konseptet er interessant; handlingen foregår i en ikke altfor fjern fremtid, hvor den eneste (lovlige) kirken har som læresetning at det ikke finnes noen tro, bare fakta. Fakta, og magi. Spøkelser er ikke ufarlige, men skremmende vesener, men vesener med både evne og lyst til å drepe. Det er vanskelig å beskrive akkurat hva som er så fengende ved det uten å beskrive altfor mye, men jeg anbefaler å lese den. Det er mer originalt enn jeg ventet.
Andre vil kanskje bemerke at forfatteren har en gyllen sjanse til å sette søkelys på avhengighet og narkotikamisbruk, en sjanse hun lar gå fra seg. Jeg kan ikke si at jeg er enig. For det første er det ikke det boken i siste instans handler om, og det å komme med pekefingeren ville bare ødelagt stemningen i boken. Det er ikke akkurat noen idyllisk verden hun beskriver i utgangspunktet. Samtidig ser man tydelig hvilke konsekvenser avhengigheten har for hovedpersonen, og jeg liker at forfatteren faktisk stoler på at leseren klarer å trekke sine egne konklusjoner angående temaet, uten å “preke”.
Alt i alt er det en helt annen type bok enn jeg forventet, og mye mer original enn jeg trodde. Jeg var fascinert av hovedpersonen, og ble fullstendig oppslukt av den. Ikke bare plottet, men spenningen mellom Chess, Lex og Terrible (ja, en person som heter Terrible. Merkelig nok fungerer det). Det er ingen tung bok, men av og til trenger man noe lettlest. Det eneste som er litt uvant i begynnelsen er all slangen i dialogen – det er vanskelig å henge med til å begynne med, men man kommer inn i det etter hvert. 

Jeg burde kanskje ikke kjøpe enda flere bøker nå (selv om jeg har noen til gode i følge den eminente planen min) men jeg regner med at de neste to bøkene kommer til å bli bestilt veldig, veldig snart…